Novantrone

Meda

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01D B07

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Oppbevaring og holdbarhet | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 L01D B07
Mitoksantron
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av mitoksantron kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Mitoksantron har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at mitoksantron er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 30.04.2019) er utarbeidet av Meda.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Mitoksantronhydroklorid tilsv. mitoksantron 2 mg, natriummetabisulfitt (E 223) maks. 0,1 mg, natriumklorid, natriumacetattrihydrat og eddiksyre (99%) til pH-justering og vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Metastatisk brystkreft. Non-Hodgkins lymfom. Akutt myelogen leukemi (AML) hos voksne. Remisjon-induksjonsbehandling av blastkrise i kronisk myelogen leukemi. Lindring (f.eks. smertelindring) relatert til avansert kastrasjonsresistent prostatakreft i kombinasjon med kortikosteroider. Behandling av pasienter med svært aktiv tilbakefallende multippel sklerose forbundet med raskt fremskridende funksjonshemming der det ikke finnes andre behandlingsalternativer.

Dosering

Skal administreres under tilsyn av lege med erfaring i bruk av cytostatika.
Metastatisk brystkreft, non-Hodgkins lymfom: Monoterapi: 14 mg/m2 gis som engangsdose i.v. Dosen kan gjentas med 21 dagers intervaller. Lavere startdose (12 mg/m2 eller mindre) anbefales til pasienter med utilstrekkelige benmargsreserver, f.eks. som følge av tidligere kjemoterapi eller dårlig generell tilstand. For påfølgende kurer kan forrige dose vanligvis gjentas dersom antall leukocytter og trombocytter er returnert til normale nivåer etter 21 dager. Følgende tabell er ment som veiledning for dosejustering basert på hematologisk nadir (inntreffer ca. 10 dager etter administrering). Nadir etter forrige dose:

Leukocytter
(pr. liter)

Trombocytter
(pr. liter)

Tid for normalisering

Påfølgende dose

>1,5 × 109

>50 × 109

≤21 dager

Gjenta forrige dose

>1,5 × 109

>50 × 109

>21 dager

Vent til normale nivåer er oppnådd, deretter gjentas forrige dose

<1,5 × 109

<50 × 109

Enhver varighet

Reduser med 2 mg/m2 fra forrige dose, etter normalisering

<1 × 109

<25 × 109

Enhver varighet

Reduser med 4 mg/m2 fra forrige dose, etter normalisering

Kombinasjonsbehandling: Ved metastatisk brystkreft har kombinasjoner av mitoksantron og andre cytostatika, inkl. syklofosfamid og 5-fluorouracil eller metotreksat og mitomycin C, vist seg å være effektive. Mitoksantron har også vært brukt i forskjellige kombinasjoner for non-Hodgkins lymfom; Det finnes imidlertid på nåværende tidspunkt begrensede data og spesifikke regimer kan ikke anbefales. I kombinasjonsregimer har mitoksantron, med startdoser fra 7-8 til 10-12 mg/m2 avhengig av kombinasjonen og frekvensen som brukes, vist effekt. Som en veiledning, når mitoksantron brukes i kombinasjons-kjemoterapi med et annet myelosuppressivt legemiddel, skal startdosen for mitoksantron reduseres med 2-4 mg/m2 ift. anbefalt monoterapidose.
Akutt myelogen leukemi: Monoterapi ved tilbakefall: Anbefalt dose for remisjon-induksjon er 12 mg/m2 av kroppsoverflatearealet, gitt som en enkelt i.v. daglig dose i 5 sammenhengende dager (totalt 60 mg/m2). Pasienter som i kliniske studier oppnådde komplett remisjon med denne doseringen, oppnådde dette etter den første induksjonskuren. Kombinasjonsbehandling: Ved induksjonsbehandling gis 12 mg/m2 mitoksantron daglig på dag 1-3, gitt som i.v. infusjon, og 100 mg/m2 cytarabin daglig, gitt som kontinuerlig 24-timers infusjon dag 1-7. Mest fullstendig remisjon vil inntreffe etter innledende kur med induksjonsbehandling. Ved ufullstendig antileukemisk respons, kan en sekundær induksjonskur gis. Mitoksantron bør gis i 2 dager og cytarabin i 5 dager med samme daglige dosenivå. Dersom alvorlig eller livstruende ikke-hematologisk toksisitet observeres under 1. induksjonskur, bør 2. induksjonskur utsettes til toksisiteten er borte. Ved konsolidasjonsbehandling gis 12 mg/m2 mitoksantron daglig på dag 1 og 2, gitt som i.v. infusjon, og 100 mg/m2 cytarabin i 5 dager, gitt som kontinuerlig 24-timers infusjon dag 1-5. 1. kur gis ca. 6 uker etter siste induksjonskur, og 2. kur generelt 4 uker etter 1. kur. En enkeltkur med 6 mg/m2 mitoksantron gitt som i.v. bolus, 80 mg/m2 etoposid gitt i.v. i en periode på 1 time og 1 g/m2 cytarabin (Ara C) gitt i.v. i en periode på 6 timer daglig i 6 dager (MEC) viste antileukemisk effekt som redningsterapi for gjenstridig AML.
Behandling av blastkrise i (kronisk) myelogen leukemi: Enkeltdosebehandling ved tilbakefall: Anbefalt dosering ved tilbakefall er 10-12 mg/m2 kroppsoverflateareal gitt som i.v. enkeltdose daglig i 5 sammenhengende dager (totalt 50-60 mg/m2).
Kastrasjonsresistent prostatakreft: 12-14 mg/m2, gis som i.v. korttidsinfusjon med intervall på 21 dager i kombinasjon med lave doser kortikosteroider administrert peroralt. Kreftpasienter som fikk kumulative doser på 140 mg/m2 enten alene eller i kombinasjon med andre kjemoterapeutiske legemidler, hadde en kumulativ sannsynlighet på 2,6% for kongestiv hjertesvikt. Pasienten bør derfor overvåkes for tegn på kardial toksisitet, og spørres om symptomer på hjertesvikt, før initiering og under behandlingen.
Multippel sklerose: Behandling skal administreres under tilsyn av lege med erfaring i bruk av cytostatika til behandling av multippel sklerose. Skal kun brukes etter nytte-/risikovurdering, spesielt vedrørende hematologisk og kardial risiko. Behandling skal ikke initieres hos pasienter som tidligere har vært behandlet med mitoksantron. Anbefalt dose er vanligvis 12 mg/m2, gitt som en kort (ca. 5-15 minutter) i.v. infusjon som kan gjentas hver 1.-3. måned. Maks. kumulativ livstidsdose bør ikke overstige 72 mg/m2. Hvis mitoksantron administreres gjentatte ganger, bør dosejusteringer gjøres mht. utbredelse og varighet av benmargsuppresjon. Differensial blodtelling innen 21 dager etter infusjon med mitoksantron: Ved symptomer på infeksjon og differensial blodtelling med WHO-grad 3 gis 10 mg/m2. Ved symptomer på infeksjon og differensial blodtelling med WHO-grad 4 gis 8 mg/m2. Differensial blodtelling 7 dager før infusjon med mitoksantron: Ved symptomer på infeksjon og differensial blodtelling med WHO-grad 1 gis 9 mg/m2. Ved symptomer på infeksjon og differensial blodtelling med WHO-grad 2 gis 6 mg/m2. Ved symptomer på infeksjon og differensial blodtelling med WHO-grad 3-4 seponeres behandlingen. Ved ikke-hematologiske toksisiteter med WHO-grad 2-3 skal dosen justeres til 10 mg/m2. Ved ikke-hematologisk toksisitet grad 4 skal behandlingen seponeres.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Sikkerhet ikke fastslått. Dosejustering kan være nødvendig, men anbefalinger kan ikke gis pga. utilstrekkelige data. Nedsatt nyrefunksjon: Sikkerhet ikke fastslått. Skal brukes med forsiktighet. Barn: Sikkerhet og effekt ikke fastlagt. Bruk ikke relevant. Eldre: Generelt skal eldre begynne med lave doser pga. høyere forekomst av redusert lever-, nyre- eller hjertefunksjon, mulig sykdom eller behandling med andre legemidler.
Tilberedning/Håndtering: Infusjonskonsentratet skal fortynnes med minst 50 ml 9 mg/ml natriumklorid injeksjonsvæske, 50 mg/ml glukose infusjonsvæske eller 1,8 mg/ml natriumklorid i 40 mg/ml glukose. Ytterligere fortynning med de samme oppløsningene er mulig. Blandbarhet: Inntil spesifikke kompatibilitetsdata foreligger er det ikke anbefalt å blande legemidlet i samme infusjon som andre legemidler. Mitoksantron er inkompatibelt med heparin (utfelling).
Administrering: Kun til i.v. bruk. Bør injiseres sakte som en fritt flytende i.v. infusjon av isoton saltoppløsning eller 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning i en periode på minst 3-5 minutter. Hvis mulig, unngå vener over ledd eller ekstremiteter med nedsatt venøs eller lymfatisk gjennomstrømning. Kan også administreres som kort infusjon (15-30 minutter) oppløst i 50-100 ml isoton saltoppløsning eller 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning. Ved symptomer på ekstravasasjon, inkl. svie, smerte, pruritus, erytem, hevelse, blå misfarging eller sår, skal administreringen avsluttes omgående.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, inkl. sulfitter som kan produseres under fremstillingen av mitoksantron. Ammende. Skal ikke brukes til behandling av multippel sklerose hos gravide.

Forsiktighetsregler

Skal aldri gis s.c., i.m., intraarterielt eller intratekalt. Lokal/regional nevropati, i noen tilfeller irreversibel, er sett etter intraarteriell injeksjon. Alvorlig lokal vevskade kan forekomme ved ekstravasasjon under administrering. Intratekal administrering kan gi alvorlig skade med permanent sekvele. Det er sett sentral og perifer nevropati og nevrotoksisitet, inkl. anfall som har gitt koma og alvorlig nevrologisk sekvele, samt paralyse med tarm- og blæredysfunksjon. Hjertefunksjon: Myokardtoksisitet, i de mest alvorlige former manifestert ved potensielt irreversibel og dødelig kongestiv hjertesvikt (CHF), kan inntreffe enten under behandling eller flere måneder eller år etter avsluttet behandling. Risikoen øker med kumulativ dose. Kreftpasienter gitt kumulative doser på 140 mg/m2, enten alene eller i kombinasjon med andre kjemoterapeutika, hadde en kumulativ sannsynlighet på 2,6% for å få kongestiv hjertesvikt. Aktiv eller latent kardiovaskulær sykdom, tidligere eller samtidig strålebehandling på mediastinal-/perikardialområdet, tidligere behandling med andre antrasykliner eller antracendioner, eller samtidig bruk av andre kardiotoksiske legemidler, øker risikoen for kardiotoksisitet. Vurdering av venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon (LVEF) (ved ekkokardiogram eller MUGA) anbefales før administrering av 1. dose. Ytterligere LVEF-vurderinger anbefales ved tegn og symptomer på CHF. Kardiotoksisitet kan oppstå når som helst under behandlingen, og risikoen øker med kumulativ dose. Kardiotoksisitet kan opptre ved lavere kumulative doser uavhengig av om kardiale risikofaktorer er til stede eller ikke. Ved tidligere behandling med daunorubicin eller doksorubicin, bør nytte/risiko vurderes før behandling påbegynnes, pga. fare for kardiale effekter. Akutt kongestiv hjertesvikt kan forekomme hos pasienter som behandles med mitoksantron for akutt myelogen leukemi eller MS. Kardiale funksjonsendringer kan oppstå hos MS-pasienter. Vurdering av LVEF (ved ekkokardiogram eller MUGA) anbefales før administrering av 1. dose (og før hver eneste dose hos MS-pasienter) og årlig i opptil 5 år etter avsluttet behandling. Under vanlige omstendigheter bør ikke MS-pasienter motta en kumulativ livstidsdose >72 mg/m2. Mitoksantron bør under vanlige omstendigheter ikke gis til MS-pasienter med LVEF <50% eller klinisk signifikant reduksjon i LVEF. Benmargssuppresjon: Behandling med mitoksantron bør ledsages av tett og hyppig monitorering av hematologiske og kjemiske laboratorieparametre, samt frekvent pasientobservasjon. En komplett blodstatus, inkl. blodplater, bør tas før administrering av 1. dose mitoksantron, 10 dager etter administrering, før hver påfølgende infusjon og dersom symptomer på infeksjon opptrer. Pasienten må informeres om risiko og symptomer på akutt leukemi, og bes om å oppsøke lege ved slike symptomer, selv etter at 5-årsperioden er over. Myelosuppresjon kan være mer alvorlig og langvarig hos pasienter med dårlig generell helsetilstand, eller som har gjennomgått tidligere kjemoterapi og/eller strålebehandling. Bortsett fra for behandling av akutt myelogen leukemi, bør mitoksantronbehandling generelt ikke gis ved baseline nøytrofiler <1500 celler/mm3. Hyppige perifere blodtellinger anbefales for alle pasienter som gis mitoksantron, for å overvåke forekomst av benmargssuppresjon, hovedsakelig nøytropeni, som kan være alvorlig og kan føre til infeksjon. Ved høye doser (>14 mg/m2/dag × 3 dager), vil alvorlig myelosuppresjon oppstå. Spesiell forsiktighet utvises for å sikre fullstendig hematologisk restituering før konsolideringsbehandling påbegynnes (hvis slik behandling benyttes), og pasienten bør overvåkes nøye i denne fasen. Mitoksantron i alle doser kan gi myelosuppresjon. Sekundær akutt myeloid leukemi og myelodysplastisk syndrom: Topoisomerase II-hemmere, inkl. mitoksantron, brukt som monoterapi eller spesielt samtidig med andre antineoplastiske midler og/eller strålebehandling, er forbundet med utvikling av akutt myeloid leukemi (AML) eller myelodysplastisk syndrom (MDS). Pga. risikoen for sekundære maligniteter bør nytte-/risikoforholdet for mitoksantronbehandling bestemmes før behandlingen initieres. Bruk etter MS-spesifikke behandlinger: Sikkerhet og effekt av mitoksantron er ikke studert etter behandling med natalizumab, fingolimod, alemtuzumab, dimetylfumarat eller teriflunomid. Ikke-metastatisk brystkreft: I mangel på tilstrekkelige effektdata for adjuvant behandling av brystkreft, og tatt i betraktning den økte risikoen for leukemi, bør mitoksantron kun brukes ved metastatisk brystkreft. Infeksjoner: Mitoksantron reduserer immunologisk reaksjonsevne mot infeksjoner. Systemiske infeksjoner bør behandles samtidig med eller rett forut for mitoksantronbehandling. Mutagenisitet og karsinogenisitet: Mitoksantron er potensielt karsinogent. Tumorlysesyndrom: Tilfeller av tumorlysesyndrom er rapportert. Nivåer av urinsyre, elektrolytter og urea bør monitoreres. Misfarging av urin og andre vev: Mitoksantron kan farge urinen blå-grønn i opptil 24 timer etter administrering, blåaktig misfarging av sklera, hud og negler kan også forekomme, og pasienten bør opplyses om dette. Hjelpestoffer: Inneholder natriummetabisulfitt (E 223). Kan i sjeldne tilfeller gi alvorlige overfølsomhetsreaksjoner og bronkospasme. Inneholder 0,14 mmol natrium (3,21 mg) pr. ml sterilt konsentrat. Natriumkonsentrasjonen i et 5 ml hetteglass er <1 mmol (23 mg), og er så godt som natriumfritt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B07
Kombinasjon med potensielt kardiotoksiske substanser øker risikoen for kardiotoksisitet. Kombinasjon med andre antineoplastiske midler og/eller strålebehandling, er assosiert med utvikling av akutt myelogen leukemi (AML) eller myelodysplastisk syndrom (MDS). Myelosuppressiv effekt av mitoksantron kan øke ved kombinasjon med annen myelosuppressiv agens. Kombinasjon med andre immunsuppressiver kan øke risikoen for immundepresjon og lymfoproliferativt syndrom. Samtidig bruk av levende virusvaksiner øker risikoen for infeksjon og andre alvorlige reaksjoner som vaccinia gangrenosa og generalisert vaccinia. Levende virusvaksiner bør ikke gis under behandlingen. Det anbefales å bruke levende virusvaksiner med forsiktighet etter avsluttet kjemoterapi, og at det ikke vaksineres tidligere enn 3 måneder etter siste dose. Kombinasjon av vitamin K-antagonist og cytotoksiske agens kan gi økt risiko for blødning. Ved samtidig behandling med orale antikoagulantia bør protrombintidsratio eller INR monitoreres nøye ved oppstart og tilbaketrekking av mitoksantronbehandling, og revurderes oftere under samtidig behandling. Justering av antikoagulantdosen kan være nødvendig. Mitoksantron er substrat for BCRP-transportproteinet. BCRP-hemmere kan øke biotilgjengeligheten. Ved de novo akutt myelogen leukemi og samtidig behandling med ciklosporin, er det vist 42% redusert clearance av mitoksantron. BCRP-induktorer kan potensielt redusere mitoksantroneksponering.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Mitoksantron er gentoksisk og har potensiell teratogen effekt. Menn under behandling skal frarådes å bli far og rådes til å bruke prevensjon under og i minst 6 måneder etter behandling. Fertile kvinner bør ha negativ graviditetstest før hver dose, bruke effektiv prevensjon under behandlingen og i minst 4 måneder etter avsluttet behandling.
Graviditet: Begrensede data. Potensiell teratogen effekt. Kontraindisert for gravide ved behandling av MS. Ved andre indikasjoner bør ikke mitoksantron gis, spesielt ikke i 1. trimester. Fordel av behandling må veies opp mot mulig risiko for fosteret i hvert enkelt tilfelle. Ved bruk under graviditet, eller ved graviditet etter påbegynt behandling, skal pasienten informeres om potensiell risiko for fosteret, og genetisk veiledning bør gis.
Amming: Amming er kontraindisert og må avbrytes før behandlingsstart. Mitoksantron utskilles i morsmelk og er funnet i morsmelk i opptil en måned etter siste dose.
Fertilitet: Fertile kvinner må informeres om økt risiko for forbigående eller vedvarende amenoré. Preserving av kjønnsceller bør vurderes før behandling påbegynnes. Ingen tilgjengelige data for menn, men tubulær atrofi i testiklene og redusert spermantall er observert hos dyr.
Mitoksantron

Bivirkninger

De mest alvorlige er myokardtoksisitet og myelosuppresjon. Onkologi: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, nøytropeni, leukopeni. Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Hud: Alopesi. Infeksiøse: Infeksjon (inkl. fatalt utfall). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, granulocytopeni. Gastrointestinale: Forstoppelse, diaré, stomatitt. Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt, myokardinfarkt (inkl. dødsfall). Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Søvnighet. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Øvrige: Asteni, fatigue, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Myelosuppresjon, benmargssvikt, abnormale leukocyttall. Gastrointestinale: Magesmerter, gastrointestinal blødning, slimhinnebetennelse, pankreatitt. Hjerte/kar: Arytmi, sinusbradykardi, unormalt EKG, reduksjon i venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon, kontusjon, blødning, hypotensjon. Hud: Erytem, neglelidelser, utslett, hudmisfarging, vevsnekrose (etter ekstravasasjon). Immunsystemet: Anafylaksi/anafylaktoide reaksjoner (inkl. sjokk). Infeksiøse: Urinveisinfeksjon, infeksjon i øvre luftveier, sepsis, opportunistiske infeksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré. Lever/galle: Hepatotoksisitet, økt ASAT-nivå. Nevrologiske: Angst, forvirring, hodepine, parestesi. Nyre/urinveier: Forhøyet serumkreatinin, forhøyet blodnivå av ureanitrogen, toksisk nefropati, misfarging av urinen. Stoffskifte/ernæring: Vektendringer, tumorlysesyndrom (TLS); akutt lymfoblastisk leukemi som påvirker T-celler og B-celler og non-Hodgkins lymfomer (NHL) er oftest forbundet med TLS. Svulster/cyster: Akutt leukemi, akutt myelogen leukemi, myelodysplastisk syndrom. Øye: Misfarging av sklera. Øvrige: Ødem, dysgeusi, ekstravasasjon og flebitt på infusjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Kardiomyopati. Infeksiøse: Pneumoni. Multippel sklerose: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Alopesi. Infeksiøse: Infeksjon (inkl. fatalt utfall), urinveisinfeksjon, øvre luftveisinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré; kan være langvarig og forenlig med tidlig overgangsalder. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, leukopeni, granulocytopeni, abnormale leukocyttall. Gastrointestinale: Forstoppelse, diaré, stomatitt, brekninger. Hjerte/kar: Arytmi, unormalt EKG, reduksjon i venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Lever/galle: Økt ASAT-nivå. Nevrologiske: Angst, forvirring, parestesi, søvnighet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Benmargssvikt, myelosuppresjon, trombocytopeni, nøytropeni. Gastrointestinale: Magesmerter, gastrointestinal blødning, slimhinnebetennelse, pankreatitt. Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt, kardiomyopati, sinusbradykardi, myokardinfarkt (inkl. dødsfall), kontusjon, blødning, hypotensjon. Hud: Neglelidelser, utslett, hudmisfarging, vevsnekrose (etter ekstravasasjon). Immunsystemet: Anafylaksi/anafylaktoide reaksjoner (inkl. sjokk). Infeksiøse: Pneumoni, sepsis, opportunistiske infeksjoner. Lever/galle: Hepatotoksisitet. Luftveier: Dyspné. Nyre/urinveier: Forhøyet serumkreatinin, forhøyet blodnivå av ureanitrogen, toksisk nefropati, misfarging av urinen. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, vektendringer. Svulster/cyster: Akutt leukemi, akutt myelogen leukemi, myelodysplastisk syndrom. Øye: Misfarging av sklera. Øvrige: Asteni, fatigue, ødem, pyreksi, ekstravasasjon og flebitt på infusjonsstedet, plutselig død.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Dødsfall som følge av leukopeni og infeksjon er rapportert etter administrering av 140-180 mg/m2 som én enkelt bolusinjeksjon. Er sterkt vevsbundet og peritoneal- eller hemodialyse vil sannsynligvis ikke være effektiv behandling.
Symptomer: Hematopoetisk, gastrointestinal, hepatisk og renal toksisitet kan forekomme.
Behandling: Symptomatisk. Pasienten overvåkes nøye.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Bindes til DNA, skaper kryssbindinger og trådbrudd. Interfererer med RNA og hemmer topoisomerase II. Har cytotoksisk effekt på så vel prolifererende som ikke-prolifererende dyrkede humane celler, hvilket tyder på uspesifikk faseinhibisjon i cellesyklus. Hemmer B-celle, T-celle- og makrofagproliferasjon in vitro, samt svekker antigenpresentasjon og sekresjon av gamma-interferon, TNF-α og IL-2.
Proteinbinding: 78% til plasmaproteiner.
Fordeling: Vdss: >1000 liter. Krysser ikke blod-hjerne-barrieren.
Halveringstid: 10-40 timer i eliminasjonsfase, men halveringstider opp til 7-12 dager er rapportert.
Utskillelse: Ca. 18% via galle, ca. 10% gjenfinnes i urin (hvorav ca. 65% i uforandret form) i løpet av en periode på 5 dager.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke fryses. Holdbarhet etter første åpning: Kjemisk og fysisk stabilitet er vist i 7 dager ved 15-25°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt kan preparatet oppbevares i maks. 7 dager ved 15-25°C etter første åpning. Brukeren er ansvarlig for ev. negative effekter som resultat av andre oppbevaringstider og betingelser. Holdbarhet av ferdig tilberedt oppløsning: Kjemisk og fysisk stabilitet er vist i 72 timer ved 23°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt skal oppløsningen anvendes umiddelbart, hvis ikke vil oppbevaringstid og betingelser før bruk være brukerens ansvar. Selv om oppløsningen fremstilles av brukeren under kontrollerte og validerte aseptiske forhold, skal den ikke oppbevares >8 timer ved høyst 25°C.

Sist endret: 04.02.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.10.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Novantrone, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/ml5 ml (hettegl.)
093708		-
Byttegruppe		1367,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

akutt myelogen leukemi (aml, akutt myeloid leukemi): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

brystkreft (brystcancer, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hodgkins lymfom (hodgkins sykdom, lymfogranulomatose): Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er først hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

overgangsalder (menopause, klimakterie): Menopause inntrer når eggstokkene produserer så lite østrogen og progestogen at menstruasjonen stopper opp. Dette skjer normalt i 44-50-årsalderen.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

tls (tumorlysesyndrom): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.