Schistosomiasis

Hva er schistosomiasis?

Schistosomiasis (også kalt sneglefeber eller bilharziose) er en markinfeksjon som finnes i tropiske og subtropiske områder. Omkring 200 millioner mennesker er smittet på verdensbasis. Sykdommen kalles også sneglefeber, fordi en del av markens utvikling foregår i ferskvannssnegler. Mennesker blir smittet når de bader i ferskvann hvor disse sneglene lever. Ormene heter Schistosoma, og særlig tre arter kan gi sykdom hos mennesker. To av artene angriper tarmen:

  • Schistosoma mansoni

  • Schistosoma japonicum

Den siste arten angriper blæren og kjønnsorganene:
  • Schistosoma haematobium

Eggene trenger gjennom tarmveggen og ut i avføringen, eller gjennom blæreveggen og ut i urinen. Herfra når eggene ut i ferskvann hvis man har avføring eller tisser i vannet. Hvis de nødvendige ferskvannssneglene er til stede, vil de bli infisert. Etter noe tid trenger tusenvis av bittesmå larver ut av sneglene, og disse larvene kan bore seg igjennom hud og slimhinner på mennesker som bader i vannet. Etter at larvene har trengt inn i kroppen, vil de i løpet av 1-2 måneder bli til voksne mark.

Hvordan forløper sykdommen?

Schistosomer kan leve i over 10 år, og sykdommen er derfor svært langvarig. I tillegg gir betennelsen arrvev, og selv hvis markene dør - enten på grunn av behandling eller av seg selv - kan arrvevet aldri bli til normalt vev igjen. I starten av sykdommen er det meget effektivt å behandle, og man kommer seg helt. Hvis det derimot oppstår arrvev, kan det gradvis komme livstruende komplikasjoner, bl.a. skrumplever og kreft i blæren. De alvorlige komplikasjonene sees stort sett kun ved svært massive og langvarige infeksjoner, og det er ingen grunn til bekymring for turister, bare de kommer under behandling.

Hvem får sykdommen?

Alle, også turister, som bader i ferskvann med infiserte snegler risikerer å bli smittet. Sykdommen rammer særlig lokalbefolkninger som bader og arbeider i ferskvann i tropene, bl.a. skolebarn og fiskere i områder med dårlige sanitere forhold. I noen samfunn regnes det nesten for normalt å ha blod i urinen, se Symptomer. Turister smittes som regel i forbindelse med vannsport, f.eks. elverafting og snorkling.

Hva er årsaken til schistosomiasis?

Schistosomiasis skyldes en markinfeksjon med Schistosoma-arter. Sykdommens symptomer skyldes den betennelsen som Schistosomenes egg fremkaller i urinblære, livmor og testikler, i tarmen eller i organer hvor de blir ført til med blodet, f.eks. leveren.

Symptomer

De fleste pasienter får få og lette symptomer, ofte oppdages infeksjonen ved en tilfeldighet fordi man finner blod i avføringen eller i urinen. Hvis man er infisert med mye mark, og infeksjonen ikke blir behandlet, kan det med tiden oppstå alvorlige komplikasjoner. De former for schistosomiasis som angriper tarmen, gir særlig symptomer fra tarmkanalen og leveren. Det kan oppstå blodig og langvarig diaré som ikke vil gå over, og ofte er det sterke magesmerter. Sykdommen kan med tiden utvikle seg i leveren og gi skrumplever. Når dette skjer får pasientene væskeansamlinger i magen, og utvidede blodårer som kan gi livsfarlige blødninger, særlig fra spiserøret.

De formene som angriper blæren gir ofte blod i urinen uten andre plager. I noen tilfeller er det symptomer på blærekatarr, og etter lengre tid kan det oppstå skader på nyrene. Sykdommen kan også føre til kreft i blæren.

Infeksjoner i kjønnsorganene kan gi blod i sæden hos menn og underlivsplager hos kvinner, og ved langvarig alvorlig infeksjon er det risiko for infertilitet (ufrivillig barnløshet).

Kort tid etter infeksjonen, før de voksne markene er utviklet og er begynt å legge egg, kan det oppstå en sykdom som kalles Katayama-feber. Man får høy feber, hudutslett, hevelser i ledd og ev. astmasymptomer. Denne tilstanden skyldes en allergisk reaksjon mot larvene, og skal behandles med legemidler som hemmer immunsystemet. To måneder senere vil de voksne markene være utviklet, og først på det tidspunktet kan det nytte å få behandling mot schistosomiasis. Katayama-feber etterlater forøvrig ingen varige skader.

Undersøkelser

Den viktigste undersøkelsen går ut på å finne Schistosomenes egg ved mikroskopisk undersøkelse i laboratoriet. Ved de formene som angriper tarmen, så kan man finne eggene i en avføringsprøve eller i en liten vevsprøve fra endetarmen. Ved de formene som angriper blæren, så må du samle urin fra et helt døgn i en dunk. Urinen filtreres, så selv ganske få egg kan finnes.

Ved infeksjon i kjønnsorganene kan man undersøke sæden hos menn, og et skrap fra livmorhalsen, tatt ved gynekologisk undersøkelse, hos kvinner.

Det er også mulig å få mistanke om sykdommen ved å undersøke en blodprøve for antistoffer mot Schistosoma. Hvis du har en forstørret lever, kan en ultralydskanning vise om det kan være schistosomiasis. Ved Katayama-feber har markene ikke utviklet seg, og det er derfor ikke mulig å finne egg i urin eller avføring. Det er viktig å fortelle legen at du har reist i tropene og badet i ferskvann. Ellers kan diagnosen lett bli oversett.

Behandling

Hva kan jeg selv gjøre?

Da det ikke finnes vaksine mot schistosomiasis, bør du unngå å bade i ferskvann i tropiske eller subtropiske strøk. I Europa finnes det ikke schistosomiasis, men det har vært utbrudd på Korsika enkelte år.


Medisinsk behandling:

Behandlingen er tablettbehandling med prazikvantel. Prazikvantel virker på mange forskjellige mark, og er det viktigste middel mot schistosomiasis. Stoffet trenger raskt inn i marken og lammer den, noe som dreper den på kort tid.

Smitteveier

Schistosomiasis smitter gjennom ferskvann ved at ormens larver trenger igjennom huden når man bader. Man forebygger sykdommen ved ikke å bade i ferskvann i tropene. Det er vanlig at lokale guider og hoteller ved sjøer og elver informerer deres gjester om vannet er sikkert, men det kan man ikke regne med. Det er også blitt vanlig med elverafting i gummibåt i afrikanske elver, men dette gir også risiko for smitte, og må frarådes. Derimot er det trygt å bade i svømmebasseng med klorvann og i sjøvann. Det finnes ingen effektiv vaksine mot schistosomiasis.

Sist revidert: 11.01.2017



Utarbeidet av Dansk Lægemiddel Information A/S og Felleskatalogen AS.