PegIntron

MSD

Interferon.

ATC-nr.: L03A B10

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A B10
Peginterferon alfa-2b
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 30.12.2016) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 μg: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass med pulver: Peginterferon alfa-2b 50 μg, vannfri dinatriumfosfat, natriumdihydrogenfosfatdihydrat, sukrose, polysorbat 80. II) Ampulle: Vann til injeksjonsvæsker 0,7 ml.


Indikasjoner

Voksne (≥18 år): Trippelbehandling: PegIntron i kombinasjon med ribavirin og boceprevir er indisert til behandling av kronisk hepatitt C (CHC) genotype 1-infeksjon hos voksne med kompensert leversykdom, som tidligere ikke er behandlet, eller som ikke har respondert på tidligere behandling. Se preparatomtale for ribavirin og boceprevir. Kombinasjonsbehandling: PegIntron i kombinasjon med ribavirin er indisert til behandling av CHC-infeksjon hos voksne som tidligere er ubehandlet, inkl. pasienter som samtidig har klinisk stabil hiv-infeksjon, og hos voksne hvor tidligere kombinasjonsbehandling med interferon alfa (pegylert eller ikke-pegylert) og ribavirin eller interferon alfa-monoterapi har sviktet. Se preparatomtale for ribavirin. Monoterapi: PegIntron er indisert til behandling av voksne med CHC som er positive for hepatitt C-virus-RNA (HCV-RNA), inkl. pasienter med kompensert cirrhose og/eller med samtidig klinisk stabil hiv-infeksjon. Interferonmonoterapi, inkl. PegIntron, er hovedsakelig indisert ved intoleranse eller kontraindikasjon mot ribavirin. Ungdom og barn ≥3 år: Kombinasjonsbehandling: I kombinasjon med ribavirin til pasienter med tidligere ubehandlet kronisk hepatitt C uten leverdekompensasjon og som er HCV-RNA-positive. Dersom det avgjøres å ikke utsette behandling til voksen alder, er det viktig å ta med i beregningen at kombinasjonsterapi kan hemme vekst. Hos noen kan dette være irreversibelt. Avgjørelsen om å behandle eller ikke må tas i hvert enkelt tilfelle (se Forsiktighetsregler). Se preparatomtale for ribavirin.

Dosering

Behandling bør initieres og monitoreres av lege med erfaring fra behandling av pasienter med hepatitt C. Preparatet skal gis som subkutan injeksjon 1 gang i uken.
Kombinasjonsbehandling hos voksne: Peginterferon alfa-2b 1,5 μg/kg/uke i kombinasjon med ribavirin kapsler. Ribavirindosen som skal gis, avhenger av pasientens kroppsvekt. Kapslene skal gis oralt sammen med mat, daglig fordelt på 2 doser (morgen og kveld).
Trippelbehandling hos voksne: Samme dosering og bruk av tabell som ved kombinasjonsbehandling ovenfor. For dosering av boceprevir, se preparatomtale for boceprevir.
Behandlingsvarighet ved kombinasjonsbehandling hos tidligere ubehandlede (naive) voksne: Genotype 1: Genotype 1-pasienter som ikke oppnår ikke-detekterbar HCV-RNA eller viser tilstrekkelig virologisk respons ved behandlingsuke 4 eller 12, vil svært lite sannsynlig oppnå vedvarende virologisk respons, og seponering bør vurderes (negativ forventet verdi for SVR = 85%). Virologisk respons ved uke 12 er definert som reduksjon i virusmengde på minimum 2-log eller ikke-detekterbare nivåer av HCV-RNA. Pasienter med ikke-detekterbar HCV-RNA ved uke 12 bør fortsette behandlingen til totalt 48 uker (positiv forventet verdi for SVR = 81%). Pasienter med detekterbar, men ≥2-log-reduksjon i HCV-RNA-nivå fra utgangsverdiene ved behandlingsuke 12, bør revurderes ved behandlingsuke 24, og dersom HCV-RNA er ikke-detekterbar, bør de fortsette ut behandlingen (dvs. totalt 48 uker). Dersom HCV-RNA fortsatt er detekterbar ved behandlingsuke 24, bør seponering vurderes. For pasienter med lav virusmengde (<600 000 IE/ml) som blir HCV-RNA-negative i behandlingsuke 4, og som fortsatt er HCV-RNA-negative i uke 24, kan behandlingen enten stoppes etter behandlingsuke 24 eller fortsette i ytterligere 24 uker (totalt 48 ukers varighet). En behandlingsvarighet på totalt 24 uker kan imidlertid være forbundet med en høyere risiko for tilbakefall. Genotype 2 eller 3: Det anbefales at alle pasienter behandles i 24 uker. Genotype 4: Er som regel vanskeligere å behandle. Studiedata indikerer at behandlingsvarigheten bør være som for genotype 1.
Behandlingsvarighet ved trippelbehandling hos tidligere ubehandlede (naive) voksne: Se preparatomtale for boceprevir.
Behandlingsvarighet ved kombinasjonsbehandling hos voksne med samtidig HCV- og hiv-infeksjon: Anbefalt behandlingsvarighet er 48 uker, uavhengig av genotype. Virologisk respons i uke 12 er prediktiv for vedvarende respons, og hos pasienter som har falt <2-log fra utgangsverdi, er negativ forventet verdi for SVR 99%.
Behandlingsvarighet ved kombinasjonsbehandling hos tidligere behandlede voksne (rebehandling): Pasienter med serum-HCV-RNA under deteksjonsgrensene i uke 12 skal behandles i 48 uker. Rebehandlede pasienter som ikke oppnår virologisk respons (dvs. HCV-RNA under detekterbare nivåer) i uke 12, vil sannsynligvis ikke oppnå vedvarende virologisk respons etter 48 ukers behandling. Rebehandling av mer enn 48 ukers varighet hos ikke-respondere med genotype 1 er ikke studert i kombinasjonsterapi.
Behandlingsvarighet ved trippelbehandling hos tidligere behandlede voksne (rebehandling): Se preparatomtale for boceprevir.
Kombinasjonsbehandling hos ungdom og barn ≥3 år: Kun kombinasjonsbehandling skal gis til denne aldersgruppen. Dosering for barn og ungdom bestemmes av kroppsoverflate for peginterferon alfa-2b og av kroppsvekt for ribavirin. Anbefalt dose av peginterferon alfa-2b er 60 µg/m2/uke s.c. i kombinasjon med ribavirin 15 mg/kg/dag gitt oralt fordelt på 2 doser samtidig med mat (morgen og kveld).
Behandlingsvarighet ved kombinasjonsbehandling hos ungdom og barn ≥3 år: Genotype 1 eller 4: Anbefalt varighet er 1 år. Det er svært usannsynlig at pasienter som ikke oppnår virologisk respons etter 12 uker, vil bli vedvarende virologiske respondere. Kombinasjonsbehandling bør derfor avsluttes dersom HCV-RNA har falt <2-log10 ved uke 12 sammenlignet med før behandling eller ved detekterbar HCV-RNA ved behandlingsuke 24. Genotype 2 eller 3: Anbefalt behandlingsvarighet er 24 uker.
Monoterapi hos voksne: Peginterferon alfa-2b administreres i 1 dose på 0,5 μg/kg/uke eller 1 μg/kg/uke. Pasienter som viser virologisk respons ved uke 12, bør fortsette behandlingen i minst en ny 3-måneders periode (dvs. totalt 6 måneder). Avgjørelsen om å fortsette behandlingen i 1 år bør baseres på andre prognotiske faktorer (f.eks. genotype, alder >40 år, mannlig kjønn, brodannende fibrose).
Dosejustering hos alle pasienter ved monoterapi, kombinasjons- og trippelbehandling: Oppstår alvorlige bivirkninger eller unormale laboratorieverdier under behandlingen, skal dosen av peginterferon og/eller ribavirin justeres til bivirkningene avtar. Dosereduksjon av boceprevir anbefales ikke. Boceprevir må ikke administreres i fravær av PegIntron og ribavirin. Dersom intoleranse fremdeles opptrer tross dosejustering, skal behandlingen avbrytes. Siden god etterlevelse kan være viktig for resultatet av behandlingen, skal dosen holdes så tett opptil anbefalt standarddose som mulig.
Dosereduksjon ved kombinasjonsterapi:

Laboratorieverdier

Reduser kun daglig dose ribavirin1,3 dersom:

Reduser kun PegIntron-dosen2,4 dersom:

Avbryt kombinasjons-
behandlingen dersom:

Hemoglobin

≥8,5-<10 g/dl

 

<8,5 g/dl

Voksne:
Hemoglobin hos
pasienter med stabil
hjertesykdom i
anamnesen


≥2 g/dl reduksjon i hemoglobin i løpet av enhver 4-ukersperiode
under behandling (permanent dosereduksjon)


<12 g/dl etter 4 uker med dosereduksjon

 

 

 

 

Leukocytter

 

≥1,0-<1,5 × 109/liter

<1 × 109/liter

Nøytrofiler

 

≥0,5-<0,75 × 109/liter

<0,5 × 109/liter

Trombocytter

 

≥25-<50 × 109/liter
(voksne)

<25 × 109/liter (voksne)

 

 

≥50-<70 × 109/liter
(barn og ungdom)

<50 × 109/liter (barn og ungdom)

Bilirubin direkte

 

 

2,5 × øvre normalgrense

Bilirubin indirekte

>5 mg/dl

 

>4 mg/dl (i >4 uker)

Serumkreatinin

 

 

>2 mg/dl

Kreatininclearance (ClCR)

 

 

Seponer ribavirin ved ClCR <50 ml/minutt

ALAT/ASAT

 

 

2 × utgangsverdi og >10 × øvre normalgrense

1Voksne: 1. dosereduksjon av ribavirin er på 200 mg/dag, utenom hos pasienter som får 1400 mg, hvor dosereduksjonen bør være på 400 mg/dag. Dersom det er nødvendig, er 2. dosereduksjon på ytterligere 200 mg/dag. Pasienter med redusert ribavirindose til 600 mg daglig skal ta 1 kapsel 200 mg om morgenen og 2 kapsler 200 mg om kvelden. 2Voksne: 1. dosereduksjon av PegIntron er til 1 µg/kg/uke. Dersom det er nødvendig, er 2. dosereduksjon av PegIntron til 0,5 µg /kg/uke. 3Barn og ungdom: 1. dosereduksjon av ribavirin er til 12 mg/kg/dag og 2. dosereduksjon til 8 mg/kg/dag. 4Barn og ungdom: 1. dosereduksjon av PegIntron er til 40 µg/m2/uke og 2. dosereduksjon til 20 µg/m2/uke.
Dosereduksjon ved monoterapi hos voksne: Reduser til halv dose dersom antall nøytrofiler er ≥0,5-<0,75 × 109/liter eller om antall trombocytter er ≥25-<50 × 109/liter. Behandlingen bør avbrytes dersom antall nøytrofiler er <0,5 × 109/liter, eller om antall trombocytter er <25 × 109/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Anbefales ikke brukt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon da sikkerhet og effekt ikke er undersøkt. Nedsatt nyrefunksjon: Kombinasjons- eller trippelbehandling: Pasienter med ClCR <50 ml/minutt skal ikke behandles med PegIntron i kombinasjon med ribavirin. Ved administrering som kombinasjons- eller trippelbehandling bør pasienter med svekket nyrefunksjon kontrolleres nøye mht. utvikling av anemi. Monoterapi: Skal brukes med forsiktighet ved moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-50 ml/minutt) skal startdosen reduseres med 25%. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR 15-29 ml/minutt) skal startdosen reduseres med 50%. Data mht. ClCR <15 ml/minutt er ikke tilgjengelig. Pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon, inkl. de på hemodialyse, skal kontrolleres nøye. Dersom nyrefunksjonen reduseres under behandlingen, skal behandlingen avsluttes. Eldre (≥65 år): Ingen dosejustering nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Se bruksanvisning i pakningsvedlegget. Undersøkelser vedrørende uforlikeligheter foreligger ikke. Preparatet skal derfor ikke blandes med andre legemidler. Hetteglass: Injeksjonssubstansen oppløses ved tilsetning av 0,7 ml sterilt vann (ampulle) til hetteglasset. Rist forsiktig slik at pulveret oppløses fullstendig. Styrke på ferdig tilberedt oppløsning er 50 μg/0,5 ml.
Administrering: Til s.c. bruk, se pakningsvedlegget.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for interferoner eller noen av de andre innholdsstoffene. Autoimmun hepatitt eller tidligere autoimmun sykdom. Tidligere alvorlig hjertesykdom, inkl. ustabil eller ukontrollert hjertesykdom i de siste 6 måneder. Alvorlig svekkende medisinske tilstander. Tidligere eller pågående thyreoideasykdom dersom denne ikke kan kontrolleres med konvensjonell behandling. Alvorlig nedsatt leverfunksjon eller dekompensert levercirrhose. Epilepsi og/eller nedsatt funksjon av sentralnervesystemet (CNS). HCV-/hiv-pasienter med cirrhose og Child-Pugh ≥6. Samtidig bruk av telbivudin. Barn og ungdom: Nåværende eller tidligere alvorlig psykiatrisk tilstand, spesielt alvorlig depresjon, selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Kombinasjonsbehandling/trippelbehandling: Se også preparatomtalene for ribavirin og boceprevir dersom PegIntron skal gis i kombinasjon med disse til pasienter med kronisk hepatitt C.

Forsiktighetsregler

Alvorlige CNS-effekter, særlig depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk, er observert under og etter avsluttet behandling, hovedsakelig under den 6 måneder lange oppfølgingsperioden. Andre CNS-effekter, inkl. aggressiv atferd (noen ganger rettet mot andre, slik som drapstanker), bipolare sykdommer, mani, forvirring og endret mental status, er observert med alfainterferoner. Pasienten skal kontrolleres nøye mht. tegn og symptomer på psykiatriske lidelser. Dersom slike symptomer forekommer, skal potensiell alvorlighet tas i betraktning av forskrivende lege, og behov for adekvat behandling skal vurderes. Det anbefales at behandlingen avbrytes, og at pasienten følges opp med psykiatrisk intervensjon etter behov ved vedvarende eller forverrede psykiatriske symptomer eller ved selvmords- eller drapstanker. Dersom behandling med peginterferon alfa-2b er vurdert som nødvendig hos pasienter med nåværende eller tidligere psykiske lidelser, skal behandling kun initieres etter å ha sørget for passende og individualisert diagnostisk og terapeutisk oppfølging av den psykiske lidelsen. Hos barn og ungdom behandlet med interferon alfa-2b i kombinasjon med ribavirin, er selvmordstanker eller -forsøk rapportert med en høyere frekvens enn hos voksne, under behandling og under oppfølgingsperioden på 6 måneder etter behandling. Barn og ungdom får, på samme måte som voksne, andre psykiatriske bivirkninger. HCV-pasienter med stoffmisbruk (alkohol, cannabis o.l.) har økt risiko for å utvikle eller forverre eksisterende psykiatriske lidelser ved interferon alfabehandling. Dersom behandling anses nødvendig hos disse pasientene, må nærvær av psykiatrisk komorbiditet og mulighet for annen stoffbruk vurderes nøye og håndteres adekvat før behandling initieres. Under behandling i opptil 48 uker hos barn 3-17 år er vekttap og veksthemming vanlig. Tilgjengelige langtidsdata for barn som fikk kombinasjonsbehandling med pegylert interferon/ribavirin, indikerer betydelig veksthemming. 32% av pasientene hadde >15 persentil reduksjon i høyde-for-alder-persentilen 5 år etter avsluttet kombinasjonsbehandling. Forventet behandlingsnytte skal nøye vurderes opp mot sikkerhetsinformasjonen sett hos barn og ungdom. Det er viktig å ta med i betraktningen at kombinasjonsterapi gir veksthemming som resulterer i redusert høyde hos noen pasienter. Risikoen skal overveies med hensyn til barnets sykdomsbilde, slik som tegn på sykdomsprogresjon (spesielt fibrose), andre sykdommer som kan påvirke sykdomsprogresjonen negativt (som samtidig hiv-infeksjon), og prognostiske faktorer på respons (HCV-type og virusmengde). Hvis mulig bør barnet behandles etter pubertalvekstspurt for å redusere risikoen for veksthemming. Langtidseffekter på seksuell modning er ikke vist (5-årig oppfølgingsstudie, begrenset mengde data). Alle pasientene i de utvalgte kronisk hepatitt C-studiene gjennomgikk en leverbiopsi før inklusjon, men i enkelte tilfeller (f.eks. pasienter med genotype 2 eller 3) kan behandling skje uten histologisk verifisering. Gjeldende behandlingsretningslinjer bør konsulteres om hvorvidt en leverbiopsi er nødvendig før behandlingsstart. Dersom akutt overfølsomhetsreaksjon inntreffer, skal behandlingen avbrytes og adekvat medisinsk behandling umiddelbart igangsettes. Forbigående utslett krever ikke at behandlingen avbrytes. Pasienter med tidligere kongestiv hjertesvikt, hjerteinfarkt og/eller tidligere eller nåværende arytmisykdom skal overvåkes nøye. For pasienter med hjerteabnormiteter skal EKG kontrolleres før og under behandlingen. Hjertearytmier (primært supraventrikulære) svarer normalt på konvensjonell behandling, men kan kreve at behandlingen med PegIntron avbrytes. PegIntron øker risikoen for leverdekompensasjon og død hos pasienter med cirrhose. Behandling skal avbrytes ved forverring i koagulasjonsmarkører, noe som kan indikere leverdekompensasjon. Leverenzymer og leverfunksjon bør overvåkes nøye hos pasienter med cirrhose. Adekvat hydrering må opprettholdes hos pasienter som gjennomgår behandling med interferoner, da hypotoni relatert til væsketap er observert hos enkelte. Væskeerstatning kan være nødvendig. Lungeinfiltrat, pneumonitt og pneumoni, i enkelte tilfeller med dødelig utgang, er i sjeldne tilfeller observert. Pasienter som utvikler feber, hoste, dyspné eller andre respiratoriske symptomer, skal ta røntgen av lungene og andre årsaker til vedvarende feber må undersøkes. Viser røntgen lungeinfiltrat eller tegn på nedsatt lungefunksjon, bør pasienten overvåkes nøye, eller det bør vurderes om behandlingen skal avbrytes. Umiddelbart avbrudd i behandling med interferon alfa og behandling med kortikosteroider synes å medføre at de pulmonale bivirkningene forsvinner. Pasienter som er predisponerte for å utvikle autoimmune sykdommer, kan ha økt risiko. Pasienter med tegn eller symptomer forenelig med autoimmun sykdom bør evalueres nøye, og behandlingen bør vurderes på nytt. Tilfeller av Vogt-Koyanagi-Harada (VKH)-syndrom er rapportert hos pasienter med kronisk hepatitt C behandlet med interferon. Syndromet er en granulomatøs betennelsessykdom som påvirker øynene, hørselssystemet, meningene og huden. Ved mistanke om VKH-syndrom skal antiviral behandling seponeres og kortikosteroidbehandling vurderes. Alle pasienter bør gjennomgå en øyeundersøkelse før behandlingsstart. Enhver pasient som klager på okulære symptomer, inkl. tap av synsskarphet eller synsfelt, skal umiddelbart gjennomgå en fullstendig øyeundersøkelse. Periodiske synsundersøkelser anbefales, spesielt hos pasienter med sykdommer som kan ha sammenheng med retinopati, slik som diabetes mellitus eller hypertensjon. Behandlingen bør vurderes avsluttet ved utvikling av nye eller forverrede symptomer. Før oppstart med PegIntron må TSH-nivåer vurderes, og ev. thyreoideadysfunksjon oppdaget på dette tidspunktet må behandles med konvensjonell behandling. Ved nedsatt thyreoideafunksjon kan behandlingen fortsette dersom TSH-nivåene kan holdes innen normalområdet med medisinering. Barn og ungdom skal monitoreres for tegn på thyreoideadysfunksjon hver 3. måned. De fleste endringene i laboratorieverdiene var milde eller moderate, som returnerte til utgangsnivåer innen få uker etter behandlingsslutt. Monitorering av lipidverdier anbefales. Hiv-pasienter som mottar høyaktiv antiretroviral terapi (HAART), kan ha økt risiko for å utvikle melkesyreacidose. Forsiktighet bør utvises når behandling med peginterferon alfa-2b og ribavirin startes i tillegg til HAART-behandling (se preparatomtalen for ribavirin). Pasienter med både HCV- og hiv-infeksjon, og som i tillegg har langt fremskreden cirrhose og behandles med HAART, kan ha økt risiko for leverdekompensasjon og død. Risikoen kan øke ved å legge til behandling med alfainterferoner alene eller i kombinasjon med ribavirin. Andre faktorer som øker risikoen for leverdekompensasjon, er didanosinbehandling og forhøyet bilirubinkonsentrasjon i serum. Child-Pugh-grad skal vurderes under behandling hos pasienter som både får antiretroviral (ARV)- og antihepatittbehandling. Pasienter som får leverdekompensasjon, skal umiddelbart avslutte sin anti-hepatittbehandling, og ARV-behandlingen skal revurderes. Pasienter med samtidig HCV- og hiv-infeksjon behandlet med peginterferon alfa-2b/ribavirin og HAART kan ha økt risiko for å utvikle hematologiske unormalheter som nøytropeni, trombocytopeni og anemi. Hematologiske parametere bør overvåkes nøye hos disse pasientene. Behandling med zidovudin, i tillegg til peginterferon alfa-2b/ribavirin, gir økt risiko for å utvikle anemi og anbefales ikke. Forsiktighet bør utvises ved samtidig HCV- og hiv-infeksjon med lave CD4-tall. Tilfeller av reaktivering av hepatitt B (noen med alvorlige følger) er rapportert hos pasienter samtidig infisert med HBV og HCV og behandlet med interferon. Frekvensen av slik reaktivering synes å være lav. Alle pasienter bør testes for hepatitt B før oppstart med interferon. Pasienter samtidig infisert med hepatitt B og C må overvåkes og håndteres iht. gjeldende kliniske retningslinjer. Sikkerhet og effekt av peginterferon alfa-2b alene eller i kombinasjon med ribavirin til behandling av hepatitt C er ikke undersøkt hos pasienter med transplantert lever eller andre transplanterte organer. Preliminære data indikerer at interferon alfa-behandling kan være forbundet med økt avstøtningsfrekvens av transplanterte nyrer. Avstøtning av transplantert lever er også rapportert. Pga. rapporter om at interferon alfa-2b kan forverre psoriasissykdom og sarkoidose, anbefales bruk kun til pasienter med psoriasis eller sarkoidose dersom den potensielle fordel oppveier den potensielle risiko. Det er rapportert dentale og periodentale lidelser, som kan føre til tap av tenner, ved kombinasjon av PegIntron og ribavirin. I tillegg kan munntørrhet ha en ødeleggende effekt på tenner og munnslimhinne ved langtidsbehandling med kombinasjonen. Pasienten skal børste tennene grundig 2 ganger daglig og ha regelmessige tannundersøkelser. Ved ev. oppkast anbefales grundig etterskylling av munnen. Hematologiske standardundersøkelser, blodkjemi og test av thyreoideafunksjonen skal utføres for alle pasienter før behandlingsoppstart. Akseptable utgangsverdier som kan anses som anbefalte retningslinjer, er trombocytter ≥100 × 109/liter, nøytrofiler ≥1,5 × 109/liter, og thyreoideastimulerende hormon (TSH)-nivået må ligge innen normalområdet. Undersøkelse av laboratorieverdier skal utføres ved uke 2 og 4 etter behandlingsstart, deretter periodisk etter hva som anses som klinisk tilstrekkelig. HCV-RNA bør måles periodisk under behandling (se Dosering). PegIntron inneholder 40 mg sukrose pr. 0,5 ml og bør ikke brukes ved fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon eller sukrase-isomaltasemangel. Bør ikke brukes som langtids vedlikeholdsmonoterapi.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A B10
Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Samtidig bruk av telbivudin kan gi økt risiko for perifer nevropati, og samtidig bruk ved kronisk hepatitt B er kontraindisert. Pasienter som samtidig behandles med metadon, bør kontrolleres nøye for tegn og symptomer på økt sedativ effekt og åndedrettsdepresjon. Risiko for QTC-forlengelse bør tas i betraktning, spesielt ved høy metadondose. Ved samtidig administrering av koffein eller desipramin kan eksponeringen for disse legemidlene øke beskjedent. Samtidig administrering med legemidler som metaboliseres av CYP1A2 eller CYP2D6, har antagelig ikke klinisk innvirkning, bortsett fra hos legemidler med smalt terapeutisk vindu. Forsiktighet bør derfor utvises ved samtidig bruk med teofyllin, tioridazin, antipyrin og warfarin, siden blodkonsentrasjonen av disse kan øke. Zidovudin administrert med andre interferonpreparater kan forsterke den undertrykkende effekten på benmargsfunksjonen, og forverring av blodcellereduksjon, f.eks. i form av reduserte hvite blodceller, kan forekomme. Det antas at avstøtningsreaksjoner kan induseres (pga. svekket immunsuppresiv effekt) ved samtidig bruk av immunsuppressiver hos transplanterte pasienter (nyre, benmarg, osv.). Bruk av nukleosidanaloger, alene eller i kombinasjon med andre nukleosider, har gitt laktacidose. Ribavirin kan potensere risikoen for laktacidose indusert av purinnukleosidanaloger. Samtidig administrering av ribavirin og didanosin anbefales ikke. Mitokondriell toksisitet, spesielt laktacidose og pankreatitt, noen av dem fatale, er rapportert (se preparatomtalen for ribavirin). Samtidig bruk av ribavirin og zidovudin anbefales ikke pga. økt risiko for anemi eller forverring av anemi (se Forsiktighetsregler). Det bør vurderes å erstatte zidovudin i et kombinert antiretroviralt behandlingsregime dersom dette allerede er etablert, spesielt hos pasienter med zidovudinindusert anemi i anamnesen.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kombinasjonsbehandling med ribavirin: Ribavirin forårsaker alvorlige misdannelser ved bruk under graviditet. Ribavirinbehandling er kontraindisert hos gravide. Ekstrem forsiktighet må utvises for å unngå graviditet hos kvinnelige pasienter eller hos partneren til mannlige pasienter som behandles med PegIntron/ribavirin. Kvinner i fruktbar alder må bruke effektiv prevensjon under behandlingen og i 4 måneder etter at behandlingen er avsluttet. Mannlige pasienter eller deres kvinnelige partnere må bruke effektiv prevensjon i løpet av behandlingen og i 7 måneder etter avsluttet behandling (se preparatomtalen for ribavirin). Monoterapi: Klinisk erfaring hos gravide mangler. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Risikoen for mennesker er ukjent. Preparatet skal bare brukes ved svangerskap hvis potensiell fordel oppveier potensiell risiko for fosteret.
Amming: Ukjent. Pga. fare for bivirkninger hos barnet, bør ammingen avsluttes før behandlingen starter.

Bivirkninger

For trippelbehandling, se preparatomtale for boceprevir. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, nøytropeni. Spesielt hos barn: Leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, kvalme, abdominalsmerte, diaré, munntørrhet. Spesielt hos barn: Øvre abdominalsmerte. Hud: Alopesi, pruritus, tørr hud, utslett. Infeksiøse: Virusinfeksjon, faryngitt. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi, muskel-skjelettsmerter. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Psykiske: Depresjon, angst, emosjonell labilitet, nedsatt konsentrasjon, insomni. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Spesielt hos barn: Redusert appetitt. Undersøkelser: Vekttap. Spesielt hos barn: Redusert veksthastighet (redusert høyde og/eller vekt for alderen). Øvrige: Reaksjon og/eller betennelse på injeksjonsstedet, tretthet, asteni, irritabilitet, frysninger, pyreksi, influensalignende sykdom, smerte. Spesielt hos barn: Stivhet, erytem på injeksjonsstedet, sykdomsfølelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, leukopeni, trombocytopeni, lymfadenopati. Endokrine: Hypo- eller hypertyreoidisme. Gastrointestinale: Dyspepsi, gastroøsofageal reflukssykdom, stomatitt, munnsår, glossodyni, gingivalblødning, forstoppelse, flatulens, hemoroider, keilitt, abdominal oppblåsthet, gingivitt, glossitt, tannforstyrrelse. Spesielt hos barn: Aftøs stomatitt, keilose, mageubehag, oral smerte. Hjerte/kar: Hypotensjon, hypertensjon, rødme, palpitasjon, takykardi. Hud: Psoriasis, fotosensitivitetsreaksjoner, makulopapuløst utslett, dermatitt, erytematøst utslett, eksem, nattsvetting, hyperhidrose, akne, furunkel, erytem, urticaria, unormal hårstruktur, neglforstyrrelse. Infeksiøse: Bakterieinfeksjon (inkl. sepsis), soppinfeksjon, influensa, øvre luftveisinfeksjon, bronkitt, herpes simplex, sinusitt, otitis media, rhinitt. Spesielt hos barn: Oral herpes, streptokokkfaryngitt, nasofaryngitt. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, brystsmerte, menoragi, menstruasjonsforstyrrelse, ovarieforstyrrelse, vaginalforstyrrelse, seksuell dysfunksjon, prostatitt, erektil dysfunksjon. Lever/galle: Hyperbilirubinemi, leverforstørrelse. Luftveier: Dysfoni, epistakse, respiratorisk forstyrrelse, tetthet i luftveiene, tetthet i bihulene, nesetetthet, rhinoré, økt sekresjon i øvre luftveier, smerte i svelg og strupehode. Muskel-skjelettsystemet: Artritt, ryggsmerte, muskelspasme, smerte i ekstremiteter. Nevrologiske: Amnesi, svekket hukommelse, synkope, migrene, ataksi, forvirring, nevralgi, parestesi, hypo- og hyperestesi, hypertoni, somnolens, nedsatt oppmerksomhet, tremor, dysgeusi. Spesielt hos barn: Nedsatt konsentrasjon, dårlig søvnkvalitet. Nyre/urinveier: Endret urineringsfrekvens, polyuri, unormal urin. Psykiske: Aggresjon, agitasjon, sinne, endret sinnsstemning, unormal atferd, nervøsitet, søvnforstyrrelse, nedsatt libido, apati, unormale drømmer, gråt. Spesielt hos barn: Depresjon, følelsesmessig ustabil, humørforandring, selvmordstanker, selvmordsforsøk, angst, rastløshet, insomni. Stoffskifte/ernæring: Hypokalsemi, hyperurikemi, dehydrering, økt appetitt. Undersøkelser: Spesielt hos barn: Økning av thyreoideastimulerende hormon i blod, økning av tyreoglobulin. Øre: Nedsatt hørsel/hørselstap, tinnitus, vertigo. Øye: Synsforstyrrelse, tåkesyn, fotofobi, konjunktivitt, øyeirritasjon, tårekjertelforstyrrelse, øyesmerte, tørre øyne. Øvrige: Brystsmerte, ubehag i brystet, smerte på injeksjonsstedet, sykdomsfølelse, ansiktsødem, perifert ødem, føle seg unormal, tørste. Spesielt hos barn: Kløe, utslett, tørrhet og/eller smerte på injeksjonsstedet, føle seg kald. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Pankreatitt, oral smerte. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt. Spesielt hos barn: Blekhet. Hud: Spesielt hos barn: Hudavflassing, pigmenteringsforstyrrelse, atopisk dermatitt, hudmisfarging. Immunsystemet: Hypersensitivitet for preparatet. Infeksiøse: Infeksjon på injeksjonsstedet, nedre luftveisinfeksjon. Spesielt hos barn: Pneumoni, askaridose, enterobidose, Herpes zoster, cellulitt, urinveisinfeksjon, gastroenterititt. Kjønnsorganer/bryst: Spesielt hos barn: Dysmenoré. Luftveier: Spesielt hos barn: Pipende pust, ubehag i nesen. Muskel-skjelettsystemet: Skjelettsmerte, muskelsvakhet. Spesielt hos barn: Muskelkontraksjon, muskelrykning. Nevrologiske: Nevropati, perifer nevropati. Spesielt hos barn: Letargi, psykomotorisk hyperaktivitet. Nyre/urinveier: Spesielt hos barn: Proteinuri. Psykiske: Selvmord, selvmordsforsøk, selvmordstanker, psykose, hallusinasjon, panikkanfall. Spesielt hos barn: Unormal oppførsel, depressivt humør, følelsesmessig forstyrrelse, frykt, mareritt. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus, hypertriglyseridemi. Undersøkelser: Spesielt hos barn: Positiv for antityreoidantistoff. Øre: Øresmerte. Øye: Retinale eksudater. Spesielt hos barn: Konjunktival hemoragi, øyepruritus, keratitt. Øvrige: Spesielt hos barn: Ansiktssmerte, kontusjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Iskemisk kolitt. Hjerte/kar: Hjertesvikt, kardiomyopati, arytmi, perikarditt, vaskulitt. Hud: Kutan sarkoidose. Immunsystemet: Sarkoidose. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, myositt, revmatoid artritt. Nevrologiske: Kramper. Nyre/urinveier: Nyresvikt, nyreinsuffisiens. Psykiske: Bipolare sykdommer. Stoffskifte/ernæring: Diabetisk ketoacidose. Øye: Tap av synsskarphet eller synsfelt, retinal blødning, retinopati, retinal arterieokklusjon, retinal veneokklusjon, optisk nevritt, papilloødem, makulaødem. Øvrige: Nekrose på injeksjonsstedet. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Aplastisk anemi, ren erytroaplasi. Gastrointestinale: Ulcerøs kolitt, pigmentering av tungen. Hjerte/kar: Hjerteiskemi, perikardvæske. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, erythema multiforme. Immunsystemet: Akutte hypersensitivitetsreaksjoner inkl. angioødem, anafylaksi og anafylaktiske reaksjoner inkl. anafylaktisk sjokk, idiopatisk trombocytopenisk purpura, trombotisk trombocytopenisk purpura, systemisk lupus erythematosus. Infeksiøse: Hepatitt B-reaktivering hos pasienter samtidig infisert med HCV/HBV. Luftveier: Interstitiell lungesykdom, lungefibrose, pulmonal arteriell hypertensjon (PAH). Nevrologiske: Cerebrovaskulær blødning, cerebrovaskulær iskemi, encefalopati, lammelse i ansiktet, mononevropatier. Psykiske: Drapstanker, mani. Øye: Alvorlig netthinneløsning. Øvrige: Vogt-Koyanagi-Haradas syndrom. Kardiovaskulære bivirkninger, spesielt arytmier, synes for det meste å kunne settes i sammenheng med eksisterende kardiovaskulær sykdom og tidligere behandling med kardiotoksiske midler. Kardiomyopati, som kan være reversibel etter at behandlingen med interferon alfa er avsluttet, er en sjelden gang rapportert hos pasienter uten tidligere hjertesykdom. PAH er sett med interferon alfa-preparater (klasseeffekt), særlig ved risikofaktorer som portal hypertensjon, hiv-infeksjon og cirrhose. Andre bivirkninger rapportert hos >5% av pasienter med samtidig HCV- og hiv-infeksjon som fikk PegIntron i kombinasjon med ribavirin: Oral candidose, ervervet lipodystrofi, reduksjon i CD4-lymfocytter (reversibel ved dosereduksjon eller behandlingsstopp), redusert appetitt, økt γ-GT, ryggsmerte, økt amylase i blod, økt melkesyre i blod, cytolytisk hepatitt, økt lipase, smerte i armer og ben, mitokondriell toksisitet, laktacidose, unormale hematologiske tilstander.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Doser opp til 10,5 ganger den tilsiktede dosen er rapportert. Alvorlige bivirkninger sett ved tilfeller av overdosering samsvarer som regel med sikkerhetsprofilen til preparatet. Alvorlighetsgraden kan allikevel være høyere.
Behandling: Intet spesifikt antidot. Standardmetoder for å øke eliminasjonen av legemiddelet, som f.eks. dialyse, har ikke vist seg å være brukbare. Symptomatisk behandling og nøye overvåkning av pasienten anbefales derfor ved tilfeller av overdosering. Rådfør Giftinformasjonen.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For interferoner L03A B

Egenskaper

Klassifisering: Polyetylenglykolmodifisert (pegylert) derivat av interferon alfa-2b fremstilt ved DNA-teknikk i E. coli.
Virkningsmekanisme: Interferoner utøver sine celleaktiviteter gjennom binding til spesifikke membranreseptorer på celleoverflaten. Humane interferonreseptorer viser selektivitet for humane interferoner. Etter binding til reseptoren initieres en rekke intracellulære mekanismer som inkl. induksjon av enzymer som leder til hemming av virusreplikasjon i virusinfiserte celler, redusert celleproliferasjon og immunmodulerende aktiviteter som økning av makrofagers fagocyterende aktivitet og økning av lymfocytters spesifikke cytotoksisitet mot målceller.
Absorpsjon: Etter s.c. administrering inntreffer Cmax etter 15-44 timer og vedvarer i opp til 48-72 timer.
Halveringstid: Gjennomsnittlig t1/2 er ca. 40 timer.
Metabolisme: Delvis ukjent. Kan depegyleres til fritt interferon alfa-2b.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap ved 2-8°C. Etter tilberedning skal oppløsningen benyttes umiddelbart eller innen 24 timer ved oppbevaring i kjøleskap.

Sist endret: 05.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.09.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


PegIntron, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 μg4 sett (hettegl. + amp.)
001018
H-resept
-
4051,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

gastroøsofageal reflukssykdom (gerd, gørs): (GERD: GastroEsophageal Reflux Disease. GØRS: Gastroøsofageal reflukssykdom.): Oppgulp av magesyre og mageinnhold fra magen til spiserøret. Oppstøtene kommer flere ganger i uken og kan påvirke livskvaliteten til pasienten betydelig. Andre symptomer på sykdommen kan inkludere magesmerter, tørrhoste og følelse av en klump i brystet. Kvalme og natthoste som ligner astma kan også forekomme. Det er flere årsaker til sykdommen. Den vanligste er at den nederste lukkemuskelen i spiserøret avslappes i for lang tid, slik at mageinnholdet kan komme tilbake til spiserøret. Det kan også skyldes nedsatt spyttproduksjon og at den nedre lukkemuskelen ikke lukkes helt. For de fleste er gastroøsofageal reflukssykdom en kronisk tilstand.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hemoroider: Utposninger på blodkarene (venene) i endetarmen.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

herpes zoster (helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotoni (muskelhypotoni, hypotoni i musklene, nedsatt muskelspenning): Hypotoni er minsket/nedsatt muskelspenning.

idiopatisk trombocytopenisk purpura (immunologisk trombocytopeni, itp, primær immun trombocytopeni, immun trombocytopenisk purpura): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

keratitt (hornhinnebetennelse): Betennelse øyets hornhinne. Forårsakes av skade, bakterier, virus, sopp eller autoimmun sykdom. Symptomer er smerter, lysskyhet, nedsatt syn, tåreflod og sammenkniping av øyet.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

makulaødem (maculaødem): Hevelse i makula.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

otitis media (mellomørebetennelse): Infeksjon i mellomørets slimhinner. Øreverk.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).