Tenofovir disoproxil

Teva

Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A F07

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 245 mg: Hver tablett inneh.: Tenofovirdisoproksilfumarat tilsv. tenofovirdisoproksil 245 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarminaluminiumlakk (E 132), karmin (E 120), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Hiv-1-infeksjon: Indisert i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler til behandling av hiv-1-infiserte voksne pasienter. Hos voksne er nytten av tenofovirdisoproksil ved hiv-1-infeksjon basert på resultatene fra én studie med behandlingsnaive pasienter, inkl. pasienter med en høy virusmengde (>100 000 kopier/ml) og studier hvor tenofovirdisoproksil ble gitt i tillegg til stabil bakgrunnsbehandling (hovedsakelig trippelbehandling) hos pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler som opplevde tidlig virologisk svikt (<10 000 kopier/ml, hvor hoveddelen av pasientene hadde <5000 kopier/ml). Preparatet er også indisert til behandling av hiv-1-infiserte ungdommer 12-<18 år, med NRTI-resistens eller toksisitet som hindrer bruk av førstelinjepreparater. Generelt: Valg av tenofovirdisoproksil til behandling av pasienter med hiv-1-infeksjon som tidligere har brukt antiretrovirale midler, må baseres på individuell viral resistenstesting og/eller behandlingshistorikk til pasientene. Hepatitt B-infeksjon: Behandling av kronisk hepatitt B hos voksne med: - Kompensert leversykdom med tegn på aktiv virusreplikasjon, vedvarende forhøyede serumalaninaminotransferase-nivåer (ALAT) og histologiske tegn på aktiv inflammasjon og/eller fibrose. - Tegn på lamivudinresistent hepatitt B-virus. - Dekompensert leversykdom. Behandling av kronisk hepatitt B hos ungdom 12-<18 år med kompensert leversykdom med tegn på aktiv immunsykdom, dvs. aktiv virusreplikasjon, vedvarende forhøyede serumalaninaminotransferase-nivåer (ALAT) og histologiske tegn på aktiv inflammasjon og/eller fibrose.

Dosering

Terapi bør iverksettes av lege med erfaring fra behandling av hiv-infeksjon og/eller kronisk hepatitt B.
Hiv-1-infeksjon: Voksne: 1 tablett daglig. Ungdom 12-<18 år ≥35 kg: 1 tablett daglig. Barn 2-<12 år: Ikke indisert til denne aldersgruppen. Se ev. SPC. Barn <2 år: Ingen tilgjengelige data.
Kronisk hepatitt B: Optimal behandlingsvarighet er ukjent. Seponering av behandlingen kan vurderes som følger: HBeAg-positive pasienter uten cirrhose bør behandles i minst 6-12 måneder etter at HBe-serokonversjon (HBeAg- og HBV DNA-tap med anti-HBe-konstatering) er bekreftet, eller til HBs-serokonversjon eller tap av effekt. Serum-ALAT- og HBV DNA-nivåene bør måles regelmessig etter seponering, slik at forsinket virologisk tilbakefall kan oppdages. HBeAg-negative pasienter uten cirrhose bør behandles til HBs-serokonversjon eller tap av effekt. Ved behandling >2 år anbefales regelmessig revurdering av behandlingen. Voksne: 1 tablett daglig. Ungdom 12-<18 år ≥35 kg: 1 tablett daglig. Barn 2-<12 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått, ingen tilgjengelige data.
Glemt dose: Uteglemt dose skal tas med mat så snart som mulig, men tas ikke dersom det er gått >12 timer fra normalt doseringstidspunkt. Vanlig doseringsplan følges videre. Ved oppkast <1 time etter inntak skal en ny dose tas.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Bør kun brukes hos voksne ved nyresvikt dersom potensiell nytte er større enn potensiell risiko. Voksne: Lett nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance (ClCR) 50-80 ml/minutt): 1 gang daglig. Moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-49 ml/minutt): 1 tablett hver 48. time. Klinisk respons på behandlingen og nyrefunksjon må overvåkes nøye. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) og hemodialysepasienter: Hvis ingen alternativ behandling er tilgjengelig, kan følgende forlengede doseringsintervaller brukes: Alvorlig nyresvikt: 1 tablett hver 72.-96. time (2 ganger i uken). Hemodialysepasienter: 1 tablett hver 7. dag etter fullført hemodialysebehandling. Forlengede doseintervaller er ikke optimalt og kan resultere i økt toksisitet og mulig inadekvat respons. Klinisk respons på behandling og nyrefunksjon må derfor overvåkes nøye. Ingen doseanbefalinger foreligger for pasienter med ClCR <10 ml/minutt som ikke får hemodialysebehandling. Barn og ungdom: Anbefales ikke til barn og ungdom med nedsatt nyrefunksjon. Eldre >65 år: Ingen tilgjengelige data. Forsiktighet utvises pga. større sannsynlighet for nedsatt nyrefunksjon. Pasienter som er infisert med kronisk hepatitt B med eller uten samtidig hiv-infeksjon: Må overvåkes nøye ved seponering av tenofovirdisoproksil vedrørende tegn på forverring av hepatitt.
Administrering: Skal tas med mat 1 gang daglig. I ekstraordinære tilfeller kan tabletten knuses og pulveret deretter oppløses i minst 100 ml vann (et 1/2 glass), appelsin- eller druejuice, og drikkes omgående.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Generelt: Testing av hiv-antistoffer bør tilbys alle HBV-infiserte før behandlingsoppstart. Hiv-1: Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risiko for seksuell overføring av hiv-infeksjon, kan gjenværende risiko ikke utelukkes, og forholdsregler for å forhindre overføring bør tas. Kronisk hepatitt B: Pasienten må opplyses om at behandlingen ikke reduserer risikoen for overføring av HBV til andre gjennom seksuell kontakt eller blodsmitte. Tilstrekkelige forsiktighetsregler må fortsatt benyttes. Sjeldne tilfeller av pankreatitt og laktacidose er rapportert, inkl. fatale. Høy forekomst av virologisk svikt og utvikling av resistens på et tidlig stadium hos hiv-pasienter er rapportert når tenofovirdisoproksil er kombinert med lamivudin og abakavir eller med lamivudin og didanosin. Nyre- og beneffekter hos voksne: Tenofovir elimineres hovedsakelig via nyrene. Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, forhøyet kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er rapportert. Det anbefales at ClCR beregnes før behandling og at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) også kontrolleres etter 2-4 ukers behandling, etter 3 måneders behandling og deretter hver 3.-6. måned hos pasienter uten risikofaktorer som gjelder nyrefunksjon. Ved risiko for nedsatt nyrefunksjon er det nødvendig å kontrollere nyrene oftere. Ved serumfosfatnivå <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR <50 ml/minutt hos voksne, bør det foretas ny kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjon i blod og glukosekonsentrasjon i urin. Vurdering om behandlingen skal endres bør også gjøres hos voksne pasienter med ClCR <50 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter). Behandlingsavbrudd bør vurderes i tilfeller med progressiv nedsettelse av nyrefunksjon dersom ingen annen årsak kan identifiseres. Samtidig administrering og risiko for renal toksisitet: Bruk sammen med eller etter nylig bruk av nyretoksiske legemidler bør unngås. Hvis samtidig bruk ikke er mulig å unngå bør nyrefunksjonen overvåkes ukentlig. Nedsatt nyrefunksjon: Tilfeller av akutt nyresvikt er rapportert etter initiering av høydose eller flere NSAID hos pasienter behandlet med tenofovirdisoproksil som har risikofaktorer for nyreforstyrrelser. Ved samtidig bruk med NSAID, bør nyrefunksjonen overvåkes tilstrekkelig. Det er rapportert høyere risiko for nedsatt nyrefunksjon hos pasienter som får tenofovirdisoproksil i kombinasjon med kobicistat- eller ritonavirforsterket proteasehemmer. Nøye kontroll av nyrefunksjonen er nødvendig, og hos pasienter med risikofaktorer som gjelder nyrene, skal samtidig behandling vurderes nøye. Beneffekter: Små reduksjoner i benmineraltettheten (BMD) er observert; mest uttalt reduksjon hos pasienter behandlet med tenofovirdisoproksil som del av et regime som inneholdt en forsterket proteasehemmer. Alternative behandlingsregimer bør vurderes for pasienter med osteoporose som har høy risiko for frakturer. Benmisdannelser, som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd, kan være forbundet med proksimal renal tubulopati. Hvis benmisdannelser mistenkes eller oppdages, bør en egnet undersøkelse gjennomføres. Nyre- og beneffekter hos barn og ungdom: Langtidseffekten på ben og renal toksisitet er usikker. Nyrerelaterte bivirkninger som samsvarer med proksimal renal tubulopati er rapportert hos hiv-1-infiserte pasienter 2-<12 år. Det anbefales at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) kontrolleres før behandling, og overvåkes under behandling. Hvis serumfosfatnivået er <3 mg/dl (0,96 mmol/liter) bør det foretas en ny kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjon i blod og glukosekonsentrasjon i urin. Hvis nyremisdannelser mistenkes eller oppdages, bør en undersøkelse hos nefrolog gjennomføres før vurdering om avbrudd i behandlingen. Behandlingsavbrudd bør også vurderes i tilfeller med progressiv nedsettelse av nyrefunksjon dersom ingen annen årsak kan identifiseres. Samtidig administrering og risiko for renal toksisitet: Samme anbefalinger som hos voksne. Beneffekter: Kan forårsake reduksjon av BMD. Effektene av endringer i BMD på benhelse over lang tid og fremtidig risiko for frakturer er ukjent. Hvis benmisdannelser oppdages eller mistenkes, bør en egnet undersøkelse gjennomføres av endokrinolog og/eller nefrolog. Leversykdommer: Svært begrensede data for levertransplanterte pasienter. HBV-infiserte pasienter med dekompensert leversykdom og med Child-Pugh >9 kan ha høyere risiko for alvorlige hepatiske eller renale bivirkninger. Hepatobiliære og renale parametre skal derfor overvåkes nøye. Forverring av hepatitt: Oppblussing under behandling: Spontan forverring av kronisk hepatitt B er relativt vanlig og karakterisert ved en kortvarig økning i ALAT. Ved kompensert leversykdom er disse økningene i ALAT som regel ikke ledsaget av konsentrasjonsøkning av bilirubin i serum eller av hepatisk dekompensasjon. Pasienter med cirrhose vil kanskje være utsatt for større risiko for hepatisk dekompensasjon etter forverring av hepatitt og skal derfor overvåkes nøye under behandling. Oppblussing etter seponering: Akutt forverring av hepatitt ved seponering av hepatitt B-behandling er rapportert. Forverringer etter behandling er vanligvis assosiert med økning av HBV DNA, og de fleste tilfeller synes å være selvbegrensende. Alvorlige forverringer, inkl. dødsfall er rapportert. Leverfunksjonen skal overvåkes i gjentatte intervaller med både klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging i minst 6 måneder etter seponering. Dersom relevant, kan det være berettiget å gjenoppta behandlingen. Ved fremskredet leversykdom eller cirrhose anbefales ikke seponering, ettersom forverring av hepatitt etter seponering kan føre til hepatisk dekompensasjon. Oppblussing av leverbetennelser er spesielt farlig, og noen ganger dødelig, ved dekompensert leversykdom. Samtidig infeksjon med hepatitt C eller D: Ingen tilgjengelige data. Samtidig infeksjon med hiv-1 og hepatitt B: Pga. risikoen for utvikling av hiv-resistens, skal preparatet bare brukes som del av egnet antiretroviralt kombinasjonsregime hos pasienter som samtidig er infisert med hiv/HBV. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsterapi (CART) og bør overvåkes. Hvis leversykdommen forverrer seg hos slike pasienter, må det vurderes å avbryte eller avslutte behandlingen. En økning i ALAT kan være del av HBV-clearance under behandling med tenofovir. Metabolske parametre: Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Mitrokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleosid- og nukleotidanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad. Viktigste bivirkninger som er rapportert, er hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi). Senere forekommende nevrologiske forstyrrelser er i sjeldne tilfeller rapportert (hypertoni, kramper, unormal atferd). Om disse er forbigående eller permanente er ukjent. Funnene skal vurderes for alle barn som eksponeres in utero for nukleosid- og nukleotidanaloger og som presenterer alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Immunt reaktiveringssyndrom: Hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av CART, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av CART, f.eks. cytomegalovirus-retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer: Kan forekomme i forbindelse med immun reaktivering. Kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Er rapportert, særlig ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering for CART. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved verkende ledd og -smerter, -stivhet eller bevegelsesproblemer. Laktose: Inneholder laktosemonohydrat. Pasienter med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør derfor ikke ta dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A F07
Må ikke administreres samtidig med andre legemidler som inneholder tenofovirdisoproksil eller adefovirdipivoksil. Samtidig bruk av didanosin anbefales ikke pga. 40-60% økning i didanosineksponering, betydelig reduksjon i CD4-tall og høy forekomst av virologisk svikt. Tenofovir elimineres primært via nyrene og samtidig bruk av legemidler som reduserer nyrefunksjonen eller konkurrerer om aktiv tubulær utskilling via transportproteinene hOAT1, hOAT3 eller MRP4 (f.eks. cidofovir), kan øke konsentrasjonen av tenofovir og/eller legemidlene som administreres samtidig. Samtidig eller nylig bruk av nyretoksiske legemidler bør unngås. Eks. kan være, men er ikke begrenset til, aminoglykosider, amfotericin B, foskarnet, ganciklovir, pentamidin, vankomycin, cidofovir eller interleukin-2. Siden takrolimus kan påvirke nyrefunksjonen, anbefales nøye overvåkning ved samtidig administrering. Sikkerheten til tenofovirdisoproksil, når brukt sammen med ledipasvir/sofosbuvir og en farmakokinetisk forsterker (f.eks. ritonavir og kobicistat), er ikke fastslått. Kombinasjonen bør brukes med forsiktighet og med hyppig overvåkning av nyrene dersom andre alternativer ikke er tilgjengelige.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: En moderat mengde data indikerer ikke potensial for misdannelser eller føto-/neonatal toksisitet. Hvis nødvendig, kan bruk under graviditet vurderes.
Amming: Går over i morsmelk. Skal derfor ikke brukes ved amming. Som en generell regel anbefales det at hiv- og HBV-infiserte kvinner ikke ammer for å unngå å overføre hiv og HBV.
Fertilitet: Ukjent om tenofovir påvirker fertilitet, men dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter.
Tenofovir

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme. Hud: Utslett. Nevrologiske: Svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hypofosfatemi. Øvrige: Asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter, abdominal distensjon, flatulens. Lever/galle: Forhøyede transaminaser. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Kronisk utmattelse (fatigue). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Pankreatitt. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, muskelsvakhet. Nyre/urinveier: Økt kreatinin, proksimal renal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom). Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Angioødem. Lever/galle: Leversteatose, hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Osteomalasi (manifestert som bensmerter og som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd), myopati. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, nyresvikt, akutt tubulær nekrose, nefritt (inkl. akutt interstitiell nefritt), nefrogen diabetes insipidus. Stoffskifte/ernæring: Laktatacidose.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pasienten må overvåkes for tegn på toksisitet og standard støttebehandling gis etter behov.
Behandling: Kan fjernes ved hemodialyse, median hemodialyseclearance er 134 ml/minutt. Ukjent om tenofovir kan fjernes ved peritonealdialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A F07

Egenskaper

Klassifisering: Nukleosid/nukleotid revers transkriptasehemmer.
Virkningsmekanisme: Tenofovirdifosfat (aktiv metabolitt) hemmer hiv-1 revers transkriptase og HBV-polymerase via direkte konkurranse med det naturlige deoksyribonukleotidsubstratet om binding og, etter inkorporering i DNA, ved DNA-kjedeterminering. Tenofovirdifosfat er en svak hemmer av cellulære polymeraser.
Absorpsjon: Cmax etter 1 time hos fastende og etter 2 timer tatt sammen med mat. Oral biotilgjengelighet hos fastende er ca. 25%. Administrering sammen med et fettrikt måltid øker biotilgjengeligheten (AUC ca. 40%, Cmax ca.14%).
Proteinbinding: <0,7% og <7,2% til hhv. plasma- og serumproteiner.
Fordeling: Vdss er ca. 800 ml/kg. Fordeles til de fleste vevstyper, med høyest konsentrasjon i nyrer, lever og tarm.
Halveringstid: Intracellulær t1/2 10 timer i aktiverte og 50 timer i hvilende mononukleære celler i perifert blod. Terminal t1/2 etter oral administrering er ca. 12-18 timer. Clearance ca. 230 ml/time/kg (ca. 300 ml/minutt).
Utskillelse: Primært via nyrene vha. filtrering og aktiv tubulær sekresjon, ca. 70-80% i uendret form i urinen etter i.v. administrering.

Sist endret: 10.01.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

22.10.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Tenofovir disoproxil, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
245 mg30 stk. (boks)
478124
H-resept
Byttegruppe
3891,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anemi: Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bmd: (BMD: Bone Mineral Density) BMD står for benmineraltetthet og er et mål på hvor holdbart skjelettet er. Den måles ved å ta røntgenbilde av skjelettet. BMD-måling brukes for å undersøke om man har benskjørhet.

cirrhose: Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): Angir hvor mange milliliter plasma som renses for kreatinin per minutt. Benyttes som mål på nyrenes funksjon.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.