Nivestim

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Overfølsomhet, inkl. anafylaktiske reaksjoner ved initiell eller påfølgende behandling, er sett. Seponeres permanent ved klinisk signifikant overfølsomhet. Skal ikke gis ved tidligere overfølsomhet for filgrastim eller pegfilgrastim. Pulmonale bivirkninger: Er sett, særlig interstitiell lungesykdom, etter bruk av G-CSF. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse, kan ha høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være preliminære tegn på akutt lungesviktsyndrom (ARDS). I slike tilfeller bør filgrastim seponeres og egnet behandling igangsettes. Glomerulonefritt: Er sett. Tilfellene opphørte vanligvis etter dosereduksjon eller seponering. Overvåkning vha. urinprøver anbefales. Kapillærlekkasjesyndrom: Er sett etter bruk av G-CSF. Kan være livstruende hvis behandling forsinkes. Kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Ved symptomer skal pasienten overvåkes nøye og få standard symptomatisk behandling, som kan inkludere behov for intensivbehandling. Splenomegali/miltruptur: Splenomegali (generelt asymptomatisk) og miltruptur (inkl. fatal) er sett. Miltstørrelse bør monitoreres nøye. Ved smerter i øvre venstre del av abdomen og smerter rundt skulderbladet bør miltrupturdiagnose vurderes. Dosereduksjon er vist å bremse​/​stanse progresjon av miltforstørrelse ved alvorlig kronisk nøytropeni. Malign cellevekst: G-CSF kan stimulere vekst av myeloide og noen ikke-myeloide celler in vitro. Myelodysplastisk syndrom (MDS)​/​kronisk myelogen leukemi: Sikkerhet og effekt ikke dokumentert. Ikke indisert. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Akutt myelogen leukemi (AML): Begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML. Bør gis med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv (16)) er ikke dokumentert. Trombocytopeni: Er sett. Platetall bør overvåkes nøye de første få behandlingsukene. Spesiell forsiktighet ved midlertidig seponering eller dosereduksjon ved alvorlig kronisk nøytropeni med utvikling av trombocytopeni. Leukocytose: Leukocytter ≥100 × 10⁹/liter er sett hos <5% ved doser >0,3 MIE (3 µg)​/​kg​/​dag. Bivirkninger med direkte sammenheng med denne leukocytosegraden er ikke sett. Leukocyttnivået bør imidlertid kontrolleres jevnlig under behandlingen. Dersom leukocyttallet stiger >50 × 10⁹/liter etter forventet nadir, avsluttes behandlingen umiddelbart. Dersom leukocyttallet stiger til >70 × 10⁹/liter ved administrering for PBPC-mobilisering, skal behandlingen avsluttes eller dosen reduseres. Immunogenisitet: Potensial for immunogenisitet. Hastighet på antistoffdannelse mot filgrastim er generelt lav. Antistoffbinding forekommer, men er ikke forbundet med nøytraliserende aktivitet. Aortitt: Er sett hos friske og kreftpasienter etter at G-CSF er gitt, men opphører ofte etter seponering. Symptomer inkluderer feber, magesmerter, sykdomsfølelse, ryggsmerter og økte inflammasjonsmarkører. Komorbiditeter: Bærere av sigdcellegen og sigdcellesykdom: Sigdcellekriser (inkl. fatale), er sett ved bruk hos bærere av sigdcellegen eller ved sigdcellesykdom. Forsiktighet utvises ved forskrivning til slike pasienter. Osteoporose: Monitorering av bentetthet kan være indisert ved underliggende osteoporotiske bensykdommer og kontinuerlig behandling >6 måneder. Kreftpasienter: Skal ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert doseringsregime. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Spesiell forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter på høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert. Økte doser av kjemoterapeutiske midler kan føre til økt toksisitet, inkl. virkninger på hjerte- og lungefunksjonen, nervesystemet og huden (se Felleskatalogtekst for aktuelle kjemoterapeutiske legemidler som benyttes). Effekt av kjemoterapi på erytrocytter og trombocytter: Filgrastim monoterapi utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser etter forskrevet regime), kan pasienten være utsatt for høyere risiko for trombocytopeni og anemi. Jevnlig kontroll av blodplatetall og hematokrit anbefales. Spesiell forsiktighet bør utvises ved bruk av enkle eller kombinerte kjemoterapeutiske midler som kan gi alvorlig trombocytopeni. Det er påvist at bruk av filgrastimmobiliserte PBPC kan redusere graden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Myelodysplastisk syndrom (MDS) og akutt myelogen leukemi (AML) hos bryst- og lungekreftpasienter: Assosiasjon mellom filgrastim og MDS​/​AML er ikke sett, men disse pasientene skal likevel overvåkes for tegn og symptomer på MDS​/​AML. Andre spesielle forsiktighetsregler: Filgrastimeffekten ved betydelig redusert antall myeloide stamceller er ikke undersøkt. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke de nøytrofile verdiene. Ved redusert antall forløpere kan derfor den nøytrofile responsen bli svakere (som hos pasienter behandlet med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller som har benmargsinfiltrasjon av tumorer). Tilfeller av vaskulære sykdommer er sett, inkl. venookklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolumet, hos pasienter som gjennomgår høydose kjemoterapi etterfulgt av transplantasjon. Transplantat-mot-vert-sykdom og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon er sett. Økt hematopoetisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med transiente unormale funn ved billeddiagnostikk av skjelettet. Dette bør tas med i betraktningen ved tolking av resultater fra billeddiagnostikk av skjelettet. Pasienter som gjennomgår PBPC-mobilisering: Mobilisering: Det finnes ingen prospektive, randomiserte sammenligninger av de to anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim alene eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi) innenfor samme pasientpopulasjon. Variasjonsgraden mellom individuelle pasienter og mellom laboratorieanalyser av CD34+-celler betyr at direkte sammenligninger mellom ulike studier er vanskelig. Det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valg av mobiliseringsmetode bør vurderes sammen med behandlingsmålene for den enkelte pasient. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling, vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av PBPC til å oppnå anbefalt minimumresultat (≥2 × 10⁶ CD34+-celler​/​kg) eller samme grad av akselerasjon i økningen av blodplatetallet. Enkelte cytotoksiske midler viser særlig toksisitet for den hematopoetiske stamcellepoolen og kan ha uheldig påvirkning på stamcellemobilisering. Midler som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de gis over lengre perioder i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim har imidlertid vist seg å ha positiv effekt på stamcellemobilisering. Når en PBPC-transplantasjon planlegges, anbefales det å planlegge prosedyren for stamcellemobilisering på et tidlig stadium av behandlingen. Det bør vies særlig oppmerksomhet mot antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før det gis høydose kjemoterapi. Dersom resultatene er utilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte vurderes. Vurdering av stamcelleresultat: Ved vurdering av antall stamceller som er høstet, bør det legges særlig vekt på kvantifiseringsmetoden. Resultatene av cytometriske flytanalyser for antall CD34+-celler varierer avhengig av metodens presisjon. Anbefalinger mht. tall basert på studier utført i andre laboratorier, må derfor tolkes med forsiktighet. Statistiske analyser av forholdet mellom antall CD34+-celler som ble reinfundert og hastigheten på nydannelsen av blodplater etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men kontinuerlig forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på ≥2 × 10⁶ CD34+-celler​/​kg er basert på publiserte erfaringer som har resultert i tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater over dette minimum synes å sammenfalle med en raskere bedring, mens lavere tall sammenfaller med en langsommere bedring. Normale donorer som gjennomgår PBPC-mobilisering: PBPC-mobilisering gir ingen direkte kliniske fordeler for normale donorer, og bør kun vurderes mht. allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør kun vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratoriemessige utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon. Særlig oppmerksomhet bør utvises for hematologiske verdier og infeksjonssykdommer. Sikkerhet og effekt hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Forbigående trombocytopeni (<100 × 10⁹/liter) etter filgrastimbruk og leukaferese er sett hos 35% av studiepersonene. Blant disse ble det sett 2 tilfeller med platetall <50 × 10⁹/liter som følge av leukafereseprosedyren. Ved behov for mer enn én leukaferese, bør man være særlig oppmerksom på donorer med platetall <100 × 10⁹/liter før leukaferese; generelt skal ikke aferese utføres ved platetall <75 × 10⁹/liter. Leukaferese bør ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia eller som har kjente koagulasjonsforstyrrelser. Donorer som får G-CSF for PBPC-mobilisering, bør monitoreres til hematologiske verdier normaliseres. Mottakere av allogene PBPC mobilisert med filgrastim: Tilgjengelige data indikerer at immunologisk interaksjon mellom allogen PBPC-transplantat og mottakeren kan ha sammenheng med økt risiko for akutt og kronisk GvHD, sammenlignet med benmargstransplantasjon. Pasienter med SCN: Skal ikke gis til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni ved leukemi eller tegn til leukemisk utvikling. Blodcelletall: Andre blodcelleforandringer kan forekomme, inkl. anemi og forbigående økning av antall myeloide stamceller, som krever nøye monitorering av celletall. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom: Spesiell forsiktighet bør utvises ved diagnostisering av SNC for å skille dette fra andre hematopoetiske forstyrrelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Fullstendig blodcelletelling med differensialtelling og platetall og evaluering av benmargsmorfologi og karyotype bør utføres før behandling. Det er lav forekomst (ca. 3%) av MDS eller leukemi hos pasienter i kliniske studier med SNC behandlet med filgrastim (bare sett ved kongenital nøytropeni). MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen, og ev. sammenheng med filgrastimbehandling er ikke fastslått. Ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline, viste seg ved senere rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Det er usikkert om langtidsbehandling ved SCN predisponerer for cytogenetiske abnormiteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologiske og cytogenetiske benmargsundersøkelser med jevne mellomrom (ca. hver 12. måned). Andre spesielle forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Hematuri er vanlig, og proteinuri forekommer hos et lite antall, og bør monitoreres jevnlig ved urinprøver. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Pasienter med hiv-infeksjon: Blodcelletall: Absolutt nøytrofiltall (ANC) må monitoreres nøye, spesielt i løpet av de første behandlingsukene. Enkelte pasienter kan respondere meget raskt på 1. dose og få betydelig økning i nøytrofiltallet. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene, og deretter minst 2 ganger i uken de første 2 ukene, og 1 gang i uken eller 1 gang annenhver uke under vedlikeholdsbehandling. Under periodisk dosering med 30 MIE (300 µg)​/​dag kan det være store variasjoner i pasientens ANC over tid. For å fastslå pasientens bunnverdi eller nadir ANC, anbefales det at det blir tatt blodprøver til ANC-måling umiddelbart før enhver planlagt dosering. Risiko forbundet med økte doser av myelosuppressive legemidler: Behandling med filgrastim alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten ha høyere risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Jevnlig monitorering av blodbildet anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og malignitet som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium avium-kompleks eller malignitet, som f.eks. lymfom. Ved kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller malignitet, vurderes egnet behandling av underliggende tilstand i tillegg til filgrastimadministrering for behandling av nøytropeni. Filgrastimeffekten på nøytropeni forårsaket av benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Alle pasienter: Nålebeskytteren inneholder epoksypren, et derivat av naturgummilateks, som kan komme i kontakt med nålen. Hjelpestoffer: Inneholder sorbitol (E 420) og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium, og er så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ha liten påvirkning. Administrering kan gi svimmelhet.