Mycamine

Astellas

Antimykotikum, echinocandin.

ATC-nr.: J02A X05

Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell og veiledning ved bruk

Miljørisiko i Norge

J02A X05

Mikafungin

Miljørisiko: Miljøpåvirkning av mikafungin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.

Bioakkumulering: Bioakkumulering av mikafungin kan ikke utelukkes, da data mangler.

Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at mikafungin er persistent, da data mangler.

Miljøinformasjonen (datert 24.04.2018) er utarbeidet av Astellas Pharma.

Les mer på Fass

Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg og 100 mg: Hvert hetteglass inneh.: Micafungin (som natriumsalt) 50 mg, resp. 100 mg, laktose, sitronsyre og natriumhydroksid (til pH-justering).

Indikasjoner

Når det skal avgjøres om preparatet skal brukes, bør det tas hensyn til den potensielle risikoen for utvikling av leversvulster pga. preklinisk data fra rotter (se Forsiktighetsregler). Preparatet bør derfor kun brukes når andre antifungale midler ikke er hensiktsmessige. Ungdom ≥16 år, voksne og eldre: Behandling av invasiv candidiasis. Behandling av øsofageal candidiasis hos pasienter hvor i.v. behandling er passende. Profylakse mot Candida-infeksjon hos pasienter som gjennomgår allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon, eller pasienter som forventes å få nøytropeni (absolutt nøytrofiltall <500 celler/µl) i 10 dager eller mer. Barn (inkl. nyfødte) og ungdom <16 år: Behandling av invasiv candidiasis. Profylakse mot Candida-infeksjon hos pasienter som gjennomgår allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon, eller pasienter som forventes å få nøytropeni (absolutt nøytrofiltall <500 celler/µl) i 10 dager eller mer.

Dosering

Nasjonale retningslinjer vedrørende riktig bruk av antimykotika bør tas med i vurderingen. Behandlingen bør initieres av en lege med erfaring i behandling av systemiske soppinfeksjoner. Prøver for soppkultivering og andre relevante laboratorietester (inkl. histopatologi) bør tas før behandling, for å isolere og identifisere årsaksorganisme(r). Behandlingen kan startes før dyrkingsresultatene og andre laboratorietester er kjent. Når prøveresultatene foreligger må imidlertid behandlingen justeres i samsvar med dette. Doseringen avhenger av pasientens kroppsvekt.
Ungdom ≥16 år, voksne og eldre: Dosering i forhold til kroppsvekt:

Indikasjon	Kroppsvekt >40 kg	Kroppsvekt ≤40 kg
Behandling av invasiv candidiasis	100 mg/dag¹	2 mg/kg/dag¹
Profylakse mot Candida-infeksjon	50 mg/dag	1 mg/kg/dag
Behandling av øsofageal candidiasis	150 mg/dag	3 mg/kg/dag

¹Dersom responsen er utilstrekkelig, f.eks. mikrobene persisterer eller at klinisk tilstand ikke forbedres, kan dosen økes til 200 mg/dag hos pasienter som veier >40 kg, eller 4 mg/kg/dag hos pasienter som veier ≤40 kg.
Barn ≥4 måneder-ungdom <16 år: Dosering i forhold til kroppsvekt:

Indikasjon	Kroppsvekt >40 kg	Kroppsvekt ≤40 kg
Behandling av invasiv candidiasis	100 mg/dag¹	2 mg/kg/dag¹
Profylakse mot Candida-infeksjon	50 mg/dag	1 mg/kg/dag

¹Dersom responsen er utilstrekkelig, f.eks. mikrobene persisterer eller at klinisk tilstand ikke forbedres, kan dosen økes til 200 mg/dag hos pasienter som veier >40 kg, eller 4 mg/kg/dag hos pasienter som veier ≤40 kg.
Barn (inkl. nyfødte) <4 måneder: Dosering i forhold til kroppsvekt:

Indikasjon
Behandling av invasiv candidiasis	4-10 mg/kg/dag¹
Profylakse mot Candida-infeksjon	2 mg/kg/dag

¹Micafungin i doser på 4 mg/kg til barn <4 måneder tilsvarer omtrent legemiddeleksponeringen hos voksne som får 100 mg/dag til behandling av invasiv candidiasis. Ved mistenkt infeksjon i CNS bør det benyttes en høyere dose (f.eks. 10 mg/kg) pga. den doseavhengige penetreringen av micafungin i CNS.
Behandlingsvarighet: Invasiv candidiasis: Behandlingsvarigheten for alle aldersgrupper bør være minimum 14 dager. Behandlingen bør fortsette i minst 1 uke etter påvisning av to påfølgende negative blodkulturer og etter at kliniske tegn og symptomer på infeksjon har opphørt. Profylakse mot Candida-infeksjoner: Behandlingen, hos alle aldersgrupper, bør fortsette i minst 1 uke etter at nøytrofiltallet er normalisert. Begrenset erfaring hos barn <2 år. Øsofageal candidiasis: Behandlingen, kun for ungdom ≥16 år, voksne og eldre, bør fortsette i minst 1 uke etter at kliniske tegn og symptomer har opphørt.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved lett eller moderat nedsatt leverfunksjon. Anbefales ikke brukt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon, da ingen data foreligger. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig.

Tilberedning/Håndtering: Preparatet skal ikke blandes med eller infunderes sammen med andre legemidler enn de som er angitt nedenfor. Benytt aseptiske teknikker ved romtemperatur for rekonstituering og fortynning. Kun til engangsbruk. Rekonstituering og fortynning: 5 ml natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) infusjonsvæske eller glukose 50 mg/ml (5%) infusjonsvæske bør injiseres aseptisk og langsomt inn i hvert hetteglass, langs siden av indre vegg. Selv om konsentratet skummer bør det gjøres forsøk på å minimalisere skumdannelsen. Et tilstrekkelig antall hetteglass må rekonstitueres for å oppnå dosen i mg som kreves, se tabell nedenfor. Hetteglasset bør roteres forsiktig. Skal ikke ristes. Pulveret vil løse seg opp fullstendig. Konsentratet bør brukes umiddelbart. Alt rekonstituert konsentrat trekkes ut fra hetteglasset og føres tilbake til infusjonsflasken/-posen der det opprinnelig ble tatt ut fra. Fortynnet oppløsning bør brukes umiddelbart. Oppløsningen skal ikke brukes hvis den er blakket eller har utfellinger. Infusjonsflasken/posen som inneholder den fortynnede infusjonsoppløsningen bør settes inn i en ugjennomsiktig pose som kan lukkes for å beskytte mot lys. Se pakningsvedlegget for bruksanvisning.

Dose (mg)	Hetteglass som skal benyttes (mg/hetteglass)	Volum natriumklorid (0,9%) eller glukose (5%) infusjonsvæske som skal tilsettes hvert hetteglass	Volum (konsentrasjon) av rekonstituert pulver	Standardinfusjon (fortynnet til 100 ml) Sluttkonsentrasjon
50	1 × 50	5 ml	Ca. 5 ml (10 mg/ml)	0,5 mg/ml
100	1 × 100	5 ml	Ca. 5 ml (20 mg/ml)	1 mg/ml
150	1 × 100 + 1 × 50	5 ml	Ca. 10 ml (15 mg/ml)	1,5 mg/ml
200	2 × 100	5 ml	Ca. 10 ml (20 mg/ml)	2 mg/ml

Administrering: Etter rekonstituering og fortynning bør oppløsningen administreres som i.v. infusjon i løpet av ca. 1 time. Høyere infusjonshastighet kan føre til hyppigere forekomst av histaminformidlede reaksjoner.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre echinocandiner.

Forsiktighetsregler

Virkninger på leveren: Hos rotter er det observert utvikling av foci med endrede hepatocytter og hepatocellulære svulster etter en behandlingsperiode på ≥3 måneder. Antatt terskelverdi for svulstutvikling hos rotter er omtrent i samme størrelsesorden som klinisk eksponering. Klinisk relevans er ukjent. Leverfunksjonen overvåkes nøye under behandling. Ved signifikant og vedvarende forhøyede ALAT-/ASAT-verdier anbefales tidlig seponering for å minimere risikoen for adaptiv regenerering og mulige påfølgende leversvulster. Behandlingen bør gis etter nøye nytte-risikovurdering, spesielt ved alvorlig leversvikt eller kroniske leversykdommer (tegn på preneoplastiske lidelser), som f.eks. fremskreden leverfibrose, cirrhose, viral hepatitt, neonatal leversykdom eller kongenitale enzymdefekter, eller ved samtidig behandling som har hepatotoksiske og/eller gentoksiske egenskaper. Micafunginbehandling er forbundet med signifikant nedsatt leverfunksjon (økning i ALAT, ASAT eller total bilirubin >3 × ULN). Alvorlig nedsatt leverfunksjon, hepatitt eller leversvikt inkl. fatale tilfeller, er rapportert. Pediatriske pasienter <1 år kan ha større tendens til leverskade. Anafylaktiske reaksjoner: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, inkl. sjokk, kan inntreffe under administrering. Dersom slike reaksjoner inntreffer, bør infusjon avbrytes og passende behandling igangsettes. Hudreaksjoner: Eksfoliative hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse er rapportert. Pasienten bør overvåkes nøye ved utslett, og behandlingen avbrytes dersom lesjoner utvikler seg. Hemolyse: Hemolyse, inkl. akutt intravaskulær hemolyse eller hemolytisk anemi er i sjeldne tilfeller rapportert. Pasienter som utvikler kliniske tegn på hemolyse eller har laboratorieprøver som viser hemolyse under micafunginbehandlingen, bør overvåkes nøye for tegn på forverring av disse tilstandene, og risiko/nytte av å fortsette behandlingen bør vurderes. Nyreeffekter: Micafungin kan forårsake nyreproblemer, nyresvikt og unormale nyrefunksjonsprøver. Pasienten bør overvåkes nøye mht. forverring av nyrefunksjonen. Interaksjoner med andre legemidler: Samtidig administrering av micafungin og amfotericin B desoksychelat bør kun skje når fordelene klart veier opp for risikoene, med nøye kontroll av amfotericin B desoksychelat-toksisitet. Pasienter som får sirolimus, nifedipin eller itrakonazol kombinert med micafungin bør overvåkes for sirolimus-, nifedipin- eller itrakonazoltoksisitet, og doseringen av sirolimus, nifedipin eller itrakonazol reduseres om nødvendig. Barn: Enkelte bivirkninger inntraff hyppigere hos barn enn hos voksne. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder laktose.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J02A X05
Lavt interaksjonspotensiale med legemidler som omdannes via CYP3A-medierte metabolismeveier. I legemiddelinteraksjonsstudier er det ikke funnet holdepunkter for at micafungins farmakokinetikk påvirkes av mykofenolatmofetil, ciklosporin, takrolimus, prednisolon, sirolimus, nifedipin, flukonazol, ritonavir, rifampicin, itrakonazol, vorikonazol og amfotericin B. Dosejustering er derfor ikke nødvendig ved samtidig administrering av disse legemidlene. Eksponering (AUC) for itrakonazol, sirolimus og nifedipin viste en lett økning i nærvær av micafungin (hhv. 22%, 21% og 18%). Samtidig administrering av micafungin og amfotericin B desoksychelat er forbundet med 30% økning i amfotericin B desoksychelateksponering. Økt eksponering kan være av klinisk betydning, se Forsiktighetsregler. Pasienter som får sirolimus, nifedipin eller itrakonazol i kombinasjon med micafungin, bør overvåkes for sirolimus-, nifedipin- eller itrakonazoltoksisitet, og om nødvendig bør dosen av sirolimus, nifedipin eller itrakonazol reduseres.

Gå til interaksjonsanalyse

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. I dyrestudier passerer micafungin placentabarrieren, og reproduksjonstoksisitet er observert. Human risiko er ukjent. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig.

Amming: Overgang i human morsmelk er ukjent. Dyrestudier viser utskillelse i melk hos dyr. Det bør tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.

Fertilitet: Toksiske effekter på testikler er observert i dyrestudier. Micafungin kan ha potensiale til å påvirke fertiliteten hos menn.

Micafungin

Bivirkninger

Voksne: Hyppigst rapportert er kvalme (2,8%), økt alkalisk fosfatase i blodet (2,7%), flebitt (2,5%, hovedsakelig hos hiv-infiserte pasienter som får infusjon via perifer inngang), oppkast (2,5%), og økt ASAT (2,3%). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni, anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, magesmerter. Hjerte/kar: Flebitt. Hud: Utslett. Lever/galle: Økte blodverdier av alkalisk fosfatase, økt ASAT og ALAT, økte bilirubinverdier (inkl. hyperbilirubinemi), unormale leverfunksjonstester. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypomagnesemi, hypokalsemi. Øvrige: Pyreksi, rigor. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Pancytopeni, trombocytopeni, eosinofili, hypoalbuminemi. Endokrine: Hyperhidrose. Gastrointestinale: Dyspepsi, obstipasjon. Hjerte/kar: Takykardi, palpitasjoner, bradykardi, hypotensjon, hypertensjon, flushing. Hud: Urticaria, pruritus, erytem. Immunsystemet: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, hypersensitivitet. Lever/galle: Leversvikt, økt γ-GT, ikterus, kolestase, hepatomegali, hepatitt. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Somnolens, skjelvinger, svimmelhet, dysgeusi. Nyre/urinveier: Økte kreatinin- og ureaverdier, forverret nyresvikt. Psykiske: Insomni, angst, forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi, hyperkalemi, hypofosfatemi, anoreksi. Undersøkelser: Økte laktatdehydrogenaseverdier. Øvrige: Trombose, inflammasjon og smerte på injeksjonsstedet (ingen av bivirkningene på injeksjonsstedet er begrensende for behandlingen), perifere ødemer. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, hemolyse. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Disseminert intravaskulær koagulasjon. Hjerte/kar: Sjokk. Hud: Toksisk hudutslett, erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermisk nekrolyse. Immunsystemet: Anafylaktisk/anafylaktoid sjokk. Symptomer som utslett og rigor er rapportert. De fleste er milde til moderate og ikke begrensende for behandlingen. Alvorlige reaksjoner (f.eks. anafylaktoide reaksjoner) er sett hos pasienter med alvorlige underliggende sykdommer (f.eks. fremskreden aids, maligne tilstander), som krever samtidig behandling med flere legemidler. Lever/galle: Hepatocellulære skader, inkl. dødelige tilfeller. I studier er total forekomst av leverbivirkninger 8,6%. De fleste er milde eller moderate. Få pasienter (1,1%, 0,4% alvorlig) avbrøt behandlingen pga. hepatisk hendelse. Tilfeller av alvorlig nedsatt leverfunksjon er mindre vanlig. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, akutt nyresvikt. Barn og ungdom: Trombocytopeni, takykardi, hypertensjon, hypotensjon, hyperbilirubinemi, hepatomegali, akutt nyresvikt, økte blodverdier av urea. Frekvensen av enkelte bivirkninger er høyere hos barn enn hos voksne. I tillegg får barn <1 år dobbelt så ofte økning i ALAT, ASAT og ALP, sammenlignet med eldre barn. Mest sannsynlig årsak er ulike underliggende sykdommer (nøytropeni, allogeneisk HSCT, hematologisk malignitet) sammenlignet med voksne eller eldre barn.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

I kliniske studier ble gjentatte daglige doser på opptil 8 mg/kg (maks. total dose 896 mg) administrert til voksne uten at det ble rapportert dosebegrensende toksisitet. I ett spontant tilfelle ble det rapportert at en dosering på 16 mg/kg/dag ble administrert til en nyfødt. Det ble ikke observert bivirkninger relatert til denne høye dosen. Ingen erfaring med overdosering. Generell støttende og symptomatisk behandling bør gis ved overdosering. Micafungin har høy grad av proteinbinding og kan ikke dialyseres.

Se Giftinformasjonens anbefalinger: J02A X05

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer ikke-kompetitivt syntesen av 1,3-beta-D-glukan, en essensiell bestanddel i celleveggen hos sopp som ikke finnes i celler hos pattedyr. Micafungin viser fungicid aktivitet mot de fleste Candida-arter og utpreget hemming av aktivt voksende hyfer av Aspergillus-arter.

Absorpsjon: Lineær farmakokinetikk i området for daglig dose 12,5-200 mg og 3-8 mg/kg. Ingen holdepunkter for systemisk akkumulering ved gjentatt administrering, og steady state nås vanligvis i løpet av 4-5 dager.

Proteinbinding: Sterkt bundet til plasmaproteiner (>99%), hovedsakelig til albumin. Bindingen er uavhengig av micafunginkonsentrasjonen (10-100 μg/ml).

Fordeling: Distribueres raskt i vev. Vd_ss er ca. 18-19 liter.

Halveringstid: Gjennomsnittlig terminal t_¹/₂ er ca. 10-17 timer og forblir konsistent ved doser opptil 8 mg/kg og etter både enkeltdose og gjentatt administrering.

Metabolisme: Uendret substans er viktigste forbindelse i sirkulasjonen. Micafungin metaboliseres til flere forbindelser. Eksponering for metabolittene er lav, og de bidrar ikke til micafungins totale behandlingseffekt.

Utskillelse: Total clearance er 0,15-0,3 ml/minutt/kg. 11,6% gjenfinnes i urinen og 71% i feces i løpet av 28 dager, hvilket indikerer at elimineringen hovedsakelig er ikke-renal.

Oppbevaring og holdbarhet

Uåpnet hetteglass krever ingen spesiell oppbevaring. Etter rekonstituering og fortynning: Bør brukes umiddelbart og beskyttes mot lys. Dersom den ikke brukes umiddelbart, er bruker ansvarlig for oppbevaringstid og -betingelser før og under bruk, som vanligvis ikke skal overstige 24 timer ved 2-8°C, med mindre rekonstituering og fortynning er utført under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Sist endret: 21.02.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

31.01.2020

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

Mycamine, PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
50 mg	1 stk. (hettegl.) 158608	Blå resept -	3192,00	C	SPC_ICON
100 mg	1 stk. (hettegl.) 158619	Blå resept -	5074,60	C	SPC_ICON

¹Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

²Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

³Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 10⁹/liter.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aids (acquired immune deficiency syndrome): Aids skyldes humant immunsviktvirus (hiv). Kroppens immunforsvar blir alvorlig svekket slik at risikoen for infeksjoner øker betydelig. Mikroorganismer som kroppen normalt kan håndtere og uskadeliggjøre utgjør en alvorlig helserisiko, og infeksjonene kan være vanskelige å behandle og livstruende.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antimykotika (antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

disseminert intravaskulær koagulasjon (dic, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

flushing (rødming): Plutselig varmefølelse, hudrødme

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

somnolens (søvnighet, døsighet): Lett grad av nedsatt bevissthet.

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

uln: Øvre normalgrense.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).

Til toppen

Design : InCreo | CMS : Ovitas AS & Thot-Soft 2002