Renitec Comp

MSD

ACE-hemmer og diuretikum.

ATC-nr.: C09B A02

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09A A02
Enalapril
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av enalapril kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Enalapril har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at enalapril er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 20 mg/12,5 mg: Hver tablett inneh.: Enalaprilmaleat 20 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Hypertensjon når monoterapi med ACE-hemmere ikke har gitt tilstrekkelig effekt.

Dosering

Anbefalt dose er 1 tablett daglig. Behandlingen bør startes med enalaprilmaleat 20 mg/hydroklortiazid 6 mg. Renitec Comp kan forsøkes ved utilstrekkelig respons.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Anbefales ikke som startbehandling hos pasienter med ClCR 30-80 ml/minutt, da startdosen med enalapril hos disse pasientene er 5‑10 mg. Kontraindisert hos pasienter med ClCR ≤30 ml/minutt. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke da sikkerhet og effekt ikke er klarlagt. Diuretikabehandlede pasienter: Kan være volum- og/eller saltdepleterte og kan utvikle symptomgivende hypotensjon i forbindelse med behandlingsstart. Diuretikumet bør derfor seponeres 2-3 dager før behandlingsstart.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Kan deles for å lette svelging (delestrek), men ikke for å dele tabletten i like doser.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre sulfonamidderivater. Angionevrotisk ødem i forbindelse med tidligere behandling med ACE-hemmer. Arvelig og idiopatisk angioødem. 2 og 3. trimester av svangerskapet. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. ClCR ≤30 ml/minutt. Anuri. Samtidig bruk av preparater som inneholder aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2). I kombinasjon med sakubitril/valsartan pga. økt risiko for angioødem. Skal ikke gis innenfor 36 timer etter bytte til eller fra sakubitril/valsartan (inneholder en neprilysinhemmer).

Forsiktighetsregler

Hypotensjon og elektrolytt-/væskeforstyrrelser: Kan sees både hos pasienter med hjertesvikt og hypertensjon, spesielt hos volum- og/eller saltdepleterte (diuretika, saltrestriksjon, brekninger, diaré, dialyse). Jevnlig kontroll av serumelektrolytter bør foretas. Pasienter med iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom bør observeres nøye. Kraftig blodtrykksfall kan hos disse pasientene resultere i hjerteinfarkt eller cerebrovaskulært insult. Symptomatisk hypotensjon er observert ved hjertesvikt, med eller uten samtidig nedsatt nyrefunksjon. Dersom hypotensjon oppstår, legges pasienten ned, og om nødvendig gis infusjon av natriumklorid 9 mg/ml for å øke plasmavolumet. Hypotensjon vil vanligvis ikke kontraindisere fortsatt behandling etter at plasmavolum og blodtrykk er korrigert. Aortastenose/hypertrofisk kardiomyopati: Bør gis med forsiktighet til pasienter hvor passasjen fra venstre ventrikkel er obstruert, og unngås ved kardiogent sjokk og hemodynamisk signifikant obstruksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering og Kontraindikasjoner. Bør ikke gis ved ClCR 30-80 ml/minutt med mindre titrering med enalapril har vist behov for de doser som inngår i kombinasjonen. Noen hypertensive pasienter med hjertesvikt, uten åpenbar preeksisterende nyresykdom eller underliggende nyresykdom inkl. nyrearteriestenose, har utviklet vanligvis små og forbigående økninger av blodurea og serumkreatinin når enalapril er blitt gitt samtidig med et diuretikum. Dersom dette skjer må behandlingen seponeres. Vanligvis reversibel forutsatt at den oppdages raskt og behandles riktig. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS): Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er ikke anbefalt da slik bruk er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det skje under overvåkning av spesialist og hyppig oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin-II reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Renovaskulær hypertensjon: Ved bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en alenefungerende nyre, bør behandlingen innledes med lave doser og forsiktig titrering, under nøye overvåkning av nyrefunksjonen. Leversykdom: Se Kontraindikasjoner. ACE-hemmere har i sjeldne tilfeller vært assosiert med et syndrom som utvikles til fulminant hepatisk nekrose og noen ganger død. Pasienter som utvikler gulsott eller sterkt forhøyede leverenzymer bør derfor seponere behandlingen. Nøytropeni/agranulocytose: Nøytropeni/agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert. Enalapril bør brukes med ekstrem forsiktighet ved kollagen vaskulær sykdom, behandling med immunsuppressiver, allopurinol eller prokainamid, eller en kombinasjon av disse faktorene, spesielt ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Regelmessig monitorering av hvite blodceller anbefales og pasienten må oppfordres til å rapportere alle tegn på infeksjon. Overfølsomhet/angionevrotisk ødem: Sensitivitetsreaksjoner kan oppstå uavhengig av tidligere allergi eller bronkialastma. Forverring av systemisk lupus erythematosus er rapportert. Angionevrotisk ødem krever øyeblikkelig seponering og relevant observasjon til pasienten er helt symptomfri. Selv i tilfeller der tungen er opphovnet uten at respirasjonen er påvirket, kan forlenget observasjon være påkrevd, fordi behandling med antihistaminer og kortikosteroider kan være utilstrekkelig. Ved affeksjon av tunge, glottis eller larynks kreves umiddelbart adekvat medisinsk behandling. Samtidig bruk med neprilysinhemmer kan gi økt risiko for angioødem. Desensibilisering: Livstruende anafylaktoide reaksjoner ved samtidig behandling med ACE-hemmer har forekommet i forbindelse med desensibilisering med insektgift. De samme pasientene unngikk reaksjon hvis ACE-hemmeren ble midlertidig seponert før desensibiliseringen. Anafylaktiske reaksjoner ved LDL-aferese: Anafylaktiske reaksjoner, hos pasienter som gjennomgår LDL-aferese med dekstransulfat samtidig som de behandles med ACE-hemmer, kan unngås ved å seponere ACE-hemmer før hver aferese. Hypokalemi/hypomagnesemi: Tiazider kan gi væske- og elektrolyttforstyrrelser. Risikoen for hypokalemi er størst ved levercirrhose, rask diurese, utilstrekkelig oralt elektrolyttinntak og samtidig behandling med kortikosteroider eller ACTH. Tiazider kan øke magnesiumutskillelsen i urinen. Hyperkalemi: Under behandling med ACE-hemmere har følgende pasientgrupper økt risiko for hyperkalemi: Pasienter med nedsatt/forverret nyrefunksjon, alder (>70 år), diabetes mellitus, tilstøtende hendelser som dehydrering, akutt hjertedekompensasjon, metabolsk acidose, samtidig bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger. Hypoglykemi: Tiazidterapi kan gi nedsatt glukosetoleranse. Dosejustering av antidiabetika, inkl. insulin, kan være nødvendig. Diabetikere bør informeres om å være svært oppmerksom for hypoglykemi, særlig 1. behandlingsmåned. Hyperkalsemi: Tiazidbehandling kan redusere kalsiumutskillelsen i urinen og gi en intermitterende og svak økning av serumkalsium. Markert hyperkalsemi kan tyde på skjult hyperparatyreoidisme. Hyperurikemi: Tiazider bør seponeres før undersøkelse av parathyreoideafunksjonen. Tiazidbehandling kan utløse hyperurikemi og/eller urinsyregikt. Enalapril kan imidlertid øke urinutskillelsen av urinsyre og derved motvirke hyperurikemisk effekt. Hyperurikemisk effekt er ikke sett ved hydroklortiazid 6 mg. Hemodialyse: Ikke indisert til hemodialysepasienter pga. nyresvikt. Anafylaktoide reaksjoner er sett hos pasienter som ble dialysert med «high flux»-membraner (f.eks. AN69) og samtidig behandlet med ACE-hemmer. Hos disse bør en annen type dialysemembran eller en annen gruppe antihypertensiver overveies. Kirurgi/anestesi: Enalaprilat kan blokkere angiotensin II-dannelsen sekundært til kompensatorisk reninfrigjøring, og hypotensjon kan oppstå under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med midler som gir blodtrykkssenkning. Dette kan korrigeres ved økning av plasmavolumet. Hoste: Er rapportert ved bruk av ACE-hemmere. Karakteristisk sett uproduktiv, vedvarende og opphører ved seponering. ACE-hemmer-indusert hoste må tas i betraktning ved differensialdiagnostisering av hoste. Laktose: Inneholder laktose, og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Antidoping-tester: Hydroklortiazid kan gi positivt testresultat. Etnisitet: ACE-hemmere senker ikke blodtrykket like effektivt hos svarte pasienter pga. mulig lavere reninnivåer hos svarte hypertonikere. Bilkjøring og bruk av maskiner: Svimmelhet og tretthet kan forekomme.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09B A02
Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS): Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinasjon av ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er forbundet med høyere frekvens av bivirkninger som hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt), sammenlignet med behandling med ett enkelt legemiddel som påvirker RAAS. Andre antihypertensiver: Økt blodtrykkssenkende effekt brukt sammen med andre antihypertensiver eller vasodilatatorer. Kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og kaliumholdige salterstatninger: Kan føre til signifikant økning av serumkalium. ACE-hemmere svekker diuretikaindusert kaliumtap. Dersom ledsagende behandling er indisert grunnet påvist hypokalemi, må denne gjennomføres varsomt og med hyppige serumkaliummålinger. Diuretika (tiazider eller loop-diuretika): For å forhindre hypotensjon ved tidligere diuretikabehandling kan diuretikumet seponeres, væske- eller saltinntak økes, ev. innlede enalaprilbehandlingen med lavere doser. Litium: Litiumclearance kan bli redusert. Dersom litiumsalter skal gis, bør litiumnivået i serum undersøkes nøye. Antidiabetika: Kan føre til økt hypoglykemisk effekt og risiko for hypoglykemi. Mest uttalt i de første behandlingsukene og ved nedsatt nyrefunksjon. Dosejustering kan være nødvendig. NSAID, inkl. selektive COX-2-hemmere: Kan redusere den blodtrykkssenkende og diuretiske effekten, og i tillegg øke serumkalium og forverre nyrefunksjonen. Akutt nyresvikt kan forekomme i tilfeller med nedsatt nyrefunksjon (f.eks. eldre, væskemangel, diuretikabehandling). Disse effektene er vanligvis reversible. Acetylsalisylsyre, trombolytika og betablokkere: Enalapril kan trygt brukes samtidig med acetylsalisylsyre (kardiologiske doser), trombolytika og betablokkere. TCA: Kan gi ytterligere reduksjon av blodtrykket. Kaliuretiske legemidler: Hydroklortiazid kan øke kalium- og/eller magnesiumtap. Neprilysinhemmere: Samtidig bruk kan gi økt risiko for angioødem. Sympatomimetika: Kan redusere antihypertensiv effekt av ACE-hemmere. Pressoraminer: Kan få redusert effekt. Kortikosteroider, ACTH: Intensivert elektrolyttmangel. Digitalisglykosider: Hypokalemi indusert av tiazidbehandling kan forsterke effekten av digitalisglykosider. Økt QT-intervall (kinin, prokainamid, amiodaron, sotalol): Økt risiko for torsades de pointes. Cytostatika: Tiazider kan redusere utskillelsen og potensere den myelosuppressive effekten. Ikke-depolariserende muskelrelaksantia: Tiazider kan øke følsomhet av tubokurarin. Kolestyramin og kolestipolresiner: Redusert absorpsjon av hydroklortiazid ved tilstedeværelse av anionbytteresiner. Binder hydroklortiazid og reduserer absorpsjonen fra mage-tarmkanalen med opptil hhv. 85% og 43%. mTOR-hemmere (f.eks. temsirolimus, sirolimus, everolimus): Kan gi økt risiko for angioødem. Gull: Nitritoide reaksjoner (inkl. ansiktsrødme, kvalme, oppkast og hypotensjon) er i sjeldne tilfeller rapportert ved samtidig behandling med injiserbart gull (natriumaurotiomalat). Alkohol: Forsterker den antihypertensive effekten og kan potensere ortostatisk hypotensjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: ACE-hemmere: Ikke anbefalt i 1. trimester og kontraindisert i 2. og 3. trimester. Bør ikke startes under graviditet. Dersom videre bruk av ACE-hemmere ikke anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med etablert sikkerhetsprofil. Hvis graviditet påvises, bør behandling med ACE-hemmere stanses umiddelbart, og hensiktsmessig alternativ behandling startes. Det er kjent at eksponering for ACE-hemmere i 2. og 3. trimester kan gi føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Oligohydramnion hos moren, som antagelig tyder på nedsatt føtal nyrefunksjon, har forekommet og kan gi leddkontraktur, deformasjoner i kraniet og underutviklede lunger. Ultralydundersøkelse av nyrer og kranium anbefales. Spedbarn bør observeres nøye mht. hypotensjon hvis moren har brukt ACE-hemmere under svangerskapet. Hydroklortiazid: Begrenset erfaring med bruk under graviditet, spesielt under 1. trimester. Hydroklortiazid går over i placenta. Bruk under 2. og 3. trimester kan påvirke foster-placentaperfusjon og kan gi ikterus, elektrolyttubalanse og trombocytopeni hos fostre og nyfødte. Pga. risikoen for redusert plasmavolum og hypoperfusjon av placenta, bør ikke hydroklortiazid brukes ved svangerskapsødem, svangerskapshypertensjon eller preeklampsi, med mindre sykdomsutviklingen tilsier det. Hydroklortiazid bør ikke brukes ved essensiell hypertensjon hos gravide bortsett fra i sjeldne tilfeller når ingen annen behandling kan gis.
Amming: Enalapril: Begrensede data viser svært lav konsentrasjon i brystmelk. Ikke anbefalt ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn, pga. hypotetisk risiko for kardiovaskulære og renale effekter, og manglende klinisk erfaring. Bruk kan vurderes ved amming av eldre spedbarn, hvis nødvendig, og barnet monitoreres for bivirkninger. Hydroklortiazid: Utskilles i små mengder. Tiazider i høye doser som gir intens diurese kan forstyrre melkeproduksjonen. Bruk av hydroklortiazid under amming anbefales ikke, og dersom det må brukes skal dosene holdes så lave som mulig.
Enalapril|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Svimmelhet. Luftveier: Hoste. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, abdominalsmerter. Hjerte/kar: Hypotensjon (inkl. ortostatisk hypotensjon), rytmeforstyrrelser, angina pectoris, takykardi. Hud: Utslett (eksantem), hypersensitivitet/angionevrotisk ødem (med hevelse av ansikt, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og/eller larynks)1. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Hodepine, synkope smaksforandring. Psykiske: Depresjon, Stoffskifte/ernæring: hypokalemi, økt kolesterol, økte triglyserider, hyperurikemi. Undersøkelser: Hyperkalemi, forhøyet serumkreatinin. Øvrige: Brystsmerter, fatigue. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi (inkl. aplastisk og hemolytisk). Gastrointestinale: Ileus, pankreatitt, oppkast, dyspepsi, forstoppelse, anoreksi, mageirritasjon, munntørrhet, magesår, flatulens. Hjerte/kar: Flushing, palpitasjoner, hjerteinfarkt eller cerebralt insult. Hud: Diaforese, pruritus, urticaria, alopesi. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Luftveier: Rhinoré, sår hals, heshet, bronkospasme/astma. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikt, proteinuri. Psykiske: Forvirring, somnolens, insomnia, nervøsitet, parestesi, vertigo, nedsatt libido. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, hypomagnesemi, urinsyregikt. Undersøkelser: Forhøyet serumurea, hyponatremi. Øvrige: Sykdomsfølelse, feber, tinnitus. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Nøytropeni, redusert hemoglobin/hematokrit, trombocytopeni, agranulocytose, benmargsdepresjon, leukopeni, pancytopeni, lymfadenopati, autoimmune sykdommer. Gastrointestinale: Stomatitt/aftøs ulcerasjon, glossitt. Hjerte/kar: Raynauds fenomen. Hud: Erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, purpura, kutant lupus erytematosus, erytrodermi, pemfigus. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Leversvikt, levernekrose (kan være fatal), hepatocellulær eller kolestatisk hepatitt, gulsott, kolecystitt. Luftveier: Lungeinfiltrater, åndenød (inkl. pneumonitt og lungeødem), rhinitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Nyre/urinveier: Oliguri, interstitiell nefritt. Psykiske: Uvanlige drømmer, søvnforstyrrelser, parese (skyldes hypokalemi). Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Undersøkelser: Forhøyede leverenzymer og serumbilirubin. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Intestinalt angioødem. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalsemi. Ukjent frekvens: Endokrine: SIADH. Hud: Et symptomkompleks som kan inkludere følgende symptomer: Feber, serositt, vaskulitt, myalgi/myositt, artralgi/artritt, positiv ANA-test, forhøyet SR, eosinofili og leukocytose. Utslett, fotosensibilisering eller andre dermatologiske manifestasjoner av ulik alvorlighetsgrad kan forekomme. 1Kan forekomme når som helst i løpet av behandlingen. Dødsfall er svært sjelden rapportert som følge av angioødem knyttet til ødem i larynks eller tunge. Dersom tunge, glottis eller larynks er påvirket, vil pasienten trolig oppleve luftveisobstruksjon. Dette gjelder særlig pasienter som tidligere har gjennomgått luftveiskirurgi. Høyere insidens av angioødem er rapportert hos svarte pasienter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Enalapril: Uttalt hypotensjon, som begynner omtrent 6 timer etter tablettinntak, ledsaget av blokade av renin-angiotensinsystemet, og stupor. Symptomer kan inkludere sirkulatorisk sjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste. Hydroklortiazid: Elektrolyttmangel (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi) og dehydrering pga. for høy diurese. Hvis digitalis også er tilført, kan hypokalemi fremheve kardiale arytmier.
Behandling: Symptomatisk og støttende. Behandlingen avbrytes og pasienten observeres nøye. Foreslåtte tiltak inkluderer fremkalling av brekninger, administrering av aktivt kull og laksativ ved nylig inntatt dose, og korreksjon av dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon ved etablerte prosedyrer. Enalaprilat kan fjernes fra sirkulasjonen ved hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For enalapril C09A A02 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Enalapril hydrolyseres til aktivt enalaprilat som hemmer ACE. Hemming av ACE reduserer mengden angiotensin II i plasma, som igjen gir økt reninaktivitet (pga. opphør av negativ feedback på reninfrisetting) og redusert aldosteronutskillelse. ACE er identisk med kinase II. Enalapril kan derfor også blokkere nedbrytningen av bradykinin, et potent vasopressorpeptid, men klinisk betydning er imidlertid uklar. Enalapril virker også antihypertensivt ved lav reninproduksjon. Hydroklortiazid er et diuretikum og antihypertensiv som øker plasma-renin-aktiviteten. Hydroklortiazid hemmer renal reabsorpsjon av elektrolytter i distale tubuli, og øker utskillelsen av natrium, klor, kalium, magnesium, hydrogenkarbonat og vann. Utskillelsen av kalsium kan bli redusert. Den kaliumtapende effekten av tiazider reduseres vanligvis av den kaliumsparende effekten av enalapril. Samtidig administrering av enalapril og hydroklortiazid gir en større blodtrykkssenkende effekt enn monoterapi.
Absorpsjon: Raskt (ca. 60%) uavhengig av matinntak. Cmax av enalapril nås innen 1 time. Cmax av enalaprilat nås etter ca. 4 timer. Hydroklortiazid: Diuretisk effekt innen 2 timer. Maks. effekt oppnås etter 4 timer. Klinisk adekvat diuretisk effekt vedvarer i 6-12 timer.
Proteinbinding: Enalaprilat: Overstiger ikke 60%. Uten klinisk betydning.
Halveringstid: Enalaprilat: Ca. 11 timer. Steady state nås etter 4 dager ved normal nyrefunksjon.
Metabolisme: Enalaprilat: Ingen ytterligere metabolisme etter hydrolyse av enalapril.
Utskillelse: Både uomdannet enalapril (ca. 20% av dosen) og enalaprilat (ca. 40% av dosen) utskilles hovedsakelig via nyrene. Hydroklortiazid: Utskilles uforandret i urin. Minst 61% av tilført hydroklortiazid utskilles innen 24 timer.

Sist endret: 13.11.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

29.10.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Renitec Comp, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
446393
Blå resept
Byttegruppe
227,10 (trinnpris 221,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

allergi (hypersensitivitet): Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaforese (hyperhidrose, overdreven svetting): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

elektrolyttmangel: Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Hvis det blir for lite av et mineral kalles det elektrolyttmangel, det kan da være nødvendig med tilskudd f.eks. i form av tabletter/kapsler eller infusjon.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.