Seloken

AstraZeneca

Betablokker.

ATC-nr.: C07A B02

  
  Metoprolol forbudt iht. WADAs dopingliste, med visse unntak/restriksjoner



Miljørisiko i Norge
 C07A B02
Metoprolol
 
PNEC: 7,3 μg/liter
Salgsvekt: 6 877,32 kg
Miljørisko: Bruk av metoprolol gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Metoprolol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Metoprolol er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 27.04.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg/ml: 1 ml inneh.: Metoprololtartrat 1 mg, natriumklorid 9 mg, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml.


Indikasjoner

Akutt hjerteinfarkt. Arytmier, spesielt ved supraventrikulær takykardi, for reduksjon av ventrikkelfrekvensen ved atrieflimmer og ved ventrikulære ekstrasystoler.

Dosering

Parenteral administrering skal overvåkes av erfarent personell under nøye observasjon av blodtrykk og EKG. Nødvendige ressurser for gjenoppliving skal være tilgjengelig.
Arytmier: Initialt: Inntil 5 mg med en hastighet av 1-2 mg/minutt. Dosen kan gjentas med 5 minutters intervall til tilfredsstillende effekt er oppnådd. Vanligvis er en totaldose på 10-15 mg tilstrekkelig. Maks. i.v. dose er 20 mg.
Akutt hjerteinfarkt: Gis i.v. ved hjerteinfarkt så snart som mulig etter at pasienten ankommer sykehuset. 3 ampuller (15 mg) fordelt på 3 injeksjoner. Initialt: 1 ampulle (5 mg) gis hurtig i.v. og gjentas med 2 minutters intervaller avhengig av den hemodynamiske effekt. For pasienter som tolererer full i.v. dose startes peroral behandling med 50 mg metoprololtartrat 4 ganger daglig, eller tilsv. dose med metoprolol-depottabletter 15 minutter etter siste i.v. injeksjon, og opprettholdes i 48 timer. Dersom full i.v. dose (15 mg) ikke tolereres, innledes peroral behandling med lavere dose, f.eks. tablett 25 mg hver 6. time, i 48 timer. Vedlikeholdsdose etter akutt fase: Vanligvis 1 tablett à 100 mg morgen og kveld, ev. 1 depottablett 200 mg pr. døgn.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering er vanligvis ikke nødvendig for pasienter med levercirrhose. Dosereduksjon bør vurderes ved tegn på alvorlig nedsatt leverfunksjon (f.eks. ved shunt-opererte pasienter). Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig. Barn: Begrenset erfaring. Eldre: Dosejustering er ikke nødvendig. Doseøkning bør gjøres med forsiktighet hos eldre >80 år.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæsken bør ikke gis sammen med Macrodex. Preparatet er laget for ufortynnet bruk, men 40 ml av oppløsningen (8 ampuller), som tilsv. 40 mg metoprololtartrat kan blandes med 1000 ml av følgende infusjonsoppløsninger: Natriumklorid 9 mg/ml, mannitol 150 mg/ml, dekstrose 50 mg/ml eller 100 mg/ml, fruktose 200 mg/ml, invertsukker 100 mg/ml og Ringer-acetat.
Administrering: Gis i.v.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for metoprolol og andre betablokkere, eller noen av hjelpestoffene. AV-blokk II og III uten pacemaker. Ikke-kompenserbar hjertesvikt (lungeødem, hypoperfusjon eller hypotensjon). Alvorlig sinusbradykardi. Sinusknutedysfunksjon (med mindre en permanent pacemaker er satt inn). Kardiogent sjokk. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Ubehandlet feokromocytom. Pasienter som sammenhengende eller periodisk får inotropisk behandling som virker via betareseptoragonisme. Skal ikke gis ved mistenkt akutt hjerteinfarkt hvis hjerterytmen er <45 slag pr. minutt, PQ-intervallet er >0,24 sekunder eller systolisk blodtrykk er <100 mm Hg.

Forsiktighetsregler

I.v. administrering av kalsiumantagonist av verapamiltypen skal ikke gis ved betablokkerbehandling. Kan utløse eller forverre hjertesvikt og obstruktiv lungesykdom. Ved hjertesvikt må myokardiets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig mht. utvikling av hjertesvikt. Kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt. Betablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Ved hjerteblokk grad I må preparatet brukes med forsiktighet pga. sin negative effekt på overledningstid. Dosejustering må finne sted ved symptomgivende bradykardi. Hos pasienter med Prinzmetals angina kan betablokkerbetinget demaskering av alfamediert koronar vasokonstriksjon føre til økt antall og hyppighet av anfall. Metoprolol kan som β1-selektiv blokker brukes hos slike pasienter, men med størst mulig forsiktighet, da β1-selektiviteten ikke er absolutt. Kan brukes med forsiktighet hos pasienter med obstruktiv lungesykdom. Økt luftveismotstand hos astmatikere kan ikke utelukkes. Hos pasienter som bruker β2-agonister kan dosejustering være nødvendig. Ved økt luftveismotstand bør betablokkeren seponeres. Bronkospasme kan vanligvis reverseres med en β2-agonist (f.eks. terbutalin). Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig innstillbar diabetes mellitus, kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor). β1-selektive blokkere påvirker karbohydratmetabolismen i mindre grad enn ikke-selektive blokkere. Kan maskere tegn på tyreotoksikose, men thyreoideafunksjonsprøver endres ikke. Hos betablokkerte pasienter med anafylaktisk reaksjon på ulike allergener, kan den anafylaktiske reaksjonen forsterkes. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den forventede effekt. Kan forverre arteriell insuffisiens (sentral, perifer, Raynauds syndrom og claudicatio intermittens), psoriasis og myasthenia gravis. Dersom metoprolol gis til pasient med kjent feokromocytom, bør alfablokker gis samtidig. Forsiktighet bør utvises ved metabolsk acidose. Før operasjon bør anestesilegen informeres om at pasienten står på metoprolol. Seponering av betablokkerbehandling hos pasienter som skal opereres anbefales ikke. Hvis seponering er nødvendig før bedøvelse, skal metoprololbehandlingen stoppes 48 timer før. Pasienter som gjennomgår ikke-kardiell kirurgi, og som har risiko for kardiovaskulære hendelser, bør ikke få høy oppstartsdose metoprolol, da dette har gitt bradykardi, hypotensjon og slag, inkl. dødsfall. Ved oral behandling bør brå seponering unngås. Seponering bør gjøres gradvis, hvis mulig. De fleste kan seponere behandlingen i løpet av en 14 dagers periode, ved gradvis nedtrapping av dosen til 25 mg 1 gang daglig. Under nedtrappingen bør pasienten, spesielt ved kjent iskemisk hjertesykdom, holdes under oppsyn. Risikoen for koronare hendelser, inkl. plutselig død, kan øke under seponeringen. Hvis systolisk blodtrykk er <100 mm Hg, bør metoprolol bare gis i.v. etter nøye vurdering. Nødvendige forholdsregler må tas, da i.v. administrering kan forårsake ytterligere blodtrykksfall (pasienter med arytmier). 2. og 3. dose bør ikke gis hvis hjerterytmen er <40 bpm, systolisk blodtrykk er <90 mm Hg og PQ-tiden er >0,26 sekunder, eller hvis det er en forverring av dyspné eller kaldsvette. Forsiktighet må utvises ved generell anestesi. Ved anestesi reduserer betablokkere risikoen for arytmier, men kan føre til nedsettelse av reflektorisk takykardi og øke risiko for hypotensjon. Det bør velges et anestetikum med minst mulig grad av negativ inotrop effekt. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og ev. vagusdominans korrigeres med 1-2 mg atropin i.v. Ved seponering hos pasienter som bruker både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres gradvis flere dager før klonidin seponeres. Dette for å redusere den potensielle «rebound» hypertensive krise som følge av seponering av klonidin. Ved erstatning av klonidin med en betablokker er det tilsv. viktig å seponere klonidin gradvis og starte med betablokkerbehandling flere dager etter at klonidin er seponert. Ved behandling av pasient med mistenkt eller påvist hjerteinfarkt, skal pasientens hemodynamiske status kontrolleres nøye etter hver av de 3 (5 mg) i.v. injeksjonene. Bilkjøring og betjening av maskiner: Pasienten bør informeres om at metoprolol kan gi bivirkninger som svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at dette kan nedsette reaksjonsevnen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A B02
Metoprolol metaboliseres via CYP2D6, som også metaboliserer en rekke andre legemidler. Gitt samtidig kan disse kompetitivt påvirke hverandres metabolisme. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan øke ved samtidig administrering av f.eks. antiarytmika, første generasjon antihistaminer, H2-blokkere, antidepressiver, antipsykotika og COX-2-hemmere. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan reduseres av rifampicin og økes av alkohol og hydralazin. Insulin og perorale antidiabetika: Betablokkere kan gi økt risiko for hypoglykemi hos diabetikere og maskere symptomer på hypoglykemi som takykardi og tremor samt forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi, gjelder særlig ikke-selektive betablokkere. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig. Antiarytmika: Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse I antiarytmika (f.eks. disopyramid) og klasse III antiarytmika (f.eks. amiodaron). Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke AV-overledningstid og gi bradykardi. Kalsiumantagonister: Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt (f.eks. verapamil, diltiazem). Dette gjelder særlig hos pasienter med nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser. Ved overføring fra kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny intravenøs terapi ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av den tidligere behandlingen. Samtidig behandling med kalsiumantagonister av dihydropyridintypen (f.eks. nifedipin) kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens. Klonidin: Ved samtidig bruk av klonidin, se Forsiktighetsregler. Kolinesterasehemmere: Samtidig bruk kan gi økt risiko for bradykardi. Adrenergika: Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika kan gi økt risiko for blodtrykksstigning, mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt (antidoteffekt). Prostaglandinsyntesehemmere: Samtidig bruk av enkelte NSAID, f.eks. indometacin og ibuprofen, kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av betablokkere. Steroider: Kan gi nedsatt blodtrykkssenkende effekt av betablokkere. Ergotaminderivater: Samtidig bruk kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte pasienter. Blokkere av sympatikus-ganglier, MAO-hemmere og andre betablokkere: Pasienter som får samtidig behandling med sympatisk ganglieblokkerende middel, andre betablokkere (f.eks. øyedråper) eller monoaminooksidase (MAO)-hemmere bør kontrolleres nøye. Øvrige: Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. alfablokkere, nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og antidepressiver (trisykliske, og de fleste SSRI).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Skal bare brukes hvis fordelen oppveier risikoen hos fosteret. Betablokkere reduserer placentaperfusjonen. Dette har vært assosiert med vekstreduksjon, intrauterin død, abort og prematur fødsel. Det anbefales at gravide som behandles med metoprolol, gjennomgår tilstrekkelig maternoføtal monitorering. Har gitt opphav til økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og det nyfødte barnet. Videre er det sett hypoglykemi, hypotensjon, økt bilirubinemi, samt hindret respons på anoksi hos den nyfødte. Hjerte- og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. Betablokkere har ikke vist teratogene effekter i dyrestudier, men det er sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbening og økt føtal og postnatal dødelighet.
Amming: Finnes i morsmelk i konsentrasjoner 3 ganger morens plasmakonsentrasjon. Risikoen for bivirkninger hos barn som ammes synes å være lav ved terapeutiske doser. Barnet bør observeres for tegn på betablokade.
Metoprolol

Bivirkninger

Tolereres godt, og bivirkningene er vanligvis milde og forbigående. Svært vanlige (≥1/10): Øvrige: Tretthet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, magesmerter, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Bradykardi, kalde hender og føtter, palpitasjoner. Luftveier: Dyspné ved anstrengelse. Nevrologiske: Posturale forstyrrelser (meget sjelden med synkope), svimmelhet, hodepine. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Brekninger. Hjerte/kar: Forbigående forverring av hjertesviktsymptomer, kardiogent sjokk hos pasienter med akutt hjerteinfarkt, AV-blokk grad I. Hud: Utslett (som urticaria psoriasisform og dystrofiske hudlesjoner), økt svetting. Luftveier: Bronkospasme. Nevrologiske: Parestesier, nedsatt konsentrasjon. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Psykiske: Depresjon, søvnforstyrrelser, mareritt. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Ødem, prekordial smerte. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Munntørrhet. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, arytmier. Hud: Hårtap. Kjønnsorganer/bryst: Impotens, seksuell dysfunksjon. Lever/galle: Avvik i leverfunksjonstester. Infeksiøse: Rhinitt. Psykiske: Nervøsitet, engstelse. Øye: Synsforstyrrelser, tørre og/eller irriterte øyne, konjunktivitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Infeksiøse: Gangren hos pasienter med kjent alvorlig perifer sirkulatorisk forstyrrelse. Hud: Fotosensitivitetsreaksjoner, forverret psoriasis. Lever/galle: Hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hukommelsestap, hukommelsessvikt, smaksforstyrrelser. Psykiske: Forvirring, hallusinasjoner. Øre: Øresus.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hypotensjon, hjertesvikt, bradykardi og bradyarytmi, forstyrrelse i hjertets ledningssystem og bronkospasme.
Behandling: Behandling bør utføres på en avdeling som kan utføre nødvendig støttende behandling, monitorering og overvåkning. Dersom det anses som nyttig kan ventrikkeltømming og/eller administrering av aktivt kull utføres. Atropin, legemidler som stimulerer binyrebarken eller pacemaker for å behandle bradykardi og forstyrrelser i ledningssystemet. Hypotensjon, akutt hjertesvikt og sjokk kan behandles med passende økning av volum, glukagoninjeksjon (etterfulgt av en i.v. infusjon med glukagon, om nødvendig), injeksjon med legemiddel som stimulerer binyrebarken som f.eks. dobutamin med tillegg av α1-reseptoragonist dersom det foreligger vasodilatasjon. I.v. Ca2+ kan også vurderes. Bronkospasme kan vanligvis reverseres med en bronkodilatator.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A B02

Egenskaper

Klassifisering: Betablokker, selektiv.
Virkningsmekanisme: Har en ikke-signifikant effekt på membran-stabilisering og viser ingen agonist-aktivitet. Reduserer eller hemmer katekolaminenes (frigjøres ved fysisk og psykisk stress) agonistiske effekt på hjertet. Dette fører til reduksjon i hjertefrekvens, nedsettelse av hjertets arbeidsmengde og kontraktilitet, samt redusert blodtrykk. Senker høyt blodtrykk både i stående og liggende stilling. Langvarig antihypertensiv behandling reduserer venstre ventrikkelhypertrofi og forbedrer venstre ventrikkelfunksjon (diastolisk), samt venstre ventrikkelfylling. Risiko for å dø av kardiovaskulær sykdom reduseres hos menn med mild til moderat hypertensjon. Dette skyldes hovedsakelig risikoreduksjon for plutselig kardiovaskulær død, fatalt og ikke-fatalt hjerteinfarkt og slag. Korttidsstudier har vist at metoprolol kan gi en liten triglyseridøkning og en reduksjon av frie fettsyrer i blodet. I noen tilfeller er redusert HDL-fraksjon observert. Det er imidlertid funnet signifikant reduksjon i totalt serumkolesterolnivå.
Proteinbinding: Ca. 5-10%.
Fordeling: Raskt til vev. Vd: 5,6 liter/kg.
Halveringstid: Ca. 3,5 timer. Effektvarighet betydelig lengre enn hva t1/2 indikerer, særlig ved hypertensjon.
Metabolisme: Oksidativ metabolisering i leveren via CYP2D6.
Utskillelse: Vesentlig gjennom nyrene, ca. 5% uomdannet. Total clearancehastighet ca. 1 liter/minutt.

Oppbevaring og holdbarhet

Ferdigblandet oppløsning bør brukes innen 12 timer. Oppbevares ved høyst 25°C.

Sist endret: 03.02.2015
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

18.12.2014

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Seloken, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg/ml5 × 5 ml (amp.)
422022
Blå resept
-
97,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alfablokker: Legemidler som blokkerer alfareseptorer. Alfareseptorer finnes blant annet i glatt muskulatur i blodkar, der stimulering fører til at blodårene trekker seg sammen. Blokkering av disse reseptorene vil derfor resultere i at blodårene "slapper av" og blodtrykket senkes.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

atrieflimmer (forkammerflimmer): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

claudicatio intermittens (røykeben): Smerter i leggen pga. utilstrekkelig oksygentilførsel. Forekommer som regel ved anstrengelse av muskelen f.eks. ved gåing. Årsaken til claudicatio intermittens er åreforkalkning, som reduserer blodgjennomstrømningen i muskelen.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gangren (koldbrann): Vevsdød og vevsforråtnelse som vanligvis skyldes manglende blodforsyning.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hdl: (HDL: high density lipoprotein) HDL er et stoff som transporterer kolesterol og andre fettstoffer i blodet. Siden HDL fjerner kolesterol fra blodkarvegger reduseres risikoen for hjerte-karsykdom.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

impotens (ereksjonssvikt, erektil dysfunksjon): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

konjunktivitt (øyekatarr): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.