Fragmin

Lavmolekylært heparin. Fysiologisk antikoagulans.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 12 500 IU anti-Xa/ml: 1 ml inneh.: Dalteparinnatrium (anti-faktor Xa) 12 500 IU, natriumklorid, vann til injeksjonsvæsker. Uten konserveringsmiddel.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 25 000 IU anti-Xa/ml: 1 ml inneh.: Dalteparinnatrium (anti-faktor Xa) 25 000 IU, vann til injeksjonsvæsker. Uten konserveringsmiddel.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass 10 000 IU anti-Xa/ml: 1 ml inneh.: Dalteparinnatrium (anti-faktor Xa) 10 000 IU, benzylalkohol, vann til injeksjonsvæsker. Med konserveringsmiddel.

Indikasjoner

Tromboseprofylakse ved kirurgi. Langtidsprofylakse ved hoftekirurgi. Behandling av akutt dyp venetrombose og lungeemboli når trombolytisk behandling eller kirurgi ikke er indisert. Antikoagulasjon ved hemodialyse og hemofiltrasjon. Tilleggsbehandling av ustabil angina og myokardinfarkt uten Q-takk. Profylakse hos pasienter med kraftig økt risiko for venøs tromboembolisme (VTE) og som er immobilisert pga. akutte medisinske tilstander, f.eks. ved hjertesvikt, respirasjonssvikt og alvorlige infeksjoner. Behandling av symptomgivende VTE med etterfølgende utvidet profylakse mot VTE-residiv hos kreftpasienter.

Dosering

Tromboseprofylakse ved kirurgi: Generell kirurgi med risiko for tromboemboliske komplikasjoner: 2500 IU s.c. 1-2 timer før operasjon og deretter 2500 IU s.c. hver morgen. Behandlingen fortsetter til pasienten er mobilisert, vanligvis 5-7 døgn eller mer. Kirurgi med høy risiko for tromboemboliske komplikasjoner: 5000 IU s.c. kvelden før operasjon og deretter 5000 IU s.c. hver kveld. Behandlingen fortsetter til pasienten er mobilisert, vanligvis 5-7 døgn eller mer. Alternativt 2500 IU s.c. 1-2 timer før operasjon og 2500 IU s.c. 8-12 timer senere. Påfølgende dager 5000 IU s.c. hver morgen.
Langtidsprofylakse ved hoftekirurgi: 5000 IU s.c. kvelden før operasjon og deretter 5000 IU s.c. hver kveld. Behandlingen fortsetter i 5 uker. Alternativt 2500 IU s.c. 1-2 timer før operasjon og 2500 IU s.c. 8-12 timer senere. Påfølgende dager 5000 IU s.c. hver morgen i 5 uker.
Behandling av akutt dyp venetrombose: Individuell dosering. Kan gis enten som 1 daglig injeksjon eller som 2 daglige injeksjoner. Administrering 1 gang daglig: Følgende initiale dosering anbefales: 200 IU/kg kroppsvekt s.c. 1 gang daglig. Maks. dose (engangsdose) bør ikke overstige 18000 IU. Monitorering av antikoagulanteffekt er ikke nødvendig. Se tabell 1 for anbefalte vektintervaller.
Tabell 1. Dosering etter kroppsvekt:

Vekt (kg)	Dose (IU) (25 000 IU/ml)
46-56	10 000 (0,4 ml sprøyte)
57-68	12 500 (0,5 ml sprøyte)
69-82	15 000 (0,6 ml sprøyte)
83-90	18 000 (0,72 ml sprøyte)
>90 kg: Se Spesielle pasientgrupper, Overvektige.

Administrering 2 ganger daglig: Ved komplisert trombosesykdom eller økt blødningsrisiko kan doseringen 100 IU/kg 2 ganger daglig s.c. gis. Ved behov for monitorering kan aktiviteten følges med funksjonelle metoder for anti-Xa. C_max nås etter 3-4 timer, hvor første måling av plasmanivå bør gjøres. Plasmanivået bør ligge på 0,5-1 IU anti-Xa/ml. Ev. behandling med vitamin K-antagonister startes samtidig. Behandling med dalteparin bør fortsette i minst 5 døgn, eller inntil nivåene av protrombinkompleksfaktorene (F II, VII, IX, X) har sunket til terapeutisk nivå. Liten klinisk erfaring med behandling av alvorlige, proksimale tromboser.
Behandling av lungeemboli: Dalteparin gis s.c. 1 eller 2 ganger daglig som angitt for behandling av dyp venetrombose. Ved dosering 2 ganger daglig gis 100-120 IU/kg kroppsvekt hver 12. time. Ved valg av dose og administreringsmåte tas det hensyn til tilstandens alvorlighetsgrad og ev. risikofaktorer for blødning. Monitorering av behandlingen er vanligvis ikke nødvendig, se for øvrig behandling av akutt venetrombose.
Antikoagulasjon ved hemodialyse og hemofiltrasjon: Kronisk nyresvikt, pasienter uten kjent blødningsrisiko: Hemodialyse og hemofiltrasjon i inntil 4 timer: I.v. bolusinjeksjon av 5000 IU, eller tilsvarende dosering som ved varighet >4 timer. Hemodialyse og hemofiltrasjon i >4 timer: I.v. bolusinjeksjon av 30-40 IU/kg kroppsvekt, deretter 10-15 IU/kg/time som i.v. infusjon. Plasmanivået bør ligge på 0,5-1 IU anti-Xa/ml. Akutt nyresvikt, pasienter med stor blødningsrisiko: I.v. bolusinjeksjon av 5-10 IU/kg kroppsvekt, deretter 4-5 IU/kg/time som i.v. infusjon. Plasmanivået må ligge på 0,2-0,4 IU anti-Xa/ml.
Tilleggsbehandling av ustabil angina og myokardinfarkt uten Q-takk: 120 IU/kg kroppsvekt s.c. 2 ganger i døgnet (maks. 10 000 IU 2 ganger i døgnet) ved oppfylling av følgende kriterier: Ustabil angina pectoris eller vedvarende brystsmerter med EKG-forandringer som forbigående eller vedvarende ST-senkninger (≥0,1 mV) og T-takkinversjon (≥0,1 mV) i minst 2 tilgrensende avledninger uten patologisk Q-takk i de samme avledningene. Vanlig behandlingstid er 6 dager. Lengre behandlingstid vurderes individuelt. Ved stigning av troponin T eller I under påvente av revaskularisering, kan dalteparin gis frem til dagen for det invasive inngrepet (PTCA eller CABG), men ikke >45 dager. Etter en initial stabilisering på 5-7 dager, med dosen 120 IU/kg 2 ganger daglig, gis en fast dose på 5000 IU (kvinner ≤80 kg og menn ≤70 kg) eller 7500 IU (kvinner ≥80 kg og menn ≥70 kg) 2 ganger daglig. Dalteparin bør gis i tillegg til standardbehandling av ustabil angina pectoris (f.eks. lavdose acetylsalisylsyre, betablokkere og nitrater).
Tromboseprofylakse ved immobilisering pga. akutt sykdom: 5000 IU s.c. 1 gang daglig inntil pasienten er oppegående, maks. 14 dager.
Behandling av symptomgivende VTE med etterfølgende utvidet profylakse mot VTE-residiv hos kreftpasienter: 1. måned: 200 IU/kg kroppsvekt s.c. 1 gang daglig de første 30 dagene. Totaldosen bør ikke overstige 18 000 IU (se tabell 1). 2.-6. måned: 150 IU/kg bør gis s.c. 1 gang daglig som ferdigfylte engangssprøyter (se tabell 2). Dosereduksjon ved kjemoterapiindusert trombocytopeni: Ved blodplatetall <50 000/μl, bør behandlingen avbrytes inntil blodplatetallet er >50 000/μl. Ved blodplatetall 50 000-100 000/μl, reduseres dosen med 17-33% avhengig av pasientens vekt (se tabell 2). Ved blodplatetall ≥100 000/μl, bør full dose gjenopptas.
Tabell 2. Dosereduksjon ved trombocytopeni (50 000-100 000/μl):

Vekt (kg)	Dose (IU)	Redusert dose (IU)	Gjennomsnittlig dosereduksjon (%)
≤56	7500	5000	33
57-68	10 000	7500	25
69-82	12 500	10 000	20
83-98	15 000	12 500	17
≥99	18 000	15 000	17

Nyresvikt: Ved kreatininnivå >3 ganger øvre normalområde, bør dosen tilpasses for å opprettholde terapeutisk nivå av anti-Xa på 1 IU/ml (0,5-1,5 IU/ml) målt 4-6 timer etter injeksjon. Ved anti-Xa-nivå utenfor terapeutisk område bør dosen justeres til nærmeste engangssprøyte og målinger gjentas etter 3-4 nye doser. Dosejusteringen gjentas til terapeutisk nivå av anti-Xa nås.

Spesielle pasientgrupper: Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (Cl_CR <30 ml/minutt): Profylaktisk behandling i doser opptil 5000 IU daglig i inntil 10 dager tolereres godt. Ved bruk av doser ≥10 000 IU og ved behandling >3 dager, bør anti-Xa-nivåene overvåkes. Barn: Sikkerhet og effekt ukjent. Ingen doseringsanbefaling kan gis. Dersom barn får dalteparin skal anti-Xa-nivå kontrolleres, og det bør vurderes å måle maks. anti-Xa-nivå ca. 4 timer etter dosering. Maks. anti-Xa-nivå skal da generelt ligge på 0,5-1 IU/ml for terapeutisk behandling med dosering 1 gang daglig. Ved lav og varierende fysiologisk nyrefunksjon, som hos nyfødte, må nøye kontroll av anti-Xa-nivå sikres. For profylaktisk behandling skal anti-Xa-nivå generelt vedlikeholdes ved 0,2-0,4 IU/ml. Overvektige: Ved profylaktisk behandling av VTE bør det gis høyrisikodoser på 5000-7500 IU daglig. Ved behandling av VTE/lungeemboli er det begrenset erfaring med dosering 200 IU/kg hos pasienter med normal nyrefunksjon med kroppsvekt opptil 190 kg. Ingen data for vekt >190 kg. De ferdigfylte sprøytene er tilpasset ulik kroppsvekt. Ved vekt >90 kg bør en kombinasjon av ferdigfylte sprøyter brukes.

Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæsken kan blandes med isoton natriumklorid eller isoton glukose. Blandbarhet med andre oppløsninger er ikke undersøkt. Skal ikke blandes med andre legemidler.

Administrering: Hetteglass: I.v. eller s.c. bruk. Ferdigfylte engangssprøyter: S.c. bruk.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre lavmolekylære hepariner og/eller heparin, f.eks. tidligere bekreftet eller mistenkt immunologisk mediert heparinindusert trombocytopeni (type II). Akutt gastroduodenal ulcus og hjerneblødning, eller andre aktive blødninger. Alvorlige koagulasjonsforstyrrelser. Akutt eller subakutt septisk endokarditt. Skader og operasjoner i sentralnervesystemet, øyet og øret. Spinal-/epiduralanestesi er kontraindisert ved behandling av akutt dyp venetrombose, lungeemboli og ustabil koronararteriesykdom der pasienten samtidig behandles med høye dalteparindoser, pga. økt blødningsfare. Positivt eller ukjent resultat av in vitro-test for trombocyttantistoff i nærvær av dalteparin eller andre lavmolekylære hepariner og/eller heparin. Epiduralanestesi ved fødsel er absolutt kontraindisert hos kvinner som behandles med høydose antikoagulantia. Injeksjonsvæsken som inneholder benzylalkohol skal ikke brukes hos premature eller nyfødte.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet utvises ved bruk av høye doser hos nylig opererte pga. risiko for systemisk blødning. Etter behandlingsoppstart skal pasienten kontrolleres nøye for blødningskomplikasjoner, ved jevnlig fysisk undersøkelse, nøye observasjon av kirurgisk innlagt dren og regelmessig måling av hemoglobin- og anti-Xa-nivå. Ved bruk av spinal-/epiduralanestesi eller spinalpunksjon er det risiko for at pasienter som er antikoagulert eller planlagt antikoagulert med lavmolekylære hepariner eller heparin for å forhindre tromboemboliske komplikasjoner kan utvikle spinalt eller epiduralt hematom. Tilstanden kan føre til langtids- eller permanent paralyse. Risikoen øker ved bruk av inneliggende epiduralkateter for administrering av analgetika eller ved samtidig inntak av legemidler som påvirker hemostasen, f.eks. NSAID, platehemmere eller andre antikoagulantia. Risikoen øker ved traumatisk eller gjentatt epidural-/spinalpunksjon. Innsetting eller fjerning av epidural-/spinalkateter bør først skje 10-12 timer etter administrering av dalteparin for tromboseprofylakse, og etter minst 24 timer ved høyere doser (f.eks. 100-120 IU/kg hver 12. time eller 200 IU/kg 1 gang daglig). Ved administrering av antikoagulasjon ved epidural- eller spinalanestesi, skal det utvises særskilt oppmerksomhet og foretas hyppig overvåkning for tegn/symptomer på nevrologisk svekkelse, f.eks. ryggsmerter, sensorisk eller motorisk svikt (nummenhet og svakhet i bena), samt tarm- eller blæredysfunksjon. Sykepleiere bør være trent til å fange opp slike tegn/symptomer. Pasienten bør instrueres om umiddelbart å informere sykepleier/lege ved ovennevnte tegn/symptomer. Ved mistanke om epiduralt eller spinalt hematom kan rask diagnose og behandling omfatte ryggmargsdekompresjon. Nytte/risiko må vurderes før spinal-/epiduralanestesi gis til pasienter som er antikoagulert for tromboseprofylakse. Sikkerhet og effekt ved forebygging av klaffetrombose hos pasienter med kunstige hjerteklaffer er ikke klarlagt. Profylaktiske doser er ikke tilstrekkelig for å forhindre klaffetrombose ved kunstige hjerteklaffer, og anbefales ikke. Ved langtidsbehandling av ustabil koronar arteriesykdom, f.eks. før revaskularisering, bør dosereduksjon vurderes ved redusert nyrefunksjon (serumkreatinin >150 μmol/liter). Forsiktighet bør utvises ved trombocytopeni og blodplatedysfunksjon, alvorlig lever- og nyreinsuffisiens, ukontrollert hypertensjon, hypertensiv- eller diabetesretinopati. Forsiktighet bør også utvises ved høydosebehandling (f.eks. ved akutt dyp venetrombose, lungeemboli og ustabil koronararteriesykdom) hos nyopererte og andre tilstander som medfører mistanke om forhøyet blødningsrisiko. Manglende klinisk erfaring ved lungeemboli med allmenn sirkulasjonsforstyrrelse, lavt blodtrykk og sjokk. Hepariner kan undertrykke sekresjon av aldosteron fra binyrene, som kan føre til hyperkalemi, spesielt ved diabetes mellitus, kronisk nyresvikt, tidligere metabolsk acidose, økt kalium i plasma eller ved bruk av kaliumsparende midler. Risiko for hyperkalemi øker med behandlingslengden, men er vanligvis reversibel. Risikopasienter bør måle kaliumnivå i plasma før oppstart av behandling med hepariner og kontrolleres regelmessig, spesielt ved behandling >7 dager. Det anbefales å bestemme trombocyttall før behandlingsstart og jevnlig under behandling. Generell kontroll av antikoagulerende effekt er ikke nødvendig, men bør vurderes for spesifikke grupper, som barn, pasienter med nyresvikt, veldig tynne eller sykelig overvektige, gravide eller ved økt risiko for blødning eller retrombose. Risiko for antistoffmediert heparinindusert trombocytopeni, som vanligvis oppstår mellom 5. og 21. dag etter behandlingsstart. Det bør utvises forsiktighet ved rask utvikling av trombocytopeni og alvorlig trombocytopeni (<100 000/μl). Koagulasjonstiden, målt som APTT, og hemming av trombin påvirkes bare i liten grad. Doseøkning for å forlenge APTT kan føre til overdosering og blødning. For monitorering av effekt anbefales måling av anti-Xa. Pasienter som får kronisk hemodialyse med dalteparin trenger normalt bare noen få dosejusteringer og dermed noen få undersøkelser av anti-Xa-nivåene. Pasienter som får akutt hemodialyse har et smalere terapeutisk doseringsområde og bør få omfattende monitorering av anti-Xa-nivåene. Biologisk aktivitet hos ulike lavmolekylære hepariner, ufraksjonert heparin eller syntetiske polysakkarider kan ikke uttrykkes i en prøve for enkel sammenligning av dose for de ulike preparatene. Det er derfor viktig at retningslinjene for bruk av hvert enkelt produkt følges. Ved myokardinfarkt hos pasient med ustabil koronararteriesykdom (ustabil angina og hjerteinfarkt uten Q-takk), kan trombolytisk behandling være nødvendig. Dalteparin må ikke nødvendigvis seponeres, men kombinasjonen kan gi blødningsrisiko. Skal ikke gis i.m. Pga. risiko for hematom skal i.m. injeksjon av andre legemidler unngås ved dalteparindoser >5000 IU i løpet av 24 timer. Eldre (særlig ≥80 år) kan ha økt risiko for komplikasjoner med blødninger innenfor terapeutisk doseringsområde. Nøye klinisk overvåkning anbefales. Barn: Begrenset erfaring. Se Dosering. Allergiske reaksjoner: Kanylehetten på de ferdigfylte sprøytene kan inneholde lateks (naturgummi), som kan gi alvorlig allergisk reaksjon ved lateksoverfølsomhet. Bruk av legemidler som inneholder benzylalkohol hos premature og nyfødte er assosiert med fatalt «gasping syndrom». Benzylalkohol kan gi toksiske og anafylaktoide reaksjoner hos spedbarn og barn opptil 3 år. Se Kontraindikasjoner.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Samtidig behandling med preparater som har effekt på hemostase, som blodplatehemmere, NSAID, GP IIb/IIIa-hemmere, vitamin K-antagonister, trombolytiske legemidler og dekstran kan øke den antikoagulerende effekten. NSAID og acetylsalisylsyre i smertestillende/anti-inflammatoriske doser reduserer produksjon av vasodilatoriske prostaglandiner og derved renal blodstrøm og renal ekskresjon. Spesiell forsiktighet bør utvises når dalteparin gis samtidig som NSAID eller høydose acetylsalisylsyre hos pasienter med nyresvikt. Dalteparin bør likevel kombineres med lavdose acetylsalisylsyre (75-160 mg) hos pasienter med ustabil koronararteriesykdom i fravær av kontraindikasjoner. Interaksjoner mellom heparin og i.v. nitroglyserin, høye doser penicillin, sulfinpyrazon, probenecid, etakrynsyre, cytostatika, kinin, antihistaminer, digitalis, tetrasykliner, røyking av tobakk og askorbinsyre er vist, og kan derfor ikke utelukkes for dalteparin.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Går ikke over i placenta. Data indikerer ingen misdannende eller føto-/neonatal toksisitet. Kan benyttes ved klinisk behov. Forsiktighet anbefales ved økt risiko for blødninger, f.eks. hos perinatale kvinner. Hetteglassene inneholder benzylalkohol, som kan passere over i placenta. Dalteparin uten konserveringsmiddel bør brukes under graviditet. Mangelfull terapeutisk effekt hos gravide med kunstige hjerteklaffer som får høydoseantikoagulanter med lavmolekylært heparin. Ikke tilstrekkelig undersøkt hos gravide med kunstige hjerteklaffer.

Amming: Små mengder går over i morsmelk, med anti-Xa-nivå på 2-8% av plasmanivå. Antikoagulerende effekt hos spedbarn er lite trolig. Risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.

Fertilitet: Ingen dokumentasjon på at fertilitet påvirkes.

Bivirkninger

Ca. 3% av profylaksebehandlede pasienter rapporterte bivirkninger.

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Vanlige	Mild trombocytopeni (type I) som vanligvis er reversibel i løpet av behandlingsperioden
Ukjent frekvens	Immunologisk mediert heparin-indusert trombocytopeni (type II, med eller uten ledsagende trombotiske komplikasjoner)
Gastrointestinale
Ukjent frekvens	Retroperitoneale blødninger, noen med dødelig utgang
Generelle
Vanlige	Smerter på injeksjonsstedet, subkutant hematom på injeksjonsstedet
Hud
Sjeldne	Forbigående alopesi, hudnekrose
Ukjent frekvens	Utslett
Immunsystemet
Mindre vanlige	Overfølsomhet
Ukjent frekvens	Anafylaktisk reaksjon
Kar
Vanlige	Blødning
Lever/galle
Vanlige	Forbigående, mild til moderat økning av ASAT/ALAT
Nevrologiske
Ukjent frekvens	Intrakranielle blødninger, noen med dødelig utgang
Skader/komplikasjoner
Ukjent frekvens	Spinalt eller epiduralt hematom

Blødningsrisiko avhenger av dose. De fleste blødninger er milde, men alvorlige blødninger, inkl. fatale, er sett. Heparin kan forårsake hypoaldosteronisme som kan føre til økt kalium i plasma. I sjeldne tilfeller kan klinisk signifikant hyperkalemi oppstå delvis hos pasienter med kronisk nyresvikt eller diabetes mellitus. Langtidsbehandling med heparin er assosiert med risiko for osteoporose. Det er ikke sett for dalteparin, men risiko kan ikke utelukkes.

Ca. 3% av profylaksebehandlede pasienter rapporterte bivirkninger.

Frekvens	Bivirkning
Vanlige
Blod/lymfe	Mild trombocytopeni (type I) som vanligvis er reversibel i løpet av behandlingsperioden
Generelle	Smerter på injeksjonsstedet, subkutant hematom på injeksjonsstedet
Kar	Blødning
Lever/galle	Forbigående, mild til moderat økning av ASAT/ALAT
Mindre vanlige
Immunsystemet	Overfølsomhet
Sjeldne
Hud	Forbigående alopesi, hudnekrose
Ukjent frekvens
Blod/lymfe	Immunologisk mediert heparin-indusert trombocytopeni (type II, med eller uten ledsagende trombotiske komplikasjoner)
Gastrointestinale	Retroperitoneale blødninger, noen med dødelig utgang
Hud	Utslett
Immunsystemet	Anafylaktisk reaksjon
Nevrologiske	Intrakranielle blødninger, noen med dødelig utgang
Skader/komplikasjoner	Spinalt eller epiduralt hematom

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Antikoagulerende effekt av dalteparinnatrium kan nøytraliseres av protamin. 1 mg protamin nøytraliserer effekten av 100 anti-Xa-enheter (100 IU). Den induserte forlengelsen av koagulasjonstiden blir helt nøytralisert, mens anti-Xa-aktiviteten nøytraliseres til 25-50%. Protamin har inhibitorisk effekt på den primære hemostasen og bør kun brukes i nødstilfeller.

Egenskaper

Klassifisering: Antitrombotisk middel. Dalteparinnatrium fremstilles av tarmmucosa fra svin. Gjennomsnittlig molekylvekt på 6000 dalton. En enhet (anti-faktor Xa) tilsv. aktiviteten av en enhet av den første internasjonale standarden for lavmolekylært heparin.

Virkningsmekanisme: Den antitrombotiske effekten virker først og fremst ved å akselerere hemming av faktor Xa og trombin, ved å aktivere koagulasjonsfaktorer gjennom kompleksbinding til antitrombin. Dalteparinnatrium har en relativt større evne til å potensere faktor Xa-hemning enn å forlenge koagulasjonstiden (APTT). Relativt liten effekt på trombocyttfunksjon og trombocyttadhesivitet sammenlignet med tradisjonelt heparin, og derfor liten effekt på primær hemostase. Noen av effektene ser likevel ut til å være mediert gjennom effekten på karveggene eller det fibrinolytiske system.

Absorpsjon: Biotilgjengeligheten er ca. 90% etter s.c. injeksjon. Farmakokinetikken er ikke doseavhengig.

Fordeling: Vd: 40-60 ml/kg. Spedbarn <ca. 2-3 måneder eller <5 kg har økt behov for lavmolekylære hepariner pr. kg kroppsvekt, sannsynligvis pga. stort Vd, eller pga. ulik farmakokinetikk for heparin og/eller redusert uttrykk av antikoagulant aktivitet av heparin hos barn, grunnet redusert plasmakonsentrasjon av antitrombin.

Halveringstid: 2 timer etter i.v. injeksjon og 3-4 timer etter s.c. injeksjon. T_¹/₂ forlenges hos uremiske pasienter. T_¹/₂ hos gravide i 3. trimester: 4-5 timer.

Utskillelse: Primært via urin. Gjennomsnittlig plasmaclearance av dalteparin anti-Xa-aktivitet etter en enkelt bolusinjeksjon på 30 IU og 120 IU anti-Xa/kg, er hhv. ca. 24,6 ml/kg/time og 15,6 ml/kg/time.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Åpnet hetteglass skal benyttes innen 14 dager. Ferdig tilberedt infusjonsoppløsning skal brukes innen 12 timer.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Fragmin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
12 500 IU anti-Xa/ml	(0,2 ml = 2500 IU) 10 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte) 420471		Blå resept -	341,80	C
12 500 IU anti-Xa/ml	(0,2 ml = 2500 IU) 25 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte) 001004		Blå resept -	800,10	C

Fragmin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
25 000 IU anti-Xa/ml	(0,2 ml = 5000 IU) 10 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte) 420497	Blå resept -	524,30	C
	(0,2 ml = 5000 IU) 25 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte) 001029	Blå resept -	1256,40	C
	(0,3 ml = 7500 IU) 10 × 0,3 ml (ferdigfylt sprøyte) 399733	Blå resept -	803,40	C
	(0,4 ml = 10 000 IU) 5 × 0,4 ml (ferdigfylt sprøyte) 447110	Blå resept -	511,60	C
	(0,5 ml = 12 500 IU) 5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte) 447136	Blå resept -	619,60	C
	(0,6 ml = 15 000 IU) 5 × 0,6 ml (ferdigfylt sprøyte) 447151	Blå resept -	729,60	C
	(0,72 ml = 18 000 IU) 5 × 0,72 ml (ferdigfylt sprøyte) 447052	Blå resept -	858,20	C

Fragmin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
10 000 IU anti-Xa/ml	10 ml (hettegl.) 526616		Blå resept -	925,70	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Blåresept (T) gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO For H-resept, se Helsedirektoratet

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 22.12.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.10.2020

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Acetylsalisylsyre (ASA): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

Acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

Aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

Allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

Alopesi (Håravfall, Hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

Anafylaktisk reaksjon (Anafylaksi, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Analgetika (Analgetikum, Smertestillende middel, Smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

Angina (Angina pectoris, Hjertekrampe, AP): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

Antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

Antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

Antikoagulantia (Antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

ASAT (Aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

Biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

Diabetes mellitus: Finnes som to typer: Type 1 (insulinavhengig diabetes; skyldes at bukspyttkjertelen har for lav eller manglende insulinproduksjon), og type 2 (skyldes delvis at bukspyttkjertelen har for liten evne til insulinproduksjon, og delvis insulinresistens)

Dyp venetrombose (Dyp venøs blodproppdannelse, Dyp venøs trombose, DVT): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

Endokarditt (Inflammasjon i endokardiet, Betennelse i endokardiet, Endokardieinflammasjon): Inflammasjon i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

Epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

Epiduralanestesi (Epiduralbedøvelse): Ved epiduralanestesi injiseres det legemiddel inn i et område rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen som gir lokal bedøvelse/smertelindring.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hematom (Blodansamling): Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

Hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

Hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

Hjerteinfarkt (Myokardinfarkt, Hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

Hyperkalemi (Kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

I.m. (Intramuskulær, Intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Lungeemboli (Lungeembolisme, Pulmonal embolisme, Embolisme i lungene): Sykdomstilstand forårsaket av emboliserende blodpropper (embolier) som har satt seg i lungekretsløpet.

NSAID: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

Osteoporose (Benskjørhet, Beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

Prostaglandin: Prostaglandiner omfatter en gruppe av hormonlignende stoffer som finnes i de fleste vev og organer i kroppen. Prostaglandiner påvirker blant annet blodtrykk, muskelspenninger, fettvev og immunsystemet.

S.c. (Subkutan, Subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

Sentralnervesystemet (CNS): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

Trombose (Trombedannelse, Blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Venetrombose (Venøs blodproppdannelse, Venøs trombose): Blodproppdannelse i en vene.