Angiotensin II-reseptorantagonist og tiaziddiuretikum.

ATC-nr.: C09D A02

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 600 mg/12,5 mg: Hver tablett inneh.: Eprosartanmesylat tilsv. eprosartan 600 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171), gult og svart jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Essensiell hypertensjon når eprosartan monoterapi ikke har gitt tilstrekkelig effekt.

Dosering

Anbefalt dose er 1 tablett daglig, om morgenen. Overgang fra monoterapi til fast kombinasjon kan vurderes etter 8 ukers blodtrykksstabilisering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Behandling ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon anbefales ikke, da erfaringen med eprosartan i denne pasientgruppen er begrenset. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Justering av dosen er ikke nødvendig ved lett til moderat nedsatt nyrefunksjon. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Barn og ungdom <18 år: Behandling anbefales ikke, da effekt og sikkerhet ikke er fastslått. Eldre: Ingen dosejustering er påkrevd, selv om tilgjengelig informasjon er begrenset.
Administrering: Bør tas til samme tid hver dag, fortrinnsvis om morgenen. Kan tas med eller uten mat. Svelges hele med rikelig væske, f.eks. et glass vann. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller sulfonamidderivater (som hydroklortiazid). 2. og 3. trimester av graviditet. Alvorlig redusert leverfunksjon. Kolestase og obstruktive gallelidelser. Alvorlig redusert nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Hemodynamisk signifikant bilateral renovaskulær sykdom eller alvorlig stenose i en enkelt fungerende nyre. Behandlingsresistent hypokalemi eller hyperkalsemi. Refraktorisk hyponatremi. Symptomatisk hyperurikemi/urinsyregikt. Samtidig bruk med aliskiren er kontraindisert hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Eprosartan: Noen pasienter med nyrefunksjon som er avhengig av kontinuerlig naturlig aktivitet i renin-angiotensin-aldosteronsystemet (f.eks. ved alvorlig hjertesvikt (NYHA klasse IV), bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkelt fungerende nyre), har risiko for å utvikle oliguri og/eller progressiv azotemi, og i sjeldne tilfeller akutt nyresvikt, under behandling med en ACE-hemmer. Disse hendelsene er mer sannsynlig ved samtidig behandling med et diuretikum. Det foreligger ikke tilstrekkelig terapeutisk erfaring med angiotensin II-reseptorantagonister til å kunne bestemme om det er en lignende risiko for å utvikle kompromitterende nyrefunksjon hos disse følsomme pasientene. Nyrefunksjonen skal derfor overvåkes nøye ettersom det er en økt risiko for alvorlig hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon. Spesiell forsiktighet bør utvises ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon grunnet begrenset erfaring. Kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger bør gis med forsiktighet sammen med eprosartan. Som for andre vasodilatorer bør pasienter med aorta- eller mitralklaffstenose eller hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati behandles med forsiktighet. Pasienter med primær hyperaldosteronisme reagerer ikke tilstrekkelig på antihypertensiver som virker via hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Behandling med Teveten Comp anbefales derfor ikke. Begrenset erfaring hos pasienter med hjerte-karsykdom. Angiotensin II-reseptorantagonister bør ikke initieres under graviditet. Med mindre det anses som essensielt å fortsette behandling med angiotensin II-reseptorantagonister, bør kvinner som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med en etablert sikkerhetsprofil for bruk under graviditet. Ved påvist graviditet bør behandling med angiotensin II-reseptorantagonister seponeres umiddelbart og alternativ behandling bør startes hvis det er hensiktsmessig. Hydroklortiazid: Hypersensitivitetsreaksjoner er mer sannsynlig hos pasienter som har hatt allergier inkl. hypersensitivitet overfor sulfonamidderiverte substanser. Hydroklortiazid bør kun brukes med forsiktighet ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon da det kan forårsake intrahepatisk kolestase. Endringer i væske- og elektrolyttbalansen kan fremskynde hepatisk koma. Hydroklortiazid kan svekke glukosetoleransen og dette kan kreve dosejustering av antidiabetika. Latent diabetes mellitus kan manifestere seg ved behandling med Teveten Comp. Ved doser på 12,5 mg hydroklortiazid ble kun lette bivirkninger i stoffskifte og endrokrine bivirkninger observert (økning i serumkolesterol og triglyserider). Hydroklortiazid kan forårsake væske- eller elektrolyttubalanse (hypokalemi, hyponatremi, hyperkalsemi, hypomagnesemi og hypokloremisk alkalose). Som ved all diuretikabehandling bør periodisk måling av serumelektrolytter overveies. Hydroklortiazid (sulfonamid) kan forårsake en idiosynkratisk reaksjon som medfører forbigående myopi og akutt trangvinklet glaukom. Symptomene inkluderer akutt opptreden av nedsatt synsskarphet eller øyesmerte, og oppstår vanligvis innen timer til uker etter behandlingsstart. Ubehandlet akutt trangvinklet glaukom kan medføre permanent synstap. Primærbehandling er seponering av hydroklortiazid så snart som mulig. Det kan være nødvendig å vurdere øyeblikkelig medisinsk eller kirurgisk behandling dersom det intraokulære trykket forblir ukontrollert. Risikofaktorer for å utvikle akutt trangvinklet glaukom kan inkludere tidligere sulfonamid- eller penicillinallergi. At tiaziddiuretika forverrer eller aktiverer systemisk lupus erythematosus er rapportert. Hydroklortiazid kan gi positive resultater i dopingtester. Eprosartan/hydroklortiazid: Ved nedsatt nyrefunksjon skal nyrefunksjon, serumkalium og urinsyre vurderes før oppstart av og regelmessig under behandling. Dersom nyrefunksjonen forverres under behandling skal videre behandling revurderes. Hydroklortiazidassosiert azotemi kan forekomme ved nedsatt nyrefunksjon. Det er ingen erfaring med Teveten Comp hos nyretransplanterte pasienter. Symptomatisk hypotensjon kan forekomme ved alvorlig natrium- eller volumdeplesjon, f.eks. som et resultat av høye doser diuretika, saltrestriksjon i dietten, diaré eller oppkast. Natrium- og/eller volumdeplesjon bør korrigeres før behandlingsoppstart. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet. Lite sannsynlig at preparatet påvirker evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner, men svimmelhet og tretthet kan oppstå under behandling av hypertensjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09D A02
Potensielle interaksjoner relatert til både eprosartan og hydroklortiazid: Reversible økninger i serumlitiumkonsentrasjoner og toksisitet er rapportert ved samtidig administrering av litium og angiotensin II-reseptorantagonister. I tillegg reduserer tiazider renal clearance av litium. Som en følge av dette kan risikoen for litiumtoksisitet øke. Derfor anbefales ikke Teveten Comp og litium i kombinasjon. Hvis kombinasjonen viser seg å være nødvendig, anbefales nøye kontroll av serumlitiumnivåene. Potensering av den antihypertensive effekten kan oppstå ved samtidig bruk med baklofen, og forsiktighet er påkrevd. Samtidig bruk av angiotensin II-reseptorantagonister og NSAID kan medføre økt risiko for forverring av nyrefunksjonen, inkl. mulig akutt nyresvikt og økning i serumkalium, særlig ved nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør administreres med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienter bør være adekvat hydrert og det bør tas hensyn til kontroll av nyrefunksjonen etter initiering av samtidig behandling, og deretter med jevne mellomrom. Samtidig bruk av losartan med indometacin medførte nedsatt effekt av angiotensin II-reseptorantagonisten, og en klasseeffekt kan ikke utelukkes. Potensering av antihypertensiv effekt kan forekomme ved samtidig bruk av amifostin. Blodtrykkssenkende effekt kan øke ved samtidig bruk av andre antihypertensiver. Potensering av ortostatisk hypotensjon kan forekomme ved samtidig bruk av barbiturater, narkotika, alkohol eller antidepressiver. Potensielle interaksjoner relatert til eprosartan: Samtidig bruk av eprosartan og kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, saltsubstitutter som inneholder kalium eller andre legemidler som kan øke serumkaliumnivåene (f.eks. heparin, ACE-hemmere) kan føre til økning i serumkalium. Dersom legemidler som påvirker kaliumnivåene foreskrives i kombinasjon med Teveten Comp anbefales kontroll av kaliumplasmanivåene. Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinert bruk av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er derfor ikke anbefalt. Hvis dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og under hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig ved diabetisk nefropati. Potensielle interaksjoner relatert til hydroklortiazid: Den kaliumuttømmende effekten av hydroklortiazid kan potenseres av samtidig administrering av andre legemidler som forbindes med kaliumtap og hypokalemi (f.eks. andre kaliuretika, laksativer, kortikosteroider, ACTH, amfotericin, karbenoksolon, penicillin G natrium eller salisylsyrederivater). Samtidig behandling anbefales derfor ikke. Tiaziddiuretika kan øke serumkalsiumnivåene pga. nedsatt utskillelse. Ved behov for kalsiumtilskudd eller legemidler som påvirker serumkalsiumnivåene (f.eks. vitamin D) bør serumkalsiumnivåene kontrolleres og kalsiumdoseringen justeres iht. disse. Absorpsjon av hydroklortiazid hemmes ved tilstedeværelse av anionbyttende resiner, som kolestyramin eller kolestipol. Interaksjonen kan minimeres ved oppdelt inntak, slik at hydroklortiazid tas minst 4 timer før eller 4-6 timer etter resinet. Tiazidindusert hypokalemi eller hypomagnesemi kan fremme digitalisinduserte hjertearytmier. Regelmessig kontroll av serumkalium og EKG anbefales når preparatet gis sammen med legemidler som påvirkes av serumkaliumforstyrrelser (f.eks. digitalisglykosider og antiarytmika) og ved følgende legemidler som utløser torsades de pointes (inkl. noen antiarytmika): Klasse Ia-antiarytmika (f.eks. kinidin, hydrokinidin, disopyramid), klasse III-antiarytmika (f.eks. amiodaron, sotalol, defetilid, ibutilid), noen antipsykotika (f.eks. tioridazin, klorpromazin, levomepromazin, trifluoperazin, cyamemazin, sulpirid, sultoprid, amisulprid, tiaprid, pimozid, haloperidol, droperidol) og andre (f.eks. bepridil, cisaprid, difemanil, erytromycin i.v., halofantrin, mizolastin, pentamidin, terfenadin, vinkamin i.v.). Hydroklortiazid kan øke effekten av ikke-depolariserende muskelskjelettrelaksantia. Antikolinergika øker biotilgjengeligheten av tiaziddiuretika ved senkning av gastrointestinal motilitet og magetømmingshastighet. Metformin bør brukes med forsiktighet pga. risiko for laktisk acidose indusert ved mulig funksjonell nyresvikt. Hyperglykemisk effekt av betablokkere og diazoksid kan økes av tiazider. Effekten av pressoraminer (f.eks. noradrenalin) kan reduseres. Dosejustering av legemidler som brukes i behandling av urinsyregikt kan være nødvendig siden hydroklortiazid kan øke nivået av serumurinsyre. Doseøkning av probenecid eller sulfinpyrazon kan være nødvendig. Samtidig administrering av tiazid kan øke forekomsten av hypersensitivitetsreaksjoner overfor allopurinol. Tiazider kan øke risikoen for bivirkninger av amantadin. Tiazider kan redusere renal utskillelse av cytotoksiske stoffer og øke deres myelosuppressive effekt. Samtidig administrering av tetrasykliner (sannsynligvis ikke doksysyklin) og tiazider øker risikoen for tetrasyklinindusert ureaøkning. Den hyponatremiske effekten av hydroklortiazid kan forsterkes ved samtidig bruk av legemidler som antidepressiver, antipsykotika, antiepileptika, osv., og forsiktighet bør utvises ved langvarig administrering av disse.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Eprosartan: Ikke anbefalt under 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Pga. utilstrekkelige epidemiologiske data kan det ikke utelukkes at eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 1. trimester kan føre til økt risiko for teratogenese. Med mindre videre bruk av angiotensin II-reseptorantagonister anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med etablert sikkerhetsprofil for bruk under graviditet. Ved graviditet bør preparatet seponeres umiddelbart, og alternativ behandling startes hvis hensiktsmessig. Eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 2. og 3. trimester kan påvirke funksjoner hos fosteret (nedsatt nyrefunksjon, redusert mengde forstervann, forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Ultralydundersøkelse av nyrer og kranium anbefales hvis fosteret er eksponert for angiotensin II-reseptorantagonister i 2. eller 3. trimester. Spedbarn bør observeres nøye for hypotensjon hvis moren har brukt angiotensin II-reseptorantagonister under svangerskapet. Hydroklortiazid: Begrenset erfaring ved graviditet, spesielt i 1. trimester. Hydroklortiazid passerer placenta. Basert på farmakologisk virkningsmekanisme kan bruk i 2. og 3. trimester redusere blodgjennomstrømning mellom placenta og fosteret, og kan hos nyfødte og foster forårsake bivirkninger, som gulsott, elektrolyttforstyrrelser og trombocytopeni. Hydroklortiazid bør ikke brukes ved svangerskapsødem, hypertensjon under svangerskapet eller svangerskapsforgiftning grunnet risikoen for plasmavolumreduksjon og redusert gjennomstrømning i placenta uten noen fordeler på sykdomsforløpet. Hydroklortiazid bør ikke brukes ved essensiell hypertensjon hos gravide, med mindre det i sjeldne tilfeller ikke finnes et terapeutisk alternativ.
Amming: Eprosartan: Ukjent om eprosartan går over i morsmelk, og er derfor ikke anbefalt. Det er ønskelig å benytte annet behandlingsalternativ med bedre etablert sikkerhetsprofil, spesielt ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn. Hydroklortiazid: Går over i små mengder i morsmelk. Høye doser forårsaker kraftig diurese som kan hemme melkeproduksjonen. Preparatet anbefales ikke ved amming, men dersom det er nødvendig bør dosen holdes så lav som mulig.
Fertilitet: Ingen kliniske data tilgjengelig. Ikke-kliniske data for eprosartan viser ingen effekter på mannlig og kvinnelig fertilitet. Ingen prekliniske data tilgjengelig for hydroklortiazid.
Eprosartan|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Vanligst er hodepine og uspesifikke gastrointestinale plager, som oppstår hos hhv. ca. 11% og 8% av pasientene. Svært vanlige (≥1/10): Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Uspesifikke gastrointestinale lidelser (f.eks. kvalme, diaré, oppkast). Hjerte/kar: Hypotensjon (f.eks. ortostatisk). Hud: Allergiske hudreaksjoner (f.eks. utslett, pruritus). Luftveier: Rhinitt. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Øvrige: Asteni. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Konstipasjon. Hud: Angioødem. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Psykiske: Depresjon, angst, insomni, nervøsitet, forstyrrelser i libido. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hyponatremi, hypokloremi, hyperurikemi, urinsyregikt, hyperkolesterolemi. Øre: Vertigo. Øvrige: Pyreksi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Pankreatitt. Luftveier: Pulmonalt ødem, pneumonitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Hemolytisk anemi. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, trombocytopeni. Hjerte/kar: Vaskulitt. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, fotosensitivitet, kutan lupus erythematosus. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Gulsott (intrahepatisk kolestatisk gulsott). Muskel-skjelettsystemet: Systemisk lupus erythematosus, artralgi. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt, nyresvikt/nedsatt nyrefunksjon hos risikopasienter (f.eks. nyrearteriestenose). Psykiske: Rastløshet. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalsemi, hypomagnesemi, hypertriglyseridemi, anoreksi. Øye: Akutt myopi og sekundær trangvinklet glaukom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Begrensede data mht. overdosering hos mennesker.
Symptomer: De fleste pasientene rapporterte ingen symptomer. Sannsynlige tegn er hypotensjon, ev. kvalme, søvnighet som følge av dehydrering og elektrolyttmangel (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi).
Behandling: Støttende og symptomatisk. Eprosartan fjernes ikke ved hemodialyse. Det er uklart i hvilken grad hydroklortiazid fjernes ved hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For eprosartan C09C A02 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Eprosartan bindes selektivt til AT1-reseptoren. Motvirker effekten av angiotensin II på blodtrykk, renal blodgjennomstrømning og aldosteronsekresjon. Hemmer ikke renale autoreguleringsmekanismer. Forsterker ikke effekter relatert til bradykinin, f.eks. tørrhoste. Tiazider påvirker elektrolyttreabsorpsjonen fra nyretubulus, og øker utskillelsen av væske, natrium og klorid. Hydroklortiazids diuretiske virkning reduserer plasmavolum, øker plasmareninaktivitet, øker aldosteronutskillelse med medfølgende økt tap av kalium og bikarbonat i urin og reduksjon av serumkalium. Hydroklortiazids antihypertensive virkning antas å skyldes diuretisk og vaskulær aktivitet (reduksjon av vaskulær motstand). Kombinasjonen eprosartan/hydroklortiazid gir signifikant bedre blodtrykksreduksjon enn monoterapi.
Absorpsjon: Eprosartan: Biotilgjengelighet ca. 13%, Cmax nås innen 1-2 timer. Hydroklortiazid: Raskt.
Proteinbinding: Eprosartan: Ca. 98%.
Fordeling: Eprosartan: Vd ca. 13 liter.
Halveringstid: Eprosartan: Vanligvis 5-9 timer. Total plasmaclearance er ca. 130 ml/minutt. Hydroklortiazid: 5-15 timer, tatt fastende.
Utskillelse: Eprosartan: 90% av dosen uforandret i feces. 7% i urin, hvorav 80% som uforandret eprosartan. Hydroklortiazid: Minst 61% uforandret i urin.

Sist endret: 25.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

21.02.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Teveten Comp, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
600 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
099813
Blå resept
-
643,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergi (hypersensitivitet): Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

elektrolyttmangel: Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Hvis det blir for lite av et mineral kalles det elektrolyttmangel, det kan da være nødvendig med tilskudd f.eks. i form av tabletter/kapsler eller infusjon.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatisk koma (leverkoma, coma hepaticum): Et syndrom som kjennetegnes av svikt i det sentrale nervesystemet i forbindelse med leversvikt. Symptomer er blant annet tretthet og forvirring som ofte forverres til koma, skjelvende hender, øye- og muskelrykninger.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myopi (nærsynthet): Ved myopi ser en klart på nært hold, mens objekter langt unna er uklare.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.