Seroquel Depot

AstraZeneca

Antipsykotikum.

ATC-nr.: N05A H04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N05A H04
Kvetiapin
 
PNEC: 10 μg/liter
Salgsvekt: 2 162,764975 kg
Miljørisiko: Bruk av kvetiapin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Kvetiapin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Kvetiapin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 10.09.2018) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DEPOTTABLETTER 50 mg, 150 mg, 200 mg, 300 mg og 400 mg: Hver depottablett inneh.: Kvetiapinfumarat tilsv. kvetiapin 50 mg, resp. 150 mg, 200 mg, 300 mg og 400 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: 50 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 150 mg: Titandioksid (E 171). 200 mg og 300 mg: Gult jernoksid (E 172) titandioksid (E 171). 400 mg: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av schizofreni. Behandling av bipolar lidelse. Behandling av moderate til alvorlige maniske episoder ved bipolar lidelse. Behandling av depressive episoder ved bipolar lidelse. Forebygging av tilbakefall av maniske eller depressive episoder hos pasienter med bipolar lidelse, som tidligere har respondert på behandling med kvetiapin. Tilleggsbehandling av depressive episoder hos pasienter med unipolar depresjon («Major Depressive Disorder», MDD) som har hatt suboptimal respons på antidepressiv monoterapi. Før behandling bør legen vurdere mulig risiko og nytte ved kvetiapinbehandling.

Dosering

Doseringsregime varierer avhengig av indikasjon. Pasienten må derfor få klar informasjon om riktig dose for deres diagnose. Bør tas 1 gang daglig.
Schizofreni, og moderate til alvorlige maniske episoder ved bipolar lidelse: Voksne: Bør tas minst 1 time før mat. Døgndosen ved behandlingsstart er 300 mg (dag 1), og 600 mg (dag 2). Anbefalt døgndose er 600 mg. Dersom klinisk berettiget kan dosen økes til 800 mg daglig. Dosen bør justeres innen det effektive doseringsintervallet 400-800 mg daglig, avhengig av klinisk respons og tolerabilitet. Dosejustering er ikke nødvendig ved vedlikeholdsbehandling av schizofreni.
Depressive episoder ved bipolar lidelse: Voksne: Bør tas ved sengetid. Total døgndose for de første 4 dagene er 50 mg (dag 1), 100 mg (dag 2), 200 mg (dag 3) og 300 mg (dag 4). Anbefalt daglig dose er 300 mg. Enkelte pasienter kan ha nytte av at dosen økes til 600 mg. Doser >300 mg skal forskrives av lege med erfaring i behandling av bipolar lidelse. Dosereduksjon til minimum 200 mg kan vurderes for enkelte pasienter dersom det er bekymring for toleranseutvikling.
Forebygging av tilbakefall ved bipolar lidelse: Voksne: Pasienter som har respondert på Seroquel Depot ved akuttbehandling bør fortsette med samme dose, administrert ved sengetid. Dosen kan justeres avhengig av klinisk respons og tolerabilitet hos den enkelte pasient innenfor doseintervallet 300-800 mg/dag. Det er viktig at laveste effektive dose brukes til vedlikeholdsbehandling.
Tilleggsbehandling av depressive episoder ved unipolar depresjon: Voksne: Bør tas før sengetid. Total døgndose for de første 4 dagene er 50 mg 1. og 2. dag, og 150 mg 3. og 4. dag. Legen bør påse at laveste effektive dose benyttes, og at startdosen er 50 mg/dag. Ved behov for å øke dosen fra 150 mg/dag til 300 mg/dag, må vurdering av den enkelte pasient legges til grunn. Ved høye doser er det en økt risiko for bivirkninger.
Bytte fra Seroquel-tabletter (umiddelbar frisetting) til Seroquel Depot-depottabletter: Voksne: For enklere dosering kan pasienter som behandles med Seroquel-tabletter 2 ganger daglig bytte til Seroquel Depot. Ekvivalente totaldoser inntatt 1 gang daglig kan benyttes. Individuelle dosetilpasninger kan være nødvendig.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering
NB! Interaksjonsanalyse av pasientens legemiddelliste anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering av ett legemiddel kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.
Gradvis seponering over en periode på minst 1-2 uker anbefales for å unngå akutte symptomer.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Gis med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon, særlig initialt. Startdosen bør være 50 mg/dag. Avhengig av klinisk respons og tolerabilitet, kan dosen økes trinnvis med 50 mg/dag til effektiv døgndose. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke. Eldre: Bør gis med forsiktighet til eldre, spesielt initialt. Langsommere dosetitrering og lavere døgndose kan være nødvendig. Plasmaclearance for kvetiapin er i gjennomsnitt 30-50% lavere hos eldre. Startdosen bør være 50 mg/dag. Kan økes trinnvis med 50 mg/dag til effektiv dose nås, avhengig av klinisk respons og tolerabilitet. Hos eldre med depressive episoder ved unipolar depresjon, bør dosering begynne med 50 mg/dag, økes til 100 mg/dag 4. dag, og til 150 mg/dag 8. dag. Laveste effektive dose bør brukes. Hvis det etter en individuell vurdering av pasienten er nødvendig å øke dosen til 300 mg/dag, bør økningen ikke skje før den 22. behandlingsdagen. Effekt og sikkerhet er ikke vurdert for eldre >65 år med depressive episoder i forbindelse med bipolar lidelse.
Administrering: Tas uten mat (minst 1 time før mat eller ved sengetid). Grapefrukt/grapefruktjuice skal unngås. Skal svelges hele med et glass vann. Skal ikke tygges. Skal ikke deles eller knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig bruk av CYP3A4-hemmere, som hiv-proteasehemmere, antifungale midler av azoltypen, erytromycin, klaritromycin og nefazodon.

Forsiktighetsregler

Sikkerhetsprofilen må vurderes i forhold til den enkelte pasientens diagnose og administrert dose. Effekt og sikkerhet ved langtidsbehandling hos pasienter med unipolar depresjon er ikke undersøkt som tilleggsbehandling, men effekt og sikkerhet ved langtidsbehandling er vurdert som monoterapi hos voksne. Selvmord/selvmordstanker eller klinisk forverring: Depresjon er assosiert med økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Etter brå seponering bør mulig risiko for dette vurderes. Økt risiko er vist for selvskading og selvmord hos pasienter 24-64 år uten tidligere selvskading ved bruk av kvetiapin sammen med andre antidepressiver. Andre psykiske lidelser som kvetiapin forskrives for, kan også være forbundet med økt risiko for selvmordsrelaterte hendelser. Videre kan disse lidelsene være komorbide med depressive episoder. Det bør derfor tas samme forholdsreglene ved behandling av pasienter med depressive episoder, som ved andre psykiske lidelser. Pasienter med selvmordsrelaterte hendelser i anamnesen, eller pasienter med hyppige selvmordstanker før behandlingsstart, har større risiko for selvmordstanker eller -forsøk, og bør overvåkes nøye under behandlingen. Spesielt gjelder dette høyrisikopasienter, særlig tidlig i behandlingen og etter dosejusteringer. Pasienter (og omsorgspersoner) bør gjøres oppmerksomme på behovet for overvåkning med tanke på ev. klinisk forverring, selvmordsrelatert atferd eller selvmordstanker, og uvanlige endringer i oppførsel, og de bør søke legehjelp umiddelbart ved slike symptomer. Metabolsk risiko: Pasientenes metabolske parametre bør evalueres ved behandlingsoppstart, og jevnlig kontrolleres i løpet av behandlingsperioden. Ekstrapyramidale symptomer (EPS): Kvetiapin er assosiert med økt forekomst av EPS hos pasienter behandlet for alvorlige depressive episoder ved bipolar lidelse og unipolar depresjon. Kvetiapin er forbundet med akatisi, karakterisert av subjektiv ubehagelig eller plagsom rastløshet eller behov for å bevege seg, ofte ledsaget av manglende evne til å sitte eller stå stille. Doseøkning kan være skadelig hos pasienter som utvikler slike symptomer. Tardiv dyskinesi: Ved symptomer på tardive dyskinesier, skal dosereduksjon eller seponering overveies. Symptomer på tardive dyskinesier kan forverres eller oppstå etter seponering av behandling. Somnolens og svimmelhet: Kvetiapinbehandling er assosiert med somnolens og relaterte symptomer, slik som sedasjon. Pasienter som opplever somnolens av betydelig grad, kan behøve hyppigere oppfølging i minst 2 uker fra somnolens inntreffer, eller til symptombedring. Det kan være behov for å vurdere seponering. Ortostatisk hypotensjon: Kvetiapinbehandling er forbundet med ortostatisk hypotensjon og svimmelhet relatert til dette. Dette vil kunne øke forekomsten av skade ved uhell (fall), spesielt hos eldre. Skal brukes med forsiktighet til pasienter med kjent kardiovaskulær sykdom, cerebrovaskulær sykdom, eller andre tilstander som disponerer for hypotensjon. Dosereduksjon eller mer gradvis titrering bør vurderes hvis ortostatisk hypotensjon oppstår, spesielt hos patienter med underliggende kardiovaskulær sykdom. Søvnapnésyndrom: Kveatipin bør brukes med forsiktighet hos pasienter som samtidig får legemidler som virker beroligende på CNS, og som har en historie med eller en risiko for søvnapné, slik som overvektige/ekstremt overvektige eller menn. Krampeanfall: Forsiktighet anbefales i behandling av pasienter med krampeanfall i anamnesen. Malignt nevroleptikasyndrom (MNS): MNS er sett ved bruk av antipsykotika, inkl. kvetiapin. Dersom dette inntrer, skal behandlingen avbrytes, og nødvendige medisinske tiltak iverksettes. Alvorlig nøytropeni og agranulocytose: Alvorlig nøytropeni (antall nøytrofiler <0,5 × 109/liter) er rapportert, inkl. noen tilfeller med fatalt utfall. Kvetiapin må seponeres vd nøytrofiltall <1 × 109/liter. Pasienten må observeres mht. tegn og symptomer på infeksjon, og nøytrofiltall må overvåkes (inntil det overskrider 1,5 × 109/liter). Nøytropeni bør vurderes hos pasienter som har en infeksjon eller feber, spesielt ved fravær av åpenbare predisponerende faktor(er), og bør behandles klinisk hensiktsmessig. Pasienten bør rådes til umiddelbart å rapportere tegn/symptomer forenelig med agranulocytose eller infeksjon. Det bør raskt utføres en undersøkelse av leukocyttall og absolutt nøytrofiltall hos disse pasientene, spesielt i fravær av predisponerende faktorer. Antikolinerge (muskarinerge) effekter: Kvetiapin bør brukes med forsiktighet hos pasienter som får legemidler med antikolinerge (muskarinerge) effekter. Kvetiapin bør brukes med forsiktighet hos pasienter med en nåværende diagnose eller tidligere historie med urinretensjon, klinisk signifikant prostatahypertrofi, tarmobstruksjon eller relaterte tilstander, økt intraokulært trykk eller trangvinkelglaukom. Vekt: Vektøkning er rapportert, og bør overvåkes og behandles klinisk hensiktsmessig og i overensstemmelse med gjeldende retningslinjer for antipsykotika. Hyperglykemi: Det er rapportert sjeldne tilfeller av hyperglykemi og/eller utvikling eller eksaserbasjon av diabetes, som av og til er forbundet med ketoacidose eller koma, inkl. noen tilfeller med fatalt utfall. Lipider: Det er sett økning av triglyserider, LDL- og totalkolesterol, og reduksjon i HDL-kolesterol. Endringer i lipidnivåer skal håndteres iht. klinisk praksis. QT-forlengelse: Forsiktighet skal utvises ved kardiovaskulær sykdom eller familiehistorie med QT-forlengelse. Forsiktighet skal utvises ved samtidig bruk av nevroleptika eller legemidler som er kjent for å øke QT-intervallet, spesielt hos eldre, hos pasienter med medfødt forlenget QT-syndrom, kongestiv hjertesvikt, hjertehypertrofi, hypokalemi eller hypomagnesemi. Seponering: Se Dosering. Eldre med demensrelatert psykose: Kvetiapin er ikke godkjent for behandling av pasienter med demensrelatert psykose. Eldre med Parkinsons sykdom (PD)/parkinsonisme: Økt risiko for død er vist hos pasienter >65 år med MDD (unipolar depresjon). Forsiktighet bør utvises dersom kvetiapin forskrives til disse. Dysfagi: Dysfagi er sett ved bruk av kvetiapin. Skal brukes med forsiktighet til pasienter med risiko for aspirasjonspneumoni. Forstoppelse og intestinal obstruksjon: Forstoppelse og intestinal obstruksjon er rapportert, inkl. fatale tilfeller. Pasienter med intestinal obstruksjon/ileus bør overvåkes nøye og gis umiddelbar behandling. Venøs tromboembolisme (VTE): Siden pasienter som behandles med antipsykotika ofte har ervervede risikofaktorer for VTE, bør alle mulige risikofaktorer for VTE identifiseres før og under behandling, og alle preventive tiltak gjennomføres. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Misbruk og feilbruk: Er rapportert. Forsiktighet ved forskrivning til pasienter med tidligere alkohol- eller narkotikamisbruk kan være nødvendig. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke aktiviteter som krever årvåkenhet. Bilkjøring og bruk av maskiner frarådes inntil individuell respons er klarlagt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N05A H04
Brukes med forsiktighet sammen med andre sentraltvirkende legemidler og alkohol. CYP3A4 er hovedansvarlig for metabolisering av kvetiapin. Samtidig bruk av kvetiapin og CYP3A4-hemmere er kontraindisert. Samtidig behandling med leverenzyminduktorer øker kvetiapinclearance. Pasienter som behandles med leverenzyminduserende legemidler bør bare starte behandlingen med kvetiapin dersom legen anser at fordelene oppveier risikoen ved å fjerne leverenzyminduktoren. Litium påvirkes ikke ved samtidig behandling med kvetiapin. Forsiktighet skal utvises når kvetiapin brukes sammen med legemidler som er kjent for å medføre elektrolyttubalanse eller øke QT-intervallet. Det er rapportert om falske positive resultater i enzymimmunoassay for metadon og trisykliske antidepressiver hos pasienter som har tatt kvetiapin. Det anbefales å verifisere usikre immunoassay screeningresultater vha. en formålstjenelig kromatografisk teknikk.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerhet og effekt ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Studier på dyr har vist reproduksjonstoksisitet. Skal kun brukes under graviditet hvis fordelene oppveier mulig risiko. Nyfødte eksponert for kvetiapin i løpet av 3. trimester, har risiko for bivirkninger og bør derfor overvåkes nøye.
Amming: Pga. mangel på sikre data må det tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Effekt ikke fastslått.
Kvetiapin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Redusert hemoglobin. Gastrointestinale: Munntørrhet. Nevrologiske: Svimmelhet, somnolens, hodepine, ekstrapyramidale symptomer. Stoffskifte/ernæring: Økte serumtriglyserid-nivåer, økning i totalkolesterol (hovedsakelig LDL-kolesterol), reduksjon av HDL-kolesterol, vektøkning. Øvrige: Seponeringssymptomer. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, redusert nøytrofiltall, økning i eosinofile granulocytter. Endokrine: Hyperprolaktinemi, reduksjon i total T4, reduksjon i fritt T4, reduksjon i total T3, økning i TSH. Gastrointestinale: Forstoppelse, dyspepsi, oppkast. Hjerte/kar: Takykardi, palpitasjoner, ortostatisk hypotensjon. Lever/galle: Økning i ALAT, økning i gamma-GT-nivå. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Dysartri. Psykiske: Uvanlige drømmer og mareritt, suicidale tanker og suicidal atferd. Stoffskifte/ernæring: Økt appetitt, blodglukose økt til hyperglykemiske nivåer. Øye: Sløret syn. Øvrige: Mild asteni, perifert ødem, irritabilitet, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Nøytropeni, trombocytopeni, anemi, redusert trombocyttall. Endokrine: Reduksjon i fritt T3, hypotyreoidisme. Gastrointestinale: Dysfagi. Hjerte/kar: QT-forlengelse, bradykardi. Immunsystemet: Hypersensitivitet (inkl. allergiske hudreaksjoner). Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon. Lever/galle: Økning i ASAT. Luftveier: Rhinitt. Nevrologiske: Krampeanfall, restless legs-syndrom, tardive dyskinesier, synkope. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi, diabetes mellitus, eksaserbasjon av eksisterende diabetes. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose. Gastrointestinale: Pankreatitt, intestinal obstruksjon/ileus. Hjerte/kar: Venøs tromboembolisme. Kjønnsorganer/bryst: Priapisme, galaktoré, hevelse i brystene, menstruasjonsforstyrrelse. Lever/galle: Gulsott, hepatitt. Psykiske: Søvngjengeri og relaterte reaksjoner, som å snakke i søvne og søvnrelaterte spiseforstyrrelser. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk syndrom. Undersøkelser: Økning i blod-kreatinfosfokinase. Øvrige: Malignt nevroleptikasyndrom, hypotermi. Svært sjeldne (<1/10 000): Endokrine: Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon. Hud: Angioødem, Stevens-Johnsons syndrom. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Slag. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, erythema multiforme. Øvrige: Neonatale seponeringssymptomer. Tilfeller av QT-forlengelse, ventrikulær arytmi, plutselig uventet død, hjertestans og torsades de pointes er rapportert ved bruk av antipsykotika.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Tegn og symptomer skyldes generelt virkestoffets kjente farmakologiske effekter, dvs. søvnighet og sedasjon, takykardi, hypotensjon og antikolinerge effekter. Overdose kan medføre QT-forlengelse, krampeanfall, status epilepticus, rabdomyolyse, respiratorisk depresjon, urinretensjon, forvirring, delirium og/eller agitasjon, koma og dødsfall. Pasienter med alvorlig kardiovaskulær sykdom kan ha forhøyet risiko for følgene av overdosering.
Behandling: Pasienter med delirium og agitasjon og et tydelig antikolinergt syndrom behandles med 1-2 mg fysostigmin under kontinuerlig EKG-monitorering. Dette anbefales ikke som standard behandling, siden fysostigmin kan ha potensiell negativ effekt på hjertets ledningsevne. Fysostigmin kan brukes dersom det ikke er noen avvik i EKG. Bruk ikke fysostigmin ved tilfeller av rytmeforstyrrelser, enhver grad av hjerteblokk eller QRS-utvidelse. Magetømming kan være indisert ved alvorlig forgiftning og hvis det er mulig å gjennomføre innen 1 time etter inntak. Administrering av aktivt kull bør vurderes. Refraktorisk hypotensjon bør behandles med egnede tiltak, som i.v. væske og/eller sympatomimetika. Adrenalin og dopamin bør unngås, siden betastimuleringen kan forverre hypotensjonen ved innsetting av kvetiapinindusert alfa-blokkering.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N05A H04

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Kvetiapin og den aktive humane plasmametabolitten, norkvetiapin, interagerer med et vidt spektrum av nevrotransmittorreseptorer. Kvetiapin og norkvetiapin har affinitet til serotonin (5-HT2) og dopamin D1- og D2-reseptorer i hjernen. Kombinasjonen av reseptorantagonisme med høyere affinitet for 5-HT2- i forhold til D2-reseptorer anses å bidra til kvetiapins kliniske antipsykotiske egenskaper og tilbøyeligheten for få ekstrapyramidale bivirkninger. Kvetiapin og norkvetiapin har ingen vesentlig affinitet til benzodiazepinreseptorer, men har høy affinitet til histaminerge- og adrenerge α1-reseptorer, og moderat affinitet til adrenerge α2-reseptorer. Kvetiapin har også lav eller ingen affinitet til muskarinerge reseptorer, mens norkvetiapin har moderat til høy affinitet til flere muskarinerge reseptorer, som muligens kan forklare antikolinerge (muskarinerge) effekter. Norkvetiapins hemming av noradrenalintransportøren samt partielle agonisteffekt på 5-HT1A-reseptoren kan bidra til den terapeutiske effekten.
Absorpsjon: Tmax for kvetiapin og norkvetiapin er ca. 6 timer.
Proteinbinding: Ca. 83%.
Halveringstid: T1/2 for kvetiapin og norkvetiapin er hhv. ca. 7 og 12 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever. <5% utskilles uendret via urin og feces. CYP3A4 er hovedansvarlig for metabolismen av kvetiapin. Norkvetiapin dannes og elimineres primært via CYP3A4.
Utskillelse: Ca. 73% i urin og 21% i feces.

Sist endret: 06.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

07.06.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Seroquel Depot, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg100 stk. (blister)
146741
Blå resept
Byttegruppe
471,10 (trinnpris 250,70)CSPC_ICON
150 mg30 stk. (blister)
134675
Blå resept
Byttegruppe
427,70CSPC_ICON
100 stk. (blister)
134664
Blå resept
Byttegruppe
901,50CSPC_ICON
200 mg100 stk. (blister)
146763
Blå resept
Byttegruppe
901,50 (trinnpris 439,40)CSPC_ICON
300 mg100 stk. (blister)
146785
Blå resept
Byttegruppe
991,90 (trinnpris 506,00)CSPC_ICON
400 mg100 stk. (blister)
146807
Blå resept
Byttegruppe
1277,80 (trinnpris 698,00)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

adrenerg: Som virker med eller som adrenalin.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akatisi: Rastløshet, angst og manglende evne til å sitte stille. Tilstanden er en relativt vanlig bivirkning av behandling med nevroleptika (antipsykotika).

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

aspirasjonspneumoni: Lungebetennelse som skyldes innpusting (aspirasjon) av mat, væske eller mageinnhold.

bipolar lidelse (bipolar forstyrrelse, manisk-depressiv lidelse, bipolare sykdommer): Bipolar eller manisk-depressiv lidelse er preget av tilbakevendende vekslende perioder med mani og depresjon. Symptomer på mani er økt stemningsleie, redusert søvnbehov og hyperaktivitet. Ved alvorlig mani, kan pasienten også bli aggressiv. Symptomer på depresjon er nedstemthet og tretthet. Mellom sykdomsperiodene er pasienten nesten symptomfri.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttubalanse (elektrolyttforstyrrelse, elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hdl: (HDL: high density lipoprotein) HDL er et stoff som transporterer kolesterol og andre fettstoffer i blodet. Siden HDL fjerner kolesterol fra blodkarvegger reduseres risikoen for hjerte-karsykdom.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperprolaktinemi: Ved hyperprolaktinemi er det forhøyede nivåer av hormonet prolaktin i blodet. Prolaktin utskilles normalt når barnet suger på morens bryst, og gjør at brystene produsere mer melk.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom/syndrom innebærer at visse nerver i hjernen brytes ned. De vanligste symptomene er skjelving, bevegelseshemming og stivhet. Etter lang tids sykdom kan man også rammes av demens og depresjon.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

schizofreni: Schizofreni er kjennetegnet ved vesentlige forstyrrelser av tenkning, oppfattelse og følelsesliv som vanskeliggjør samvær med andre, og evnen til å fungere i arbeidsmarkedet. Sykdommens årsak er ukjent, men arv har en stor betydning.

slag (hjerneslag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.