Retacrit

Forsiktighetsregler

Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Ev. bytte av ESA, må skje under egnet tilsyn. Blodtrykket skal overvåkes nøye og kontrolleres ved behov. Brukes med forsiktighet ved ubehandlet, utilfredsstillende kontrollert eller vanskelig regulerbar hypertensjon. Oppstart av eller økt antihypertensiv behandling kan være nødvendig. Hvis blodtrykket ikke kan kontrolleres bør behandling stoppes. Hypertensiv krise med encefalopati og anfall som krever øyeblikkelig hjelp og intensiv medisinsk behandling er sett hos pasienter med tidligere normalt eller lavt blodtrykk. Særlig oppmerksomhet utvises ved plutselig stikkende migrenelignende hodepine. Brukes med forsiktighet ved epilepsi, anamnese med krampeanfall eller medisinske tilstander forbundet med krampeaktivitet, som CNS-infeksjoner og hjernemetastaser. Brukes med forsiktighet ved kronisk leversvikt, da sikkerhet ikke er fastslått ved nedsatt leverfunksjon. Økt insidens av trombovaskulære hendelser (TVE) er sett ved bruk av ESA, bl.a. venøse og arterielle tromboser og emboli (inkl. fatale), som dyp venetrombose, lungeembolisme, retinal trombose og hjerteinfarkt. Cerebrovaskulære hendelser som cerebralt infarkt, cerebral blødning og transitorisk iskemisk anfall er også sett. Risiko for TVE skal vurderes nøye opp mot behandlingsfordel, spesielt ved underliggende risikofaktorer for TVE, som overvekt og anamnese med TVE. Hb-nivå bør overvåkes nøye hos alle pasienter pga. mulig økt risiko for tromboemboliske hendelser og død når Hb overstiger konsentrasjonsområdet for indikasjonen som behandles. Moderat, doserelatert økning i platetallet innen normalområdet kan oppstå, som går tilbake ved videre behandling, samt trombocytemi over normalområdet. Platetallet bør overvåkes regelmessig de første 8 ukene. Andre årsaker til anemi (jern-, vitamin B₁₂- eller folatmangel, aluminiumforgiftning, infeksjon/inflammasjon, blodtap, hemolyse og enhver form for benmargsfibrose) bør undersøkes og behandles før oppstart og ved doseøkninger. I de fleste tilfeller vil serumferritin falle parallelt med økning i samlet cellevolum. For å sikre optimal respons, bør det forsikres at jernlagre er tilstrekkelige og at jerntilskudd gis ved behov. Jerntilskudd tilsv. 200-300 mg​/​dag og 100-200 mg​/​dag peroralt hos hhv. voksne og barn, anbefales ved ferritinnivå <100 ng/ml og kronisk nyresvikt. Kreftpasienter med transferrinmetning <20% bør få peroralt jerntilskudd 200-300 mg​/​dag. Pasienter i et autologt predonasjonsprogram bør få peroralt jerntilskudd på 200 mg​/​dag i flere uker før start av autolog donasjon og under hele behandlingen med epoetin zeta, for å oppnå høye jernlagre. Ved planlagt større elektiv ortopedisk kirurgi bør det gis jerntilskudd 200 mg​/​dag peroralt under hele behandlingen. Hvis mulig bør jerntilskudd gis før behandlingsstart. Porfyri: Brukes med forsiktighet ved porfyri, da det er sett svært sjeldent utvikling eller forverring av porfyri ved behandling. Alvorlige kutane bivirkninger (SCAR) som Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN), inkl. livstruende og fatale, er sett i forbindelse med behandling, særlig med langtidsvirkende epoetiner. Pasienten bør informeres om symptomer og oppfølging mtp. hudreaksjoner. Ved symptomer på slike reaksjoner, bør behandling seponeres umiddelbart og alternativ behandling vurderes. Ved alvorlige hudreaksjoner som SJS eller TEN etter behandling, skal ikke behandlingen på noe tidspunkt startes opp igjen. Erytoaplasi (Pure Red Cell Aplasia/PRCA): Antistoff-mediert PRCA er sett etter måneder til år med behandling med epoetiner, særlig ved kronisk nyresvikt. Tilfeller er sett ved hepatitt C hvor interferon og ribavirin er brukt samtidig med ESA. Epoetin zeta er ikke godkjent som behandling av anemi ved hepatitt C. Ved plutselig terapisvikt i form av Hb-reduksjon (1-2 g​/​dl pr. måned) med økende transfusjonsbehov, bør retikulocytter telles og typiske årsaker til manglende respons utredes. Paradoksal Hb-reduksjon og utvikling av alvorlig anemi med lavt retikulocyttall bør medføre seponering og bestemmelse av anti-erytropoietin antistoff. Benmargsundersøkelse bør også vurderes for diagnostisering av PRCA. Annen ESA-behandling bør ikke startes grunnet fare for kryssreaksjon. Symptomatisk anemi hos voksne og barn med kronisk nyresvikt: Hb bør måles regelmessig under behandlingen inntil et stabilt nivå er nådd, og deretter periodevis. Hb-økning på ca. 1 g​/​dl (0,62 mmol​/​liter) pr. måned bør tilstrebes. For å redusere risiko for hypertensjon bør Hb-økning ikke overstige 2 g​/​dl (1,25 mmol​/​liter) pr. måned. Økt risiko for død og alvorlige kardiovaskulære hendelser er sett når ESA er gitt for å oppnå Hb >12 g​/​dl (7,5 mmol​/​liter). Hb-nivå bør ikke overstige den øvre anbefalte grensen under Dosering. Forsiktighet utvises ved doseøkning da høye kumulative doser kan være forbundet med økt risiko for død, alvorlige kardiovaskulære og cerebrovaskulære hendelser. Ved dårlig Hb-respons, bør alternative forklaringer på dårlig respons vurderes. Ved s.c. bruk bør det overvåkes regelmessig for manglende effekt, definert som manglende eller redusert respons hos pasienter som tidligere har respondert på behandling. Tilstanden karakteriseres av vedvarende Hb-reduksjon til tross for økt dose epoetin zeta. Ved lange doseringsintervaller (sjeldnere enn 1 gang pr. uke) kan økt dose være nødvendig for at adekvat Hb-nivå opprettholdes. Hb-nivå bør overvåkes regelmessig. Shunttromboser er sett ved hemodialyse, særlig hos pasienter som lett får hypotensjon eller ved komplikasjoner med arteriovenøs fistel (stenose, aneurisme osv.). Tidlig kontroll av shunt og tromboseprofylakse ved f.eks. acetylsalisylsyre anbefales. Isolerte tilfeller av hyperkalemi av ukjent årsak er sett. Serumelektrolytter bør følges nøye. Ved økt eller stigende kaliumnivå må midlertidig seponering vurderes inntil kaliumnivået er korrigert. Nødvendig behandling av hyperkalemi skal gis. Pga. økt hematokrit under behandling med epoetin alfa kan hyppig justering av heparindosen under hemodialyse være nødvendig. Ekstrakorporal koagulasjon kan forekomme om heparindosen ikke er optimal. Korrigering av anemi med epoetin zeta hos nyresviktpasienter som ikke har startet opp med dialyse, er ikke forbundet med aksellerert utvikling av nyresvikt. Kjemoterapiindusert anemi: Hb bør måles jevnlig under behandling inntil stabilt nivå nås, og deretter periodevis. Epoetiner er vekstfaktorer som muligens kan stimulere tumorvekst. Betydning for tumorprogresjon eller redusert progresjonsfri overlevelse kan ikke utelukkes. Bruk av ESA er forbundet med redusert lokoregional kontroll av tumor eller redusert total overlevelse, se SPC. På bakgrunn av dette bør den foretrukne behandling av anemi ved kreft være blodoverføring i noen kliniske situasjoner. Behandling med rekombinant erytropoetin bør baseres på nytte-​/​risikovurdering i samråd med pasient og spesifikk klinisk kontekst. Faktorer som bør vurderes er tumortype og tumorstadium, grad av anemi, forventet levetid, behandlingssted og pasientens ønske. Hos kreftpasienter i kjemoterapi (med mulig transfusjonsbehov) er det viktig å ta i betraktning at behandlingseffekt ikke kan forventes før etter 2-3 uker. Kirurgipasienter i et autologt predonasjonsprogram: Alle advarsler og forsiktighetsregler i forbindelse med autologe predonasjonsprogram skal overholdes, spesielt rutinemessig erstatning av væskevolum. Planlagt, større elektiv ortopedisk kirurgi: God blodhåndteringspraksis bør alltid følges. Pasienten bør få egnet tromboseprofylakse, da trombotiske og vaskulære hendelser kan oppstå hos kirurgiske pasienter, spesielt ved underliggende kardiovaskulær sykdom. Særlig forsiktighet utvises ved predisponering for dyp venetrombose. Epotein zeta bør ikke brukes ved baseline Hb-nivå >13 g​/​dl, da økt risiko for postoperative trombotiske​/​vaskulære hendelser ikke kan utelukkes. Hjelpestoffer: Inneholder fenylalanin som kan være skadelig ved fenylketonuri (Føllings sykdom). Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium i hver dose, og er så godt som natriumfritt.