Sufenta

Janssen

Sterktvirkende analgetikum.

ATC-nr.: N01A H03

  



Miljørisiko i Norge
 N01A H03
Sufentanil
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av sufentanil kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Sufentanil har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at sufentanil er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 21.03.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 5 μg/ml og 50 μg/ml: 1 ml inneh.: Sufentanilsitrat 7,5 μg tilsv. sufentanil 5 μg, resp. sufentanilsitrat 75 μg tilsv. sufentanil 50 μg, natriumklorid 9 mg, vann til injeksjonsvæske til 1 ml. Isoton.


Indikasjoner

Voksne: I.v. administrering: Analgetikum ved innledning og vedlikehold av generell anestesi. Anestetikum ved innledning og vedlikehold i forbindelse med større kirurgiske inngrep. Epidural administrering: Postoperativ smertebehandling. Analgetisk supplement til bupivakain ved fødsler. Barn >1 måned: Analgetikum til bruk ved innledning og/eller vedlikehold av balansert generell anestesi. Barn >1 år: Postoperativ smertebehandling etter generell kirurgi, torakale eller ortopediske prosedyrer.

Dosering

Individuell dosering. Ved doseutredning bør det tas hensyn til alder, vekt, fysisk status, sykdom, samtidig medisinering og type inngrep og anestesi.
I.v. administrering hos voksne: Analgetikum ved innledning og vedlikehold av generell anestesi: 0,5-5 μg/kg. Effektvarighet beror på dosens størrelse. En dose på 0,5 μg/kg kan forventes å gi effekt i ca. 50 minutter. Ytterligere doser på 10-25 μg skal tilpasses individuelt til pasientens behov og til beregnet gjenstående operasjonstid. Anestetikum ved innledning og vedlikehold i forbindelse med større kirurgiske inngrep: 8 μg/kg eller mer fremkaller søvn og opprettholder et doserelatert dypt analgesinivå. Ytterligere doser på 25-50 μg er vanligvis tilstrekkelig for å vedlikeholde sirkulatorisk stabilitet under anestesien.
Epidural administrering hos voksne: Postoperativ smertebehandling: 30-50 μg initialt kan forventes å gi adekvat smertelindring opptil 4-6 timer. Ytterligere bolusdoser på 25 μg kan gis ved tegn på utilstrekkelig analgesi. Analgetisk supplement ved fødsler: 10 μg sufentanil gitt i tillegg til bupivakain (0,125%-0,25%) medfører forlenget varighet og forbedret analgesi. Hvis nødvendig kan to på hverandre følgende injeksjoner av kombinasjonen gis. En total dose på 30 μg sufentanil bør ikke overskrides. Pasienter på kronisk opioid terapi eller med opioid misbruk i anamnesen kan trenge høyere doser. Dosen bør reduseres hos eldre og svekkede pasienter.
I.v. administrering hos barn ≤1 måned (nyfødte): Pga. stor variasjon i farmakokinetiske parametre hos nyfødte kan pålitelige doseanbefalinger ikke gis.
I.v. administrering hos barn >1 måned: Premedisinering med et antikolinergikum som atropin anbefales for alle doser hvis ikke det er kontraindisert. Innledning av anestesi: Kan gis som en langsom bolusinjeksjon på 0,2-0,5 μg/kg over 30 sekunder eller mer, i kombinasjon med et legemiddel som innleder anestesi. Ved større kirurgi (f.eks. hjertekirurgi) kan det gis doser inntil 1 μg/kg. Vedlikehold av anestesi hos respiratorpasienter: Kan gis som del av balansert anestesi. Doseringen avhenger av dosen av annet anestetika gitt samtidig, type og varighet av kirurgi. En startdose på 0,3-2 μg/kg gitt ved langsom bolusinjeksjon over minst 30 sekunder kan etterfølges av ytterligere bolusdoser på 0,1-1 μg/kg etter behov, inntil maks. 5 µg/kg ved hjertekirurgi.
Epidural administrering hos barn <1 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Tilgjengelige data for barn >3 måneder er beskrevet i SPC, men ingen doseringsanbefalinger kan gis.
Epidural administrering hos barn >1 år: Begrenset erfaring. Skal kun gis epiduralt til barn av anestesileger med spesifikk erfaring med pediatrisk epiduralanestesi og håndtering av respirasjonshemmende effekter av opioider. Egnet utstyr til gjenoppliving, inkl. kunstig åndedrett, og en opioidantagonist skal være lett tilgjengelig. Barnet skal overvåkes for tegn på respirasjonsdepresjon i minst 2 timer etter epidural administrering. En enkel bolusdose på 0,25-0,75 μg/kg gitt intraoperativt gir smertelindring i en periode på 1-12 timer. Varigheten av effektiv analgesi påvirkes av den kirurgiske prosedyren og samtidig bruk av epidurale lokalanestetika av amidtypen.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget for korrekt åpning av ampullen. I.v. administrering: Sufentanil kan fortynnes med natriumklorid infusjonsvæske 9 mg/ml eller glukose infusjonsvæske 50 mg/ml. Epidural administrering: Sufentanil skal fortynnes med steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml til totalvolum på 10 ml før injeksjon.
Administrering: Gis i.v. eller epiduralt.

Kontraindikasjoner

Pasienter med kjent overfølsomhet for sufentanil eller andre opioider. I.v. administrering: Ved fødsler, eller før avnavling av barnet ved keisersnitt, pga. mulighet for respirasjonsdepresjon hos den nyfødte. Dette i kontrast til epidural administrering ved fødsel, hvor sufentanil i doser inntil 30 µg ikke påvirker tilstanden til moren eller det nyfødte barnet. Epidural administrering: Som andre opioider gitt epiduralt skal sufentanil ikke gis ved alvorlige blødninger eller sjokk, sepsis, infeksjon ved injeksjonsstedet, koagulasjonsforstyrrelser som trombocytopeni og koagulopati, antikoagulasjonsbehandling eller samtidig behandling med andre legemidler eller andre medisinske tilstander som kan kontraindisere epidural administrering.

Forsiktighetsregler

Respirasjonsdepresjonen er doseavhengig og kan reverseres med spesifikke opioidantagonister (nalokson), men gjentatt dosering med sistnevnte kan være nødvendig da respirasjonsdepresjonen kan vare lengre enn opioidantagonistens virketid. Dyp smertelindring med sufentanil i.v. følges av en uttalt respirasjonsdepresjon, som kan vedvare eller forsterke seg i den postoperative perioden, og hvis sufentanil er gitt i.v. kan det også komme tilbake. Pasienter som har fått sufentanil bør overvåkes. Utstyr for gjenoppliving og en opioidantagonister, som nalokson, bør være lett tilgjengelig. Hyperventilering under anestesi kan påvirke pasientens respons på CO2, og dermed påvirke postoperativ respirasjon. Muskelrigiditet, som også kan omfatte torakale respirasjonsmuskler, kan oppstå, men kan motvirkes ved premedisinering med benzodiazepiner, ved redusert injeksjonshastighet (vanligvis tilstrekkelig ved lave doser) og ved bruk av muskelrelaksantia. Ikke-epileptiske myoklone bevegelser kan oppstå. Bradykardi og ev. hjertestans kan oppstå hvis pasienten ikke har fått tilstrekkelig mengde av antikolinergika, eller hvis sufentanil kombineres med ikke-vagolytiske muskelrelaksantia. Bradykardi kan behandles med atropin. Opioider kan gi hypotensjon, spesielt hos hypovolemiske pasienter. Egnede tiltak bør iverksettes for å opprettholde et stabilt arterietrykk. Rask bolusinjeksjon av opioider bør unngås hos pasienter med økt intrakranielt trykk. Hos slike pasienter er en midlertidig reduksjon i arterietrykket av og til blitt etterfulgt av en kortvarig reduksjon i cerebralt perfusjonstrykk. Pasienter på kronisk opioidbehandling eller med tidligere opioidmisbruk kan trenge høyere doser. Det anbefales å redusere dosen hos eldre og svekkede pasienter. Opioider bør titreres med forsiktighet hos pasienter med ukontrollert hypotyreose, lungesykdommer, redusert lungekapasitet, alkoholisme, nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Slike pasienter krever også forlenget overvåkning postoperativt. Ved epidural tilførsel må forsiktighet utvises ved respirasjonsdepresjon eller nedsatt lungefunksjon, og ved føtalt stress. Pasientene bør overvåkes nøye i minst 1 time etter hver dose. Barn: Pga. stor variasjon i farmakokinetiske parametre hos nyfødte er det fare for over- eller underdosering av i.v. sufentanil i nyfødtperioden. Sikkerhet og effekt av epidural sufentanil hos barn <1 år er ikke fastslått. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bilkjøring og betjening av farlige maskiner kan ikke gjenopptas før det har gått tilstrekkelig tid etter sufentaniltilførselen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01A H03
Sentraldempende midler (CNS-depressiver): Barbiturater, benzodiazepiner, nevroleptika, generelle anestetika og andre uselektive CNS-depressiver (f.eks. alkohol) kan potensere respirasjonsdepresjonen av opioider. Når pasientene får slike stoffer som CNS-depressiver, vil den nødvendige sufentanildosen være mindre enn vanlig. Samtidig bruk av sufentanil hos pasienter med spontan respirasjon kan øke risikoen for respirasjonsdepresjon, uttalt sedasjon, koma og dødsfall. Sufentanils effekt på andre legemidler: Etter administrering av sufentanil bør dosen av andre CNS-depressiver reduseres. Dette er spesielt viktig etter kirurgi, fordi uttalt analgesi ledsages av markant respirasjonsdepresjon, som kan vedvare eller komme tilbake i den postoperative perioden. Administrering av et CNS-hemmende middel, som et benzodiazepin, i denne perioden kan øke risikoen for respirasjonsdepresjon disproporsjonalt. CYP3A4-hemmere: Sufentanil metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4. Det er likevel ikke påvist noen inhiberende effekt av erytromycin (en kjent CYP3A4-hemmer) in vivo. In vitro-undersøkelser indikerer at ketokonazol, itrakonazol og ritonavir (CYP3A4-hemmere) kan inhibere metabolismen av sufentanil. Dette kan øke risikoen for forlenget eller utsatt respirasjonsdepresjon. Samtidig bruk av slike stoffer krever derfor spesiell overvåkning; en dosereduksjon av sufentanil kan bli nødvendig. Monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere): Det anbefales vanligvis å seponere MAO-hemmere 2 uker før kirurgi eller anestesi. MAO-hemmere er rapportert å potensere effekten av opioide analgetika. Serotoninerge legemidler: Samtidig bruk av sufentanil og et serotoninergt legemiddel, som et SSRI, SNRI eller MAO-hemmer, kan øke risikoen for serotoninergt syndrom, en potensielt livstruende tilstand. Adrenalin: Ved epidural anestesi vil samtidig tilførsel av adrenalin (50-75 μg) redusere initial absorpsjon av sufentanil med 25-50%.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sufentanil krysser placenta. Etter epidural administrering av en totaldose opptil 30 µg, ble det påvist en plasmakonsentrasjon på 0,016 ng/ml i navlestrengsvenen. I.v. administrering: Sikkerhet er ikke fastslått, selv om dyrestudier ikke har vist teratogene effekter. Risiko bør veies mot mulig nytte for pasienten. Ved langvarig behandling er det sett neonatal abstinens som kramper, irritabilitet, brekninger og økt dødelighet. I.v. administrering er kontraindisert ved fødsel eller før avnavling av barnet ved keisersnitt. Epidural administrering: Kliniske studier under utdrivningsperioden, med doser opptil 30 μg i kombinasjon med bupivakain, viser ingen negativ påvirkning på mor eller barn. Antidot til barnet skal alltid være tilgjengelig.
Amming: Går over i morsmelk. Forsiktighet bør utvises ved amming. Amming bør unngås etter anestesi inntil sufentanil er eliminert (ca. 24 timer).
Sufentanil

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Hud: Pruritus. Nevrologiske: Sedasjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, kvalme. Hjerte/kar: Takykardi, hypertensjon, hypotensjon, blekhet. Hud: Misfarging av hud. Luftveier: Neonatal cyanose. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsammentrekning. Nevrologiske: Neonatal tremor, svimmelhet, hodepine. Nyre/urinveier: Urinretensjon, urininkontinens. Øvrige: Pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Atrioventrikulær blokk, cyanose, bradykardi, arytmi, unormalt EKG. Hud: Allergisk dermatitt, hyperhidrose, utslett, neonatalt utslett, tørr hud. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Infeksiøse: Rhinitt. Luftveier: Bronkospasme, hypoventilering, dysfoni, hoste, hikke, sykdom i luftveiene. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, neonatal hypotoni, muskelstivhet. Nevrologiske: Ataksi, neonatal dyskinesi, dystoni, hyperrefleksi, hypertoni, neonatal hypokinesi, somnolens. Psykiske: Apati, nervøsitet. Øye: Synsforstyrrelse. Øvrige: Hypotermi, redusert kroppstemperatur, økt kroppstemperatur, frysninger, reaksjoner på injeksjonsstedet, smerte på injeksjonsstedet, smerte. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Pruritus. Nevrologiske: Sedasjon. Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Hjertestans, sjokk. Hud: Erytem. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktisk reaksjon, anafylaktoid reaksjon. Luftveier: Pustestans, apné, respirasjonsdepresjon, lungeødem, laryngospasme. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasme. Nevrologiske: Koma, kramper, ufrivillige muskelkontraksjoner. Øye: Miose.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Overdosering manifesteres primært som forsterket farmakologisk respons. Repirasjonsdepresjon, som kan variere i alvorlighetsgrad fra bradypné til apné, kan forekomme.
Behandling: Oksygentilførsel og assistert/kontrollert ventilasjon bør igangsettes ved hypoventilering eller apné. En spesifikk opioidantagonist, som nalokson, bør brukes som indisert for å kontrollere respirasjonsdepresjon. Bruk av dette betyr ikke at annen intensivbehandling skal opphøre. Respirasjonsdepresjonen kan vare lenger enn effekten av antidotet. Flere doser kan derfor bli nødvendig. Pasienten bør overvåkes nøye, kroppstemperatur og tilstrekkelig væskeinntak bør opprettholdes. Ved alvorlig eller vedvarende hypotensjon bør mulighet for hypovolemi vurderes, og hvis dette foreligger, bør det korrigeres med relevant parenteral væsketilførsel. Hvis respirasjonsdepresjon er forbundet med muskelrigiditet, kan et i.v. muskelrelaksantium være nødvendig for å fremme assistert eller kontrollert respirasjon. Bradykardi kan oppheves med atropin.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N01A H03

Egenskaper

Klassifisering: Høypotent analgetikum, 7-10 × mer potent enn fentanyl.
Virkningsmekanisme: Analgetikum av morfintypen, kjemisk beslektet med fentanyl. Minner i farmakodynamisk henseende om morfin, men er mer potent og har raskere innsettende effekt med kortere varighet. Sufentanil har ingen histaminfrisettende effekt. Ved i.v. tilførsel inntrer smertestillende effekt innen 5 minutter, samtidig inntrer respirasjonsdepresjon. Ved epidural tilførsel er sufentanil 100 × mer potent enn morfin, effekten inntrer etter 5-10 minutter og varer vanligvis 4-6 timer. Epidural administrering hos barn: Se SPC.
Proteinbinding: Plasmaproteinbindingen hos barn er lavere enn hos voksne, og øker med alderen. Hos nyfødte er sufentanil omkring 80,5% bundet til proteiner, 88,5% hos spedbarn, 91,9% hos barn og 92,5% hos voksne. Se for øvrig SPC.
Fordeling: Etter epidural administrering oppnås Cmax (4-6 × lavere enn ved i.v. administrering) innen 10 minutter. Tillegg av adrenalin (50-75 µg) reduserer den initiale raske absorpsjonen ytterligere med 25-50%.
Halveringstid: Plasmakonsentrasjonen avtar raskt. Beregnet t1/2 for distribusjonsfasen er 2,3-4,5 minutter, og for redistribusjonsfasen 35-73 minutter. Gjennomsnittlig terminal eliminasjons t1/2 er 784 (656-938) minutter. Pga. deteksjonsbegrensninger ved analysen, var eliminasjons t1/2 signifikant kortere (240 minutter) etter en 250 µg dose enn etter 1500 µg. Beregnet terminal t1/2 er 165 minutter i CSF.
Utskillelse: Ca. 80% av administrert dose utskilles innen 24 timer, 2% som uforandret legemiddel.

Sist endret: 05.02.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

27.07.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Sufenta, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 μg/ml5 × 2 ml (amp.)
184446
-
-
90,70ASPC_ICON
5 × 10 ml (amp.)
577057
-
-
231,30ASPC_ICON
50 μg/ml5 × 1 ml (amp.)
059620
-
-
186,10ASPC_ICON
5 × 5 ml (amp.)
389242
-
-
666,00ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

epiduralanestesi (epiduralbedøvelse): Ved epiduralanestesi injiseres det legemiddel inn i et område rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen som gir lokal bedøvelse/smertelindring.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

hypoventilering (hypoventilasjon): Hypoventilasjon betyr reduksjon i pust, noe som gir nedsatt tilførsel av oksygen til lungene. Dette fører til en forverring av oksygenopptaket i blodet og dermed i kroppens organer. I tillegg reduseres også utpustingen av avfallsstoffet karbondioksid fra lungene, slik at karbondioksid opphopes i blodet.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

snri: (SNRI: Serotonin-Norepinephrine Reuptake Inhibitors) Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og angstlidelser. De hemmer reopptak av signalstoffene serotonin og noradrenalin i nerveceller i sentralnervesystemet.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.