Antiviralt middel, proteasehemmer.

J05A E08 (Atazanavir)



KAPSLER, harde 150 mg, 200 mg og 300 mg: Hver kapsel inneh.: Atazanavirsulfat tilsv. atazanavir 150 mg, resp. 200 mg og 300 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarmin (E 132), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av hiv-1-infiserte voksne og barn ≥6 år, gitt sammen med lavdose ritonavir og i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler.

Dosering

Behandlingen bør startes av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon.
Voksne: Anbefalt dose er 300 mg 1 gang daglig i kombinasjon med ritonavir 100 mg 1 gang daglig. Hvis atazanavir med ritonavir administreres sammen med didanosin, anbefales det å ta didanosin på fastende mage, 2 timer etter atazanavir med ritonavir.
Barn og ungdom 6-<18 år: Dosen er basert på kroppsvekt, som vist i tabell, og skal ikke overskride den anbefalte dosen til voksne.

Kroppsvekt (kg)

Atazanavirdose

Ritonavirdose1

15-<20

150 mg

100 mg2

20-<40

200 mg

100 mg

≥40

300 mg

100 mg

1Ritonavir kapsler, tabletter eller mikstur.2Ritonavir mikstur (80-100 mg) kan brukes til pediatriske pasienter fra 15-<20 kg når de ikke kan svelge kapsler/tabletter.Anbefales ikke til barn <15 kg i kombinasjon med lavdose ritonavir.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør brukes med forsiktighet ved lett nedsatt leverfunksjon. Skal ikke brukes med ritonavir ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon, se Forsiktighetsregler. Ved seponering av ritonavir fra opprinnelig anbefalt ritonavirforsterket regime, kan uforsterket behandling opprettholdes i en dose på 400 mg atazanavir hos pasienter med lett nedsatt leverfunksjon og med en redusert dose på 300 mg 1 gang daglig hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon, sammen med mat. Uforsterket behandling skal ikke brukes hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Atazanavir med ritonavir anbefales ikke ved hemodialyse. Barn <3 måneder: Bør ikke brukes pga. forhold vedrørende sikkerhet, spesielt mht. risiko for kernikterus. Graviditet og etter fødselen: Under svangerskapets 2. og 3. trimester: Atazanavir 300 mg med ritonavir 100 mg vil muligens ikke gi tilstrekkelig eksponering for atazanavir, særlig når atazanaviraktiviteten eller hele regimet kan bli satt i fare pga. legemiddelresistens. Pga. begrensede data, og fordi det er variasjoner mellom gravide, kan det vurderes å benytte terapeutisk legemiddelovervåkning for å sikre adekvat eksponering. Ytterligere nedsatt atazanavireksponering er forventet når atazanavir gis sammen med legemidler som er kjent for å redusere dets eksponering (f.eks. tenofovirdisoproksil eller H2-reseptorantagonister). Hvis tenofovirdisoproksil eller en H2-reseptorantagonist er nødvendig, kan en doseøkning til atazanavir 400 mg med ritonavir 100 mg med terapeutisk legemiddelovervåkning vurderes. Det anbefales ikke å bruke atazanavir med ritonavir til gravide som får både tenofovirdisoproksil og en H2-reseptorantagonist. Etter fødselen: Atazanavireksponeringen kan øke i løpet av de 2 første månedene etter fødselen. Derfor må pasienter som nylig har født følges tett opp med hensyn på bivirkninger. I denne tiden bør pasienter som nylig har født følge samme doseringsanbefalinger som for ikke-gravide, inkl. de som får legemidler kjent for å påvirke atazanavireksponeringen.
Administrering: Skal tas med mat (et måltid eller et stort mellommåltid). Skal svelges hele. Skal ikke åpnes.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Moderat til alvorlig leversvikt. Kombinasjon av azatanavir med rifampicin. PDE5-hemmeren sildenafil er kontraindisert når den brukes kun til behandling av pulmonal arteriell hypertensjon (PAH). Samtidig bruk av CYP3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu (f.eks. kvetiapin, lurasidon, alfuzosin, astemizol, terfenadin, cisaprid, pimozid, kinidin, bepridil, triazolam, oralt midazolam, ergotalkaloider) og johannesurt (prikkperikum). Samtidig bruk av simvastatin eller lovastatin, pga. økt risiko for myopati, inkl. rabdomyolyse. Samtidig bruk av grazoprevir, inkl. fast dosekombinasjon elbasvir/grazoprevir. Samtidig bruk av den faste dosekombinasjonen glekaprevir/pibrentasvir.

Forsiktighetsregler

Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling reduserer risikoen for seksuell overføring betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Samtidig administrering med ritonavir ved doser på >100 mg 1 gang pr. dag er ikke klinisk evaluert. Bruk av høyere doser av ritonavir kan endre sikkerhetsprofilen av atazanavir (bivirkninger på hjertet, hyperbilirubinemi) og anbefales derfor ikke. Bare når atazanavir med ritonavir blir administrert samtidig med efavirenz kan en doseøkning av ritonavir til 200 mg 1 gang daglig vurderes, men i så fall er nøye monitorering påkrevd. Nedsatt leverfunksjon: Se Dosering. Pasienter med nedsatt leverfunksjon, deriblant kronisk aktiv hepatitt, har større hyppighet av unormale leverfunksjoner under antiretroviral kombinasjonsbehandling og skal overvåkes iht. vanlig praksis. Ved tegn på forverring av leversykdom, må avbrudd eller seponering av behandlingen vurderes. QT-forlengelse: Preparatet bør brukes med forsiktighet ved ledningsforstyrrelser (2. grad eller høyere AV-blokk eller kompleks grenblokk), og bare hvis fordelene er større enn risikoen. Spesiell forsiktighet må utvises når atazanavir forskrives sammen med legemidler som har potensiale til å forlenge QT-intervallet og/eller hos pasienter som allerede har risikofaktorer (bradykardi, medfødt QT-forlengelse, elektrolyttforstyrrelser). Hemofili: Hos pasienter med hemofili A og B er det rapportert om økt blødningstendens med spontane hudhematomer og leddblødninger ved behandling med proteasehemmere. Pasienter med hemofili bør derfor gjøres oppmerksomme på muligheten for økt blødningstendens. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Hyperbilirubinemi: Reversible økninger i indirekte (ukonjugert) bilirubin forbundet med hemming av UDP-glukoronyltransferase (UGT) kan forekomme. Økning i hepatiske transaminaser som forekommer med økning i bilirubin hos pasienter som får atazanavir bør evalueres for alternative etiologier. Annen antiretroviral behandling enn atazanavir bør ev. vurderes dersom gulsott eller skleral ikterus er uakseptabelt. Dosereduksjon av atazanavir anbefales ikke da det kan resultere i tap av terapeutisk effekt og utvikling av resistens. Seponering av ritonavir kun under kontrollerte betingelser: Seponering av ritonavir fra det forsterkede regimet med atazanavir anbefales ikke, men kan overveies hos voksne pasienter med en dose på 400 mg tatt sammen med mat og kun under følgende kombinerte restriktive betingelser: Uten tidligere virologisk svikt, udetekterbar virusmengde i løpet av de siste 6 månedene på nåværende regime, virusstammer uten mutasjoner assosiert med hiv-resistens (RAMs) overfor nåværende regime. Atazanavir uten ritonavir bør ikke gis til pasienter behandlet med et grunnregime som inneholder tenofovirdisoproksil og som samtidig får andre legemidler som reduserer biotilgjengeligheten til atazanavir, eller ved tilfeller hvor det mistenkes lav etterlevelse. Atazanavir uten ritonavir bør ikke gis til gravide pasienter, da det kan resultere i suboptimal eksponering, spesielt med tanke på infeksjon hos moren og vertikal smitte. Gallestens- og nyrestenssykdom: Gallestens- og nyrestenssykdom er rapportert. Noen pasienter trengte sykehusinnleggelse for ytterligere behandling og noen hadde komplikasjoner. I noen tilfeller har nyrestenssykdom vært forbundet med akutt nyresvikt eller nedsatt nyrefunksjon. Hvis tegn eller symptomer på gallestens- eller nyrestenssykdom oppstår må det vurderes å midlertidig avbryte eller seponere behandlingen. Kronisk nyresykdom: Kronisk nyresykdom er rapportert. Pasientens nyrefunksjon bør overvåkes regelmessig gjennom hele behandlingen. Immunt reaktiveringssyndrom: Inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener kan oppstå hos hiv-infiserte med alvorlig immunsvikt ved behandlingsstart, og medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, spesielt de første ukene eller månedene etter behandlingsstart. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes, og om nødvendig behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom og autoimmun hepatitt) er rapportert i forbindelse med immun reaktivering. Tidspunktet for når disse hendelsene inntreffer er variabelt, og slike reaksjoner kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Osteonekrose er rapportert i særlig grad ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Utslett: Utslett er vanligvis milde til moderate makulopapulære huderupsjoner som forekommer innen de 3 første ukene etter oppstart av behandling. Stevens-Johnsons syndrom (SJS), erythema multiforme, toksiske huderupsjoner og legemiddelutslett med eosinofile og systemiske symptomer (DRESS), er rapportert. Pasienten bør informeres om tegn og symptomer, og observeres nøye for hudreaksjoner. Seponer dersom alvorlig utslett utvikles. Tidlig diagnostisering og umiddelbar seponering er den beste måten å håndtere slike tilfeller på. Behandlingen må ikke gjenopptas dersom pasienten har utviklet SJS eller DRESS forbundet med bruk av atazanavir. Kapslene inneholder laktose og skal ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Preparatet må brukes med forsiktighet, og kun hvis fordelen er større enn risikoen, hos pediatriske pasienter med tidligere ledningsforstyrrelser (≥2. grad AV- eller kompleks grenblokk). Basert på tilstedeværelsen av kliniske funn (f.eks. bradykardi) anbefales overvåkning av hjertet. Laktose: Skal ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør informeres om at svimmelhet er rapportert.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Samtidig bruk av elbasvir/grazoprevir er kontraindisert pga. betydelig økt plasmakonsentrasjon av grazoprevir, som er assosiert med mulig økt risiko for forhøyet ALAT. Samtidig bruk av dosekombinasjonen glekaprevir/pibrentasvir er kontraindisert pga. potensiell risiko for ALAT-økning forbundet med signifikant økte konsentrasjoner av glekaprevir og pibrentasvir i plasma. Samtidig bruk av voksilaprevir forventes å øke konsentrasjonen av voksilaprevir, og anbefales ikke. Samtidig bruk av andre proteasehemmere anbefales ikke. Ritonavir 100 mg 1 gang daglig brukes som en forsterker av atazanavirs farmakokinetikk. Samtidig administrering med indinavir anbefales ikke da indinavir er forbundet med indirekte ukonjugert hyperbilirubinemi pga. hemming av UGT. Atazanavirkonsentrasjonen reduseres ved samtidig bruk med tenofovirdisoproksilfumarat. Tenofovirdisoproksilfumaratkonsentrasjonen øker ved samtidig bruk med atazanavir og ritonavir. Pasienter skal monitoreres nøye for tenofovirdisoproksilfumarat-assosierte bivirkninger, inkl. renale sykdommer. Samtidig administrering av nevirapin eller efavirenz anbefales ikke. Hvis samtidig administrering av et NNRTI er nødvendig, kan en vurdere å øke både atazanavir og ritonavir til hhv. 400 mg og 200 mg i kombinasjon med tett klinisk monitorering. Dosejusteringer er ikke nødvendig for raltegravir. Samtidig administrering av atazanavir/ritonavir og boceprevir resulterte i lavere eksponering av atazanavir, som kan assosieres med dårligere effekt og tap av hiv-kontroll. Samtidig bruk av denne kombinasjonen kan vurderes i hvert enkelt tilfelle, dersom det anses som nødvendig, hos pasienter med undertrykket hiv-virusmengde og med en hiv-virusstamme uten mistenkt resistens mot hiv-regimet. Økt klinisk og laboratorisk overvåkning for hiv-undertrykkelse er påkrevd. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av klaritromycin, ketokonazol og itrakonazol. Høye doser av ketokonazol og itrakonazol anbefales ikke. Samtidig administrering av vorikonazol anbefales ikke med mindre en nytte-risikovurdering rettferdiggjør bruk. Gitt sammen med ritonavir er anbefalt vorikonazoldose 200 mg 2 ganger/dag ved minst et fungerende CYP2C19-allel, og 50 mg 2 ganger/dag til pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel. Hos de fleste forventes en reduksjon i eksponering av både vorikonazol og atazanavir. Hos et lite antall pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel forventes signifikant forhøyet vorikonazoleksponering. Genotyping av pasientens CYP2C19 bør utføres, hvis mulig, når vorikonazolbehandling er nødvendig. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås anbefales følgende på bakgrunn av CYP2C19-status: Ved minst et funksjonelt CYP2C19-allel anbefales tett monitorering for tap av effekt av både vorikonazol (kliniske tegn) og atazanavir (virologisk respons), hos pasienter uten funksjonelt CYP2C19-allel anbefales tett klinisk og laboratorisk monitorering av bivirkninger forbundet med vorikonazol. Dersom genotyping ikke er mulig, bør full monitorering av sikkerhet og effekt gjennomføres. Anbefalt dose av rifabutin er 150 mg 3 ganger/uke når det gis samtidig med atazanavir/ritonavir. Økt overvåkning må tilsikres, og dosereduksjon av rifabutin til 150 mg 2 ganger/uke er anbefalt til pasienter som ikke tolererer dosen. Ved samtidig administrering med tenofovirdisoproksilfumarat og H2-reseptorantagonist anbefales en doseøkning for atazanavir til 400 mg med 100 mg ritonavir. En dose tilsv. famotidin 40 mg 2 ganger daglig bør ikke overskrides. Ved samtidig administrering med H2-reseptorantagonist til pasienter som ikke tar tenofovirdisoproksilfumarat, skal en dose tilsv. famotidin 20 mg 2 ganger daglig ikke overskrides. Ved behov for høyere dose kan økning av atazanavirdose til 400 mg i kombinasjon med ritonavir 100 mg vurderes. Samtidig administrering med protonpumpehemmere anbefales ikke. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås, er det nødvendig med nøye monitorering og økt atazanavirdose til 400 mg i kombinasjon med ritonavir 100 mg. Dosen av protonpumpehemmere bør ikke overskride dose tilsv. omeprazol 20 mg. Atazanavir skal administreres 2 timer før eller 1 time etter antacida eller bufrede legemidler. Samtidig administrering med warfarin kan potensielt føre til reduksjon eller økning i warfarinkonsentrasjonen. Det anbefales å overvåke INR nøye, spesielt når behandlingen startes. Atazanavir kan øke plasmanivået av karbamazepin. Pga. induserende effekt av karbamazepin, kan en reduksjon i atazanavireksponering ikke utelukkes. Karbamazepin bør brukes med forsiktighet. Om nødvendig, bør serumkonsentrasjonen av karbamazepin monitoreres og dosen justeres. Nøye monitorering av virologisk respons bør utføres. Ritonavir kan redusere plasmanivået av fenytoin og/eller fenobarbital. Pga. en induserende effekt av fenytoin/fenobarbital, kan en reduksjon i atazanavireksponering ikke utelukkes. Fenobarbital/fenytoin bør brukes med forsiktighet, og dosejustering av fenytoin/fenobarbital kan være nødvendig. Nøye monitorering av virologisk respons bør utføres. Samtidig administrering av lamotrigin kan redusere plasmakonsentrasjonen av lamotrigin. Lamotrigin bør brukes med forsiktighet. Om nødvendig, bør lamotriginkonsentrasjonen monitoreres og dosen justeres. Atazanavir hemmer UGT og kan interferere med metabolismen av irinotekan, noe som kan gi økt irinotekantoksisitet. Pasientene må monitoreres nøye mht. bivirkninger relatert til irinotekan. Plasmakonsentrasjonen av immunsuppressiver (ciklosporin, takrolimus, sirolimus) kan øke ved samtidig bruk av atazanavir. Hyppigere konsentrasjonsovervåkning av immunsuppressiver anbefales inntil plasmanivåene er stabilisert. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av antiarytmika, og overvåkning av terapeutisk konsentrasjon anbefales om mulig. Det anbefales at startdosen med diltiazem reduseres med 50%, med påfølgende titrering etter behov og EKG-overvåkning. Forsiktighet utvises ved samtidig administrering av verapamil. Samtidig bruk av atazanavir/ritonavir og flutikason kan gi betydelig økt plasmakonsentrasjon av flutikason, mens kroppens eget kortisolnivå kan reduseres med opptil 90%. Systemiske kortikosteroideffekter, inkl. Cushings syndrom og binyresuppresjon, er sett hos pasienter som har fått ritonavir og inhalert eller intranasalt flutikason. Dette kan også forekomme for andre kortikosteroider som metaboliseres via CYP3A-systemet. Samtidig administrering av atazanavir/ritonavir og denne typen glukokortikoider anbefales derfor ikke, med mindre potensiell nytte av behandlingen oppveier risikoen for systemiske effekter av kortikosteroider. En dosereduksjon av glukokortikoidet bør overveies, sammen med nøye overvåkning av lokale og systemiske effekter, eller bytte til et glukokortikoid som ikke er substrat for CYP3A4. Dersom kortikosteroider skal seponeres, må dosen reduseres gradvis over lengre tid. Samtidig bruk av sildenafil, tadalafil, vardenafil kan medføre økt konsentrasjon av PDE5-hemmere, og økning i PDE5-assosierte bivirkninger som hypotensjon, synsforstyrrelser og priapisme. Ved samtidig administrering av et oralt prevensjonsmiddel anbefales det at prevensjonsmidlet inneholder minst 30 µg etinyløstradiol og at pasienten minnes på nøyaktig etterlevelse av dette doseringsregimet for antikonsepsjon. Samtidig bruk med andre hormonelle antikonsepsjonsmidler eller orale antikonsepsjonsmidler som inneholder andre progestogener enn norgestimat er ikke undersøkt og bør unngås. Alternative sikre prevensjonsmetoder anbefales. Samtidig administrering av atorvastatin anbefales ikke. Dersom bruk av atorvastatin anses som strengt nødvendig, bør lavest mulig atorvastatindose gis under nøye sikkerhetsovervåkning. Bruk av andre HMG-CoA-reduktasehemmere som ikke metaboliseres via CYP3A4 er ikke undersøkt, og forsiktighet bør utvises pga. potensiale for økt eksponering. Samtidig administrering av buprenorfin krever klinisk overvåkning mht. sedasjon og kognitive effekter. Samtidig administrering med salmeterol kan føre til økte konsentrasjoner av salmeterol, og en økning i salmeterolassosierte bivirkninger, og er ikke anbefalt. En dosereduksjon av buprenorfin kan vurderes. Det er ikke nødvendig med dosejustering ved samtidig administrering av metadon. Samtidig administrering av sildenafil kan føre til økte konsentrasjoner av PDE5-hemmeren, og en økning i PDE5-hemmerassosierte bivirkninger. Dersom atazanavir administreres samtidig med parenteralt administrert midazolam, skal dette gjøres på en intensivavdeling eller tilsvarende for å sikre nøye klinisk overvåkning og riktig medisinsk behandling mht. respirasjonshemming og/eller forlenget sedasjon, og forsiktighet bør utvises. Dosejustering av midazolam bør vurderes.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Se Dosering. En moderat mengde data fra gravide kvinner indikerer ingen toksiske misdannelser av atazanavir. Skal bare brukes under graviditet hvis klinisk fordel kan forsvare potensiell risiko. Det er ukjent om administrering under graviditet vil forverre fysiologisk hyperbilirubinemi og føre til kernikterus hos nyfødte og spedbarn. Ekstra overvåkning og alternativ behandling til atazanavir bør overveies i perinatalperioden.
Amming: Gjenfinnes i morsmelk. For å unngå hiv-overføring, bør hiv-smittede ikke under noen omstendighet amme.

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, diaré, abdominalsmerter, kvalme, dyspepsi. Hud: Utslett. Lever/galle: Gulsott. Nevrologiske: Hodepine. Øye: Okulær ikterus. Øvrige: Fatigue. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Pankreatitt, gastritt, abdominal distensjon, aftøs stomatitt, flatulens, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, torsades de pointes. Hud: Erythema multiforme, toksiske huderupsjoner, legemiddelutslett med eosinofile og systemiske symptomer (DRESS), angioødem, urticaria, alopesi, pruritus. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Hepatitt, gallestenssykdom, kolestase. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelatrofi, artralgi, myalgi. Nevrologiske: Perifer nevropati, synkope, amnesi, svimmelhet, søvnighet, dysgeusi. Nyre/urinveier: Nyrestenssykdom, hematuri, proteinuri, pollakisuri, interstitiell nefritt, kronisk nyresykdom. Psykiske: Depresjon, desorientering, angst, insomni, søvnforstyrrelser, unormale drømmer. Stoffskifte/ernæring: Vekttap, vektøkning, anoreksi, økt appetitt. Øvrige: Brystsmerter, sykdomsfølelse, feber, asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: QTC-forlengelse, ødem, palpitasjon. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, vesikulobulløst utslett, eksem, vasodilatasjon. Lever/galle: Hepatosplenomegali, galleblærebetennelse. Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Nyre/urinveier: Nyresmerter. Øvrige: Forstyrrelser i ganglaget. Tilfeller av osteonekrose er rapportert. Undersøkelser: Forhøyet total bilirubin, forhøyet kreatinkinase, forhøyet ALAT/SGPT, forhøyet ASAT/SGOT, lave verdier av nøytrofiler, forhøyet lipase. Kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler har vært forbundet med omfordeling av kroppsfett (lipodystrofi) hos hiv-pasienter, bl.a. tap av underhudsfett perifert og i ansiktet, økt intraabdominalt og visceralt fett, hypertrofi av brystene og dorsocervikal fettopphopning (tyrenakke). Kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler er blitt forbundet med metabolske forstyrrelser som hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi, insulinresistens, hyperglykemi og hyperlaktatemi. Pediatrisk populasjon: Sammenlignbart med det som er sett hos voksne. Asymptomatisk 1. grad (23%) og 2. grad (1%) AV-blokk er rapportert. Økning i total bilirubin oppsto hos 45% av pasientene.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Erfaring med akutt overdosering hos mennesker er begrenset. Enkeltdoser på opptil 1200 mg er tatt av friske, uten symptomatisk negativ effekt. Høye doser kan gi gulsott (uten samtidig endring i leverfunksjonsprøver) eller forlenget PR-intervall.
Behandling: Støttetiltak som overvåkning av vitale tegn, EKG og observasjon av pasientens kliniske tilstand. Uabsorbert atazanavir kan fjernes med emese, mageskylling eller administrering av aktivt kull. Dialyse har sannsynligvis liten effekt.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Selektiv hemmer av Gag-Pol-proteiner i virusinfiserte celler. Dette fører til at dannelsen av modne viruspartikler og infisering av andre celler forhindres.
Absorpsjon: 2,5 timer etter administrering av 300 mg atazanavir og 100 mg ritonavir, tatt sammen med mat, er Cmax for atazanavir ca. 4466 ng/ml og AUC ca. 44 185 ng/ml/time. Absorpsjonen kan reduseres dersom pH i magesekken øker, uavhengig av årsaken til pH-økningen.
Proteinbinding: Ca. 86%.
Halveringstid: Ca. 12 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4 til oksygenerte metabolitter.
Utskillelse: Ca. 79% via feces, ca. 13% via urin.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Reyataz, KAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
150 mg60 stk. (boks)
015699
H-resept
-
4679,50C
200 mg60 stk. (boks)
015723
H-resept
Byttegruppe
4686,90C
300 mg30 stk. (boks)
134642
H-resept
Byttegruppe
4621,50C

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Sist endret: 31.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

01.04.2020