Antiviralt middel, proteasehemmer.

ATC-nr.: J05A E08

 
  Står ikke på WADAs dopingliste



KAPSLER, harde 150 mg, 200 mg og 300 mg: Hver kapsel inneh.: Atazanavirsulfat tilsv. atazanavir 150 mg, resp. 200 mg og 300 mg, laktose, 82,18 mg, resp. 109,57 mg og 164,36 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarmin (E 132), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av hiv-1-infiserte voksne og barn ≥6 år, gitt sammen med lavdose ritonavir og i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler.

Dosering

Behandlingen bør startes av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon.
Voksne: Anbefalt dose er 300 mg 1 gang daglig i kombinasjon med ritonavir 100 mg 1 gang daglig. Hvis atazanavir med ritonavir administreres sammen med didanosin, anbefales det å ta didanosin på fastende mage, 2 timer etter atazanavir med ritonavir.
Barn og ungdom 6-<18 år: Dosen er basert på kroppsvekt, som vist i tabell, og skal ikke overskride den anbefalte dosen til voksne.

Kroppsvekt (kg)

Atazanavirdose

Ritonavirdose1

15-<20

150 mg

100 mg2

20-<40

200 mg

100 mg

≥40

300 mg

100 mg

1Ritonavir kapsler, tabletter eller mikstur. 2Ritonavir mikstur (80-100 mg) kan brukes til pediatriske pasienter fra 15-<20 kg når de ikke kan svelge kapsler/tabletter.Anbefales ikke til barn <15 kg i kombinasjon med lavdose ritonavir.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør brukes med forsiktighet ved lett nedsatt leverfunksjon. Skal ikke brukes med ritonavir ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon, se Forsiktighetsregler. Ved seponering av ritonavir fra opprinnelig anbefalt ritonavirforsterket regime, kan uforsterket behandling opprettholdes i en dose på 400 mg atazanavir hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon og med en redusert dose på 300 mg 1 gang daglig hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon, sammen med mat. Uforsterket behandling skal ikke brukes hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Atazanavir med ritonavir anbefales ikke ved hemodialyse. Barn <3 måneder: Bør ikke brukes pga. forhold vedrørende sikkerhet, spesielt mht. risiko for kernikterus. Graviditet og etter fødselen: Under svangerskapets 2. og 3. trimester: Atazanavir 300 mg med ritonavir 100 mg vil muligens ikke gi tilstrekkelig eksponering for atazanavir, særlig når atazanaviraktiviteten eller hele regimet kan bli satt i fare pga. legemiddelresistens. Pga. begrensede data, og fordi det er variasjoner mellom gravide, kan det vurderes å benytte terapeutisk legemiddelovervåkning for å sikre adekvat eksponering. Ytterligere nedsatt atazanavireksponering er forventet når atazanavir gis sammen med legemidler som er kjent for å redusere dets eksponering (f.eks. tenofovirdisoproksylfumarat eller H2-reseptorantagonister). Hvis tenofovirdisoproksylfumarat eller en H2-reseptorantagonist er nødvendig, kan en doseøkning til atazanavir 400 mg med ritonavir 100 mg med terapeutisk legemiddelovervåkning vurderes. Det anbefales ikke å bruke atazanavir med ritonavir til gravide som får både tenofovirdisoproksylfumarat og en H2-reseptorantagonist. Etter fødselen: Atazanavireksponeringen kan øke i løpet av de 2 første månedene etter fødselen. Derfor må pasienter som nylig har født følges tett opp med hensyn på bivirkninger. I denne tiden bør pasienter som nylig har født følge samme doseringsanbefalinger som for ikke-gravide, inkl. de som får legemidler kjent for å påvirke atazanavireksponeringen.
Administrering: Skal tas med mat (et måltid eller et stort mellommåltid). Skal svelges hele. Skal ikke åpnes.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Moderat til alvorlig leversvikt. Kombinasjon av azatanavir med rifampicin. PDE5-hemmeren sildenafil er kontraindisert når den brukes kun til behandling av pulmonal arteriell hypertensjon (PAH). Samtidig administrering av CYP3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu (f.eks. kvetiapin, alfuzosin, astemizol, terfenadin, cisaprid, pimozid, kinidin, bepridil, triazolam, oralt midazolam, ergotalkaloider) og prikkperikumpreparater. Samtidig bruk av simvastatin eller lovastatin, pga. økt risiko for myopati, inkl. rabdomyolyse.

Forsiktighetsregler

Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling reduserer risikoen for seksuell overføring betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Samtidig administrering med ritonavir ved doser på >100 mg 1 gang pr. dag er ikke klinisk evaluert. Bruk av høyere doser av ritonavir kan endre sikkerhetsprofilen av atazanavir (bivirkninger på hjertet, hyperbilirubinemi) og anbefales derfor ikke. Bare når atazanavir med ritonavir blir administrert samtidig med efavirenz kan en doseøkning av ritonavir til 200 mg 1 gang daglig vurderes, men i så fall er nøye monitorering påkrevd. Nedsatt leverfunksjon: Se Dosering. Pasienter med nedsatt leverfunksjon, deriblant kronisk aktiv hepatitt, har større hyppighet av unormale leverfunksjoner under antiretroviral kombinasjonsbehandling og skal overvåkes iht. vanlig praksis. Ved tegn på forverring av leversykdom, må avbrudd eller seponering av behandlingen vurderes. QT-forlengelse: Preparatet bør brukes med forsiktighet ved ledningsforstyrrelser (2. grad eller høyere AV-blokk eller kompleks grenblokk), og bare hvis fordelene er større enn risikoen. Spesiell forsiktighet må utvises når atazanavir forskrives sammen med legemidler som har potensiale til å forlenge QT-intervallet og/eller hos pasienter som allerede har risikofaktorer (bradykardi, medfødt QT-forlengelse, elektrolyttforstyrrelser). Hemofili: Hos pasienter med hemofili A og B er det rapportert om økt blødningstendens med spontane hudhematomer og leddblødninger ved behandling med proteasehemmere. Pasienter med hemofili bør derfor gjøres oppmerksomme på muligheten for økt blødningstendens. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Hyperbilirubinemi: Reversible økninger i indirekte (ukonjugert) bilirubin forbundet med hemming av UDP-glukoronyltransferase (UGT) kan forekomme. Økning i hepatiske transaminaser som forekommer med økning i bilirubin hos pasienter som får atazanavir bør evalueres for alternative etiologier. Annen antiretroviral behandling enn atazanavir bør ev. vurderes dersom gulsott eller skleral ikterus er uakseptabelt. Dosereduksjon av atazanavir anbefales ikke da det kan resultere i tap av terapeutisk effekt og utvikling av resistens. Seponering av ritonavir kun under kontrollerte betingelser: Seponering av ritonavir fra det forsterkede regimet med atazanavir anbefales ikke, men kan overveies hos voksne pasienter med en dose på 400 mg tatt sammen med mat og kun under følgende kombinerte restriktive betingelser: Uten tidligere virologisk svikt, udetekterbar virusmengde i løpet av de siste 6 månedene på nåværende regime, virusstammer uten mutasjoner assosiert med hiv-resistens (RAMs) overfor nåværende regime. Atazanavir uten ritonavir bør ikke gis til pasienter behandlet med et grunnregime som inneholder tenofovirdisoproksylfumarat og som samtidig får andre legemidler som reduserer biotilgjengeligheten til atazanavir, eller ved tilfeller hvor det mistenkes lav etterlevelse. Atazanavir uten ritonavir bør ikke gis til gravide pasienter, da det kan resultere i suboptimal eksponering, spesielt med tanke på infeksjon hos moren og vertikal smitte. Gallestens- og nyrestenssykdom: Gallestens- og nyrestenssykdom er rapportert. Noen pasienter trengte sykehusinnleggelse for ytterligere behandling og noen hadde komplikasjoner. I noen tilfeller har nyrestenssykdom vært forbundet med akutt nyresvikt eller nedsatt nyrefunksjon. Hvis tegn eller symptomer på gallestens- eller nyrestenssykdom oppstår må det vurderes å midlertidig avbryte eller seponere behandlingen. Immunt reaktiveringssyndrom: Inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener kan oppstå hos hiv-infiserte med alvorlig immunsvikt ved behandlingsstart, og medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, spesielt de første ukene eller månedene etter behandlingsstart. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes, og om nødvendig behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom) er rapportert i forbindelse med immun reaktivering. Tidspunktet for når disse hendelsene inntreffer er variabelt, og slike reaksjoner kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Osteonekrose er rapportert i særlig grad ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Utslett: Utslett er vanligvis milde til moderate makulopapulære huderupsjoner som forekommer innen de 3 første ukene etter oppstart av behandling. Stevens-Johnsons syndrom (SJS), erythema multiforme, toksiske huderupsjoner og legemiddelutslett med eosinofile og systemiske symptomer (DRESS), er rapportert. Pasienten bør informeres om tegn og symptomer, og observeres nøye for hudreaksjoner. Seponer dersom alvorlig utslett utvikles. Tidlig diagnostisering og umiddelbar seponering er den beste måten å håndtere slike tilfeller på. Behandlingen må ikke gjenopptas dersom pasienten har utviklet SJS eller DRESS forbundet med bruk av atazanavir. Kapslene inneholder laktose og skal ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Preparatet må brukes med forsiktighet, og kun hvis fordelen er større enn risikoen, hos pediatriske pasienter med tidligere ledningsforstyrrelser (≥2. grad AV- eller kompleks grenblokk). Basert på tilstedeværelsen av kliniske funn (f.eks. bradykardi) anbefales overvåkning av hjertet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A E08
Samtidig administrering av andre proteasehemmere anbefales ikke. Ritonavir 100 mg 1 gang daglig brukes som en forsterker av atazanavirs farmakokinetikk. Samtidig administrering med indinavir anbefales ikke da indinavir er forbundet med indirekte ukonjugert hyperbilirubinemi pga. hemming av UGT. Atazanavirkonsentrasjonen reduseres ved samtidig bruk med tenofovirdisoproksylfumarat. Tenofovirdisoproksylfumaratkonsentrasjonen øker ved samtidig bruk med atazanavir og ritonavir. Pasienter skal monitoreres nøye for tenofovirdisoproksylfumarat-assosierte bivirkninger, inkl. renale sykdommer. Samtidig administrering av nevirapin eller efavirenz anbefales ikke. Hvis samtidig administrering av et NNRTI er nødvendig, kan en vurdere å øke både atazanavir og ritonavir til hhv. 400 mg og 200 mg i kombinasjon med tett klinisk monitorering. Dosejusteringer er ikke nødvendig for raltegravir. Samtidig administrering av atazanavir/ritonavir og boceprevir resulterte i lavere eksponering av atazanavir, som kan assosieres med dårligere effekt og tap av hiv-kontroll. Samtidig bruk av denne kombinasjonen kan vurderes i hvert enkelt tilfelle, dersom det anses som nødvendig, hos pasienter med undertrykket hiv-virusmengde og med en hiv-virusstamme uten mistenkt resistens mot hiv-regimet. Økt klinisk og laboratorisk overvåkning for hiv-undertrykkelse er påkrevd. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av klaritromycin, ketokonazol og itrakonazol. Høye doser av ketokonazol og itrakonazol anbefales ikke. Samtidig administrering av vorikonazol anbefales ikke med mindre en nytte-risikovurdering rettferdiggjør bruk. Gitt sammen med ritonavir er anbefalt vorikonazoldose 200 mg 2 ganger/dag ved minst et fungerende CYP2C19-allel, og 50 mg 2 ganger/dag til pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel. Hos de fleste forventes en reduksjon i eksponering av både vorikonazol og atazanavir. Hos et lite antall pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel forventes signifikant forhøyet vorikonazoleksponering. Genotyping av pasientens CYP2C19 bør utføres, hvis mulig, når vorikonazolbehandling er nødvendig. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås anbefales følgende på bakgrunn av CYP2C19-status: Ved minst et funksjonelt CYP2C19-allel anbefales tett monitorering for tap av effekt av både vorikonazol (kliniske tegn) og atazanavir (virologisk respons), hos pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel anbefales tett klinisk og laboratorisk monitorering av bivirkninger forbundet med vorikonazol. Dersom genotyping ikke er mulig, bør full monitorering av sikkerhet og effekt gjennomføres. Anbefalt dose av rifabutin er 150 mg 3 ganger/uke når det gis samtidig med atazanavir/ritonavir. Økt overvåkning må tilsikres, og dosereduksjon av rifabutin til 150 mg 2 ganger/uke er anbefalt til pasienter som ikke tolererer dosen. Ved samtidig administrering med tenofovirdisoproksylfumarat og H2-reseptorantagonist anbefales en doseøkning for atazanavir til 400 mg med 100 mg ritonavir. En dose tilsv. famotidin 40 mg 2 ganger daglig bør ikke overskrides. Ved samtidig administrering med H2-reseptorantagonist til pasienter som ikke tar tenofovirdisoproksylfumarat, skal en dose tilsv. famotidin 20 mg 2 ganger daglig ikke overskrides. Ved behov for høyere dose kan økning av atazanavirdose til 400 mg i kombinasjon med ritonavir 100 mg vurderes. Samtidig administrering med protonpumpehemmere anbefales ikke. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås, er det nødvendig med nøye monitorering og økt atazanavirdose til 400 mg i kombinasjon med ritonavir 100 mg. Dosen av protonpumpehemmere bør ikke overskride dose tilsv. omeprazol 20 mg. Atazanavir skal administreres 2 timer før eller 1 time etter antacida eller bufrede legemidler. Samtidig administrering med warfarin kan potensielt føre til reduksjon eller økning i warfarinkonsentrasjonen. Det anbefales å overvåke INR nøye, spesielt når behandlingen startes. Atazanavir kan øke plasmanivået av karbamazepin. Pga. induserende effekt av karbamazepin, kan en reduksjon i atazanavireksponering ikke utelukkes. Karbamazepin bør brukes med forsiktighet. Om nødvendig, bør serumkonsentrasjonen av karbamazepin monitoreres og dosen justeres. Nøye monitorering av virologisk respons bør utføres. Ritonavir kan redusere plasmanivået av fenytoin og/eller fenobarbital. Pga. en induserende effekt av fenytoin/fenobarbital, kan en reduksjon i atazanavireksponering ikke utelukkes. Fenobarbital/fenytoin bør brukes med forsiktighet, og dosejustering av fenytoin/fenobarbital kan være nødvendig. Nøye monitorering av virologisk respons bør utføres. Samtidig administrering av lamotrigin kan redusere plasmakonsentrasjonen av lamotrigin. Lamotrigin bør brukes med forsiktighet. Om nødvendig, bør lamotriginkonsentrasjonen monitoreres og dosen justeres. Atazanavir hemmer UGT og kan interferere med metabolismen av irinotekan, noe som kan gi økt irinotekantoksisitet. Pasientene må monitoreres nøye mht. bivirkninger relatert til irinotekan. Plasmakonsentrasjonen av immunsuppressiver (ciklosporin, takrolimus, sirolimus) kan øke ved samtidig bruk av atazanavir. Hyppigere konsentrasjonsovervåkning av immunsuppressiver anbefales inntil plasmanivåene er stabilisert. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av antiarytmika, og overvåkning av terapeutisk konsentrasjon anbefales om mulig. Det anbefales at startdosen med diltiazem reduseres med 50%, med påfølgende titrering etter behov og EKG-overvåkning. Forsiktighet utvises ved samtidig administrering av verapamil. Samtidig bruk av atazanavir/ritonavir og flutikason kan gi betydelig økt plasmakonsentrasjon av flutikason, mens kroppens eget kortisolnivå kan reduseres med opptil 90%. Systemiske kortikosteroideffekter, inkl. Cushings syndrom og binyresuppresjon, er sett hos pasienter som har fått ritonavir og inhalert eller intranasalt flutikason. Dette kan også forekomme for andre kortikosteroider som metaboliseres via CYP3A-systemet. Samtidig administrering av atazanavir/ritonavir og denne typen glukokortikoider anbefales derfor ikke, med mindre potensiell nytte av behandlingen oppveier risikoen for systemiske effekter av kortikosteroider. En dosereduksjon av glukokortikoidet bør overveies, sammen med nøye overvåkning av lokale og systemiske effekter, eller bytte til et glukokortikoid som ikke er substrat for CYP3A4. Dersom kortikosteroider skal seponeres, må dosen reduseres gradvis over lengre tid. Samtidig bruk av sildenafil, tadalafil, vardenafil kan medføre økt konsentrasjon av PDE5-hemmere, og økning i PDE5-assosierte bivirkninger som hypotensjon, synsforstyrrelser og priapisme. Ved samtidig administrering av et oralt prevensjonsmiddel anbefales det at prevensjonsmidlet inneholder minst 30 µg etinyløstradiol og at pasienten minnes på nøyaktig etterlevelse av dette doseringsregimet for antikonsepsjon. Samtidig bruk med andre hormonelle antikonsepsjonsmidler eller orale antikonsepsjonsmidler som inneholder andre progestogener enn norgestimat er ikke undersøkt og bør unngås. Alternative sikre prevensjonsmetoder anbefales. Samtidig administrering av atorvastatin anbefales ikke. Dersom bruk av atorvastatin anses som strengt nødvendig, bør lavest mulig atorvastatindose gis under nøye sikkerhetsovervåkning. Bruk av andre HMG-CoA-reduktasehemmere som ikke metaboliseres via CYP3A4 er ikke undersøkt, og forsiktighet bør utvises pga. potensiale for økt eksponering. Samtidig administrering av buprenorfin krever klinisk overvåkning mht. sedasjon og kognitive effekter. Samtidig administrering med salmeterol kan føre til økte konsentrasjoner av salmeterol, og en økning i salmeterolassosierte bivirkninger, og er ikke anbefalt. En dosereduksjon av buprenorfin kan vurderes. Det er ikke nødvendig med dosejustering ved samtidig administrering av metadon. Samtidig administrering av sildenafil kan føre til økte konsentrasjoner av PDE5-hemmeren, og en økning i PDE5-hemmerassosierte bivirkninger. Dersom atazanavir administreres samtidig med parenteralt administrert midazolam, skal dette gjøres på en intensivavdeling eller tilsvarende for å sikre nøye klinisk overvåkning og riktig medisinsk behandling mht. respirasjonshemming og/eller forlenget sedasjon, og forsiktighet bør utvises. Dosejustering av midazolam bør vurderes. Skal ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Pasienten bør informeres om at svimmelhet er rapportert.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Se Dosering. En moderat mengde data fra gravide kvinner indikerer ingen toksiske misdannelser av atazanavir. Skal bare brukes under graviditet hvis klinisk fordel kan forsvare potensiell risiko. Det er ukjent om administrering under graviditet vil forverre fysiologisk hyperbilirubinemi og føre til kernikterus hos nyfødte og spedbarn. Ekstra overvåkning og alternativ behandling til atazanavir bør overveies i perinatalperioden.
Amming: Gjenfinnes i morsmelk. For å unngå hiv-overføring, bør hiv-smittede ikke under noen omstendighet amme.
Atazanavir

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, diaré, abdominalsmerter, kvalme, dyspepsi. Hud: Utslett. Lever/galle: Gulsott. Nevrologiske: Hodepine. Øye: Okulær ikterus. Øvrige: Fatigue. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Pankreatitt, gastritt, abdominal distensjon, aftøs stomatitt, flatulens, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, torsades de pointes. Hud: Erythema multiforme, toksiske huderupsjoner, legemiddelutslett med eosinofile og systemiske symptomer (DRESS), angioødem, urticaria, alopesi, pruritus. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Hepatitt, gallestenssykdom, kolestase. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelatrofi, artralgi, myalgi. Nevrologiske: Perifer nevropati, synkope, amnesi, svimmelhet, søvnighet, dysgeusi. Nyre/urinveier: Nyrestenssykdom, hematuri, proteinuri, pollakisuri, interstitiell nefritt. Psykiske: Depresjon, desorientering, angst, insomni, søvnforstyrrelser, unormale drømmer. Stoffskifte/ernæring: Vekttap, vektøkning, anoreksi, økt appetitt. Øvrige: Brystsmerter, sykdomsfølelse, feber, asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: QTC-forlengelse, ødem, palpitasjon. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, vesikulobulløst utslett, eksem, vasodilatasjon. Lever/galle: Hepatosplenomegali, galleblærebetennelse. Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Nyre/urinveier: Nyresmerter. Øvrige: Forstyrrelser i ganglaget. Tilfeller av osteonekrose er rapportert. Undersøkelser: Forhøyet total bilirubin, forhøyet kreatinkinase, forhøyet ALAT/SGPT, forhøyet ASAT/SGOT, lave verdier av nøytrofiler, forhøyet lipase. Kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler har vært forbundet med omfordeling av kroppsfett (lipodystrofi) hos hiv-pasienter, bl.a. tap av underhudsfett perifert og i ansiktet, økt intraabdominalt og visceralt fett, hypertrofi av brystene og dorsocervikal fettopphopning (tyrenakke). Kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler er blitt forbundet med metabolske forstyrrelser som hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi, insulinresistens, hyperglykemi og hyperlaktatemi. Pediatrisk populasjon: Sammenlignbart med det som er sett hos voksne. Asymptomatisk 1. grad (23%) og 2. grad (1%) AV-blokk er rapportert. Økning i total bilirubin oppsto hos 45% av pasientene.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Erfaring med akutt overdosering hos mennesker er begrenset. Enkeltdoser på opptil 1200 mg er tatt av friske, uten symptomatisk negativ effekt. Høye doser kan gi gulsott (uten samtidig endring i leverfunksjonsprøver) eller forlenget PR-intervall.
Behandling: Støttetiltak som overvåkning av vitale tegn, EKG og observasjon av pasientens kliniske tilstand. Uabsorbert atazanavir kan fjernes med emese, mageskylling eller administrering av aktivt kull. Dialyse har sannsynligvis liten effekt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A E08

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Selektiv hemmer av Gag-Pol-proteiner i virusinfiserte celler. Dette fører til at dannelsen av modne viruspartikler og infisering av andre celler forhindres.
Absorpsjon: 2,5 timer etter administrering av 300 mg atazanavir og 100 mg ritonavir, tatt sammen med mat, er Cmax for atazanavir ca. 4466 ng/ml og AUC ca. 44 185 ng/ml/time. Absorpsjonen kan reduseres dersom pH i magesekken øker, uavhengig av årsaken til pH-økningen.
Proteinbinding: Ca. 86%.
Halveringstid: Ca. 12 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4 til oksygenerte metabolitter.
Utskillelse: Ca. 79% via feces, ca. 13% via urin.

Sist endret: 20.03.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

15.12.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Reyataz, KAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg60 stk. (boks)
015699
-
-
4572,50CSPC_ICON
200 mg60 stk. (boks)
015723
-
-
4572,50CSPC_ICON
300 mg30 stk. (boks)
134642
-
Byttegruppe
4533,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amnesi: Hukommelsestap. Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antikonsepsjon (prevensjon): Metoder som forhindrer uønsket svangerskap hos seksuelt aktive.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cushings syndrom: Et symptomkompleks som er forårsaket av langvarig utsettelse av for høye nivåer av glukokortikoider fra binyrebarken, eller også noen ganger langtidsbehandling med glukokortikoider som legemiddel. Syndromet kan gi fedme som spesielt gir seg utslag i ansikt, hals og overkropp. Andre symptomer kan være benskjørhet, høyt blodtrykk, maskulin behåring, menstruasjonsopphør og for mye kroppsvæske.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysgeusi: Smaksforstyrrelse.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

elektrolyttforstyrrelser: Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

emese (brekninger, oppkast): Brekninger/oppkast.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (oppblåsthet): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gallesten: Små stener som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallesten uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

gulsott (ikterus, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri: Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemofili a (faktor viii-mangel): Faktor VIII er en blodkomponent som er nødvendig for at blodet skal levre seg. Hemofili A er en arvelig blødersykdom (forekommer bare hos gutter), der kroppen lager for lite faktor VIII, slik at det oftere oppstår blødninger.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hmg-coa-reduktasehemmere (statiner): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi (høyt kolesterol): Forhøyet blodkolesterol. Kolesterol er et fettstoff som er nødvendig for kroppen. Det er trengs for at kroppen skal kunne produsere hormoner og vitamin A, samt for å bygge opp cellevegger og danne gallesyrer. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

ugt: UGT (uridindifosfat-glukuronosyltransferase) er en guppe enzymer som sammen med CYP450 er viktig for nedbrytningen (metabolisme) av legemidler i kroppen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.