Normorix mite

Takeda

Diuretikum med kaliumsparende komponent.

ATC-nr.: C03E A01

  

  Hydroklortiazid og amilorid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03D B01
Amilorid
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av amilorid kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Amilorid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at amilorid er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 18.07.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER: Hver tablett inneh.: Hydroklortiazid 25 mg, amiloridhydroklorid 2,5 mg, laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Sykdomstilstander hvor tiazidbehandling er indisert og hvor profylakse mot kaliumtap er ønskelig: Kardialt betinget ødem, hypertensjon, levercirrhose med ascites og ødem.

Dosering

Kan brukes alene eller som tillegg til andre antihypertensiver. Dosereduksjon kan være nødvendig ved kombinasjonsterapi. Vekttap, blodtrykksreduksjon og serumelektrolyttnivå bør bestemme doseringen. Etter initial diurese er vanligvis et vekttap på 0,5-1 kg daglig mest tilfredsstillende. Maks. døgndose: 4 tabletter.
Kardialt betinget ødem: Initialt: 1-2 tabletter daglig. Dosen kan deretter justeres opp eller ned ved behov. Optimal dosering bestemmes av diuresesvar og serumkaliumnivå. Når initial diurese er oppnådd bør vedlikeholdsdosen reduseres hvis mulig. Doseringen kan være intermitterende.
Hypertensjon: 1/2-2 tabletter daglig gitt som 1 dose eller fordelt på flere doser. Bruk lavest mulig dose nødvendig for ønsket respons.
Levercirrhose med ascites: Bør starte med 1 tablett daglig. Om nødvendig økes dosen gradvis inntil effektiv diurese oppnås (se ovenfor). Vedlikeholdsdose kan være lavere enn den som er nødvendig for å starte diuresen. Daglig dose bør derfor reduseres om mulig når vekten er stabilisert.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: 1 tablett daglig kan gi tilfredsstillende kontroll ved nedsatt nyrefunksjon ved kardialt betinget ødem. Se også Forsiktighetsregler. Barn: Anbefales ikke, da sikkerhet ikke er undersøkt. Eldre: 1 tablett daglig kan gi tilfredsstillende kontroll hos eldre ved kardialt betinget ødem.
Administrering: Kan knuses. Kan deles i 2 like doser vha. tablettdeler (har ikke delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller sulfonamidderivater. Hyperkalemi (serumkalium >5,5 mmol/liter), bruk av andre kaliumsparende preparater eller kaliumsalter. Anuri, alvorlig nyre- og leversvikt, hyponatremi, hyperkalsemi, behandlingsrefraktær hypokalemi, Addisons sykdom. Symptomatisk hyperurikemi. Diabetisk nefropati.

Forsiktighetsregler

Hyperkalemi (serumkalium >5,5 mmol/liter): Kan forekomme særlig hos eldre, diabetikere, hospitaliserte pasienter med levercirrhose eller kardiale ødemer med kjent nyreaffeksjon, alvorlig syke eller ved kraftig diuretikabehandling. Slike pasienter må kontrolleres nøye med tanke på laboratoriemessige eller elektrokardiografiske tegn på hyperkalemi. Dødsfall er rapportert. Kaliumtilskudd eller kaliumrik kost må ikke brukes unntatt ved alvorlig og/eller refraktære tilfeller av hypokalemi. Hvis kaliumtilskudd gis, må serumkaliumverdier overvåkes nøye. Ved hyperkalemi skal preparatet straks seponeres, og hvis falsk hyperkalemi er utelukket, skal tiltak iverksettes for å redusere plasmakaliumnivået. Ikke-melanom hudkreft: Økt risiko for ikke-melanom hudkreft (basalcellekarsinom og plateepitelkarsinom) er sett ved høy kumulativ dose av hydroklortiazid, muligens pga. fotosensibiliserende effekt. Pasienten bør informeres om risikoen, samt rådes til å sjekke huden sin regelmessig for nye lesjoner, og umiddelbart ta kontakt med lege ved mistenkelige hudforandringer. Forebyggende tiltak er begrenset eksponering for sol og ultrafiolett (UV) stråling. Ved eksponering for sol og UV-stråling, bør pasienten bruke tilstrekkelig beskyttelse. Mistenkelige hudforandringer bør undersøkes umiddelbart, om nødvendig med histologiske undersøkelser av biopsier. Ved ikke-melanom hudkreft i anamnesen, bør forskrivning revurderes. Azotemi: Kan utløses eller forverres av hydroklortiazid. Kumulativ effekt kan forekomme ved dårlig nyrefunksjon. Nyrefunksjonen bør kontrolleres før behandling, særlig hos eldre. Ved økende azotemi og oliguri bør preparatet seponeres. Nedsatt nyrefunksjon: Tiazider er ikke effektive ved ClCR <30 ml/minutt. Kaliumretensjon blir aksentuert ved tillegg av antikaliuretisk behandling og kan gi rask utvikling av hyperkalemi. Leversykdom: Tiazider må brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, da små endringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse hepatisk koma. Elektrolyttforstyrrelser: Spesielt ved kraftig oppkast, diaré eller ved parenteral væsketilførsel er det viktig med nøye kontroll med tanke på tegn på væske- og elektrolyttforstyrrelser. Behandling med hydroklortiazid kan gi hypokalemi med kraftig diurese, spesielt ved langvarig behandling eller levercirrhose. Hyponatremi og hypokloremi kan forekomme ved bruk av diuretika, selv ved tillegg av amilorid. Hyponatremi er vanligvis mild og asymptomatisk, men kan bli alvorlig og symptomatisk. Dette krever umiddelbar og adekvat behandling. Klormangel kan rettes ved bruk av ammoniumklorid (ikke ved leversykdom), og forhindres vanligvis ved et nær normalt saltinntak. Reversibel økning av plasmaurinstoff er rapportert hos pasienter med kraftig væskeutskillelse, særlig alvorlig syke. Nøyaktig kontroll av serumelektrolytter og -urinstoff anbefales. Kalsiumutskillelsen kan reduseres av tiazider. Preparatet bør seponeres før parathyreoideatest. Biotransformasjon: Hyperurikemi, akutt urinsyregikt, økning av kolesterol- og triglyseridnivåer kan opptre. Dosejustering av legemidler mot urinsyregikt kan være nødvendig. Glukosetoleransen kan påvirkes og dosejustering av antidiabetisk behandling kan bli nødvendig. Ved diabetes eller mistenkt diabetes bør nyrefunksjonen være kjent for å minske risikoen for hypokalemi, før behandling initieres. Preparatet må seponeres minst 3 dager før testing for glukosetoleranse. Antikaliuretisk behandling skal igangsettes med forsiktighet, hos alvorlig syke som kan utvikle respiratorisk eller metabolsk acidose, f.eks. ved kardiopulmonær sykdom eller utilstrekkelig kontrollert diabetes. Forandringer i syre-basebalansen endrer balansen av ekstracellulært/intracellulært kalium. Øvrige: Eksaserbasjon eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er sett ved bruk av tiazider. Innholdsstoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Påvirker normalt ikke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner, men kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, som gjør at reaksjonsevnen kan nedsettes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C03E A01
Interagerer med diuretika pga. virkningen på elektrolytter, glukose, urinsyre (tiazider, furosemid, etakrynsyre), og via hemodynamiske, glomerulære og tubulære mekanismer. Øker virkningen av digitalisglykosider. NSAID (inkl. COX-2-hemmere) kan redusere diuretisk, natriuretisk og antihypertensiv effekt av diuretika og gi økt tendens til hjertesvikt. Hos noen pasienter med nedsatt nyrefunksjon (f.eks. eldre, volumdepleterte eller de som bruker diuretika) som bruker NSAID, inkl. COX-2 hemmere, kan samtidig bruk av angiotensin II-reseptorantagonist eller ACE-hemmer forverre nyrefunksjonen, inkl. akutt nyresvikt (effektene er vanligvis reversible). Kombinasjonen bør derfor brukes med forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon. Stor fare for overdosering under vedlikeholdsbehandling av litium pga. redusert ekskresjon. Litium kan også gi nedsatt diuretisk effekt og kombinasjonen bør vanligvis unngås. Ved samtidig bruk må litiumverdiene kontrolleres regelmessig. Kaliumsparende diuretika og kalsiumtilskudd gir hyperkalemi og økt risiko for tetrasyklinindusert ureastigning (neppe doksysyklin) og hemmet tubulær reabsorpsjon av digoksin (spironolakton). Hydroklortiazid reduserer utskillelsen av kalsium i urinen og forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med kalsitriol og kalsium da hyperkalsemi kan forekomme. Salbutamol og terbutalin kan gi hypokalemi. Økt risiko for hypokalemi når amilorid gis sammen med ACE-hemmere. Ved samtidig bruk bør serumkalium følges nøye. Kolestyramin og kolestipol hemmer absorpsjonen av tiazider fra tarmen og legemidlene bør tas med minst 4 timers mellomrom. Kombinasjon med karbamazepin kan gi additiv hyponatremisk effekt. Pasienten bør monitoreres med serumkonsentrasjonsmålinger av natrium. Samtidig bruk øker eksponeringen for topiramat. Hydroklortiazid kan forsterke den myelosupprimerende effekten av syklofosfamid. Bruk av andre antihypertensiver gir additiv effekt. Diuretikabehandling bør seponeres 2-3 dager før ACE-hemmerbehandling startes, for å redusere sannsynligheten for 1.-dose hypotensjon. Ved samtidig bruk av alkohol, barbiturater eller narkotika kan potensering av ortostatisk hypotensjon forekomme. Samtidig bruk av kortikosteroider og ACTH, kan gi intensivert elektrolyttutskillelse, særlig hypokalemi. Mulig nedsatt effekt av pressoraminer, men ikke nok til å utelukke samtidig bruk. Kan gi økt effekt av ikke-depolariserende muskelrelaksantia.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelige data, særlig ved bruk under 1. trimester. Hydroklortiazid passerer placenta. Bruk i 2. og 3. trimester kan kompromittere placentaperfusjonen og gi ikterus, forstyrrelse av elektrolyttbalansen og trombocytopeni. Gravide må bare behandles på streng indikasjon. Skal ikke brukes mot ødem, hypertensjon eller preeklampsi under graviditet uten fordelaktig effekt på sykdomsforløpet.
Amming: Hydroklortiazid går over i morsmelk i små mengder, og store mengder kan hemme laktasjonen. Det er sannsynlig at barn som ammes påvirkes ved terapeutiske doser. Preparatet er ikke anbefalt ved amming, og bruk skal kun skje ved laveste adekvate dose.
Amilorid|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, diaré, buksmerter. Hjerte/kar: Arytmi. Hud: Eksantem, kløe. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Smerter i ekstremitetene. Nevrologiske: Svakhet, tretthet, hodepine, svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hyperurikemi, nedsatt matlyst. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Dårlig smak i munnen, brekninger, metthetsfølelse, obstipasjon, flatulens, hikke, tørste, dyspepsi. Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon, takykardi, palpitasjoner, angina pectoris. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Luftveier: Nesetetthet. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper, leddsmerter, rygg- og brystsmerter. Nevrologiske: Parestesier. Nyre/urinveier: Nokturi, dysuri, inkontinens. Psykiske: Søvnforstyrrelser, nervøsitet, depresjon, mental forvirring. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, gikt, elektrolyttforstyrrelser inkl. hyponatremi. Øye: Synsforstyrrelser. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, hemolytisk anemi, agranulocytose, aplastisk anemi. Gastrointestinale: Mage-tarmblødning, pankreatitt. Hjerte/kar: Synkope. Hud: Rødme, fotosensibilitet. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon, vaskulitt. Lever/galle: Gulsott (gallestase). Nevrologiske: Stupor. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Undersøkelser: Forhøyede serumkaliumverdier. Øvrige: Svetting. Ukjent frekvens: Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi/hypokalemi (ved langtidsbehandling). Svulster/cyster: Ikke-melanom hudkreft (basalcellekarsinom og plateepitelkarsinom).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Se Giftinformasjonens anbefalinger: C03E A01

Egenskaper

Klassifisering: Diuretikum/antihypertensiv som kombinerer den natriuretiske effekt av hydroklortiazid med den kalium- og magnesiumsparende effekt av amilorid.
Virkningsmekanisme: Hydroklortiazid hemmer tubulær reabsorpsjon av natrium og klor. Amilorid hemmer utskiftningen av natrium mot kalium i distale tubuli, og reduserer eller hindrer det kaliumtap som hydroklortiazid forårsaker. Økt urinutskillelse av magnesium, som forårsakes av hydroklortiazid, minsker ved samtidig tilførsel av amilorid. Hydroklortiazid og amilorid har motsatt virkning på hydrogenionutskillelsen. Forstyrrelser i syre-baselikevekten forekommer derfor sjeldnere enn om hydroklortiazid gis alene. Natriumutskillelsen øker i overkant av det som er forventet ved ren additiv effekt av de to komponenter.
Absorpsjon: Både hydroklortiazid og amilorid absorberes relativt raskt og diuretisk effekt sees innen 2 timer. Maks. effekt nås etter ca. 4 timer. Effektiv diuretisk effekt vedvarer 6-12 timer, og kan påvises i ca. 24 timer. Den kaliumsparende effekten av amilorid er tydelig innen 2 timer, og er maks. etter 6-10 timer og påvisbar i 24 timer.
Halveringstid: Hydroklortiazid: 51/2-15 timer. Amilorid 6-9 timer.
Utskillelse: Begge stoffer utskilles hovedsakelig via nyrene.

Sist endret: 26.11.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Normorix mite, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 stk. (boks)
097246
Blå resept
-
82,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

basalcellekarsinom (basalcellekreft, bcc, basaliom, krompechers karsinom): En ondartet hudkrefttype som sjelden sprer seg.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatisk koma (leverkoma, coma hepaticum): Et syndrom som kjennetegnes av svikt i det sentrale nervesystemet i forbindelse med leversvikt. Symptomer er blant annet tretthet og forvirring som ofte forverres til koma, skjelvende hender, øye- og muskelrykninger.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

melanom (malignt melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.