Somavert

Antiveksthormon.

PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml, 15 mg/ml, 20 mg/ml, 25 mg/ml og 30 mg/ml: Hvert sett inneh.: I) Pulver i hetteglass: Pegvisomant 10 mg, resp. 15 mg, 20 mg, 25 mg og 30 mg, glysin, mannitol, vannfritt dinatriumfosfat, natriumdihydrogenfosfatmonohydrat. II) Oppløsningsvæske i ferdigfylt sprøyte: Vann til injeksjonsvæsker 1 ml.

Indikasjoner

Til behandling av voksne med akromegali, som har hatt utilstrekkelig respons på kirurgi og/eller strålebehandling, og der egnet medisinsk behandling med somatostatin-analoger ikke normaliserte IGF-1-konsentrasjonene eller ikke var tolerert.

Dosering

Behandling skal initieres under overvåkning av lege med erfaring i behandling av akromegali.
Voksne: Startdose 80 mg bør gis s.c. under medisinsk overvåkning. Deretter gis 10 mg 1 gang daglig ved s.c. injeksjon. Dosejusteringer baseres på serum IGF-1-nivået. Serum IGF-1-konsentrasjoner bør måles hver 4.-6. uke og passende dosejusteringer gjøres i trinn på 5 mg/dag for å holde serum IGF-1-konsentrasjonen innen det aldersjusterte normalområdet og for å beholde en optimal terapeutisk respons. Maks. dose bør ikke overstige 30 mg/dag.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Barn og ungdom 0-17 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig.

Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget. Oppløsningsvæsken i sprøyten skal sprøytes sakte ned i hetteglasset for å unngå skumdannelse. Skumdannelse gjør legemidlet ubrukelig. Pulveret oppløses forsiktig med en langsom, svingende bevegelse. Skal ikke ristes kraftig, da virkestoffet kan denatureres. Inspiseres visuelt for uønskede (eller ev. fremmede) partikler eller forandringer i fysisk utseende før administrering. Skal kastes hvis noe av dette observeres. Kun til engangsbruk. Før sprøyten og kanylen kastes, skal kanylebeskyttelsen trekkes ned over kanylen til den klikker på plass.

Administrering: Gis ved s.c. injeksjon. Injeksjonssted bør varieres daglig for å forhindre lipohypertrofi. Sprøyten og sikkerhetskanylen som brukes til å gi injeksjonen følger med legemidlet.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Tumorer som utskiller veksthormon: Pasienter med slike tumorer bør overvåkes nøye mht. ev. tumorvekst som kan gi alvorlige komplikasjoner (f.eks. forstyrrelse av synsfeltet). Pegvisomantbehandling reduserer ikke tumorens størrelse. Monitorering av IGF-1 i serum: Pegvisomant er en potent veksthormonantagonist og kan gi veksthormonmangel, på tross av forhøyede serumnivåer av veksthormon. Serum IGF-1-konsentrasjoner bør monitoreres og opprettholdes innen det aldersjusterte normalområdet ved justering av pegvisomantdosen. Forhøyede ALAT- eller ASAT-nivåer: Før behandlingsstart bør baselinenivå i serum av leverenzymer (ALAT, ASAT, total bilirubin og ALP) vurderes. Tegn på gallegangsobstruksjon bør utelukkes ved forhøyede ALAT- og ASAT-nivåer, og ved tidligere behandling med somatostatinanaloger. Behandlingen skal avbrytes ved tegn på vedvarende leversykdom. Se tabell A for anbefalinger for behandlingsoppstart basert på disse leverenzymene og tabell B for anbefalinger ved unormale leverenzymer under behandling.
Tabell A: Anbefalinger for behandlingsoppstart basert på leverenzymnivåer ved baseline og periodisk monitorering av leverenzymer under behandling:

Leverenzymnivåer ved baseline	Anbefalinger
Normale	Behandling kan benyttes. ALAT/ASAT bør monitoreres med 4-6 ukers intervall de første 6 månedene, eller når som helst ved symptomer på hepatitt.
Forhøyede, men ≤3 × ULN	Behandling kan benyttes, men leverenzymer bør overvåkes månedlig i minst 1 år etter behandlingsstart og deretter 2 ganger (halvårlig) det etterfølgende året.
>3 × ULN	Behandling skal ikke benyttes før omfattende undersøkelser har fastslått årsaken til leverforstyrrelsen. Kontroller for gallestein i galleblære/-veier, spesielt ved tidligere behandling med somatostatinanaloger. Vurder behandlingsstart basert på undersøkelser. Ved beslutning om å starte behandling bør leverenzymer og kliniske symptomer monitoreres svært nøye.

Tabell B: Kliniske anbefalinger basert på unormale leverenzymnivåer under bruk:

Leverenzymnivåer og kliniske tegn/symptomer		Anbefalinger
Forhøyede, men ≤3 × ULN		Behandling kan fortsette. Leverenzymer bør monitoreres månedlig for å avdekke eventuelle ytterligere økninger.
>3 × ULN, men <5 × ULN (uten tegn/symptomer på hepatitt eller annen leverskade eller økning av serum total bilirubin)		Behandling kan fortsette. Leverenzymer bør monitoreres ukentlig for å avdekke eventuelle ytterligere økninger. Utfør omfattende leverundersøkelser for å avdekke ev. annen årsak til leverforstyrrelsen.
Minst 5 × ULN eller forhøyede transaminaseverdier på minst 3 × ULN knyttet til økning av serum total bilirubin (med eller uten tegn/symptomer på hepatitt eller annen leverskade)		Seponer umiddelbart. Utfør omfattende leverundersøkelser, inkl. flere levertester i serie, for å fastslå om og når serumnivåer normaliseres. Hvis leverenzymnivåer normaliseres (uavhengig av om annen årsak til leverforstyrrelsen oppdages), bør det vurderes ny forsiktig oppstart av behandling, med hyppige levertester.
Tegn/symptomer som kan tyde på hepatitt eller annen leverskade (f.eks. gulsott, bilirubinuri, fatigue, kvalme, oppkast, smerter i øvre høyre kvadrant, ascites, uforklart ødem, økt tendens til blåmerker)		Utfør omfattende leverundersøkelse umiddelbart. Hvis leverskade bekreftes, bør legemidlet seponeres.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Ingen interaksjonsstudier er utført. Det bør vurderes om behandling med somatostatinanaloger skal fortsettes. Bruk av pegvisomant sammen med andre legemidler til behandling av akromegali er ikke tilstrekkelig undersøkt. Pasienter som får insulin eller perorale hypoglykemiske legemidler kan trenge dosereduksjon av disse legemidlene pga. pegvisomants effekt på insulinsensitiviteten og risiko for hypoglykemi. Pegvisomant har signifikant strukturell likhet med veksthormon, og en får dermed kryssreaksjon i veksthormontester. Ved bruk av terapeutisk effektive doser av pegvisomant ligger serumkonsentrasjonen generelt 100-1000 ganger høyere enn den faktiske veksthormonkonsentrasjonen i serum sett ved akromegali. Behandling bør derfor ikke monitoreres eller justeres basert på veksthormonkonsentrasjoner i serum målt i slike tester.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Erfaring og kliniske data mangler. Skal ikke brukes hvis ikke strengt nødvendig.

Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Bør ikke brukes. Amming kan fortsette hvis preparatet seponeres. Nytten av behandling for moren bør da vurderes mot nytten av amming for barnet.

Fertilitet: Reduksjon i IGF-1 kan potensielt øke fertiliteten hos kvinnelige pasienter. Det bør anbefales at pasienten bruker egnet prevensjon ved behov.

Bivirkninger

Enkelte pasienter kan utvikle isolerte lav-titer anti-veksthormonantistoffer, klinisk relevans er ukjent. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, forstoppelse, kvalme, oppblåst mage, dyspepsi, flatulens. Hjerte/kar: Perifert ødem, hypertensjon. Hud: Hyperhidrose, kontusjoner, pruritus¹, utslett¹. Lever/galle: Unormale leverfunksjonstester (f.eks. transaminaseøkning). Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artritt. Nevrologiske: Søvnighet, tremor, svimmelhet, hypoestesi. Nyre/urinveier: Hematuri. Psykiske: Uvanlige drømmer. Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi, hyperglykemi, hypoglykemi, vektøkning. Øye: Smerter i øynene. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. hypersensitivitet, lokal rubor og sårhet), blåmerker eller blødninger på injeksjonsstedet, hypertrofi på injeksjonsstedet (f.eks. lipohypertrofi), influensalignende symptomer, fatigue, asteni, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni, leukocytose, medfødt blødningstendens. Gastrointestinale: Hemorroider, økt spyttsekresjon, munntørrhet, tannproblemer. Hud: Ansiktsødem, tørr hud, økt tendens til blåmerker, nattesvette, erytem¹, urticaria¹. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner¹. Nevrologiske: Narkolepsi, migrene, dysgeusi. Nyre/urinveier: Proteinuri, polyuri, nedsatt nyrefunksjon. Psykiske: Panikkanfall, tap av korttidshukommelse, apati, forvirring, søvnforstyrrelser, økt libido. Stoffskifte/ernæring: Hypertriglyseridemi. Øre: Ménières sykdom. Øye: Astenopi. Øvrige: Følelse av unormalhet, svekket sårheling, sultfølelse. Ukjent frekvens: Hud: Angioødem¹. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon¹, anafylaktoid reaksjon¹. Luftveier: Laryngospasme¹. Psykiske: Sinne. ¹Bivirkninger relatert til hypersensitivitetsreaksjon.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Begrenset erfaring. Ved akutt overdose på 80 mg/dag i 7 dager er en svak økning i slapphet og munntørrhet sett. Søvnløshet, økt tretthetsfølelse, perifert ødem, skjelvinger og vektøkning ble sett uken etter avsluttet behandling. To uker etter avsluttet behandling ble det sett leukocytose, moderat blødning fra injeksjonsstedet og venepunktering som trolig kunne være relatert til preparatet. Behandlingen bør stoppes og ikke startes igjen før IGF-1 nivåene er innenfor eller over normalområdet.

Egenskaper

Klassifisering: Analog av humant veksthormon (GH), genetisk modifisert til veksthormonreseptorantagonist.

Virkningsmekanisme: Bindes til veksthormonreseptorer på celleoverflaten, hvor det blokkerer bindinger av veksthormon, og dermed interfererer med den intracellulære signaloverføringen av veksthormon. Pegvisomant er meget selektiv for veksthormon-reseptoren, og kryssreagerer ikke med andre cytokinreseptorer, inkl. prolaktin. Hemming av veksthormonets virkning fører til lavere serumkonsentrasjoner av IGF-1, fritt IGF-1, den syrelabile subenheten av IGF-1 (ALS), og insulinlignende vekstfaktorbindende protein-3 (IGFBP-3). Det er vist at 92% av pasientene oppnådde en normal (aldersjustert) IGF-1-konsentrasjon.

Absorpsjon: Langsom og langvarig. C_max etter 33-77 timer. Gjennomsnittlig grad av absorpsjon fra en s.c. dose er 57% i forhold til en i.v. dose.

Fordeling: Vd: 7-12 liter.

Halveringstid: Vanligvis fra 74-172 timer. Plasmaclearance er ca. 28 ml/time for s.c. doser i området fra 10-20 mg/dag.

Metabolisme: Ikke undersøkt.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke fryses. Hetteglass: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Ferdigfylt sprøyte: Oppbevares ved høyst 30°C eller i kjøleskap (2-8°C). Etter rekonstituering: Skal fra et mikrobiologisk synspunkt brukes umiddelbart.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Somavert, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
10 mg/ml	30 stk. (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) 532072	H-resept -	23843,70	C
15 mg/ml	30 stk. (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) 142410	H-resept -	35707,00	C
20 mg/ml	30 stk. (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) 588227	H-resept -	47563,20	C
25 mg/ml	30 stk. (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) 540527	H-resept -	59445,00	C
30 mg/ml	30 stk. (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) 126868	H-resept -	71326,70	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 20.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.11.2019

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Akromegali: Sykdom som manifesterer seg ved at hender, føtter og ulike deler av ansiktet forstørres. Tilstanden skyldes vanligvis en godartet svulst i hypofysen i hjernen, hvor produksjonen av veksthormon skjer. Svulsten fører til økt produksjon av veksthormon.

ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

ALS (Amyotrofisk lateralsklerose): Fellesbetegnelse for en gruppe sykdommer hvor nervecellene som kontrollerer musklene dør. Hvis en muskel ikke mottar nerveimpulser, vil den visne bort. Symptomene er først og fremst muskelsvakhet. Når sykdommen påvirker hjernestammen kommer tale- og svelgevansker til å oppstå, og til slutt rammes pustemuskulaturen.

Anafylaktisk reaksjon (Anafylaksi, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Angioødem (Angionevrotisk ødem, Quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

Artritt (Leddbetennelse, Betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

ASAT (Aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

Ascites (Væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

Diaré (Løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

Dyspepsi (Fordøyelsesbesvær, Fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

Dyspné (Tung pust, Tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

Erytem (Rødhet i huden, Hudrødme): Diffus rødhet i huden.

Feber (Pyreksi, Febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Flatulens (Promping): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Gallestein (Kolelitiasis, Cholelitiasis): Små steiner som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallestein uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

Gulsott (Ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hematuri: Blod i urinen.

Hyperglykemi (Høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

Hyperhidrose (Økt svetting, Overdreven svetting, Diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

Hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

Hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

Hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

Hypoglykemi (Lavt blodsukker, Føling, Insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

Migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

Munntørrhet (Xerostomi, Tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

Ménières sykdom (Morbus Ménière, Hydrops labyrinthi, Svimmelhetssyke): Sykdom som skyldes økt væskeinnhold i labyrinten i det indre øret. Symptomer er anfall av kraftig svimmelhet, øresus og hørselstap.

Narkolepsi: Sykdom som kjennetegnes av anfall med ekstrem søvntrang.

Polyuri (Økt diurese, Økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

S.c. (Subkutan, Subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ULN: Øvre normalgrense.

Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

Økt spyttsekresjon (Hypersalivasjon, Sialoré, Økt salivasjon, Hypersekresjon av spytt): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.