Pranolol

Actavis

Ikke-selektiv betablokker.

ATC-nr.: C07A A05

  

  Propranolol forbudt iht. WADAs dopingliste, med visse unntak/restriksjoner

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C07A A05
Propranolol
 
PNEC: 0,23 μg/liter
Salgsvekt: 263,14674 kg
Miljørisiko: Bruk av propranolol gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Propranolol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Propranolol brytes ned i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 26.10.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 20 mg, 40 mg og 80 mg: Hver tablett inneh.: Propranololhydroklorid 20 mg, resp. 40 mg og 80 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Angina pectoris. Hypertensjon. Arytmier, spesielt ved supraventrikulær takykardi, for reduksjon av ventrikkelfrekvensen ved atrieflimmer og ved ventrikulære ekstraslag. Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt. Migreneprofylakse. Benign essensiell tremor. Symptomatisk ved tyreotoksikose. Som tilleggsmedikasjon til alfablokkerende preparater ved feokromocytom.

Dosering

Individuell dosering og lavest mulig effektiv dose.
Angina pectoris: Voksne: Startdose 20-40 mg 3 ganger daglig, gradvis økning med 1 ukes mellomrom. Vanlig vedlikeholdsdose 160-240 mg pr. dag. Når optimal døgndose er nådd, kan den forsøksvis gis som 2 enkeltdoser.
Hypertensjon: Voksne: Vanlig startdose er 80 mg pr. dag (1 tablett à 40 mg 2 ganger daglig). Dosen økes gradvis etter behov opp til 320 mg pr. dag. Før hver dosejustering bør behandlingen pågå 1-3 uker for å sikre at det nye blodtrykksnivået har stabilisert seg. Kan også kombineres med andre antihypertensiver.
Arytmier: Voksne: Initialt 10 mg 3-4 ganger daglig. Dosen kan økes til 40 mg 3-4 ganger daglig. Barn og ungdom: Dosering bør bestemmes individuelt og følgende er kun veiledende: 0,25-0,5 mg/kg 3-4 ganger daglig, som justeres etter respons. Maks. 1 mg/kg 4 ganger daglig. Total daglig dose skal ikke overskride 160 mg.
Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt: Voksne: Behandlingsstart bør skje innen 3 uker med 40 mg 4 ganger daglig. Vedlikeholdsbehandling: 160 mg daglig fordelt på 2-3 enkeltdoser.
Migreneprofylakse: Voksne: Startdose 20 mg 3 ganger daglig i 1 uke. Dosen økes deretter til vanlig vedlikeholdsdose: 40-60 mg 3 ganger daglig.
Benign essensiell tremor: Voksne: Startdose 20 mg 2-3 ganger daglig. Med 1 ukes mellomrom økes døgndosen med 20-40 mg. Vanlig vedlikeholdsdose 40 mg 3 ganger daglig. Eldre bør ha en døgndose <120 mg.
Symptomatisk ved tyreotoksikose: Voksne: 10-40 mg 3-4 ganger daglig.
Som tilleggsmedikasjon til alfablokkerende preparater ved feokromocytom: Se SPC.
Seponering: Bør foregå langsomt, se Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises ved behandlingsstart og ved initialdoser pga. mulig økt plasmahalveringstid hos disse pasientene.
Administrering: Bør tas til samme tid hver dag. Tas fortrinnsvis til mat. Svelges hele. Kan også tygges. Kan også deles (delestrek) eller knuses.

Kontraindikasjoner

Bronkial astma eller annen obstruktiv lungesykdom. Sinusknutedysfunksjon eller AV-blokk grad II og III uten pacemaker. Ikke kompenserbar hjertesvikt. Kardiogent sjokk. Prinzmetals angina. Ubehandlet feokromocytom. Alvorlig brakyardi. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Kjent overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Bruk av betablokkere kan utløse eller forverre hjertesvikt og obstruktiv lungesykdom. Ved hjertesvikt må myokardets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig mht. utvikling av hjertesvikt. Betablokkere kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt. Betablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Betablokkere må brukes med forsiktighet ved hjerteblokk grad I. Dosen bør justeres ved symptomgivende bradykardi. Bronkospasme, pga. betablokker, kan vanligvis reverseres med en β2-agonist (f.eks. terbutalin) og/eller teofyllinderivat. Både i.v. administrering og inhalasjon av β2-agonist bør vurderes. Dosetitrering etter klinisk respons, høye doser kan være nødvendig. Betablokkere kan forverre arteriell insuffisiens, psoriasis og myasthenia gravis. Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig innstillbar diabetes mellitus. Betablokkere kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi, tremor), og ikke-selektive betablokkere kan forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi. Tegn på tyreotoksikose kan maskeres, men thyreoideafunksjonsprøver endres ikke. Ev. anafylaktisk reaksjon på ulike allergener kan forsterkes. Adrenalin vil da ikke alltid gi ventet effekt. Forsiktighet bør utvises ved metabolsk acidose. Ved portahypertensjon kan propranolol øke risikoen for utvikling av hepatisk encefalopati. Ved feokromocytom må det gis alfablokker 1-3 døgn før behandlingsstart med betablokker. Denne behandlingen bør institueres på sykehus. Ved hypertensive kriser ved feokromocytom er behandlingen kun indisert ved takykardi. Ved brå seponering etter langvarig behandling kan kardial hypersensitivitet for adrenerg stimulering bl.a. gi økt smerte og mulig infarktutvikling, særlig ved iskemisk hjertesykdom. Forsiktighet må utvises ved generell anestesi. Betablokkere reduserer risikoen for arytmier ved anestesi, men kan gi nedsatt reflektorisk takykardi og økt risiko for hypotensjon. Anestetikum med minst mulig grad av negativ inotrop effekt bør velges. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og ev. bradykardi pga. vagusdominans, korrigeres med i.v. administrering av atropin (1-2 mg). Pasienten bør informeres om at svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, kan nedsette reaksjonsevnen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A A05
Vedrørende interaksjon med generelle anestetika, se Forsiktighetsregler. Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse I antiarytmika og amiodaron. Betablokkere bør brukes med forsiktighet i kombinasjon med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt (f.eks. verapamil, diltiazem) pga. fare for uttalt bradykardi og hypotensjon, særlig ved nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser. Ved overføring fra kalsiumantagonist til betablokker eller omvendt, må ny i.v. behandling ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av tidligere behandling. Samtidig behandling med kalsiumantagonister som er dihydropyridinderivater (f.eks. nifedipin), kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt ved latent kardial insuffisiens. Digitalisglykosider kombinert med betablokkere kan øke atrioventrikulær overledningstid. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig. Ved seponering ved bruk av både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres gradvis flere dager før seponering av klonidin. Dette for å redusere potensiell rebound hypertensiv krise, som følge av klonidinseponering. Ved overgang fra klonidin til betablokker må klonidin seponeres gradvis og betablokkerbehandling startes først flere dager etter klonidinseponering. Samtidig behandling med kolinesterasehemmere kan øke risikoen for bradykardi. Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika (f.eks. fenylpropranolamin, adrenalin) kan øke risikoen for blodtrykksøkning. Samtidig behandling med betastimulerende adrenergika, gir gjensidig redusert effekt. Samtidig bruk av enkelte NSAID (f.eks. indometacin, ibuprofen) og steroider kan redusere blodtrykkssenkende effekt av betablokkere. Samtidig bruk av ergotaminderivater kan hos enkelte øke risikoen for vasospastiske reaksjoner. Samtidig bruk av cimetidin eller hydralazin øker plasmakonsentrasjonen av propranolol. Tilførsel av propranolol under lidokaininfusjon kan øke plasmakonsentrasjonen av lidokain med ca. 30%, og kombinasjonen bør unngås. Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og antidepressiver (trisykliske og de fleste SSRI). Forsiktighet utvises ved samtidig bruk av kinidin, propafenon, rifampicin, teofyllin, warfarin og tioridazin. Dosejustering kan være nødvendig pga. mulig påvirkning av blodkonsentrasjonene av disse.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Reduserer perfusjonen av placenta og kan forårsake fosterdød og prematur fødsel. Intrauterin vekstreduksjon er sett i forbindelse med tilførsel over lengre tid ved mild til moderat hypertensjon hos gravide. Har gitt økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og det nyfødte barnet. Hypoglykemi, hypotensjon, bilirubinemi samt hindret respons på anoksi hos den nyfødte er sett. Hjerte- og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. I dyrestudier er det sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbening og økt føtal og postnatal dødelighet. Skal bare brukes hvis fordelen av bruken oppveier risikoen for fosteret.
Amming: Går over i morsmelk. Det er lite sannsynlig at barn som ammes påvirkes.
Propranolol

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Bradykardi (hjertefrekvens <50 slag/minutt ved hvile). Luftveier: Andpustenhet. Nevrologiske: Søvnforstyrrelser, marerittlignende drømmer. Øvrige: Tretthet, muskelsvakhet, kalde hender og føtter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, oppkast. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, agranulocytose. Hjerte/kar: Forverring av hjerteinsuffisiens, AV-blokk, postural hypotensjon ev. med synkope. Hud: Alopesi, hudreaksjoner som utslett, psoriasislignende hudreaksjoner, forverret psoriasis, purpura. Luftveier: Bronkospasme hos pasienter med bronkial astma eller astma i anamnesen. Nevrologiske: Hallusinasjoner, psykoser, depresjoner, forvirring, parestesier. Øye: Tørre øyne, synsforstyrrelser. Øvrige: Svimmelhet. Ukjent frekvens: Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi hos barn, inkl. anfall knyttet til hypoglykemi. Enkelttilfeller av myasthenia gravis-lignende syndrom eller forverring av symptomer ved myasthenia gravis er sett. Enkelttilfeller av hyperhidrose er sett. Økt innhold av antinukleære antistoffer (ANA) er sett, men klinisk relevans er uklar.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Barn: 40 mg til 1-åring ga bradykardi, 150 mg til barn 2-3 år ga moderat intoksikasjon. Voksne: 2 g ga alvorlig og 3,2 g letal intoksikasjon.
Behandling: Nøye overvåking, spesielt mht. til bradykardi, hjerteblokk, blodtrykksfall, hypoglykemi, kramper, bronkokonstriksjon. Følgende antidoter er aktuelle: Atropin 1-2 mg i.v., kan ev. gjentas, barn 50 µg. Glukagon 50-150 µg/kg i.v. over 1 minutt, kort halveringstid (10 minutter) så dosen kan gjentas. Kan senere gis infusjon av 70 µg/kg/time (voksne 1-5 mg/time) i isoton glukose. Spesifikt antidot ved myokarddepresjon er prenalterol 10 mg langsomt i.v., gjentas med 3-5 minutters intervall til sirkulasjonen stabiliseres. Meget store doser kan være nødvendig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A A05

Egenskaper

Klassifisering: Ikke-selektiv betareseptorblokker uten egenstimulerende effekt.
Virkningsmekanisme: Hovedmekanismen er konkurrerende hemming av katekolaminer ved adrenerge betareseptorer i hjerte-karsystemet. Ved reduksjon av hjertefrekvens og kontraktilitet nedsettes hjertets arbeid og dermed også oksygenbehovet. Øvrige mekanismer bak effektene er ikke endelig klarlagt.
Absorpsjon: Raskt og fullstendig fra mage-tarmkanalen. Tmax ca. 1 time. Samtidig matinntak reduserer first pass-metabolisme og øker biologisk tilgjengelighet.
Proteinbinding: Ca. 90%.
Fordeling: Høyest konsentrasjon i lunger, lever, nyrer, hjerne. Stort og varierende Vd.
Halveringstid: Ca. 5 timer. Effektvarighet betydelig lengre enn t1/2, særlig ved hypertensjon.
Metabolisme: Hovedsakelig i leveren. Betydelig first pass-metabolisme.
Utskillelse: Hovedsakelig som metabolitter via nyrene.

Sist endret: 10.02.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

17.04.2012

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Pranolol, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg100 stk. (boks)
048280
Blå resept
-
81,00CSPC_ICON
40 mg100 stk. (boks)
048322
Blå resept
-
96,40CSPC_ICON
80 mg100 stk. (boks)
048363
Blå resept
-
108,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

adrenerg: Som virker med eller som adrenalin.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alfablokker: Legemidler som blokkerer alfareseptorer. Alfareseptorer finnes blant annet i glatt muskulatur i blodkar, der stimulering fører til at blodårene trekker seg sammen. Blokkering av disse reseptorene vil derfor resultere i at blodårene "slapper av" og blodtrykket senkes.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hepatisk encefalopati (leverencefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

slag (hjerneslag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.