Tenormin

Pfizer

Betablokker.

ATC-nr.: C07A B03

  



Miljørisiko i Norge
 C07A B03
Atenolol
 
Miljørisko: Miljøpåvirkning av atenolol kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Atenolol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at atenolol er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 27.11.2015) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg, 50 mg og 100 mg: Hver tablett inneh.: Atenolol 25 mg, resp. 50 mg og 100 mg. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner:

Hypertensjon. Angina pectoris. Arytmier, spesielt supraventrikulær takykardi, for reduksjon av ventrikkelfrekvens ved forkammerflimmer og ventrikulære ekstrasystoler. Symptomatisk behandling av tyreotoksikose. Migreneprofylakse.

Dosering:

Individuell og lavest mulig effektiv dose.
Hypertensjon: 50-100 mg daglig som en enkelt dose, vanligvis om morgenen. Før dosejustering bør behandlingen pågå i 1-2 uker for å sikre at det nye blodtrykksnivået har stabilisert seg. Kan kombineres med andre antihypertensiver.
Angina pectoris: Initialt 50 mg × 2. Når anfall/smerter kontrolleres tilfredsstillende, kan en forsøksvis gi hele dosen 1 gang pr. døgn.
Arytmier: Etter at rytmeforstyrrelsen er brakt under kontroll med intravenøs terapi, kan kontrollen opprettholdes med 50 mg peroralt 1 gang daglig til 100 mg daglig gitt som en enkelt eller fordelt på 2 doser.
Symptomatisk ved tyreotoksikose: 200 mg/døgn fordelt på 4 eller forsøksvis færre enkeltdoser.
Migreneprofylakse: 50-100 mg 1 gang daglig.
Seponering: Seponering bør foregå langsomt. Ved brå seponering etter langvarig behandling kan kardiell hypersensitivitet for adrenerg stimulering bl.a. gi økt smerte og mulig infarktutvikling, særlig ved iskemisk hjertesykdom.
Spesielle pasientgrupper: Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon: Ved kreatininclearance 15-35 ml/minutt/1,73 m2 kroppsoverflate bør dosen reduseres til 50 mg daglig, ev. 100 mg annenhver dag. Ved kreatininclearance <15 ml/minutt/1,73 m2 kroppsoverflate er vanlig peroral dose 25 mg hver dag ev. 50 mg annenhver dag. Pasienter som hemodialyseres, gis 50 mg etter hver dialyse og under sykehuskontroll. Markert blodtrykksfall kan opptre.
Administrering: Bør tas til samme tid hver dag. Bør gis i standardisert relasjon til mat, enten samtidig med eller etter et måltid. Bør svelges hele med litt vann. Tabletter 25 mg: Kan deles. Tabletter 50 mg: Kan deles.

Kontraindikasjoner:

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Sinusknutedysfunksjon eller AV-blokk II eller III uten pacemaker. Ikke-kompenserbar hjertesvikt. Kardiogent sjokk. Alvorlig bradykardi. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Ubehandlet feokromocytom.

Forsiktighetsregler:

Bruk av betablokkere innebærer fare for å utløse eller forverre hjertesvikt og obstruktiv lungesykdom. Ved hjertesvikt må myokardets kontraktilitet opprettholdes, og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig mht. utvikling av hjertesvikt. Betablokkere kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt. Betablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Ved hjerteblokk grad I må preparatet brukes med forsiktighet pga. sin negative effekt på overledningstid. Dosejustering må finne sted ved symptomgivende bradykardi. Hos pasienter med Prinzmetals angina kan betablokkerbetinget demaskering av alfamediert koronar vasokonstriksjon føre til økt antall og varighet av anfall. Atenolol kan som en β1-selektiv blokker brukes hos slike pasienter, men med størst mulig forsiktighet, da β1-selektiviteten ikke er absolutt. Kan brukes med forsiktighet hos pasienter med obstruktiv lungesykdom. Økt luftveismotstand hos astmatikere kan ikke utelukkes. Hos pasienter som bruker β2-agonister kan dosejustering være nødvendig. Ved økt luftveismotstand bør atenolol seponeres. Bronkospasme kan vanligvis reverseres med en β2-agonist (f.eks. terbutalin). Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig innstillbar diabetes mellitus. Kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor). β1-selektive blokkere påvirker karbohydratmetabolismen i mindre grad enn ikke-selektive blokkere og det er derfor mindre sannsynlighet for forsinket normalisering av blodsukker etter hypoglykemi. Betablokkere kan maskere tegn på tyreotoksikose, men thyreoideafunksjonsprøver endres ikke. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og ev. bradykardi pga. vagusdominans korrigeres med intravenøs administrering av atropin 1-2 mg. Hos betablokkerte pasienter med anafylaktisk reaksjon på ulike allergener, kan den anafylaktiske reaksjon forsterkes. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. Betablokkere kan forverre arteriell insuffisiens (sentral, perifer, Raynauds syndrom og claudicatio intermittens), psoriasis og myasthenia gravis. Forsiktighet bør utvises ved metabolsk acidose og ved samtidig behandling med inhalasjonsanestetika eller kalsiumantagonister. Ved seponering hos pasienter som bruker både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres gradvis flere dager før klonidin seponeres. Dette for å redusere den potensielle «rebound» hypertensive krise som følge av seponering av klonidin. Ved erstatning av klonidin med en betablokker er det tilsvarende viktig å seponere klonidin gradvis og starte med betablokkerbehandling flere dager etter at klonidin er seponert. Pasienter bør informeres om at atenolol kan gi bivirkninger som svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at dette kan nedsette reaksjonsevnen.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A B03
Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig. Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse I antiarytmika (f.eks. disopyramid) og klasse III antiarytmika (f.eks. amiodaron). Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt (f.eks. verapamil og diltiazem). Dette gjelder særlig hos pasienter med nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser. Ved overføring fra kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny intravenøs terapi ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av den tidligere behandlingen. Samtidig behandling med kalsiumantagonister av dihydropyridintypen (f.eks. nifedipin) kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens. Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke atrioventrikulær ledningstid. Forsiktighet må utvises ved generell anestesi av pasienter som bruker betablokkere. Betablokkere reduserer risikoen for arytmier og tremor ved anestesi, men kan føre til nedsettelse av den reflektoriske takykardi og øke risikoen for hypotensjon ved anestesi. Det bør velges et anestetikum med minst mulig grad av negativ inotrop effekt. Ved samtidig bruk av betablokkere og klonidin, se Forsiktighetsregler. Samtidig bruk av kolinesterasehemmere kan gi økt risiko for bradykardi. Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika (f.eks. fenylpropanolamin og adrenalin) kan gi økt risiko for blodtrykksstigning, mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt. Samtidig bruk av enkelte NSAID, f.eks. indometacin og ibuprofen, kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av betablokkere. Steroider kan gi nedsatt blodtrykkssenkende effekt av betablokkere. Samtidig bruk av ergotaminderivater kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte pasienter. Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. alfablokkere, nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og antidepressiver (trisykliske, og de fleste SSRI).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Reduserer perfusjonen av placenta og kan gi fosterdød og prematur fødsel. Intrauterin vekstreduksjon er forbundet med bruk over lengre tid ved mild til moderat hypertensjon hos gravide. Har gitt opphav til økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og nyfødt. Videre er det sett hypoglykemi, bradykardi, hypotensjon, økt bilirubinemi samt hindret respons på anoksi hos den nyfødte. Hjerte- og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. I dyrestudier er det sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbening og økt føtal og postnatal dødelighet. Skal bare brukes hvis fordelen for moren oppveier risikoen for fosteret. Amming: Finnes i morsmelk i konsentrasjoner 3 × morens plasmakonsentrasjon. Påvirkning av barnet er mulig, og preparatet bør derfor ikke brukes under amming.
Atenolol

Bivirkninger:

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinale forstyrrelser, f.eks. diaré, kvalme. Hjerte/kar: Bradykardi (puls <50 slag/minutt i hvile), perifer kulde i ekstremitetene. Øvrige: Tretthet/muskelsvakhet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Psykiske: Søvnforstyrrelser. Undersøkelser: Forhøyede transaminaseverdier. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, purpura. Gastrointestinale: Munntørrhet. Hjerte/kar: Forverring av hjerteinsuffisiens, AV-blokk, postural hypotensjon ev. med synkope, claudicatio intermittens kan forverres hvis allerede forekommende, Raynauds fenomen (hos følsomme pasienter). Hud: Eksem, alopesi, hudreaksjoner i form av utslett, psoriasislignende hudreaksjoner/eksaserbasjon av psoriasis. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Lever/galle: Enkelte tilfeller av levertoksisitet, inkl. intrahepatisk gallestase. Luftveier: Bronkospasme hos pasienter med bronkialastma eller astma i anamnesen. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, hyperhidrose, erektil dysfunksjon, parestesier. Psykiske: Mareritt, hallusinasjoner, psykose, forvirringstilstander, stemningsforandringer, depresjon. Øye: Tørre øyne, synsforstyrrelser. Svært sjeldne (<1/10 000): Undersøkelser: Økt innhold av antinukleære antistoffer (ANA), klinisk betydning er uklar. Ukjent frekvens: Muskel-skjelettsystemet: Lupuslignende syndrom. Hos visse pasienter avtar tretthet og muskelsvakhet ved langtidsbehandling. Det bør, basert på klinisk bedømmelse, overveies å avslutte behandlingen hvis pasientens helsetilstand påvirkes vesentlig av bivirkningene.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: Kan inkl. bradykardi, hypotensjon, akutt hjertesvikt og bronkospasme. Behandling: Nøye observasjon, behandling i intensivavdeling, ventrikkeltømming, tilførsel av aktivt kull og laksantia. Behandling av hypotensjon og sirkulasjonssvikt med plasma eller plasmasubstitutter. Hemodialyse eller hemoperfusjon kan ev. overveies. Uttalt bradykardi kan motvirkes med atropin 1-2 mg i.v. og/eller pacemaker. Om nødvendig kan dette etterfølges av en i.v. glukagonbolusdose på 10 mg. Glukagondosen kan gjentas eller etterfølges av i.v. infusjon av glukagon 1-10 mg/time avhengig av respons, om nødvendig. Dersom ingen respons oppnås med glukagon eller glukagon ikke er tilgjengelig, kan en betareseptoragonist som dobutamin 2,5-10 µg/kg/minutt gis som i.v. infusjon. Dobutamin kan også benyttes til å behandle hypotensjon og akutt hjertesvikt. Ved stor overdose, vil sannsynligvis ikke de kardiale effektene kunne oppveies med ovennevnte dobutamindoser. Dobutamindosen kan derfor økes om nødvendig, avhengig av pasientens kliniske tilstand, til respons oppnås. Bronkospasme kan vanligvis reverseres av bronkodilatorer. Se Giftinformasjonens anbefalinger C07A B03.

Egenskaper:

Klassifisering: Hydrofil, selektiv β1-reseptorblokker uten egenstimulerende eller membranstabiliserende effekt. β2-reseptorer i lunger og kar påvirkes lite. β2-mediert bronkodilatasjon og den vasodilaterende effekt av adrenalin blokkeres ikke. Graden av selektivitet reduseres ved økende dosering. Virkningsmekanisme: Hovedmekanismen er konkurrerende hemning av katekolaminer ved adrenerge betareseptorer i hjerte-karsystemet. Ved reduksjon av hjertefrekvens og kontraktilitet nedsettes hjertets arbeid og derved også oksygenbehovet. Øvrige mekanismer bak effektene er ikke endelig klarlagt. Absorpsjon: Cmax etter 2-4 timer. Biologisk tilgjengelighet 40-50%. Proteinbinding: Ca. 3%. Fordeling: Undersøkelser tyder på at atenolol, som følge av sin hydrofile karakter, i bare meget liten utstrekning passerer blod-hjerne-barrieren. Meget lave konsentrasjoner i hjernevev. Lavt Vd (0,7 liter/kg). Halveringstid: 6 timer. Kan øke ved sterkt nedsatt nyrefunksjon. Klinisk adekvat betablokade opprettholdes i 24 timer etter én enkelt oral dose daglig. Etter i.v. injeksjon er plasma t1/2 i eliminasjonsfasen ca. 6 timer. Fremdeles målbar betablokade 24 timer etter en i.v. dose på 10 mg. Metabolisme: I liten grad (<10%). Utskillelse: Ca. 50% utskilles i feces, ca. 50% i urinen, hovedsakelig uforandret. Dosereduksjon nødvendig først ved ClCR <35 ml/minutt/1,73 m2 kroppsoverflate.

Sist endret: 06.06.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

18.05.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Tenormin, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg100 stk. (blister)
598384
Blå resept
Byttegruppe
70,20 (trinnpris 70,20)CSPC_ICON
50 mg100 stk. (blister)
460315
Blå resept
Byttegruppe
71,80 (trinnpris 71,80)CSPC_ICON
100 mg100 stk. (blister)
396800
Blå resept
Byttegruppe
98,60 (trinnpris 98,60)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

adrenerg: Som virker med eller som adrenalin.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

angina pectoris (hjertekrampe): Brystsmerster som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

claudicatio intermittens (røykeben): Smerter i leggen pga. utilstrekkelig oksygentilførsel. Forekommer som regel ved anstrengelse av muskelen f.eks. ved gåing. Årsaken til claudicatio intermittens er åreforkalkning, som reduserer blodgjennomstrømningen i muskelen.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

erektil dysfunksjon (impotens, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

forkammerflimmer (atrieflimmer): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hyperhidrose (overdreven svetting): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatininclearance (clcr): Angir hvor mange milliliter plasma som renses for kreatinin per minutt. Benyttes som mål på nyrenes funksjon.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.