Torisel

Proteinkinasehemmer.

KONSENTRAT OG VÆSKE TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning (sterilt konsentrat) 30 mg: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Temsirolimus 30 mg, vannfri etanol 474 mg, helracemisk alfatokoferol, propylenglykol 604 mg, sitronsyre. II) Oppløsningsvæske: Polysorbat 80, makrogol 400, vannfri etanol 358 mg.

Indikasjoner

Nyrecellekarsinom (RCC): Førstelinjebehandling av voksne pasienter med langtkommet RCC som har minst 3 av 6 prognostiske risikofaktorer. Mantelcellelymfom (MLC): Behandling av voksne pasienter med residiverende og/eller refraktær MCL.

Dosering

Skal gis under veiledning av lege med erfaring med bruk av antineoplastiske midler. Hetteglass med konsentrat skal først fortynnes med 1,8 ml opptrukket væske fra det medfølgende hetteglasset for å oppnå en konsentrasjon av temsirolimus på 10 mg/ml. Den nødvendige mengde av temsirolimusvæskeblandingen (10 mg/ml) trekkes opp og injiseres raskt inn i natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske, oppløsning. Pasienten bør gis i.v. difenhydramin 25-50 mg (eller tilsvarende antihistamin) ca. 30 minutter før oppstart av hver dose med temsirolimus. Behandling med temsirolimus bør fortsette til pasienten ikke lenger har klinisk effekt av behandlingen, eller til det oppstår uakseptabel toksisitet.
RCC: Anbefalt dosering er 25 mg i.v. infundert i løpet av 30-60 minutter 1 gang i uken (se Andre opplysninger). Behandling av mistenkte bivirkninger kan kreve midlertidig avbrudd og/eller dosereduksjon. Dersom reaksjonen ikke kan håndteres med dette, kan temsirolimusdosen reduseres med 5 mg/uke.
MCL: Anbefalt dosering er 175 mg infundert i løpet av 30-60 minutter 1 gang i uken i 3 uker, etterfulgt av ukentlige doser på 75 mg, infundert i løpet av 30-60 minutter. Startdosen på 175 mg var assosiert med et betydelig antall bivirkninger, og nødvendiggjorde dosereduksjoner/forsinkelser hos flertallet av pasientene. Bidraget til de innledende 175 mg-dosene målt i effekt er for tiden ukjent. Behandling av mistenkte bivirkninger kan kreve midlertidig avbrudd og/eller dosereduksjon av temsirolimusbehandlingen iht. retningslinjene i de etterfølgende tabellene. Hvis en mistenkt reaksjon ikke kan håndteres med dette og/eller optimal medisinsk behandling, bør temsirolimusdosen reduseres iht. dosereduksjonstabellen under.

Dosereduksjonsnivå	Startdose 175 mg	Etterfølgende dose¹ 75 mg
-1	75 mg	50 mg
-2	50 mg	25 mg

¹I den kliniske MCL-studien, var opptil 2 dosereduseringsnivåer tillatt pr. pasient. Dosejusteringer av temsirolimus basert på ukentlig ANC og antall blodplater:

ANC	Blodplater	Temsirolimusdose
≥1 × 10⁹/liter	≥50 × 10⁹/liter	100% av planlagt dose
<1 × 10⁹/liter	<50 × 10⁹/liter	Avvent¹

¹Dosene bør modifiseres til det neste, lavere dosenivået iht. tabellen over ved gjenvinning av ANC til ≥1 × 10⁹/liter (1000 celler/mm³) og blodplater til ≥50 × 10⁹/liter (50 000 celler/mm³). Dersom pasienten ikke klarer å opprettholde ANC ≥1 × 10⁹/liter og blodplater ≥50 × 10⁹/liter ved det nye dosereduksjonsnivået, skal den neste, lavere dosen først gis når antallet er gjenopprettet. Forkortelse: ANC = absolutt antall nøytrofile.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon. Ingen dosejustering anbefales ved langtkommet RCC og lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Ved RCC og alvorlig nedsatt leverfunksjon, er anbefalt dose 10 mg i.v. 1 gang i uken, infundert over en periode på 30-60 minutter hos pasienter som har antall blodplater ved baseline ≥100 × 10⁹/liter. Ingen dosejustering anbefales ved MCL og lett nedsatt leverfunksjon. Bør ikke brukes ved MCL og moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering anbefales ved nedsatt nyrefunksjon. Bør brukes med forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Da eliminering av temsirolimus via nyrene er ubetydelig, er ingen studier blitt utført hos pasienter med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon. Torisel er ikke undersøkt hos pasienter i hemodialyse. Barn og ungdom <17 år: Det er ikke grunnlag for bruk hos barn med indikasjonene behandling av RCC og MCL. Skal ikke brukes hos barn for behandling av nevroblastom, rabdomyosarkom eller høygradige gliomer pga. usikkerhet vedrørende effekt basert på tilgjengelige data. Eldre: Ingen spesifikk dosejustering nødvendig. Studier viser at eldre (≥65 år) kan være mer utsatt for visse bivirkninger, se Bivirkninger.

Tilberedning/Håndtering: Torisel 30 mg konsentrat til infusjonsvæske skal ikke tilsettes direkte til vannholdige infusjonsvæsker, da det vil gi utfelling av legemiddel. Fortynn alltid Torisel 30 mg konsentrat med 1,8 ml av medfølgende oppløsningsvæske før tilsetning til infusjonsvæsken. Konsentrasjon etter fortynning: 10 mg/ml. Skal kun gis med natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske. Etter fortynning inneholder infusjonsvæsken polysorbat 80, som er kjent for å øke graden av ekstraksjon av di-(2-etylheksyl)ftalat (DEHP) fra PVC. Denne uforlikeligheten skal det tas hensyn til ved tilberedning og administrering. Ved håndtering og tilberedning skal Torisel beskyttes mot sterkt lampelys og sollys. Poser/beholdere som kommer i kontakt med Torisel skal være av glass, polyolefin eller polyetylen. Torisel konsentrat og væske skal inspiseres visuelt for mulige partikler og misfarging før administrering. Dersom det forekommer, skal de ikke brukes. Bruk et nytt hetteglass.

Administrering: Kun ved i.v. infusjon.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene og metabolittene (inkl. sirolimus). Bruk ved MCL og moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Forsiktighetsregler

Forekomst og alvorlighetsgrad av bivirkninger er doseavhengig. Pasienter som får en startdose på 175 mg ukentlig for behandling av MCL, må følges nøye for å bestemme ev. dosereduksjoner/forsinkelser. Intracerebral blødning: Pasienter som har svulster i sentralnervesystemet (primære CNS-svulster eller metastaser) og/eller får antikoagulasjonsbehandling kan ha økt risiko for utvikling av intracerebral blødning (inkl. dødelige utfall) mens de får temsirolimusbehandling. Trombocytopeni, nøytropeni og anemi: Grad 3 og 4 trombocytopeni og/eller nøytropeni er observert i den kliniske MCL-studien. Pasienter som får temsirolimus og som utvikler trombocytopeni kan ha økt risiko for blødningshendelser, inkl. neseblødning. Pasienter som får temsirolimus og som har baseline nøytropeni, kan være i risikosonen for utvikling av febril nøytropeni. Tilfeller av anemi er rapportert ved RCC og MCL. Overvåkning av blodstatus anbefales før oppstart av behandling, og deretter regelmessig. Infeksjoner: Pasienten kan være immunsupprimert og bør observeres nøye for forekomst av infeksjoner, inkl. opportunistiske infeksjoner. Blant pasienter som fikk 175 mg/uke for behandling av MCL, var det en betraktelig økning av infeksjoner (inkl. grad 3 og 4 infeksjoner) sammenlignet med lavere doser og sammenlignet med konvensjonell kjemoterapi. Tilfeller av Pneumocytis jiroveci-pneumoni (PCP) er rapportert, noen med dødelig utfall. Mange av disse fikk også kortikosteroider eller andre immunsuppressiver. Profylaktisk behandling bør vurderes når samtidig bruk av kortikosteroider eller andre immunsuppressiver er nødvendig, basert på standard behandlingsregime. Nedsatt nyrefunksjon/nyresvikt: Nyresvikt (inkl. dødelige utfall) er sett hos pasienter som får temsirolimus ved langtkommet RCC og/eller med underliggende nedsatt nyrefunksjon. Nedsatt leverfunksjon: Det anbefales å måle ASAT- og bilirubinnivå før behandlingsstart og regelmessig under behandling. Det er sett økt forekomst av dødsfall hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon. Overfølsomhet/infusjonsreaksjoner: Overfølsomhet/infusjonsreaksjoner (inkl. enkelte livstruende og sjeldne, dødelige reaksjoner), inkl. og ikke begrenset til rødme, brystsmerter, dyspné, hypotensjon, apné, bevisstløshet, overfølsomhet og anafylaksi, har vært forbundet med bruk av temsirolimus. Disse reaksjonene kan forekomme svært tidlig under den første infusjonen, men kan også forekomme ved etterfølgende infusjoner. Pasienter bør overvåkes tidlig under infusjonen og passende støttebehandling bør være tilgjengelig. Infusjon av temsirolimus bør avbrytes hos alle pasienter med alvorlige infusjonsreaksjoner og gis passende medisinsk behandling. Hos pasienter med alvorlige eller livstruende reaksjoner, bør en fordel-/risikoanalyse utføres før behandling med temsirolimus fortsetter. Ved utvikling av overfølsomhetsreaksjon, til tross for premedisinering, skal infusjonen stoppes og pasienten observeres i minst 30-60 minutter (avhengig av reaksjonens alvorlighetsgrad). Legen kan velge å gjenoppta behandlingen etter administrering av en H₁-reseptorantagonist (difenhydramin eller lignende antihistamin), og en H₂-reseptorantagonist (i.v. famotidin 20 mg eller i.v. ranitidin 50 mg) ca. 30 minutter før temsirolimusinfusjonen restartes. Administrering av kortikosteroider kan vurderes, men effekten av kortikosteroidbehandling i denne sammenheng er ikke fastslått. Infusjonen kan da gjenopptas med langsommere hastighet (inntil 60 minutter) og bør fullføres innen 6 timer fra det tidspunkt Torisel først overføres til natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske, oppløsning. Temsirolimus bør brukes med forsiktighet hos pasienter med kjent overfølsomhet for H₁-antihistamin og hos pasienter som av andre medisinske årsaker ikke kan få antihistamin. Overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, angioødem, eksfoliativ dermatitt og overfølsomhetsvaskulitt er forbundet med oral bruk av sirolimus. Hyperglykemi/glukoseintoleranse/diabetes mellitus: Pasienten bør informeres om at temsirolimusbehandlingen kan være forbundet med økt blodsukker. Hyperglykemi er rapportert hos 26% og 11% av pasientene med hhv. RCC og MCL. Dette kan medføre behov for doseøkning, eller oppstart med insulin og/eller blodglukosesenkende midler. Pasienten bør rådes til å melde fra om kraftig tørste og økt urinvolum eller vannlatingshyppighet. Interstitiell lungesykdom: Tilfeller av ikke-spesifikk interstitiell pneumonitt, inkl. dødelige tilfeller, hos pasienter som fikk temsirolimus ukentlig, er sett. Enkelte er asymptomatiske med pneumonitt påvist ved computertomografi eller røntgen thorax. Andre har symptomer som dyspné, hoste og feber. Enkelte har behov for seponering eller behandling med kortikosteroider og/eller antibiotika, mens andre kan fortsette temsirolimusbehandlingen uten andre tiltak. Baseline radiografisk vurdering ved computertomografi av lungene eller røntgen thorax anbefales før initiering av temsirolimusbehandling. Periodiske oppfølgingsvurderinger kan overveies. Nøye overvåkning av kliniske respirasjonssymptomer anbefales, og pasienten bør oppfordres til å umiddelbart rapportere om nye eller forverrede respirasjonssymptomer. Ved utvikling av klinisk signifikante respirasjonssymptomer, kan behandling seponeres inntil symptomene er borte og de radiografiske funnene relatert til pneumonitt er forbedret. Opportunistiske infeksjoner som PCP bør vurderes i differensialdiagnosen. Empirisk behandling med kortikosteroider og/eller antibiotika kan vurderes. Hyperlipidemi: Temsirolimusbehandling er forbundet med økte serumtriglyserider og kolesterol. Hyperlipidemi (kan disponere for hjerteinfarkt) er rapportert hos 27% av RCC-pasienter, og hos 9% av MCL-pasienter. Dette kan kreve oppstart med, eller økt dose av lipidsenkende midler. Serumkolesterol og triglyserider bør måles før og under temsirolimusbehandlingen. Sårtilhelingskomplikasjoner: Unormal sårtilheling er sett, og forsiktighet bør derfor utvises ved bruk i perioden rundt kirurgi. Maligniteter: Utvikling av lymfom og andre maligniteter, særlig i hud, kan skyldes immunsuppresjon. Eksponering for sollys og ultrafiolett lys (UV) bør begrenses. Hjelpestoffer: Etanol: Etter første fortynning inneholder konsentrat-væskeblandingen opptil 0,693 g alkohol pr. 25 mg temsirolimusdose, tilsv. 18 ml øl eller 7 ml vin pr. dose ved RCC, og opptil 4,85 g alkohol pr. 175 mg temsiroliumsdose, tilsv. 122 ml øl eller 49 ml vin pr. dose ved MCL. Innholdet av alkohol må vurderes nøye hos gravide og ammende (se Graviditet, amming og fertilitet), samt pasienter som lider av alkoholisme, da disse kan ha en høyere risiko for bivirkninger av etanol. Bør tas hensyn til hos barn og høyrisikogrupper som pasienter med leversykdom eller epilepsi. Mengden alkohol vil sannsynligvis ikke påvirke ungdom og voksne, og det er usannsynlig at barn påvirkes merkbart. Nyfødte og yngre barn kan påvirkes, f.eks. ved å bli søvnige. Alkoholmengden i dette legemidlet kan påvirke effekten av andre legemidler. Samtidig bruk av legemidler som inneholder f.eks. propylenglykol eller etanol kan medføre opphopning av etanol og forårsake bivirkninger, særlig hos yngre barn med lav eller umoden metabolisme. Propylenglykol: Medisinsk overvåkning, inkl. måling av osmolalt og/eller aniongap, er nødvendig hos pasienter med nedsatt lever- og/eller nyrefunksjon som får ≥50 mg/kg/dag propylenglykol. En rekke bivirkninger forbundet med propylenglykol er rapportert, f.eks. forstyrrelser i nyrefunksjon (akutt tubulær nekrose), akutt nyresvikt og forstyrrelser i leverfunksjon. Doser på ≥1 mg/kg/dag kan forårsake bivirkninger hos nyfødte, doser på ≥50 mg/kg/dag kan forårsake bivirkninger hos barn <5 år. Administrering til disse, samt administrering av ≥50 mg/kg/dag til gravide og ammende, skal vurderes individuelt for hver enkelt pasient. Langvarig administrering av legemidler inneholdende propylenglykol, samt samtidig administrering med andre substrater for alkoholdehydrogenase (f.eks. etanol), øker risikoen for opphopning av propylenglykol og toksisitet, spesielt ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen eller ubetydelig påvirkning. Ved høyeste dose kan alkoholmengden påvirke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Sunitinib: Kombinasjon med sunitinib resulterte i dosebegrensende toksisitet (grad 3/4 erytematøst makulopapulært utslett, urinsyregikt og bindevevsbetennelse som krevde sykehusinleggelse) hos 2 av 3 pasienter som fikk sunitinib samtidig i en fase 1-studie med i.v. temsirolimusdoser på 15 mg pr. uke og peroral sunitinib 25 mg pr. dag (dagene 1-28 etterfulgt av 2-ukers pause). ACE-hemmere og/eller kalsiumantagonister: Økt forekomst av angionevrotisk ødem (inkl. forsinkede reaksjoner som forekommer 2 måneder etter behandlingsstart) hos pasienter som fikk temsirolimus eller andre mTOR-hemmere samtidig med en ACE-hemmer og/eller en kalsiumantagonist. CYP3A-induktorer: Karbamazepin, fenobarbital, fenytoin, rifampicin og johannesurt er sterke CYP3A4/5-induktorer og kan redusere samlet eksponering for temsirolimus og metabolitten sirolimus. Sammenhengende bruk i >5-7 dager av CYP3A4/5-induktorer bør derfor unngås ved RCC. Det anbefales at samtidig bruk av CYP3A4/5-induktorer bør unngås ved MCL pga. den høyere dosen av temsirolimus. Samtidig administrering av rifampicin har ingen signifikant effekt på temsirolimus C_max eller AUC etter i.v. administrering, men reduserer sirolimus C_max og AUC med hhv. 65% og 56%, sammenlignet med behandling med temsirolimus alene. Samtidig behandling bør derfor unngås. CYP3A-hemmere: Proteasehemmere, antimykotika og nefazodon er sterke CYP3A4-hemmere og kan øke blodkonsentrasjonen av temsirolimus og metabolitten sirolimus. Samtidig behandling med sterke CYP3A4-hemmere bør derfor unngås. Samtidig behandling med moderate CYP3A4-hemmere bør skje med forsiktighet. Moderate CYP3A4-hemmere bør administreres med forsiktighet hos pasienter som får 25 mg, og bør unngås hos pasienter som får temsirolimusdoser >25 mg. Alternativ behandling bør vurderes. Samtidig administrering av temsirolimus 5 mg og ketokonazol har ingen signifikant effekt på temsirolimus C_max eller AUC, men sirolimus AUC øker 3,1 ganger og AUC_sum (temsirolimus + sirolimus) øker 2,3 ganger sammenlignet med temsirolimus alene. Effekten på ubundet sirolimuskonsentrasjon er ikke fastslått, men den ventes å være større enn effekten på fullblodskonsentrasjonen pga. mettbar binding til røde blodceller. Effekten kan også være mer uttalt med temsirolimus 25 mg. CYP2D6-substrater: Spredte prøver viste ingen klinisk signifikant effekt på CYP2D6-substratet desipramin når det gjelder AUC og C_max. Effekten av en dose med 175 mg eller 75 mg temsirolimus på CYP 3A4/5-substrater er ikke studert. In vitro-studier indikerer at en dose på 175 mg temsirolimus sannsynligvis vil føre til en relevant hemming av CYP3A4/5. Det bør derfor utøves forsiktighet ved samtidig administrering av temsirolimus i en dose på 175 mg sammen med legemidler som hovedsakelig metaboliseres via CYP3A4/5 og som har smal terapeutisk indeks. Fysiologibasert farmakokinetisk modellering har vist at etter 4 ukers behandling med temsirolimus kan AUC av midazolam øke 3-4 ganger, og C_max kan øke 1,5 ganger ved inntak av midazolam innen få timer etter oppstart av temsirolimusinfusjonen. P-gp: Preliminære studiedata antyder at temsirolimus hemmer P-gp, og gir økt risiko for bivirkninger ved samtidig administrering av P-gp-substrater (f.eks. digoksin, vinkristin, kolkisin, dabigatran, lenalidomid og paklitaksel). Pasienten må overvåkes nøye mht. bivirkninger. Amfifile legemidler: Temsirolimus er forbundet med fosfolipidose hos rotter. Fosfolipidose er ikke sett hos mus eller aper, heller ikke hos pasienter behandlet med temsirolimus. Det er mulig at kombinasjon av temsirolimus og andre amfifile legemidler som amiodaron eller statiner kan gi økt risiko for amfifil lungetoksisitet. Vaksinering: Immunsuppressiver kan påvirke responsen på vaksinering. Ved temsirolimusbehandling kan vaksinering være mindre effektivt. Bruk av levende vaksiner bør unngås under temsirolimusbehandling.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelige data fra bruk hos gravide. Dyrestudier viser reproduksjonstoksiske effekter. I dyrestudier gir temsirolimus embryo-/fostertoksisitet, vist som mortalitet og redusert fostervekt (med forsinket skjelettforbening) hos rotter og kaniner. Teratogene effekter (navlebrokk) er sett hos kaniner. Skal ikke brukes under graviditet, med mindre risikoen for fosteret oppveies av den forventede fordelen for moren. Pga. ukjent risiko knyttet til mulig eksponering tidlig i graviditeten, skal kvinner i fertil alder frarådes å bli gravide under behandlingen. Menn med kvinnelige partnere i fertil alder bør bruke sikker prevensjon under behandlingen. Innholdet av etanol skal tas i betraktning for gravide. Inneholder propylenglykol, som ikke har vist å føre til reproduksjons- og utviklingstoksisitet hos dyr og mennesker, men som kan nå fosteret. Administrering av ≥50 mg/kg/dag propylenglykol til gravide skal vurderes individuelt. Se Forsiktighetsregler.

Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Utskillelse i melk hos dyr er ikke undersøkt, men hovedmetabolitten sirolimus utskilles i melk hos lakterende rotter. Pga. bivirkningspotensialet hos barn som ammes, bør amming avbrytes ved behandling. Innholdet av etanol skal tas i betraktning for ammende. Inneholder propylenglykol, som ikke har vist å føre til reproduksjons- og utviklingstoksisitet hos dyr og mennesker, men som er påvist i morsmelk og kan absorberes oralt av barn som ammes. Administrering av ≥50 mg/kg/dag propylenglykol til ammende skal vurderes individuelt. Se Forsiktighetsregler.

Fertilitet: Hos hannrotter er nedsatt fertilitet og delvis reversible reduksjoner av spermtall rapportert. Mulig risiko hos mennesker er ukjent.

Bivirkninger

Alvorligste bivirkninger observert i kliniske studier er overfølsomhet/infusjonsreaksjoner (inkl. enkelte livstruende og sjeldne dødelige reaksjoner), anafylaksi, hyperglykemi/glukoseintoleranse, infeksjoner, interstitiell lungesykdom (pneumonitt), hyperlipidemi, intrakranial blødning, nyresvikt, intestinal perforasjon, nedsatt sårtiheling, trombocytopeni, nøytropeni (inkl. febril nøytropeni), nyresvikt med dødelige utfall, lungeemboli. Bivirkninger sett hos minst 20% omfatter anemi, kvalme, utslett (inkl. kløende utslett, makulopapulært utslett, pustuløst utslett), redusert appetitt, ødem, asteni, fatigue, trombocytopeni, diaré, feber, neseblødning, slimhinneinflammasjon, stomatitt, oppkast, hyperglykemi, hyperkolesterolemi, dysgeusi, kløe, hoste, infeksjon, pneumoni, dyspné.

Katarakt er sett hos enkelte som fikk temsirolimus og interferon alfa i kombinasjon.

Eldre pasienter er mer utsatt for visse bivirkninger, inkl. ansiktsødem, pneumoni, pleuraeffusjon, angst, depresjon, insomni, dyspné, leukopeni, lymfopeni, myalgi, artralgi, tap av smakssans, svimmelhet, øvre luftveisinfeksjon, mukositt og rhinitt.

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Svært vanlige	Anemi, nøytropeni, trombocytopeni
Vanlige	Leukopeni, lymfopeni
Gastrointestinale
Svært vanlige	Abdominalsmerte, diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, stomatitt
Vanlige	Abdominal distensjon, aftøs stomatitt, dysfagi, gastritt, gastrointestinale blødninger (inkl. anal, rektal, hemoroidal, leppe-, munn- og tannkjøttblødninger), gingivitt, orale smerter
Mindre vanlige	Tarm- og duodenalperforasjon (inkl. dødelig tarmperforasjon)
Generelle
Svært vanlige	Asteni (inkl. dødelig utfall), brystsmerte, fatigue, feber, frysninger, mukositt, smerte, ødem (inkl. generalisert ødem, ansiktsødem, perifert ødem, skrotalødem, genitalødem)
Mindre vanlige	Svekket sårtilheling
Hjerte
Mindre vanlige	Perikardeffusjon
Hud
Svært vanlige	Kløe (inkl. generalisert kløe), tørr hud, utslett (inkl. kløende utslett, makulopapuløst utslett, generalisert utslett, makuløst utslett, papuløst utslett)
Vanlige	Akne, dermatitt, ekkymose, eksfoliativt utslett, neglesykdom, petekkier
Ukjent frekvens	Stevens-Johnsons syndrom
Immunsystemet
Vanlige	Legemiddeloverfølsomhet, overfølsomhetsreaksjon
Ukjent frekvens	Angioødem-lignende reaksjoner
Infeksiøse
Svært vanlige	Bakterie- og virusinfeksjoner (inkl. bindevevsbetennelse, herpes zoster, oral herpes, influensa, herpes simplex, herpes zoster ophtalmicus, herpesvirusinfeksjon, bakteriell infeksjon, bronkitt, abscess, sårinfeksjon, postoperative sårinfeksjoner), pneumoni (inkl. interstitiell pneumoni, inkl. dødelig utfall)
Vanlige	Candidiasis (inkl. oral og anal candidiasis), faryngitt, follikulitt, rhinitt, sepsis (inkl. septisk sjokk), sinusitt, soppinfeksjoner/soppinfeksjoner på hud, urinveisinfeksjon (inkl. cystitt), øvre luftveisinfeksjon
Mindre vanlige	Laryngitt
Sjeldne	Pneumocystis jirovecii-pneumoni
Kar
Vanlige	Hypertensjon, tromboflebitt, venøs tromboembolisme (inkl. dyp venetrombose, venetrombose)
Luftveier
Svært vanlige	Dyspné (inkl. dødelig utfall), epistakse, hoste
Vanlige	Interstitiell lungesykdom (omfatter forøvrig pneumonitt, alveolitt, allergisk alveolitt, lungefibrose, eosinofil pneumoni), pleuraeffusjon (inkl. dødelig utfall)
Mindre vanlige	Lungeemboli (inkl. dødelig lungeemboli)
Muskel-skjelettsystemet
Svært vanlige	Artralgi, ryggsmerter
Vanlige	Myalgi
Ukjent frekvens	Rabdomyolyse
Nevrologiske
Svært vanlige	Dysgeusi, hodepine
Vanlige	Ageusi, parestesi, somnolens, svimmelhet
Mindre vanlige	Intrakraniell blødning
Nyre/urinveier
Vanlige	Nyresvikt (inkl. dødelig utfall)
Psykiske
Svært vanlige	Insomni
Vanlige	Angst, depresjon
Stoffskifte/ernæring
Svært vanlige	Appetittløshet, hyperglykemi, hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, hypokalemi
Vanlige	Dehydrering, diabetes mellitus, hyperlipidemi, hypofosfatemi, hypokalsemi
Undersøkelser
Svært vanlige	Økt kreatinin i blod
Vanlige	Økt ALAT, økt ASAT
Øye
Vanlige	Konjunktivitt (inkl. forstyrrelser i tårekanalene)
Mindre vanlige	Øyeblødning

Pediatrisk populasjon: Anemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni, mukositt, stomatitt, kvalme, oppkast, hyperkolesterolemi, hyperlipidemi, hyperglykemi, økning i plasmanivåer av ASAT og ALAT er sett.

Katarakt er sett hos enkelte som fikk temsirolimus og interferon alfa i kombinasjon.

Frekvens	Bivirkning
Svært vanlige
Blod/lymfe	Anemi, nøytropeni, trombocytopeni
Gastrointestinale	Abdominalsmerte, diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, stomatitt
Generelle	Asteni (inkl. dødelig utfall), brystsmerte, fatigue, feber, frysninger, mukositt, smerte, ødem (inkl. generalisert ødem, ansiktsødem, perifert ødem, skrotalødem, genitalødem)
Hud	Kløe (inkl. generalisert kløe), tørr hud, utslett (inkl. kløende utslett, makulopapuløst utslett, generalisert utslett, makuløst utslett, papuløst utslett)
Infeksiøse	Bakterie- og virusinfeksjoner (inkl. bindevevsbetennelse, herpes zoster, oral herpes, influensa, herpes simplex, herpes zoster ophtalmicus, herpesvirusinfeksjon, bakteriell infeksjon, bronkitt, abscess, sårinfeksjon, postoperative sårinfeksjoner), pneumoni (inkl. interstitiell pneumoni, inkl. dødelig utfall)
Luftveier	Dyspné (inkl. dødelig utfall), epistakse, hoste
Muskel-skjelettsystemet	Artralgi, ryggsmerter
Nevrologiske	Dysgeusi, hodepine
Psykiske	Insomni
Stoffskifte/ernæring	Appetittløshet, hyperglykemi, hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, hypokalemi
Undersøkelser	Økt kreatinin i blod
Vanlige
Blod/lymfe	Leukopeni, lymfopeni
Gastrointestinale	Abdominal distensjon, aftøs stomatitt, dysfagi, gastritt, gastrointestinale blødninger (inkl. anal, rektal, hemoroidal, leppe-, munn- og tannkjøttblødninger), gingivitt, orale smerter
Hud	Akne, dermatitt, ekkymose, eksfoliativt utslett, neglesykdom, petekkier
Immunsystemet	Legemiddeloverfølsomhet, overfølsomhetsreaksjon
Infeksiøse	Candidiasis (inkl. oral og anal candidiasis), faryngitt, follikulitt, rhinitt, sepsis (inkl. septisk sjokk), sinusitt, soppinfeksjoner/soppinfeksjoner på hud, urinveisinfeksjon (inkl. cystitt), øvre luftveisinfeksjon
Kar	Hypertensjon, tromboflebitt, venøs tromboembolisme (inkl. dyp venetrombose, venetrombose)
Luftveier	Interstitiell lungesykdom (omfatter forøvrig pneumonitt, alveolitt, allergisk alveolitt, lungefibrose, eosinofil pneumoni), pleuraeffusjon (inkl. dødelig utfall)
Muskel-skjelettsystemet	Myalgi
Nevrologiske	Ageusi, parestesi, somnolens, svimmelhet
Nyre/urinveier	Nyresvikt (inkl. dødelig utfall)
Psykiske	Angst, depresjon
Stoffskifte/ernæring	Dehydrering, diabetes mellitus, hyperlipidemi, hypofosfatemi, hypokalsemi
Undersøkelser	Økt ALAT, økt ASAT
Øye	Konjunktivitt (inkl. forstyrrelser i tårekanalene)
Mindre vanlige
Gastrointestinale	Tarm- og duodenalperforasjon (inkl. dødelig tarmperforasjon)
Generelle	Svekket sårtilheling
Hjerte	Perikardeffusjon
Infeksiøse	Laryngitt
Luftveier	Lungeemboli (inkl. dødelig lungeemboli)
Nevrologiske	Intrakraniell blødning
Øye	Øyeblødning
Sjeldne
Infeksiøse	Pneumocystis jirovecii-pneumoni
Ukjent frekvens
Hud	Stevens-Johnsons syndrom
Immunsystemet	Angioødem-lignende reaksjoner
Muskel-skjelettsystemet	Rabdomyolyse

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Ingen spesifikk behandling ved overdosering. Temsirolimus er gitt på en sikker måte til pasienter med nyrekreft i gjentatte i.v. doser så høye som 220 mg/m². To administreringer av 330 mg/uke resulterte i grad 3 rektal blødning og grad 2 diaré hos en pasient med MCL.

Egenskaper

Klassifisering: Proteinkinasehemmer. Selektiv hemmer av mTOR (mammalian target of rapamycin).

Virkningsmekanisme: Bindes til et intracellulært protein (FKBP-12). Protein-temsirolimuskomplekset bindes til og hemmer aktiviteten til mTOR som kontrollerer celledeling. Ved høye konsentrasjoner (10-20 µM) in vitro, kan temsirolimus både binde og hemme mTOR i fraværet av FKBP-12. Bifasisk doserespons med hemming av cellevekst er observert. Høye konsentrasjoner resulterte i fullstendig hemming av cellevekst in vitro, mens hemming mediert av FKBP-12/temsirolimus-komplekset alene førte til ca. 50% reduksjon i celleproliferasjon. Hemming av mTOR-aktivitet gir G1-vekstforsinkelse ved nanomolare konsentrasjoner og veksthemming ved mikromolare konsentrasjoner i behandlede svulstceller som følge av selektivt avbrudd av translasjon av cellesyklusregulerende proteiner, som sykliner av D-typen, c-myc og ornitindekarboksylase. I tillegg til å regulere cellesyklusproteiner, kan mTOR regulere translasjon av de hypoksiinduserbare faktorene, HIF-1 og HIF-2 alfa. Disse transkripsjonsfaktorene regulerer svulsters evne til å tilpasse seg hypoksiske mikromiljøer og til å produsere den angiogene faktoren vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF). Effekten på svulster kan derfor også delvis skyldes evnen til å redusere nivået av HIF og VEGF i svulsten og svulstens mikromiljø, og derved hemme karutvikling.

Absorpsjon: Gjennomsnittlig C_max i fullblod 585 ng/ml (variasjonskoeffisient, CV = 14%), og gjennomsnittlig AUC i blod 1627 ng/ml/time (CV = 26%). For pasienter som fikk 175 mg ukentlig i 3 uker etterfulgt av 75 mg ukentlig, var estimert C_max i fullblod ved infusjonsslutt 2457 ng/ml under uke 1 og 2574 ng/ml under uke 3.

Fordeling: Polyeksponensielt fall i fullblodskonsentrasjonen kan tilskrives preferert binding til FKBP-12 i blodceller. Bindingens gjennomsnittlige dissosiasjonskonstant (K_d) er 5,1 (3) ng/ml, som angir konsentrasjonen hvor 50% av bindingssetene i blodceller er besatt. Distribusjon er doseavhengig med en gjennomsnittlig maks. spesifikk binding i blodceller på 1,4 mg (0,47-2,5 mg). Gjennomsnittlig Vd_ss i fullblod er 172 liter.

Halveringstid: Gjennomsnittlig t_¹/₂ for temsirolimus og sirolimus er hhv. 17,7 timer og 73,3 timer.

Metabolisme: Sirolimus, en ekvipotent metabolitt av temsirolimus, er funnet å være hovedmetabolitten hos mennesker etter i.v. behandling. Ytterligere metabolismeveier er hydroksylering, reduksjon og demetylering. Etter en 25 mg i.v. enkeltdose er sirolimus AUC 2,7 ganger temsirolimus AUC, hovedsakelig grunnet lengre t_¹/₂ for sirolimus.

Utskillelse: Etter 25 mg i.v. enkeltdose er gjennomsnittlig systemisk temsirolimusclearance fra fullblod 11,4 ± 2,4 liter/time. Etter administrering av [¹⁴C]-merket temsirolimus er utskillelsen hovedsakelig via feces (78%), og nyreutskillelse av virkestoff og metabolitter tilsvarte 4,6% av administrert dose. Sulfat- eller glukuronidkonjugater ble ikke funnet i humane fecesprøver, og dette tyder på at sulfatering og glukuronidering ikke er hovedmetabolismeveiene involvert i utskillelsen av temsirolimus. Det er derfor ikke forventet at hemmere av disse metabolismeveiene vil påvirke utskillelsen av temsirolimus. Modellberegnede verdier for plasmaclearance etter administrering av en 175 mg dose i 3 uker og deretter 75 mg i 3 uker indikerer bunnkonsentrasjoner av temsirolimus og sirolimus på hhv. ca. 1,2 ng/ml og 10,7 ng/ml.

Oppbevaring og holdbarhet

Holdbarhet etter første fortynning av Torisel 30 mg konsentrat med 1,8 ml oppløsningsvæske: 24 timer ved oppbevaring ved høyst 25°C og beskyttet mot lys. Holdbarhet etter videre fortynning av konsentrat-væskeblandingen med natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske: 6 timer ved oppbevaring ved høyst 25°C og beskyttet mot lys. Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Skal ikke fryses. Oppbevar hetteglassene i ytteresken for å beskytte mot lys.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Torisel, KONSENTRAT OG VÆSKE TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning (sterilt konsentrat):

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
30 mg	1 sett (konsentrat 1,2 ml + oppløsningsvæske 1,8 ml) 061715		- -	9047,30	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 10.11.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.10.2020

Abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

Abscess (Byll, Abscessdannelse, Bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ACE-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

Akne (Acne vulgaris, Kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

Alkoholisme (Alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

Anafylaksi (Anafylaktisk reaksjon, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Anal: Som har med endetarmsåpningen å gjøre.

ANC (All Neutrophil Cells, Absolutt nøytrofiltall): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 10⁹/liter.

Anemi (Blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

Angionevrotisk ødem (Angioødem, Quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

Angst (Engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

Antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

Antimykotika (Antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

Antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

Apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

ASAT (Aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

Blodplater (Trombocytter): Trombocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakaryocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

Bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

CNS (Sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

CYP (Cytokrom P-450, CYP450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

CYP2D6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

CYP3A-hemmer: Se CYP3A4-hemmer.

CYP3A-induktor: Se CYP3A4-induktor.

CYP3A4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av legemidlene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

CYP3A4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

Cystitt (Blærekatarr, Urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

Dermatitt (Hudinflammasjon, Hudbetennelse): Hudbetennelse.

Diabetes mellitus: Finnes som to typer: Type 1 (insulinavhengig diabetes; skyldes at bukspyttkjertelen har for lav eller manglende insulinproduksjon), og type 2 (skyldes delvis at bukspyttkjertelen har for liten evne til insulinproduksjon, og delvis insulinresistens)

Diaré (Løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

Dyp venetrombose (DVT): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

Dysfagi (Svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

Dyspné (Tung pust, Tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

Ekkymose: Liten hudblødning, gir blåmerke.

Eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

Epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

Epistakse (Neseblødning): Blødning fra nesen.

Faryngitt (Halskatarr, Halsinflammasjon, Halsbetennelse): Inflammasjon i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

Feber (Pyreksi, Febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

Febril nøytropeni (Nøytropen feber): Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Follikulitt (Hårkjertelbetennelse, Hårsekkbetennelse, Hårrotsbetennelse): Betennelse i hårsekkene, den delen av overhuden som omslutter roten til et hår.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Gastritt (Magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

Gingivitt (Tannkjøttinflammasjon, Tannkjøttbetennelse): Inflammasjon i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

Gliom: Gliom er en type hjernesvulst som utgår fra såkalte gliaceller. Gliacellene er vanlig i hjernen, hvor de danner en type støttevev. Gliomer graderes fra 1 til 4, avhengig av hvor ondartede de er. Grad 4-gliom er den mest ondartede.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

Herpes zoster (Helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

Hjerteinfarkt (Myokardinfarkt, Hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

Hyperglykemi (Høy blodglukose, Høy glukose i blod, Høyt blodsukker): Når blodglukosen er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

Hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

Hyperlipidemi (Hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

Hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

Hypofosfatemi (Fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

Hypokalsemi (Kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

Hypotensjon (Lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Immunsuppressivt (Immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

Insomni (Søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

Interstitiell lungesykdom (ILS, ILD): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

Katarakt (Grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

Konjunktivitt (Øyekatarr): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

Kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Lungeemboli (Pulmonal emboli): En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

Lungefibrose (Pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

Lymfom (Lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

Metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

Metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

Nøytropeni (Neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

Petekkier (Punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

Pneumoni (Lungeinflammasjon, Lungebetennelse): Inflammasjon i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

Rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller legemidler).

Rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

Sepsis (Septikemi, Blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

Sinusitt (Bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

Somnolens (Søvnighet, Døsighet): Lett grad av nedsatt bevissthet.

Statiner (HMG-CoA-reduktasehemmere): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

Stevens-Johnsons syndrom (SJS): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte legemidler, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

Stomatitt (Munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

Urinveisinfeksjon (UVI): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Veksthemming (Vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

Venetrombose (Veneblodpropp, Venøs trombose): Blodpropp i en vene.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.