Renitec

MSD

ACE-hemmer.

ATC-nr.: C09A A02

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 C09A A02
Enalapril
 
Miljørisko: Miljøpåvirkning av enalapril kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Enalapril har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at enalapril er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 14.10.2014) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 5 mg, 10 mg og 20 mg: Hver tablett inneh.: Enalaprilmaleat 5 mg, resp. 10 mg og 20 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: 10 mg og 20 mg: Jernoksid (E 172).


Indikasjoner:

Hypertensjon. Symptomatisk hjertesvikt. Forebygging av symptomatisk hjertesvikt hos pasienter med asymptomatisk venstre ventrikkeldysfunksjon (ejeksjonsfraksjon ≤35%).

Dosering:

Dosen bør tilpasses individuelt. Blodtrykk og nyrefunksjon bør monitoreres nøye både før og etter behandlingsstart siden hypotensjon og (mer sjelden) påfølgende nyresvikt er rapportert. Serumkalium bør også monitoreres. Hypotensjon som fremtrer etter initialdose indikerer ikke at hypotensjon vil forekomme ved fortsatt bruk, og kontraindikerer derfor ikke videre bruk.
Hypertensjon: Startdose voksne: 5-20 mg 1 gang daglig avhengig av graden av hypertensjon og pasientens tilstand. Ved mild hypertensjon er anbefalt startdose 5-10 mg. Startdose på 5 mg og medisinsk overvåkning anbefales ved sterkt aktivert renin-angiotensin-aldosteronsystem. Diuretikabehandling bør seponeres 2-3 dager før enalaprilbehandling hvis mulig. Startdose på ≤5 mg og monitorering av nyrefunksjon og serumkalium anbefales. Vedlikeholdsdose voksne: 20 mg daglig. Maks. 40 mg daglig. Barn 20-<50 kg: Anbefalt startdose er 2,5 mg (1/2 tablett à 5 mg) 1 gang daglig. Doseringen bør justeres etter pasientens behov til maks. 20 mg daglig. Barn ≥50 kg: Anbefalt startdose er 5 mg 1 gang daglig. Doseringen bør justeres etter pasientens behov til maks. 40 mg.
Hjertesvikt/asymptomatisk venstre ventrikkeldysfunksjon: Startdose voksne: 2,5 mg (1/2 tablett à 5 mg). Anbefalt dosetitrering:

Dag

Dose (mg/dag)

1-3

2,5 mg/dag1 som enkeltdose

4-7

5 mg/dag fordelt på 2 doser

8-14

10 mg/dag som 1 dose eller fordelt på 2

15-28

20 mg/dag som 1 dose eller fordelt på 2

1Spesielle forholdsregler tas ved samtidig bruk av diuretika eller ved nedsatt nyrefunksjon. Vedlikeholdsdose voksne: Vanligvis 20 mg daglig, gitt som 1 dose eller fordelt på 2 doser. Maks. 40 mg fordelt på 2 doser.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Vanligvis anbefales lavere doser og/eller lengre doseringsintervall. Veiledende skjema:

ClCR (ml/minutt)

Startdose (mg/dag)

>30-<80

5-10 mg

>10-≤30

2,5 mg

≤10

2,5 mg på dialysedager

Enalaprilat elimineres ved dialyse. Dosering på ikke-dialysedager tilpasses blodtrykksrespons. Enalapril anbefales ikke hos nyretransplanterte. Barn: Begrenset erfaring vedrørende effekt og sikkerhet ved hypertensjon hos barn >6 år, og ingen erfaring ved andre indikasjoner. Farmakokinetiske data for barn >2 måneder er begrenset. Preparatet er ikke anbefalt til barn ved andre indikasjoner enn hypertensjon. Ikke anbefalt til nyfødte og barn med glomerulusfiltrasjonshastighet <30 ml/minutt/1,73 m2 pga. manglende data. Eldre: Dosen bør tilpasses nyrefunksjon.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Svelges hele. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner:

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre ACE-hemmere. Angionevrotisk ødem i forbindelse med tidligere ACE-hemmerbehandling. Arvelig og idiopatisk angioødem. 2. og 3. trimester av svangerskapet. Samtidig bruk av preparater som inneholder aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR < 60ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler:

Symptomatisk hypotensjon: Kan sees både hos pasienter med hjertesvikt og hypertensjon, fortrinnsvis hos volum- og/eller saltdepleterte (diuretika, saltrestriksjon, brekninger, diaré, dialyse). Oftere ved alvorlig enn ved mild/moderat hjertesvikt. Sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Hos pasienter med sannsynlighet for hypotensjon bør behandlingen startes under nøye kontroll; likeledes bør pasientene holdes under observasjon ved endring av enalapril og/eller diuretikumdosering. Samme forsiktighetsregler gjelder for pasienter med iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom. Kraftig blodtrykksfall kan hos disse pasientene resultere i hhv. hjerteinfarkt eller cerebrovaskulært insult. Hos noen hjertesviktpasienter med normalt eller lavt utgangsblodtrykk, kan en ytterligere reduksjon av blodtrykk finne sted. Ved symptomgivende blodtrykksfall reduseres diuretikum- og/eller enalaprildosen. Behandlingen seponeres ikke, med mindre hypotensjonen forblir symptomgivende etter ev. dosereduksjon. Dersom hypotensjon oppstår, legges pasienten ned, og om nødvendig gis infusjon av natriumklorid 9 mg/ml for å øke plasmavolumet. Hypotensjon vil vanligvis ikke kontraindisere fortsatt behandling etter at plasmavolum og blodtrykk er korrigert. Aorta- eller mitralklaffstenose/hypertrofisk kardiomyopati: ACE-hemmere bør gis med forsiktighet til pasienter hvor passasjen fra venstre ventrikkel er obstruert, og unngås ved kardiogent sjokk og hemodynamisk signifikant obstruksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Nyresvikt er rapportert hovedsakelig hos pasienter med alvorlig hjertesvikt eller underliggende nyresykdommer inkl. nyrearteriestenose. Vanligvis reversibel forutsatt at den oppdages raskt og behandles riktig. Økt blodurea og kreatinin er også rapportert hos noen hypertonikere uten åpenbar preeksisterende nyresykdom. Dosereduksjon og/eller seponering av diuretikum og/eller enalapril kan være nødvendig, se Dosering. Renovaskulær hypertensjon: Ved bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en alenefungerende nyre, bør behandlingen innledes med lave doser og forsiktig titrering under nøye overvåkning av nyrefunksjonen. Leversvikt: ACE-hemmere har i sjeldne tilfeller vært assosiert med et syndrom som utvikles til fulminant hepatisk nekrose og noen ganger død. Pasienter som utvikler gulsott eller sterkt forhøyede leverenzymer bør derfor seponere behandlingen. Nøytropeni/agranulocytose: Nøytropeni/agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert. Enalapril bør brukes med ekstrem forsiktighet ved kollagen vaskulær sykdom, behandling med immunsuppressiver, allopurinol eller prokainamid, eller en kombinasjon av disse faktorene, spesielt ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Regelmessig monitorering av hvite blodceller anbefales og pasienten må oppfordres til å rapportere alle tegn på infeksjon. Overfølsomhet/angionevrotisk ødem: Angionevrotisk ødem krever øyeblikkelig seponering og relevant observasjon til pasienten er helt symptomfri. Selv i tilfeller der tungen er opphovnet uten at respirasjonen er påvirket, kan forlenget observasjon være påkrevd, fordi behandling med antihistaminer og kortikosteroider kan være utilstrekkelig. Ved affeksjon av tunge, glottis eller larynks kreves umiddelbart adekvat medisinsk behandling. Desensibilisering: Livstruende anafylaktoide reaksjoner ved samtidig behandling med ACE-hemmer har forekommet i forbindelse med desensibilisering med insektgift. De samme pasientene unngikk reaksjon hvis ACE-hemmeren ble midlertidig seponert før desensibiliseringen. Anafylaktiske reaksjoner ved LDL-aferese: Anafylaktiske reaksjoner, hos pasienter som gjennomgår LDL-aferese med dekstransulfat samtidig som de behandles med ACE-hemmer, unngås ved å seponere ACE-hemmer før hver aferese. Hyperkalemi: Under behandling med ACE-hemmere har følgende pasientgrupper økt risiko for hyperkalemi: Pasienter med nedsatt/forverret nyrefunksjon, alder (>70 år), diabetes mellitus, tilstøtende hendelser som dehydrering, akutt hjertedekompensasjon, metabolsk acidose, samtidig bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger. Hypoglykemi: Diabetikere bør informeres om å være svært oppmerksom på hypoglykemi, særlig 1. behandlingsmåned. Hemodialyse: Anafylaktoide reaksjoner er sett hos pasienter som ble dialysert med «high flux»-membraner (f.eks. AN69) og samtidig ble behandlet med ACE-hemmer. Hos disse bør en annen type dialysemembran eller en annen gruppe antihypertensiver vurderes. Hoste: Er rapportert ved bruk av ACE-hemmere. Karakteristisk sett uproduktiv, vedvarende, og opphører ved seponering. ACE-hemmer-indusert hoste må tas i betraktning ved differensialdiagnose av hoste. Kirurgi/anestesi: Enalaprilat kan blokkere angiotensin II-dannelsen sekundært til kompensatorisk reninfrigjøring, og hypotensjon kan oppstå under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med midler som gir blodtrykkssenkning. Dette kan korrigeres ved økning av plasmavolumet. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS): Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er ikke anbefalt da slik bruk er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det skje under overvåkning av spesialist og hyppig oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin-II reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Laktose: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Etnisitet: ACE-hemmere senker ikke blodtrykket like effektivt hos svarte pasienter pga. mulig lavere reninnivåer hos svarte hypertonikere. Kjøring og bruk av maskiner: Svimmelhet og tretthet kan forekomme.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09A A02
Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS): Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinasjon av ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er forbundet med høyere frekvens av bivirkninger som hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt), sammenlignet med behandling med ett enkelt legemiddel som påvirker RAAS. Andre antihypertensiver: Økt blodtrykksenkende effekt brukt sammen med andre antihypertensiver eller vasodilatorer. Kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger: Kan føre til signifikant økning av serumkalium. ACE-hemmere svekker diuretikaindusert kaliumtap. Dersom ledsagende behandling er indisert grunnet påvist hypokalemi, må denne gjennomføres varsomt og med hyppige serumkaliummålinger. Diuretika (tiazider eller loop-diuretika): For å forhindre hypotensjon ved tidligere diuretikabehandling kan diuretikumet seponeres, væske- eller saltinntak økes, ev. innlede enalaprilbehandlingen med lavere doser. Litium: Litiumclearance kan bli redusert. Dersom litiumsalter skal gis, bør litiumnivået i serum undersøkes nøye. TCA: Visse anestesimidler, TCA og antipsykotika kan gi ytterligere reduksjon av blodtrykket. Sympatomimetika: Kan redusere antihypertensiv effekt av ACE-hemmere. Antidiabetika: Kan føre til økt hypoglykemisk effekt og risiko for hypoglykemi. Dette er mest uttalt de første behandlingsukene og ved nedsatt nyrefunksjon. NSAID, inkl. selektive COX-2-hemmere: Kan redusere den blodtrykkssenkende effekten og i tillegg øke serumkalium og forverre nyrefunksjonen. Akutt nyresvikt kan forekomme i tilfeller med nedsatt nyrefunksjon (f.eks. eldre, væskemangel, diuretikabehandling). Disse effektene er vanligvis reversible. Enalapril kan trygt brukes samtidig med acetylsalisylsyre (kardiologiske doser), trombolytika og betablokkere. mTOR-hemmere (f.eks. temsirolimus, sirolimus, everolimus): Kan gi økt risiko for angioødem. Gull: Nitritoide reaksjoner (inkl. ansiktsrødme, kvalme, oppkast og hypotensjon) er i sjeldne tilfeller rapportert ved samtidig behandling med injiserbart gull (natriumaurotiomalat). Alkohol: Forsterker den antihypertensive effekten.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Ikke anbefalt i 1. trimester og kontraindisert i 2. og 3. trimester. Bør ikke startes under graviditet. Dersom videre bruk av ACE-hemmere ikke anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med en etablert sikkerhetsprofil. Hvis graviditet påvises, bør behandling med ACE-hemmere stanses umiddelbart og hensiktsmessig alternativ behandling startes. Det er kjent at eksponering for ACE-hemmere i 2. og 3. trimester kan gi føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Oligohydramnion hos moren, som antagelig tyder på nedsatt føtal nyrefunksjon, har forekommet og kan gi leddkontraktur, deformasjoner i kraniet og underutviklede lunger. Ultralydundersøkelse av nyrer og kranium anbefales. Spedbarn bør observeres nøye mht. hypotensjon hvis moren har brukt ACE-hemmere under svangerskapet. Amming: Begrensede farmakokinetiske data viser svært lav konsentrasjon i brystmelk. Ikke anbefalt ved amming av for tidlig fødte spedbarn og under de første få ukene etter fødselen, pga. en hypotetisk risiko for kardiovaskulære og renale effekter, og manglende klinisk erfaring. Bruk kan vurderes ved amming av eldre spedbarn, hvis nødvendig, og barnet monitoreres for bivirkninger.
Enalapril

Bivirkninger:

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Svimmelhet. Luftveier: Hoste. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, abdominalsmerter. Hjerte/kar: Hypotensjon (inkl. ortostatisk hypotensjon), brystsmerter, rytmeforstyrrelse, angina pectoris, takykardi. Hud: Utslett, hypersensitivitet/angionevrotisk ødem (med hevelse av ansikt, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og/eller larynks)1. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Hodepine, synkope. Psykiske: Depresjon, smaksforandringer. Undersøkelser: Hyperkalemi, forhøyet serumkreatinin. Øvrige: Fatigue. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi (inkl. aplastisk og hemolytisk). Gastrointestinale: Ileus, pankreatitt, oppkast, dyspepsi, forstoppelse, anoreksi, mageirritasjon, munntørrhet, magesår. Hjerte/kar: Flushing, ortostatisk hypotensjon, palpitasjoner, hjerteinfarkt eller cerebralt insult. Hud: Diaforese, pruritus, urticaria, alopesi. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Luftveier: Rhinoré, sår hals, heshet, bronkospasme/astma. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikt, proteinuri. Psykiske: Forvirring, somnolens, insomnia, nervøsitet, parestesi, vertigo. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi. Undersøkelser: forhøyet serumurea, hyponatremi. Øre: Tinnitus. Øvrige: Sykdomsfølelse, feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Nøytropeni, redusert hemoglobin/hematokrit, trombocytopeni, agranulocytose, benmargsdepresjon, pancytopeni, lymfadenopati, autoimmune sykdommer. Gastrointestinale: Stomatitt/aftøs ulcerasjon, glossitt. Hjerte/kar: Raynauds fenomen. Hud: Erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, pemfigus, erytrodermi. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Leversvikt, hepatocellulær eller kolestatisk hepatitt (inkl. nekrose), kolestase (inkl. gulsott). Luftveier: Lungeinfiltrater, rhinitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Nyre/urinveier: Oliguri. Psykiske: Uvanlige drømmer, søvnforstyrrelser. Undersøkelser: Forhøyede leverenzymer og serumbilirubin. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Endokrine: SIADH. Gastrointestinale: Intestinalt angioødem. Hud: Et symptomkompleks som kan inkludere følgende symptomer: Feber, serositt, vaskulitt, myalgi/myositt, artralgi/artritt, positiv ANA-test, forhøyet SR, eosinofili og leukocytose. Utslett, fotosensibilisering eller andre dermatologiske manifestasjoner av ulik alvorlighetsgrad kan forekomme. 1Kan forekomme når som helst i løpet av behandlingen. Dødsfall er svært sjelden rapportert som følge av angioødem knyttet til ødem i larynks eller tunge. Dersom tunge, glottis eller larynks er påvirket, vil pasienten trolig oppleve luftveisobstruksjon. Dette gjelder særlig pasienter som tidligere har gjennomgått luftveiskirurgi. Høyere insidens av angioødem er rapportert hos svarte pasienter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: Uttalt hypotensjon, som begynner omtrent 6 timer etter tablettinntak, ledsaget av blokade av renin-angiotensinsystemet, og stupor. Symptomer kan inkludere sirkulatorisk sjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste. Behandling: Symptomatisk og støttende. Behandlingen må avbrytes og pasienten observeres nøye. Foreslåtte tiltak inkluderer fremkalling av brekninger, administrering av aktivt kull og laksativ ved nylig inntatt dose, og korreksjon av dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon ved etablerte prosedyrer. Enalaprilat kan fjernes fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Se Giftinformasjonens anbefalinger C09A A02.

Egenskaper:

Virkningsmekanisme: Enalapril hydrolyseres til aktivt enalaprilat som hemmer ACE. Hemming av ACE reduserer mengden angiotensin II i plasma, som igjen gir økt reninaktivitet (pga. opphør av negativ «feedback» på reninfrisetting) og redusert aldosteronutskillelse. ACE er identisk med kinase II. Enalapril kan derfor også blokkere nedbrytningen av bradykinin, et potent vasopressorpeptid, men klinisk betydning er imidlertid uklar. Enalapril virker også antihypertensivt ved lav reninproduksjon. Enalapril reduserer den perifere arterielle karmotstand hos hypertonikere, men gir ingen eller ubetydelig forandring av hjertefrekvensen. Nyregjennomblødningen øker som regel, men glomerulusfiltrasjonen er vanligvis uforandret. Absorpsjon: Raskt (ca. 60%) uavhengig av matinntak. Cmax av enalapril nås innen 1 time. Cmax av enalaprilat nås etter ca. 4 timer. Proteinbinding: Overstiger ikke 60%. Uten klinisk betydning. Halveringstid: Ca. 11 timer. Steady state nås etter 4 dager ved normal nyrefunksjon. Metabolisme: Ingen ytterligere metabolisme etter hydrolyse av enalapril. Utskillelse: Både uomdannet enalapril (ca. 20% av dosen) og enalaprilat (ca. 40% av dosen) utskilles. Hovedsakelig via nyrene.

Sist endret: 13.06.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

07.06.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Renitec, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg98 stk. (blister)
091652
Blå resept
Byttegruppe
88,10 (trinnpris 88,10)CSPC_ICON
10 mg98 stk. (blister)
459099
Blå resept
Byttegruppe
129,10 (trinnpris 129,10)CSPC_ICON
20 mg98 stk. (blister)
091686
Blå resept
Byttegruppe
160,10 (trinnpris 160,10)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (hjertekrampe): Brystsmerster som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

dermatitt (hudbetennelse): Hudbetennelse.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelser: Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

gulsott (ikterus, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

immunsuppressiv: Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (ereksjonssvikt, erektil dysfunksjon): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri: Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde &lt;500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

siadh: (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

somnolens: Sykelig søvnighet.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca: (TCA: Trisykliske antidepressiver) En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.