Lymfekreft

Hva er lymfekreft?

Lymfeknutekreft kalles ofte bare lymfekreft, på fagspråket malignt (ondartet) lymfom. Det finnes mange forskjellige former for lymfekreft. Felles for disse er at de utgår fra celler som tilhører lymfesystemet (lymfocytter). Det er viktig å skille dette fra andre kreftformer som kan spre seg (danne metastaser) via lymfesystemet og invadere lymfeknuter, f.eks. brystkreft eller lungekreft.

Det er to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom. Begge inndeles i undertyper. Spesielt er det mange undertyper av non-Hodgkin lymfom. Undertypene defineres utifra hvilken type lymfecelle kreften oppstår i, og i hvilket stadie av cellens utvikling. Hyppigst oppstår lymfeknutekreft i B-lymfocytter, mindre hyppig i T-lymfocytter, og sjeldnere i NK-celler (naturlige dreperceller). Ved Hodgkin lymfom opptrer den unike Reed-Sternberg-cellen. Les mer om kreft.

Hvordan forløper sykdommen?

Sykdomsforløpet er svært avhengig av hvilken type lymfekreft det er snakk om, og hvor utbredt sykdommen er ved diagnosen. Behandling vil i mange tilfeller kunne føre til helbredelse, men ikke hos alle. Noen pasienter får tilbakefall etter tilsynelatende helbredelse, og må tilbys ytterligere behandling.

Noen undertyper non-Hodgkin lymfom har ganske langsom celledeling, og kan holde seg i ro i lang tid.

Hvem får sykdommen?

Lymfekreft er litt hyppigere hos menn enn hos kvinner, og sykdommen sees med størst hyppighet i den vestlige verdenen. Hodgkin lymfom rammer typisk unge voksne, non-Hodgkin lymfom sees med økt hyppighet med stigende alder.

Hva er årsaken til lymfekreft?

Lymfekreft oppstår, som andre maligne sykdommer, ved at mutasjoner omdanner en normal lymfecelle til en kreftcelle. Presis årsak til at disse skadene oppstår er ukjent. Man vet at pasienter med nedsatt immunforsvar, aids-pasienter og pasienter som får immunundertrykkende behandling, har økt risiko for å utvikle lymfekreft, og at visse virus kan være medvirkende til utviklingen.

Symptomer

Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler, eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Symptomene kan være svært forskjellige avhengig av hvor lymfekreften sitter, og hvor utbredt sykdommen er. Alminnelige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

Undersøkelser

Legen vil fjerne en av dine lymfeknuter eller en del av en lymfeknute (biopsi) og undersøke den under mikroskop. Hvor mye sykdommen har spredt seg, vil du få undersøkt ved skanning (ultralyd, CT, MR, PET) og røntgenundersøkelse.

Ofte vil du få tatt en benmargsprøve for å se om det er celler fra lymfekreften i benmargen.

Behandling

Valg av behandling avhenger av typen og utbredelsen av lymfekreften. Det er mange muligheter:

  • Strålebehandling: Når kreften er begrenset til en enkelt region, f.eks. lysken eller halsen, kan strålebehandling alene være tilstrekkelig.

  • Kjemoterapi: Ofte anvendes flere stoffer samtidig i kurer med 2-4 ukers mellomrom.

  • Immunterapi: Her anvendes medisin som er mer spesifikt rettet mot lymfekreftcellene, f.eks. antistoffer, eller medisin som er rettet mot mutasjonene som finnes inne i kreftcellene.

Non-Hodgkin lymfomer:

Ved non-Hodgkin lymfomer med langsom celledeling, kan behandlingen begrenses til kjemoterapi og/eller antistoff, avbrutt av perioder med behandlingspauser. Typen lymfekreft kan dog endre seg etter noen år. Celler som langsomt deler seg kan endre seg til aggressive celler, og mer intensiv cellegiftbehandling kan bli nødvendig.


Stamcelletransplantasjon:

Ved lymfekreft med særlig høy risiko, og ved tilbakefall etter første serie kjemoterapi, vil behandling med kjemoterapi i høye doser kunne være aktuelt. Da kjemoterapien dreper benmargscellene, tas det ut benmargsceller fra pasienten før kjemoterapien. Når kjemoterapien er slutt injiseres benmargscellene tilbake igjen i pasienten. I spesielle tilfeller kan blodstamcellene komme fra en fremmed donor.


Bivirkninger ved kjemoterapi:

Kjemoterapi dreper celler som deler seg raskt. Kjemoterapien vil derfor - i tillegg til kreftcellene - også ramme hårceller, benmargsceller, kjønnsceller og slimhinneceller. Behandlingen kan derfor gi bivirkninger i form av hårtap, sterilitet, slimhinneirritasjon og tendens til infeksjoner. Cellegiftbehandling med tabletter (f.eks. klorambucil) virker generelt svakere enn stoffer som er beregnet til injeksjon, men prinsipielt er virkningen den samme. Ved høye doser, kan bivirkningene bli alvorlige.


Immunterapi:

Virkningsmekanismen ved antistoffbehandling avhenger av hvilken type antistoff som benyttes. I noen tilfeller er antistoffet designet til å aktivere pasientens eget immunforsvar så det går til angrep på lymfekreftcellen. I andre tilfeller er det bundet celledrepende gift til antistoffet. Felles for antistoffene er at de kan gi bivirkninger i forbindelse med infusjonen, f.eks. feber, blodtrykksfall/-stigning, utslett og påvirket åndedrett. Symptomene kan være lette, men også alvorlige. Infusjonsrelaterte bivirkninger kan ofte motvirkes med binyrebarkhormon.

Spesielle forhold hos barn

Lymfekreft er den tredje hyppigste kreftformen hos barn.

Sist revidert: 10.01.2017



Utarbeidet av Dansk Lægemiddel Information A/S og Felleskatalogen AS.