Theo-Dur

BioPhausia

Teofyllinpreparat.

ATC-nr.: R03D A04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



DEPOTTABLETTER 200 mg og 300 mg: Hver tablett inneh.: Teofyllin 200 mg, resp. 300 mg, laktose, sukrose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Obstruktive lungesykdommer. Bør ikke benyttes som førstevalg ved behandling av astma hos barn.

Dosering

Individuell. Ved beregning av dose brukes idealvekt. Serumkonsentrasjonen bør ligge mellom 28-67 μmol/liter (5-12 mg/liter), men en plasmakonsentrasjon på opptil 20 mg/liter kan være nødvendig i visse tilfeller. Eliminasjonsraten for teofyllin er individuell, derfor anbefales å titrere dosen for å oppnå terapeutisk serumkonsentrasjon. Det anbefales å starte med lav dose og øke denne gjennom 3-4 dagers intervall til ønsket nivå. Justering av dosen på denne måten kan gi færre bivirkninger initialt. For å unngå uforutsette plasmakonsentrasjonstopper bør doseringen gjennomføres på en regelmessig måte.
Voksne: Initialt 300 mg 2 ganger daglig. Om nødvendig justeres døgndosen opp eller ned med 300 mg (1/2 depottablett à 300 mg morgen og kveld). Ved leversykdom, hjertesvikt eller virusinfeksjon: 200 mg 2 ganger daglig i 3 dager. Om nødvendig justeres døgndosen opp eller ned med 200 mg (1/2 depottablett à 200 mg morgen og kveld). Eldre: Clearance kan reduseres. For å unngå potensielt toksiske plasmakonsentrasjoner (>110 μmol /liter = 20 mg/liter), kan det være nødvendig å måle plasmakonsentrasjonen og redusere dosen.
Barn <6 år: Depottablett bør ikke brukes. Andre legemiddelformer er bedre egnet. β2-stimulatorer og teofyllin bør ikke brukes samtidig til barn <2 år. Døgndose avpasses etter kroppsvekt ifølge tabell:

Kroppsvekt (kg)

Initial døgndose

Døgndose/kg (mg)

12

100 mg × 2

16

15

100 mg × 2

13

20

100 mg × 2

10

30

150 mg × 2

10

40

200 mg × 2

10

50

200 mg × 2

8

Om nødvendig justeres døgndosen gradvis opp eller ned med 100-200 mg med minst 3 døgns mellomrom.
Administrering: Tas hver 12. time. Skal ikke knuses eller tygges, men svelges hele. Kan deles i 2 (har delestrek) og delene svelges hele uten at depoteffekten ødelegges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre xantiner. Barn <6 måneder.

Forsiktighetsregler

Alvorlig kardiovaskulær sykdom. Leversykdom. Teofyllinclearance kan reduseres ved akutte, virale infeksjoner eller ved andre tilstander med feber. Xantiner kan potensere hypokalemi ved samtidig behandling med β2-agonister, steroider eller diuretika og ved hypoksi. Spesiell forsiktighet må utvises ved alvorlig astma. Serumkaliumnivåer bør monitoreres i slike situasjoner. Pasienter med cystisk fibrose kan trenge mindre dose pga. redusert leverfunksjon. Pasienter behandlet med teofyllin bør ikke få elektrosjokkbehandling. Brukes med forsiktighet hos pasienter med søvnløshet, hjertearytmier, magesår, hypertyreoidisme og alvorlig hypertensjon. Epilepsi kan bli ukontrollert. Preparatet bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Ved utilstrekkelig effekt av anbefalt dose og ved bivirkninger, bør teofyllinkonsentrasjonen i plasma overvåkes. Blodprøver for bestemmelse av teofyllin bør fortrinnsvis tas umiddelbart før tablettinntak om morgenen, da plasmakonsentrasjonen normalt er lavest. Ny prøve kan tas 3-6 timer etter tablettinntak, da plasmakonsentrasjonen normalt er maksimal. Plasmakonsentrasjonen bør monitoreres og dosen ev. justeres dersom pasienten skifter til eller fra annet teofyllinpreparat. Hos pasienter som har lav clearance av teofyllin pga. langsom absorpsjon av teofyllin, kan dosering 1 gang daglig ved sengetid vurderes. Dosering 1 gang daglig (om kvelden) kan vurderes hos pasienter med nattlige astmasymptomer.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se R03D A04
Følgende legemidler kan gi økt plasmakoncentrasjon av teofyllin: Cimetidin, kinolin derivater som enoksacin, ciprofloksacin, perfloksacin, viloksazin, makrolidantibiotika som erytromycin, troleandomycin, allopurinol, propranolol, disulfiram, isoniazid, orale antikonsepsjonsmidler, influensavaksine, meksiletin, nifedipin, norfloksacin, ranitidin, tiabendazol, verapamil, fluvoksamin. Følgende legemidler kan gi nedsatt plasmakonsentrasjon av teofyllin: Karbamazepin, felodipin, fenobarbital, fenytoin, rifampicin. Teofyllin gitt sammen med litium kan gi nedsatt plasmakonsentrasjon av litium. Samtidig behandling med teofyllin og ketamin kan medføre senket krampeterskel. Samtidig behandling med teofyllin og glukagon kan gi økt stimulering av hepatisk glukoseproduksjon. Metylxantiner er adenosinantagonister. Høyere adenosindoser kan derfor være nødvendig for å oppnå ønsket effekt ved samtidig bruk av teofyllin. Xantiner kan potensere hypokalemi ved samtidig behandling med β2-agonister, steroider eller diuretika og ved hypoksi. Samtidig bruk av urteblandinger med johannesurt (prikkperikum) kan nedsette effekten av preparatet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Serumkonsentrasjonen av teofyllin i fosteret kan bli farlig høy, og bør måles hver måned under graviditeten. Skal bare brukes ved graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko.
Amming: Premature og små barn har vist svært forlenget eliminasjonstid for teofyllin. Dette kan føre til akkumulering og kan gi alvorlige bivirkninger (søvnløshet, uro) hos nyfødte barn som ammes. Først i andre halvdel av barnets 1. leveår er eliminasjonskapasiteten for teofyllin fullt utviklet. Preparatet bør ikke brukes under amming.
Teofyllin

Bivirkninger

Tremor, hodepine, kvalme, oppkast og anoreksi. Disse forsvinner som regel etter en tids behandling eller ved dosereduksjon. Eksantem, urticaria og søvnforstyrrelser kan forekomme. I sjeldne tilfeller kan teofyllin påvirke barns oppførsel og skolearbeid. Ved overdosering (serumkonsentrasjoner >140 μmol/liter ~25 mg/liter) øker risikoen for takyarytmier og krampeanfall betraktelig. Plasmakonsentrasjonen av teofyllin bør overvåkes nøye ved alvorlige bivirkninger.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Søvnløshet, anoreksi, agitasjon, uro, kvalme, oppkast, hypotensjon, palpitasjoner, takykardi, hjertearytmier og kramper. Uttalt hypokalemi kan utvikles hurtig. Da rabdomyolyse med påfølgende akutt nyresvikt kan oppstå i sjeldne tilfeller, bør kreatinkinasekonsentrasjonen monitoreres i tilfeller med symptomer på muskelsvakhet. NB! Alvorlig forgiftning ledsages ikke alltid av mindre alvorlige bivirkninger.
Behandling: Ved oral overdose der pasienten er ved bevissthet (og anfall ikke er rapportert), bør brekninger fremkalles samt at aktivt kull og natriumsulfat bør administreres. Bevisstløse pasienter bør intuberes og magetømming iverksettes for å motvirke absorpsjon av teofyllin. Videre bør puls, hjerterytme og blodtrykk monitoreres. Serumkalium bør monitoreres regelmessig og korrigeres umiddelbart. Takykardi bør behandles med en selektiv β1-blokker (f.eks. i.v. metoprolol). Ventrikulære arytmier bør behandles med lidokain 50-100 mg i.v. Dosen kan gjentas etter 5-10 minutter. Selektive betablokkere kan brukes som andrelinjeterapi. Betablokkere bør brukes med forsiktighet pga. fare for bronkial obstruksjon. Anfall kan behandles med diazepam 5-10 mg i.v. (barn 0,1-0,2 mg/kg i.v.), fenobarbital eller difenylhydantoin. Høye doser kan være nødvendig pga. nedsatt effekt av krampeløsende midler. Hemoperfusjon med kullfilter kan være indikert hos pasienter med svært høye plasmakonsentrasjoner av teofyllin.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: R03D A04

Egenskaper

Klassifisering: Bronkodilaterende middel.
Virkningsmekanisme: Ikke fullt ut klarlagt. Virker bronkodilaterende ved å relaksere glatt muskulatur i bronkiene. Har også positiv inotrop og kronotrop effekt samt svak diuretisk og sentralstimulerende effekt.
Absorpsjon: Fullstendig. Effekten varer i 12 timer.
Halveringstid: Øker ved nedsatt leverfunksjon, kronisk obstruktive lungesykdommer, kronisk hjertesvikt, cor pulmonale, akutte luftveisinfeksjoner med feber og ved andre tilstander med feber. Nedsettes ved røyking, og kan påvirkes av diettens sammensetning. Administrering 2 ganger daglig gir jevnere plasmakonsentrasjonskurver med mindre variasjoner sammenlignet med konvensjonelle teofyllintabletter. Hos pasienter med lav clearance av teofyllin, kan Theo-Dur gis med 24 timers mellomrom. Steady state oppnås etter ca. 3 dager.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: 5-12 mg/liter (skal ikke overstige 20 mg/liter). Ved plasmakonsentrasjoner over 67-72 μmol/liter (12-13 mg/liter) er den ytterligere bronkodilaterende effekt vanligvis liten. Ved samtidig behandling med β2-stimulerende midler kan teofyllinkonsentrasjonen senkes.
Metabolisme: Metaboliseres ca. 90% via lever. Det dannes ingen aktive metabolitter av klinisk betydning.
Utskillelse: Utskilles via nyrene, bare ca. 10% som teofyllin.

Andre opplysninger

Ved bestemmelse av serumkonsentrasjon bør blodprøve tas umiddelbart før tablettinntak om morgenen og 3-6 timer etter tablettinntak for derved å få bestemt minimums- og maksimumsverdi.

Sist endret: 16.11.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Theo-Dur, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg100 stk. (boks)
485953
Blå resept
Byttegruppe
229,60CSPC_ICON
300 mg100 stk. (boks)
485995
Blå resept
Byttegruppe
314,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cystisk fibrose: Arvelig forstyrrelse i stoffskiftet som hovedsakelig rammer luftveiene og bukspyttkjertelen. Sykdommen medfører kraftig produksjon av seigt slim i lungene. Dette hemmer luftstrømmen og det blir vanskelig å puste. Slimet øker også infeksjonsrisikoen. Den økte slimmengden fører til celledød i lungene og i bukspyttkjertelen. Symptomer er hoste og pustebesvær, og ved infeksjon forekommer feber.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.