Antitrombotisk middel.

ATC-nr.: B01A E03

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE 100 mg/ml: Hvert hetteglass inneh.: Argatroban 250 mg, sorbitol, vannfri etanol, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Antikoagulering hos voksne med heparinindusert trombocytopeni type II som behøver parenteral antitrombotisk behandling. Diagnosen bør bli bekreftet av HIPAA (heparinindusert blodplateaktiveringstest) eller en tilsvarende test. Imidlertid må en slik bekreftelse ikke forsinke oppstart av behandlingen.

Dosering

Behandling bør initieres av lege som har erfaring med koagulasjonssykdommer.
Startdose for voksne pasienter med HIT type II og normal leverfunksjon: 2 μg/kg/minutt som kontinuerlig infusjon (se Administrering). Før administrering skal heparinbehandlingen stoppes og en basislinje for APTT-verdier utarbeides. Standardanbefalinger for overvåkning og dosejustering følges. Overvåkning: Generelt skal behandling overvåkes ved å bruke aktivert partiell tromboplastintid (APTT). Tester av antikoaguleringseffektene (inkl. APTT) oppnår likevekt innen 1-3 timer etter start. APTT bør være 1,5-3 ganger basislinjeverdien ved start, men ikke overskride 100 sekunder. APTT bør kontrolleres 2 timer etter påbegynt infusjon, deretter minst 1 gang daglig. Dosejustering: Dosen kan justeres inntil likevekt av APTT er innenfor det ønskede terapeutiske området. Ved økt APTT (>3 ganger basislinjen eller 100 sekunder), skal infusjonen stoppes inntil APTT er innenfor 1,5-3 ganger basislinjen (typisk innen 2 timers opphold i infusjonen), og ved gjenoppstart av infusjonen brukes halvparten av tidligere infusjonsmengde. APTT bør kontrolleres igjen etter 2 timer. Maks. anbefalte dose er 10 μg/kg/minutt. Maks. anbefalt behandlingsvarighet er 14 dager, selv om det er begrenset klinisk erfaring for administrering i lengre perioder.
Pasienter med HIT type II etter hjertekirurgi og kritisk syke pasienter: Basert på begrensede data kan behandling av pasienter med HIT type II etter hjertekirurgi og kritisk syke/intensivpasienter med organsvikt (multippel) startes med en infusjonshastighet på 0,5 μg/kg/minutt (maks. 10 μg/kg/minutt) og justeres til målområdet for APTT på 1,5-3 ganger baseline (ikke over 100 sekunder), se Administrering. Hos kritisk syke/intensivpasienter med alvorlig (multippel) organsvikt (SOFA-II APACHE-II eller tilsv.) anbefales redusert vedlikeholdsdose. Klinisk status, særlig akutte endringer i leverfunksjon, må vurderes, og infusjonshastigheten justeres nøye for ønsket APTT, se Administrering. Økt overvåkningsfrekvens anbefales for å sikre målverdier for APTT.
Pasienter med HIT type II som gjennomgår perkutan koronar intervensjon (PCI): Basert på begrensede data kan behandling innledes med en bolusdose på 350 μg/kg over 3-5 minutter etterfulgt av infusjonsdose på 25 μg/kg/minutt. ACT sjekkes 5-10 minutter etter fullført bolusdose. Prosedyren kan fortsette hvis ACT er >300 sekunder. Hvis ACT er <300 sekunder, bør ekstra bolusdose på 150 μg/kg administreres, infusjonshastighetene økes til 30 μg/kg/minutt og ACT sjekkes 5-10 minutter senere. Hvis ACT er >450 sekunder, reduseres infusjonshastigheten til 15 μg/kg/minutt og ACT-verdier sjekkes 5-10 minutter senere. Ved oppnådd terapeutisk ACT mellom 300 og 450 sekunder gis infusjonsdosen til prosedyren er fullført. Se SPC for ytterligere informasjon.
Overgang til oral antikoagulasjonsbehandling: Bruk av orale antikoagulanter (av kumarintypen) bør utsettes inntil det er vesentlig tilbakegang av trombocytopeni (f.eks. blodplater >100 × 109/liter), for å unngå kumarinassosiert mikrovaskulær trombose og venøs koldbrann i ekstremiteter. Den tilsiktede vedlikeholdsdose bør startes uten bolusdose. Kombinert behandling med argatroban og orale antikoagulantia (av kumarintypen) er anbefalt i minimum 5 dager. INR bør måles daglig ved samtidig administrering av orale antikoagulanter. INR-målinger bør gjentas 4-6 timer etter avsluttet argatrobanbehandling. Dersom INR er under ønsket terapeutisk område, må argatrobaninfusjonen gjenopptas og prosedyren gjentas daglig, inntil ønsket terapeutisk område nås, ved bruk av orale antikoagulanter alene. Ved doser >2 μg/kg/minutt bør argatrobandosen midlertidig reduseres til 2 μg/kg/minutt, for å forbedre forutsigbarheten av INR ved bruk av orale antikoagulanter alene. INR bør måles 4-6 timer etter reduksjon av argatrobandosen. INR bør være innenfor det terapeutiske området (iht. type test) i minimum 2 dager før argatroban seponeres.
Quick PT-test: Kombinert administrering med orale antikoagulantia av kumarintypen forårsaker en additiv effekt på INR. INR avhenger både av argatrobandosen og «International Sensitivity Index» (ISI) for tromboplastinreagenset som benyttes. Ved kombinert behandling og argatrobandoser opptil 2 μg/kg/minutt, kan argatrobanbehandlingen vanligvis stoppes når INR kommer opp mot 4. Se SPC for ytterligere informasjon.
Owren PT-test: Ingen klinisk signifikant effekt på INR ved ca. 2 μg/kg/minutt, høyere konsentrasjon kan resultere i en økning av INR. Målverdiene bør være de samme som er anbefalt når orale antikoagulantia brukes alene, dvs 2-3. Se SPC for ytterligere informasjon.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Ved moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh B) anbefales en startdose på 0,5 μg/kg/minutt (se Administrering). APTT bør nøye kontrolleres og dosen justeres etter kliniske indikasjoner, se SPC for ytterligere informasjon. For pasienter med nedsatt leverfunksjon som gjennomgår PCI er doseringsinformasjon ikke tilgjengelig, og behandling med argatroban er ikke anbefalt. Nedsatt nyrefunksjon: Standard startdose som for voksne. Basert på begrensede data kan behandling ved hemodialyse startes med bolus (250 μg/kg) etterfulgt av kontinuerlig infusjon på 2 μg/kg/minutt. Infusjonen stanses 1 time før prosedyreslutt. Målområdet for ACT er 170-230 sekunder (målt med haemotec-enheten). Bolusdose er ikke nødvendig hos pasienter som allerede behandles med argatroban. Barn og ungdom <18 år: Begrensede data foreligger. Sikker og effektiv dose eller effektivt målområde for APTT eller aktivert koagulasjonstid (ACT) er ikke fastslått. Hos alvorlig syke barn med normal leverfunksjon anbefales innledende kontinuerlig infusjon på 0,75 μg/kg/minutt. Ved nedsatt leverfunksjon anbefales redusert startdose på 0,2 μg/kg/minutt. Dosen justeres til målverdiene for APTT 1,5-3 ganger baseline, ikke over 100 sekunder. Eldre: Standard startdose som for voksne.
Tilberedning/Håndtering: Innholdet i hvert 2,5 ml hetteglass skal fortynnes 100 ganger ved å blande med 250 ml fortynningsmiddel. Fortynnes i natriumklorid infusjonsvæske 9 mg/ml (0,9%), glukose infusjonsvæske 50 mg/ml (5%) eller natriumlaktat intravenøs infusjonsblanding, til en endelig konsentrasjon på 1 mg/ml. Hetteglass er kun til engangsbruk. Den ferdige oppløsningen blandes ved gjentatt vending opp-ned av blandingspose eller flaske i 1 minutt. Ved tillaging kan oppløsningen vise svak, men kortvarig blakking pga. dannelsen av mikroutfelling som raskt vil løse seg opp ved risting. pH i den intravenøse oppløsningen er 3,2-7,5 når fortynnet som anbefalt. Dersom oppløsningen er blakket eller dersom det oppdages uløselig utfelling, skal hetteglasset kastes. Ubrukt preparatet eller avfallsmateriale må kastes ifølge lokale krav.
Administrering: Konsentratet (250 mg/2,5 ml) må fortynnes 100 ganger før infusjon, til en sluttkonsentrasjon på 1 mg/ml (se Tilberedning/Håndtering). Gis i.v. ved kontinuerlig infusjon. Standardinfusjonshastigheter for anbefalt startdose (2 μg/kg/minutt), og for pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh B), etter hjertekirurgi og kritisk syke (0,5 μg/kg/minutt) er som følger:

Kroppsvekt (kg)

Infusjonshastighet (ml/time)

 

2 μg/kg/minutt

0,5 μg/kg/minutt

50

6

1,5

60

7

1,8

70

8

2,1

80

10

2,4

90

11

2,7

100

12

3

110

13

3,3

120

14

3,6

130

16

3,9

140

17

4,2

Se øvrige indikasjoner og pasientgrupper eller SPC for andre doseringer og infusjonshastigheter enn de nevnt under Administrering.

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene. Ukontrollert blødning. Alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Forsiktighetsregler

Generell økning i blødningstendens. Uventet fall i hematokrit, blodtrykk eller ethvert annet uforklarlig symptom, bør henlede oppmerksomheten på muligheten for blødning. Brukes med ekstrem forsiktighet ved sykdomstilfeller og andre omstendigheter der det er økt fare for blødninger. Dette inkl. behandling for alvorlig hypertensjon, diabetisk retinopati, umiddelbart etter lumbalpunktur, spinalanestesi, større operasjoner (spesielt der hjerne, ryggmarg eller øyne er involvert), hematologiske tilstander i forbindelse med økt blødningstendens som blødningssykdommer, og gastrointestinale skader som ulcerasjon. Parenterale antikoagulanter: Bruk av parenterale antikoagulanter bør avsluttes før administrering av argatroban. Når argatrobanbehandling skal påbegynnes etter avsluttet heparinbehandling, bør tilstrekkelig tid avsettes til at heparineffekten på APTT nedsettes (1-2 timer). Nedsatt leverfunksjon: Start med lavere dose og forsiktig titrering. Ved opphør av argatrobaninfusjon vil full reversering av antikoagulanteffekten kunne kreve lengre tid enn 4 timer pga. nedsatt utskillelse av argatroban. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder etanol. En 70 kg pasient som får maks. anbefalte daglige dose (10 μg/kg/minutt), vil få en dose på ca. 4 g etanol. Det er lite sannsynlig at dette vil ha klinisk relevans mht. pasientens evne til å kjøre bil og bruke maskiner. Inneholder sorbitol. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse bør ikke bruke dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B01A E03
Samtidig bruk av plateaggregasjonshemmere, trombolytiske stoffer og andre antikoagulanter, kan øke risikoen for blødning. Samtidig bruk av argatroban og warfarin (5-7,5 mg startdose, etterfulgt av 2,5-6 mg/dag oralt i 6-10 dager) resulterer i økt INR. Sikkerhet og effektivitet ved samtidig bruk av trombolytiske stoffer, er ikke klarlagt. Inneholder etanol, og interaksjon med metronidazol eller disulfiram kan ikke utelukkes. Interaksjoner ved samtidig bruk av andre legemidler er ikke vurdert, og forsiktighet må utvises.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Risiko er ikke klarlagt. Økt blødningsrisiko. Inneholder etanol. Bør bare brukes under graviditet dersom klart nødvendig.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Dyrestudier har vist høyere nivåer i brystmelk enn i blodet hos moren. Amming er ikke anbefalt under behandlingen.
Argatroban

Bivirkninger

Blødningskomplikasjoner utgjør den viktigste bivirkningen, større blødninger 5,5% og mindre blødninger 38,9%. Hyppigheten av større blødninger er nesten 3 ganger høyere hos de pasientene der APTT-nivået overskrider >3 ganger basislinjeverdien. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Dyp venetrombose, blødninger. Hud: Purpura. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Koagulopati, trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, forstoppelse, diaré, gastritt, gastrointestinale blødninger, melena, dysfagi, tungesykdommer. Hjerte/kar: Hjerteflimmer, takykardi, hjertestans, myokardinfarkt, supraventrikulære arytmier, perikardeffusjon, ventrikulær takykardi, hypertensjon, hypotensjon, trombose, flebitt, tromboflebitt, tromboflebitt ben overflate, sjokk, perifer iskemi, perifer emboli. Hud: Kløe, økt svetting, dermatitt, blæredannelse, alopesi, hudlidelser, urticaria. Infeksiøse: Infeksjoner, urinveisinfeksjon. Lever/galle: Unormal leverfunksjon, hyperbilirubinemi, leversvikt, hepatomegali, gulsott. Luftveier: Hypoksi, lungeemboli, dyspné, lungeblødninger, pleuraeffusjon, hikke. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, myalgi. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, synkope, cerebrovaskulære uhell, talefeil. Nyre/urinveier: Hematuri, nyresvikt. Psykiske: Forvirring. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, hypoglykemi, hyponatremi. Undersøkelser: Nedsatt protrombinkompleksnivå, nedsatte koaguleringsfaktorer, forlenget koaguleringstid, økt ASAT, økt ALAT, økt blodalkaliskfosfatase, økt blodlaktatdehydrogenase. Øre: Døvhet. Øye: Synsforstyrrelser. Øvrige: Feber, smerte, utmattelse, reaksjoner på applikasjonsstedet, reaksjoner på injeksjonsstedet, ødem, sårsekresjon. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Hjerneblødning.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Usedvanlig stor antikoagulering, med eller uten blødning.
Behandling: Generell og symptomatisk behandling. Ved livstruende blødning: Seponer preparatet umiddelbart, bestem APTT og andre koagulasjonsparametere. Usedvanlig stor antikoagulering, med eller uten blødning, ikke livstruende: Kontrolleres ved å nedsette infusjonsraten. Antikoagulasjonsparametere returnerer vanligvis til basislinjen 2-4 timer etter seponering. Reverseringen kan ta lengre tid ved nedsatt leverfunksjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For direkte trombinhemmere B01A E

Egenskaper

Klassifisering: Direkte trombinhemmer, syntetisk L-argininderivat.
Virkningsmekanisme: Bindes selektivt og reversibelt til trombin. Inhiberer både fri og koagelbundet trombin. Har antikoagulanteffekt uavhengig av antitrombin III og inhiberer fibrindannelse, aktivering av koaguleringfaktorene V, VIII og XIII, aktivering av protein C og plateaggregasjon. Innvirker ikke på heparininduserte antistoffer.
Absorpsjon: Antikoaguleringseffekt oppnås innen 1-3 timer og opprettholdes inntil infusjonen avsluttes eller dosen justeres. Konsentrasjonen i plasma er doseproposjonal ved infusjonsdoser opptil 40 μg/kg/minutt, hos friske frivillige og hjertepasienter.
Proteinbinding: 54% til serumproteiner, hhv. 20% og 34% til albumin og α1-syreglykoprotein.
Fordeling: Hovedsakelig i ekstracellulærvæsken. Vd er 391 ± 155 ml/kg.
Halveringstid: Eliminerings t1/2 52 ± 16 minutter. Clearance er ca. 5,2 ± 1,3 ml/kg/minutt. Ved nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh 7-11) er clearance 26% av clearance hos friske. Clearance reduseres hos alvorig syke barn. Basert på farmakokinetisk modellering var clearance 50% lavere enn hos friske voksne. Farmakokinetiske data for populasjonen indikerer at infusjonshastigheten bør justeres i forhold til kroppsvekten. Basert på farmakokinetisk modellering av populasjonen, hadde pasienter med forhøyet bilirubin gjennomsnittlig 80% lavere clearance enn barn med normale bilirubinnivåer.
Metabolisme: I leveren. Den viktigste metabolitt utviser 40 ganger svakere antitrombineffekt enn argatroban.
Utskillelse: Ca. 65% via feces, ca. 22% via urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytterkartong for å beskyttes mot lys. Fortynnede oppløsninger bør ikke utsettes for direkte sollys. Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses. Fortynnet oppløsning: Ferdig bruksoppløsning bør ikke oppbevares mer enn 24 timer ved 2-8°C. Preparatet bør brukes umiddelbart.

Sist endret: 09.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.10.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Novastan, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml2,5 ml (hettegl.)
021624
-
Byttegruppe
4116,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aktivert partiell tromboplastintid (aptt): Screeningtest som måler aktiviteten til koagulasjonssystemet, og som benyttes i utredning av blødningstilstander.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

koagulopati (koagulasjonsforstyrrelse): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

koldbrann (gangren): Vevsdød og vevsforråtnelse som vanligvis skyldes manglende blodforsyning.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

melena: Sort avføring, oftest pga. blødning i mage-tarmkanalen. Blødning i magesekk eller tolvfingertarm vil ofte gi melena. Blødning i endetarm og i nedre del av tykktarm vil som regel gi rødlig blod i avføringen. Jerntilskudd kan også gi sort avføring, men har annen konsistens og lukt enn melena.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt svetting (hyperhidrose, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.