Prostatakreft

Hva er prostatakreft?

Prostatakreft (cancer prostatae) er en ondartet svulst i blærehalskjertelen (prostata), som ligger rundt om urinrøret like under blæren. Les mer om kreft.

Hvordan forløper sykdommen?

Prostatakreft vokser meget langsomt. Sykdommen kan utvikle seg i flere tiår før det kommer symptomer. Sykdommen forløper svært forskjellig fra person til person, og kan derfor i det tidlige sykdomsstadiet være helt umulig å forutsi. Det har vist seg at flertallet av pasientene med ubehandlet prostatakreft ikke blir syke eller dør av det. Prostatakreft er den kreftsykdommen som flest menn i Norge får. Mens en 50-årig manns risiko for i resten av hans liv å utvikle prostatakreft er 40%, er samme manns risiko for å få symptomer av sykdommen 15%. Hans risiko for å dø av prostatakreft er derimot kun omkring 4% (danske tall).

Hvis prostatakreft ikke blir behandlet, kan den spre seg utenfor prostata, og spres via lymfen til lymfeknutene og via blodet til ben eller andre organer, hvor metastaser oppstår. Benmetastaser kan utover smerter medføre blodmangel på grunn av tap av benmarg. Ved dannelse av metastaser kan sykdommen i dag ikke helbredes, men behandling kan forlenge livet betydelig og forbedre livskvaliteten.

Hvem får sykdommen?

Det er kun menn som kan få prostatakreft, da kvinner ikke har prostata. Risikoen for å få sykdommen stiger med alderen, og omkring halvparten av 60-årige og 75% av 75-årige menn har uten å vite det prostatakreft. Sykdommen sees meget sjelden hos menn under 50 år. Med muligheten for å anvende blodprøvetesten prostataspesifikt antigen (PSA), har man funnet flere nye krefttilfeller. Prostatakreft er dermed blitt den hyppigste form for kreft hos menn.

Hva er årsaken til prostatakreft?

Vi kjenner ikke årsaken til prostatakreft. Hos noen er sykdommen arvelig. Det mannlige kjønnshormonet testosteron er nødvendig for å få sykdommen. Eunukker og menn som er kastrert i ungdommen får ikke prostatakreft. Konsentrasjonen av mannlig kjønnshormon er varierende, men er hos friske menn ikke vist å henge sammen med utvikling av prostatakreft. Antall prostatakrefttilfeller svinger mye etter geografisk tilhørighet, noe som tyder på at miljøet spiller en stor rolle. Prostatakreft opptrer hyppigst i Nord-Amerika og det nordvestlige Europa og sjeldent i Asia. Høy alder og vestlig livsførsel med inntak av rødt kjøtt og animalsk fett, lite mosjon, samt lavt inntak av vitamin D og selen, synes å øke hyppigheten, mens høyt inntak av fisk, soya og plantefibre nedsetter den. Den godartede forstørrelsen av prostata med vannladningsproblemer rammer de fleste menn fra 50-årsalderen, men medfører ikke økt risiko for utvikling av prostatakreft.

Symptomer

Hvis prostatakreften er begrenset til selve prostata, gir den som regel ingen symptomer. Det kan gå opptil 20 år før den gir symptomer. Sykdommen kan vise seg ved at du har hyppig vannlating og vanskeligheter med å late vannet. Disse plagene skyldes dog oftest godartet forstørrelse av prostata som de fleste menn utvikler med tiden. Du kan også ha blod i urinen eller sæden. Hvis sykdommen har spredt seg til lymfeknutene eller knoklene, gir det som regel smerter, og du føler deg syk med tretthet og manglende appetitt. Er knoklene angrepet, kan det bety at det lettere oppstår benbrudd.

Undersøkelser

Du får undersøkt din prostata ved at legen stikker en finger opp i endetarmen og kjenner på kjertelen innenfra. I motsetning til den normale prostata, eller ved aldersbetinget godartet forstørrelse av prostata, vil en kreftknute kunne kjennes hard, uregelmessig med en ujevn overflate. Du kan også få foretatt ultralydskanning gjennom endetarmen. Her vil større svulster kunne adskilles fra normalt vev, mens mindre forandringer kan være vanskelige å se. Har legen mistanke om kreft, må du få tatt en rekke vevsprøver (biopsier) av prostata. Prøven er ubehagelig, men ikke spesielt smertefull.

I noen tilfeller tar legen en blodprøve, som blir undersøkt for prostataspesifikt antigen (PSA) - et enzym, som kun blir dannet i prostata. Prostatakjertelen lager sædvæske, og PSA-enzymet finnes her i meget høy konsentrasjon. PSA har her til oppgave å holde sædvæsken flytende. PSA kan unnslippe fra prostata i små mengder, og derved måles i blodet. Konsentrasjonen av PSA i blodet er forhøyet ved en rekke sykdommer i prostata og urinveiene. Det er forhøyet ved f.eks. prostatakreft, men forhøyelsen kan også skyldes helt godartede tilstander, f.eks. betennelse i prostata og urinblæren. PSA kan også være normal ved prostatakreft. Alt i alt er PSA-testen meget usikker til påvisning av prostatakreft, og egner seg av den grunn ikke til systematisk undersøkelse (screening) for sykdommen.

Du kan få undersøkt om sykdommen har spredt seg til knoklene ved en benscintigrafi, hvor du får injisert et ufarlig radioaktivt stoff (isotop) i blodbanen. Ved hjelp av et gammakamera kan undersøkelsen vise de områder hvor knoklene er angrepet. Du kan dessuten få undersøkt lymfeknutene med ultralydsskanning eller med en MR-skanning.

Behandling

Behandlingen avhenger av hvor utbredt sykdommen er. Din alder og ditt velbefinnende spiller også inn. Hos noen eldre menn følger legene bare sykdommens utvikling uten å gi behandling, da en del pasienter ikke har behov for behandling. Hvis det kun er påvist svært liten og fredelig utseende kreft, tilbys en aktiv overvåkning med måling av PSA og ny vevsprøve av prostata, fremfor straks å behandle med risiko for å påføre mannen unødige bivirkninger.


Operasjon og strålebehandling:

Er prostatakreften begrenset til selve kjertelen, består behandlingen i operasjon eller strålebehandling. Strålingen kan du få enten utenfra, eller ved at du får anbrakt radioaktive korn i selve prostatakjertelen. Operasjonen kan utføres som et alminnelig åpent inngrep, eller som en kikkhullsoperasjon ved hjelp av en «robot». Uansett typen av operasjon fjerner man hele prostatakjertelen og de to små vedhengende sædblærene. Det utføres på landsbasis nesten like mange strålebehandlinger og operasjoner. Impotens, ufrivillig vannlating (urininkontinens) og endetarmsplager er de hyppigste bivirkningene til behandlingen. Man anvender blodprøven PSA til å kontrollere om behandlingene har fjernet svulsten.


Medisinsk behandling:

Antihormoner: Prostatakreft er i begynnelsen avhengig av det mannlige kjønnshormonet testosteron. Derfor er behandling med antihormoner førstevalg. Behandlingen virker enten ved å hemme produksjonen av testosteron eller ved å hemme testosterons virkning på kreftcellene. Antihormoner kan anvendes som supplement til strålebehandling, ved tilbakevendende kreft etter operasjon eller strålebehandling, eller ved kreft med metastaser.

Oftest brukes medisin i form av injeksjoner som fører til medisinsk kastrasjon, hvor kroppens produksjon av testosteron stoppes. Injeksjonene kan suppleres med tabletter som blokkerer testosterons virkning på kreftcellene. Alternativt kan kirurgisk kastrasjon gjennomføres ved å fjerne testiklene.


Metastaser til knoklene kan også behandles med enten zoledronsyre eller denosumab . Begge typer medisin minsker risikoen for å få komplikasjoner til benmetastaser, f.eks. benbrudd.


Celledrepende midler: Hvis kreften ikke lenger reagerer på ovennevnte antihormonbehandling, anses sykdommen for å være resistent overfor kastrasjon. I denne situasjonen kan enten tablettbehandling (abirateron eller enzalutamid) eller kjemoterapi (docetaksel eller kabazitaksel) anvendes.


Strålebehandling: Kan brukes mot benmetastaser for å lindre smerter. Mot kastrasjonsresistent prostatakreft med symptomgivende metastaser, men uten metastaser til andre organer, kan radium-223 anvendes. Det er en radioaktiv isotop som setter seg i knoklene hvor det er metastaser. Den radioaktive isotopen produserer stråler som rammer kreftcellene.

Sist revidert: 29.03.2016



Utarbeidet av Dansk Lægemiddel Information A/S og Felleskatalogen AS.