Nuelin Depot

Meda

Teofyllinpreparat.

ATC-nr.: R03D A04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



DEPOTTABLETTER 250 mg og 350 mg: Hver depottablett inneh.: Teofyllin 250 mg, resp. 350 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Obstruktive lungesykdommer. Forsøksvis ved hjertelidelser med lungestuvning, pulmonal hypertensjon og Cheyne-Stokes respirasjon. Teofyllin har antiinflammatorisk effekt som kan være en fordel for pasienter med astma. Bør ikke benyttes som førstevalg ved astmabehandling hos barn.

Dosering

Individuell. Det ideelle er å titrere dosen etter serumkonsentrasjonsbestemmelser. Det anbefales å starte med lav dose og øke denne gjennom 3-4 dagers intervall til ønsket nivå. Justering av dosen på denne måten kan gi færre bivirkninger initialt. Ved ev. bivirkninger må dosen reduseres. Regelmessig monitorering av plasmakonsentrasjonen anbefales. Hvis dette ikke gjøres, bør maks. dose ikke overstige 20 mg/kg/dag eller en maks. døgndose på 700 mg. Ved bestemmelse av serumkonsentrasjon bør blodprøve tas umiddelbart før doseinntak om morgenen, og 3-6 timer etter inntak, for å bestemme minimums- og maks. verdi.
Voksne: Initialt: Ved kroppsvekt <65 kg gis 250 mg morgen og kveld. Ved kroppsvekt >65 kg gis 350 mg morgen og kveld.
Barn og ungdom med kroppsvekt ≥15 kg:

Kroppsvekt

Dosering

Døgndose

15 kg

1/2 depottablett à 250 mg × 2

17 mg/kg

20 kg

1/2 depottablett à 350 mg × 2

17 mg/kg

30 kg

1 depottablett à 250 mg × 2

17 mg/kg

50 kg

1 depottablett à 350 mg × 2

14 mg/kg

Spesielle pasientgrupper: Barn <6 år: Bør ikke brukes. Det finnes andre doseringsformer som er bedre egnet. β2-stimulatorer og teofyllin bør ikke brukes samtidig til barn <2 år. Eldre: En redusert dose kan være nødvendig pga. nedsatt teofyllinclearance.
Administrering: Bør tas hver 12. time. Bør tas etter mat, det vil redusere gastrointestinale plager. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Kan deles en gang uten at depotvirkningen forandres (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre xantiner. Barn <6 måneder.

Forsiktighetsregler

Kronisk hjertesvikt, nedsatt leverfunksjon, premature barn. Arytmier, spesielt i forbindelse med akutt hjerteinfarkt. Teofyllin i.v. bør ikke benyttes i akuttbehandlingen av pasienter som allerede er optimalisert mht. teofyllin. I slike tilfeller bør parenteral behandling med selektive β2-stimulatorer vurderes. Pasienter med cystisk fibrose kan trenge mindre dose pga. nedsatt leverfunksjon. Pasienter behandlet med teofyllin bør ikke få elektrosjokkbehandling. Brukes med forsiktighet hos pasienter med søvnløshet, hjertearytmier, magesår, hypertyreoidisme og alvorlig hypertensjon. Epilepsi kan bli ukontrollert. Teofyllinclearance kan forsinkes ved nedsatt leverfunksjon, kronisk obstruktive lungesykdommer, kronisk hjertesvikt, cor pulmonale, feber og akutte luftveisinfeksjoner med feber. Det kan bli nødvendig å redusere dosen for å unngå toksisitet. Halveringstiden nedsettes hos røykere og ved høyt alkoholinntak og kan påvirkes av diettens sammensetning. Ved utilstrekkelig effekt ved anbefalte doser, eller hvis bivirkninger oppstår, bør plasmakonsentrasjonen av teofyllin overvåkes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se R03D A04
Ikke anbefalt brukt samtidig med uselektive adrenergika, særlig adrenalin og efedrin, eller med glukagon eller andre xantiner, da disse vil potensere effekten av teofyllin. Xantiner kan potensere en hypokalemi forårsaket av samtidig behandling med β2-stimulatorer, steroider, diuretika og ved hypoksi. Særlig forsiktighet anbefales ved alvorlig astma. Det anbefales monitorering av serumkalium i slike tilfeller. Cimetidin, famotidin, ranitidin, allopurinol, propafenon, kortikosteroider, furosemid, isoprenalin, disulfiram, diltiazem, perorale kontraseptiva, amiodaron, verapamil, interferon, fenylpropanolamin, metotreksat, propranolol, tiabendazol, ciprofloksacin, tetrasyklin, erytromycin eller andre makrolidantibiotika, fluvoksamin, isoniazid, kinoloner, meksiletin og nilutamin forsinker eliminasjonen eller hemmer metabolismen av teofyllin. En reduksjon av teofyllindosen anbefales. Fenytoin, karbamazepin, barbiturater, litium, rifampicin, sulfinpyrazon, nifedipin, morizicin og felodipin øker teofyllinclearance, og teofyllindosen kan derfor måtte økes. Samtidig bruk av teofyllin og fluvoksamin bør vanligvis unngås. Hvor dette ikke er mulig, bør teofyllindosen halveres og plasmakonsentrasjonen av teofyllin monitoreres regelmessig. Plasmakonsentrasjonen av teofyllin kan bli redusert ved samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum) og bør derfor ikke kombineres Den induserende effekten kan vedvare i minst 2 uker etter avslutning av behandling med johannesurt. Dersom en pasient allerede bruker johannesurt, bør teofyllinnivåer sjekkes og behandling med johannesurt avbrytes. Teofyllinnivået kan øke ved seponering av johannesurt og dosejustering av teofyllin kan være nødvendig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Serumkonsentrasjonen av teofyllin i fosteret kan bli farlig høy, og bør måles hver måned under graviditeten. Skal bare brukes ved graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko.
Amming: Premature og små barn har vist svært forlenget eliminasjonstid for teofyllin. Dette kan føre til akkumulering og kan gi alvorlige bivirkninger (søvnløshet, uro) hos nyfødte barn som ammes. Først i andre halvdel av barnets 1. leveår er eliminasjonskapasiteten for teofyllin fullt utviklet. Preparatet bør ikke brukes under amming.
Teofyllin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Hodepine, hyperaktivitet, søvnproblemer, skjelvinger, uro, angst, irritabilitet. Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, appetittløshet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Urticaria, eksantem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Takyarytmi (tegn på overdosering). Nevrologiske: Muskelkramper. Generelt: Ved overdosering (serumkonsentrasjoner >140 μmol/liter) øker risikoen for takyarytmier og krampeanfall betraktelig.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Se Giftinformasjonens anbefalinger: R03D A04

Egenskaper

Klassifisering: Bronkodilaterende middel.
Virkningsmekanisme: Ikke fullt ut klarlagt. Teofyllin virker antiinflammatorisk ved suppresjon av T-lymfocytter. Inhiberer inflammatoriske mediatorer som PAF (platelet activating factor), histamin og leukotriener, øker mucociliær transport, øker kontraktiliteten av utmattet diafragma. Øker konsentrasjonen av intracellulært c-3'5'-AMP. Virker bronkodilaterende ved å relaksere glatt muskulatur i bronkiene. Har også positiv inotrop og kronotrop effekt samt svak diuretisk og sentralstimulerende effekt.
Absorpsjon: Fullstendig. Cmax 4-6 timer etter inntak. Virketid: 10-12 timer.
Proteinbinding: Ca. 60%
Fordeling: Vd er ca. 0,5 liter/kg, men varierer individuelt.
Halveringstid: Store individuelle variasjoner. Voksne 3-9 timer (vanligvis 4-6 timer), barn 11/2-9 timer (vanligvis 3-4 timer). Meget lang hos premature: 15-58 timer. T1/2 øker ved nedsatt leverfunksjon, kronisk obstruktive lungesykdommer, kronisk hjertesvikt, cor pulmonale og akutte luftveisinfeksjoner med feber. Nedsettes ved røyking og kan påvirkes av diettens sammensetning.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: 55-110 μmol/liter (10-20 μg/ml). Ved samtidig behandling med β2-stimulerende midler kan teofyllinkonsentrasjonen senkes.
Metabolisme: Metaboliseres i leveren, dels ved demetylering og dels ved oksidasjon. Hovedmetabolitten er 3-metylxantin som også er farmakologisk aktiv.
Utskillelse: Via nyrene, bare ca. 10% som teofyllin.

Sist endret: 01.07.2015
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

02.11.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Nuelin Depot, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 mg100 stk. (blister)
083642
-
-
varenr. 083642
350 mg100 stk. (blister)
083667
Blå resept
-
135,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

cheyne-stokes respirasjon: Et unormalt pustemønster som veksler mellom perioder med opphør av pusting (5-30 sekunder) og perioder med dyp, rask pusting.

cystisk fibrose: Arvelig forstyrrelse i stoffskiftet som hovedsakelig rammer luftveiene og bukspyttkjertelen. Sykdommen medfører kraftig produksjon av seigt slim i lungene. Dette hemmer luftstrømmen og det blir vanskelig å puste. Slimet øker også infeksjonsrisikoen. Den økte slimmengden fører til celledød i lungene og i bukspyttkjertelen. Symptomer er hoste og pustebesvær, og ved infeksjon forekommer feber.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.