Signifor

Novartis

Syntetisk somatostatinanalog.

ATC-nr.: H01C B05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 H01C B05
Pasireotid
 
PNEC: 1 μg/liter
Salgsvekt: 0,00473 kg
Miljørisiko: Bruk av pasireotid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Pasireotid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Pasireotid brytes ned i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 16.05.2016) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,3 mg/ml, 0,6 mg/ml og 0,9 mg/ml: 1 ml inneh.: Pasireotiddiaspartat tilsv. pasireotid 0,3 mg, resp. 0,6 mg og 0,9 mg, mannitol, vinsyre, natriumhydroksid, sterilt vann.


PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 10 mg, 20 mg, 40 mg og 60 mg: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Pasireotidpamoat tilsv. pasireotid 10 mg, resp. 20 mg, 40 mg og 60 mg, poly(D,L-laktid-ko-glykolid). II) Ferdigfylt sprøyte: Karmellosenatrium, mannitol, poloksamer 188, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Injeksjonsvæske: Behandling av Cushings sykdom hos voksne hvor operasjon ikke er et alternativ eller hvor operasjon ikke har vært vellykket. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Behandling av akromegali hos voksne hvor operasjon ikke er et alternativ eller ikke har vært kurativ, og som er utilstrekkelig kontrollert ved behandling med annen somatostatinanalog. Behandling av Cushings sykdom hos voksne hvor operasjon ikke er et alternativ eller hvor operasjon ikke har vært tilstrekkelig. Styrken 60 mg skal kun brukes for behandling av akromegali.

Dosering

Cushings sykdom hos voksne: Injeksjonsvæske: Anbefalt startdose er 0,6 mg 2 × daglig. Klinisk nytte av behandling bør evalueres 2 måneder etter oppstart. Behandlingen bør fortsettes ved signifikant reduksjon av nivået av fritt kortisol (UFC), så lenge fordelaktige effekter oppnås. Doseøkning til 0,9 mg kan vurderes basert på behandlingsrespons, hvis dosen på 0,6 mg tolereres godt. Ved manglende respons etter 2 måneder bør seponering vurderes. Midlertidig dosereduksjon kan være nødvendig ved mistanke om bivirkninger. Dosen kan reduseres til 0,3 mg 2 × daglig. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Anbefalt startdose er 10 mg som dyp i.m. injeksjon hver 4. uke. Klinisk nytte bør vurderes etter 1. måned og periodisk etter dette. Dosen kan titreres hver 2.-4. måned basert på respons og toleranse. Maks. dose er 40 mg hver 4. uke. Ved manglende respons bør seponering vurderes. Ved mistenkte bivirkninger eller over-respons (kortisolnivåer <nedre normalgrense) kan det være nødvendig med dosereduksjon, avbrudd eller seponering.
Akromegali: Pulver og væske til injeksjonsvæske: Anbefalt startdose er 40 mg hver 4. uke. Kan økes til maks. 60 mg dersom veksthormon (GH)- og/eller IGF-1-nivåene ikke er tilfredsstillende kontrollert etter 3 måneders behandling med 40 mg. Midlertidig dosereduksjon kan være nødvendig ved mistanke om bivirkninger.
Glemt dose: Injeksjonsvæske: Ved glemt dose skal neste injeksjon gis som planlagt. Det skal ikke gis dobbel dose som erstatning for glemt dose. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Ved glemt dose skal glemt injeksjon gis så snart som mulig. Neste dose bør planlegges 4 uker etter injeksjonen, for å gjenoppta dosering hver 4. uke iht. normal doseringsplan.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Injeksjonsvæske: Ingen dosejustering ved lett nedsatt leverfunksjon. Ved moderat nedsatt leverfunksjon er anbefalt startdose 0,3 mg 2 × daglig. Skal ikke brukes ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Ingen dosejustering ved lett nedsatt leverfunksjon. Ved moderat nedsatt leverfunksjon hos akromegalipasienter er anbefalt statdose 20 mg hver 4. uke, og maks. anbefalt dose 40 mg hver 4. uke. Ved moderat nedsatt leverfunksjon hos pasienter med Cushings sykdom er anbefalt startdose 10 mg hver 4. uke, og maks. anbefalt dose 20 mg hver 4. uke. Skal ikke brukes ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom ≤18 år: Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt. Ingen data. Eldre ≥65 år: Begrensede data, men dosejustering er trolig ikke nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke blandes med andre legemidler. Injeksjonsvæske: Skal være fri for synlige partikler, klar og fargeløs. Skal ikke brukes dersom oppløsningen er uklar/inneholder partikler. Se pakningsvedlegg. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Tilberedes umiddelbart før bruk. La stå i romtemperatur i minst 30 minutter før rekonstituering, men ikke >24 timer. Etter tilsetning av oppløsningsvæske ristes hetteglasset moderat i minst 30 sekunder til en homogen suspensjon. Se SPC/pakningsvedlegg.
Administrering: Injeksjonsvæske: Gis som s.c. selvinjeksjon etter instruksjon fra helsepersonell. Foretrukket injeksjonssted er øverst på lår og mage (bortsett fra navle og midje). Bruk av samme injeksjonssted for 2 påfølgende injeksjoner anbefales ikke. Områder som viser tegn til inflammasjon eller irritasjon bør unngås. Bytte fra pulver og væske til injeksjonsvæske (i.m.) til injeksjonsvæske (s.c): Data mangler. Det anbefales å opprettholde et intervall på minst 28 dager mellom siste i.m. injeksjon og 1. s.c. injeksjon, og å initiere de s.c. injeksjonene med en dose på 0,6 mg 2 × daglig. Pasienten bør overvåkes for respons og toleranse, og videre dosejustering kan bli nødvendig. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Skal kun administreres av opplært helsepersonell. Gis dypt i.m. Injeksjonssted for gjentatte i.m. injeksjoner bør varieres mellom venstre og høyre setemuskel. Bytte fra injeksjonsvæske (s.c.) til pulver og væske til injeksjonsvæske (i.m.) ved Cushings sykdom: Data mangler. Anbefalt startdose er 10 mg dypt i.m. hver 4. uke. Pasienten bør overvåkes for respons og toleranse, og videre dosejustering kan bli nødvendig.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for pasireotid, beslektede peptider eller noen av hjelpestoffene. Alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C).

Forsiktighetsregler

Glukosemetabolisme: Endringer i blodglukosenivå (hyper- eller hypoglykemi) er rapportert, trolig grunnet reduksjon i insulinsekresjon, inkretinhormoner og GIP. Pasienter som utvikler hyperglykemi kan behandles med antidiabetikum. Dosereduksjon eller seponering pga. hyperglykemi er sjeldent. Glykemisk status bør undersøkes før behandlingsstart og monitoreres under behandling iht. etablerte retningslinjer. Selvmonitorering av blodglukose bør gjøres ukentlig de første 2-3 månedene ved s.c. behandling, og de første 3 månedene ved i.m. behandling, og deretter regelmessig, i tillegg til de første 2-4 ukene ved s.c. behandling og 4-6 ukene ved i.m. behandling etter enhver doseøkning. Ved hyperglykemi anbefales oppstart eller justering av antidiabetisk behandling iht. etablerte retningslinjer. Ved vedvarende ukontrollert hyperglykemi bør dosen reduseres eller behandling seponeres. Pasienter med Cushings sykdom og dårlig glykemisk kontroll kan ha høyere risiko for utvikling av hyperglykemi og relaterte komplikasjoner (f.eks. ketoacidose). Levertester: Monitorering av leverfunksjon anbefales før behandlingsstart og etter 1, 2, 4, 8 og 12 uker ved s.c. behandling, og de første 2-3 ukene og deretter månedlig i 3 måneder under i.m behandling. Deretter når det anses klinisk nødvendig. Behandlingen bør seponeres ved gulsott eller andre symptomer som tyder på leversvikt, forhøyede transaminasenivåer eller bilirubinverdier. Etter seponering bør pasienten monitoreres til resolusjon. Behandlingen skal ikke gjenopptas ved mistanke om årsakssammenheng med pasireotid. Kardiovaskulære hendelser: Bradykardi er rapportert, og nøye monitorering anbefales ved hjertesykdom og/eller risikofaktorer for bradykardi. Dosejustering av betablokkere, kalsiumkanalblokkere eller legemidler som kontrollerer elektrolyttbalansen, kan være nødvendig. Pasireotid bør brukes med forsiktighet og nytte-/risikoforholdet bør vurderes nøye ved betydelig risiko for utvikling av QT-forlengelse. Baseline EKG anbefales før oppstart av i.m. behandling. Overvåkning av effekt på QTC-intervallet anbefales hhv. 1 uke etter oppstart av s.c. behandling, og 21 dager etter i.m behandling, deretter som klinisk indisert. Hypokalemi eller hypomagnesemi må korrigeres før administrering og monitoreres jevnlig. Hyperkortisolisme: Suppresjon av adrenokortikotropt hormon (ACTH) kan gi hypokortisolisme. Pasienten bør overvåkes og informeres om symptomer på hypokortisolisme. Ved hypokortisolisme kan midlertidig substitusjonsbehandling med steroider (glukokortikoider) og/eller dosereduksjon eller seponering av behandling være nødvendig. Rask reduksjon i kortisolnivå kan være forbundet med reduksjon i antall hvite blodceller. Kolelitiasis: Er hyppig rapportert ved bruk av pasireotid, og ultralydscanning av galleblæren før og etter 6-12 måneder er anbefalt. Hypofysehormoner: Hemming av andre hypofysehormoner enn GH og/eller IGF-1 hos akromegalipasienter og ACTH-/kortisol-pasienter med Cushings sykdom kan ikke utelukkes, og monitorering av hypofysefunksjonen før og periodevis under behandling bør vurderes. Kvinnelig fertilitet: Reduksjon eller normalisering av kortisolnivåer i serum kan potensielt gjenopprette fertiliteten hos kvinner med Cushings sykdom. Hos kvinner med akromegali kan reduksjon av GH og normalisering av IGF-1, potensielt føre til at de blir fertile igjen. Sikker prevensjon anbefales under behandling. Antikoagulanter: Kombinasjon med antikoagulanter er ikke klarlagt. Hvis samtidig bruk av antikoagulerende kumarin- eller heparinderivater med i.m. pasireotid ikke kan unngås, bør det overvåkes jevnlig for endringer i koagulasjonsparametre (PT og PTT), og antikoagulantdosen justeres tilsvarende. Nedsatt nyrefunksjon: Bør brukes med forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresykdom, pga. økt eksponering av ubundet legemiddel. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør oppfordres til å utvise varsomhet når de kjører bil eller bruker maskiner i tilfelle de opplever tretthet, svimmelhet eller hodepine.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se H01C B05
Pasireotid kan forventes å redusere biotilgjengeligheten av ciklosporin. Ved samtidig bruk kan dosejustering av ciklosporin være nødvendig. Pasireotid bør brukes med forsiktighet ved samtidig bruk av legemidler som gir QT-forlengelse, slik som antiarytmika klasse IA og III, enkelte antibiotika, enkelte antipsykotika, enkelte antihistaminer, antimalariamidler og enkelte soppmidler. Klinisk overvåkning av puls, spesielt ved behandlingsstart, anbefales ved bruk av pasireotid sammen med betablokkere, acetylkolinesterasehemmere, enkelte kalsiumkanalblokkere og enkelte antiarytmika. Dosejustering (reduksjon/økning) av insulin og antidiabetika kan være nødvendig ved samtidig bruk av pasireotid.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ikke anbefalt. Begrensede data. S.c. bruk til dyr har vist reproduksjonstoksisitet. Ikke anbefalt til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon.
Amming: Skal ikke brukes.
Fertilitet: S.c. bruk hos hunnrotter har vist effekter på reproduktive parametere. Human påvirkning er ukjent.
Pasireotide

Bivirkninger

Injeksjonsvæske: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, magesmerter, kvalme. Lever/galle: Kolelitiasis. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, diabetes mellitus. Undersøkelser: Økt glykosylert hemoglobin. Øvrige: reaksjoner på injeksjonsstedet, utmattelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Endokrine: Binyreinsuffisiens. Gastrointestinale: Oppkast, smerter i øvre abdomen. Hjerte/kar: Sinusbradykardi, QT-forlengelse, hypotensjon. Hud: Alopesi, pruritus. Lever/galle: Kolecystitt. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt, diabetes mellitus type 2, svekket glukosetoleranse. Undersøkelser: Økt γ-GT, økt ALAT, økt ASAT, økt lipase, økt blodglukose, økt blodamylase, forlenget protrombintid. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, abdominalsmerter. Lever/galle: Gallesten. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, diabetes mellitus. Øvrige: Fatigue (utmattelse, asteni). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Endokrine: Binyreinsuffisiens og redusert mengde kortisol i blodet. Gastrointestinale: Oppblåst abdomen, oppkast. Lever/galle: Kolecystitt, kolestase, kolelitiasis. Hjerte/kar: Sinusbradykardi, QT-forlengelse. Hud: Alopesi, pruritus. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus type 2, svekket glukosetoleranse, redusert appetitt. Undersøkelser: Økt HbA1c, økt ALAT, økt ASAT, økt γ-GT, økt blodsukker, forhøyet kreatinfosfokinase, økt lipase. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet (smerte, noduler, ubehag, blåmerker, kløe, hevelse). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Undersøkelser: Økt amylase, forlenget protrombintid.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Ved s.c. doser opptil 2,1 mg 2 × daglig ble diaré observert med høy forekomst.
Behandling: Støttende behandling iht. klinisk status, inntil symptomene opphører.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Binder og aktiverer 4 av 5 humane somatostatinreseptorsubtype (hsst)-reseptorer med høy affinitet, spesielt hsst5, hos kortikotroper av ACTH-produserende adenom, som fører til hemming av ACTH-sekresjon. Stimulering av subtype hsst2 og hsst5 er relevant for hemming av GH- og IGF-1-sekresjon, og er derfor effektiv til behandling av akromegali.
Absorpsjon: Injeksjonsvæske: Rask. Tmax 0,25-0,5 timer.
Proteinbinding: 88%.
Fordeling: Vd >100 liter.
Halveringstid: Ca. 12 timer etter s.c. injeksjon. Injeksjonsvæske: Lav clearance, ca. 3,8 liter/time ved Cushings sykdom. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Tilsynelatende clearance 4,5-8,5 liter/time hos friske. Estimert CL/F ca. 4,8-6,5 liter/time ved Cushings sykdom og ca. 5,6-8,2 liter/time ved akromegali.
Utskillelse: Hovedsakelig uforandret i feces via lever (ekskresjon via galle), i mindre grad via nyrene.

Oppbevaring og holdbarhet

Injeksjonsvæske: Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys. Pulver og væske til injeksjonsvæske: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Skal ikke fryses.

Sist endret: 28.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.04.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Signifor, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,3 mg/ml60 × 1 ml (amp.)
563756
-
-
varenr. 563756
0,6 mg/ml60 × 1 ml (amp.)
162261
H-resept
-
34296,80CSPC_ICON
0,9 mg/ml60 × 1 ml (amp.)
172895
H-resept
-
39435,00CSPC_ICON

Signifor, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
589263
H-resept
-
33708,80CSPC_ICON
20 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
049116
H-resept
-
33708,80CSPC_ICON
40 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
058207
H-resept
-
33708,80CSPC_ICON
60 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
386133
H-resept
-
33708,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

akromegali: Sykdom som manifesterer seg ved at hender, føtter og ulike deler av ansiktet forstørres. Tilstanden skyldes vanligvis en godartet svulst i hypofysen i hjernen, hvor produksjonen av veksthormon skjer. Svulsten fører til økt produksjon av veksthormon.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cushings sykdom: Cushings sykdom skyldes en hypofysesvulst som gir økt produksjon av ACTH. Cushings sykdom er den vanligste årsaken til Cushings syndrom. Sykdommen kan gi fedme som spesielt gir seg utslag i ansikt, hals og overkropp. Andre symptomer kan være benskjørhet, høyt blodtrykk, maskulin behåring, menstruasjonsopphør og for mye kroppsvæske.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hba1c: HbA1c er en langtidsprøve som gjenspeiler det gjennomsnittlige blodsukkeret de siste 6-8 uker før prøvetakingen. Man måler den andel hemoglobin som har bundet sukker til seg. Norge gikk over til ny skala for HbA1c (fra % til mmol/mol) 30. september 2018. Konverteringskalkulator finnes på www.noklus.no

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kolelitiasis (gallestein, cholelitiasis): Små steiner som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallestein uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinfosfokinase (kreatinkinase, ck, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).