Mannitol Baxter Viaflo

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Anafylaktiske​/​anafylaktoide reaksjoner, inkl. anafylaksi, overfølsomhet​/​infusjonsreaksjoner samt fatalt utfall er rapportert. Infusjonen må stanses umiddelbart dersom tegn eller symptomer på overfølsomhetsreaksjon utvikles, og passende terapeutiske mottiltak bør iverksettes. Sensibilisering uten å ha fått i.v. behandling med mannitol kan forekomme, da mannitol finnes i naturen og brukes som hjelpestoffer i legemidler og kosmetikk. CNS-toksisitet: CNS- toksisitet manifestert ved f.eks. forvirring, sløvhet, koma, spesielt i nærvær av nedsatt nyrefunksjon, og fatale utfall er rapportert. CNS-toksisitet kan skyldes: Høye serummannitolkonsentrasjoner, serumhyperosmolaritet som resulterer i intracellulær dehydrering innen CNS, og hyponatremi eller andre forstyrrelser i elektrolytt- og syre-basebalanse sekundært til mannitoladministrering. Ved høye konsentrasjoner kan mannitol krysse blod-hjerne-barrieren og interferere med hjernens evne til å opprettholde pH i cerebrospinalvæsken, spesielt i nærvær av acidose. Når blod-hjerne-barrieren allerede er kompromittert, må risikoen for økt cerebralt ødem (generell​/​ fokal) forbundet med gjentatt​/​fortsatt bruk individuelt vurderes mot forventede fordeler. Tilbakevendende økning av intrakranielt trykk kan oppstå flere timer etter bruk. Ved kompromittert blod-hjerne-barriere er det økt risiko. Risiko for nyrekomplikasjoner: Reversibel, akutt oligoanurisk nyresvikt har forekommet ved normal nyrefunksjon før behandling og ved store i.v. mannitoldoser. Selv om osmotisk nefrose forbundet med mannitol i utgangspunktet er reversibel, er osmotisk nefrose generelt kjent for å potensielt gå videre til kronisk nyresvikt eller t.o.m. nyresvikt i sluttfase. Ved pre-eksisterende nyresykdom eller ved bruk av potensielt nefrotoksiske legemidler, er det økt risiko for nyresvikt etter infusjon av mannitol. Avvik i serumosmolaritet og nyrefunksjon overvåkes nøye, og passende tiltak igangsettes ved tegn på forverret nyrefunksjon eller hematuri. En testdose skal gis, og mannitolbehandlingen skal fortsette kun dersom adekvat diurese oppnås. Ved hematuri eller avtatt urinproduksjon under bruk av mannitol, bør pasienten følges nøye for utvikling av nedsatt nyrefunksjon, og mannitolinfusjonen seponeres om nødvendig. Risiko for hypervolemi: Kardiovaskulær status vurderes nøye før rask infusjon. Høye doser og infusjonshastighet samt mannitoloppsamling kan føre til hypervolemi og overekspansjon av ekstracellulærvæske, noe som kan føre til eller forverre eksisterende kongestiv hjertesvikt. Fortsatt avtagende diurese under administrering kan gi akkumulering av mannitol, som igjen kan forverre eksisterende eller latent kronisk hjertesvikt. Ved forverret hjerte- eller lungefunksjon bør behandlingen avbrytes. Risiko for væske- og elektrolyttforstyrrelser, hyperosmolaritet: Mannitolindusert osmotisk diurese kan forårsake eller forverre dehydrering​/​hypovolemi og hemokonsentrasjon. Administrering kan også forårsake hyperosmolaritet. Forhøyet serumosmolaritet under behandling, kan svekke mannitols effekter på diurese og reduksjon av intrakranielt og intraokulært trykk. Avhengig av dose og varighet, kan transcellulær transport av vann og elektrolytter, osmotisk diurese og​/​eller andre mekanismer føre til elektrolytt- og syre​/​baseubalanse som hypernatremi, dehydrering og hemokonsentrasjon. Slike ubalanser kan være alvorlige og potensielt dødelige. Hyponatremi: Transport av natriumfri intracellulærvæske til ekstracellulært rom etter infusjon av mannitol, kan senke serumkonsentrasjonen av natrium og forverre pre-eksisterende hyponatremi. Øker tap av natrium og kalium i urinen. Hyponatremi kan føre til hodepine, kvalme, kramper, letargi, koma, hjerneødem, og død. Akutt symptomatisk hyponatremisk encefalopati anses som et medisinsk nødstilfelle. Risiko for hyponatremi er økt hos barn, eldre, kvinner, postoperativt og ved psykogen polydipsi. Risiko for utvikling av encefalopati som følge av hyponatremi er økt hos pediatriske pasienter (≤16 år), kvinner (spesielt premenopausalt), ved hypoksemi og ved underliggende sykdommer i sentralnervesystemet; hypokalemi, hyperkalemi, elektrolyttubalanser, metabolsk acidose og alkalose. Ved å opprettholde diurese kan mannitol tilsløre og forsterke utilstrekkelig hydrering og hypovolemi. Infusjonsreaksjoner: Reaksjoner på infusjonsstedet omfatter tegn og symptomer på irritasjon og betennelse på infusjonsstedet, samt alvorlige reaksjoner (kompartmentsyndrom) når forbundet med ekstravasasjon. Tilsetning av andre legemidler eller bruk av feil administreringsteknikk kan forårsake febrile reaksjoner pga. mulig tilførsel av pyrogener. Infusjonen avbrytes umiddelbart dersom bivirkninger oppstår. Volum- og elektrolytterstatning før bruk: Ved sjokk og nyredysfunksjon, bør ikke mannitol administreres inntil volum (væske; blod) og elektrolytter er erstattet. Overvåkning: Syre-basebalansen, nyrefunksjonen og serumosmolariteten må overvåkes nøye. Pasienter som mottar mannitol bør overvåkes mht. forverring av nyre-, hjerte- eller lungefunksjon, og behandling avbrytes ved bivirkninger. Urinmengde, væskebalanse, sentralvenøst trykk og elektrolyttbalanse (spesielt serumnivåer av natrium og kalium) skal nøye overvåkes. Uforlikelighet med blod: Bør ikke gis samtidig med blod fordi det kan føre til agglutinasjon og blodceller med taggete utseende. Krystallisering: Ved lavere temperaturer kan krystaller dannes. Inspiser for krystaller før bruk. Hvis krystaller er synlige, gjenoppløs ved oppvarming til 37°C, etterfulgt av forsiktig risting. Pediatrisk bruk: Sikkerhet og effekt er ikke etablert. Geriatrisk bruk: Doseringen bør være varsom, reflektere den høyere forekomsten av nedsatt lever-, nyre- eller hjertefunksjon, og samtidig sykdom eller medikamentell behandling. Risiko for luftemboli: Skal ikke seriekobles da det kan føre til luftemboli, fordi gjenværende luft kan bli trukket fra den første posen før infusjon av væske fra den andre posen er ferdig. Bruk av overtrykk for å øke infusjonshastigheten på intravenøse oppløsninger i fleksible plastbeholdere, resulterer i luftemboli dersom posen ikke er fullstendig tømt for luft før administrering. Bruk av ventilert i.v. sett med åpen ventil kan gi luftemboli. Ventilerte i.v. sett med åpen ventilen bør ikke brukes med fleksible plastbeholdere.