Morphine

Unimedic

Opioidanalgetikum ved sterke smerter.

ATC-nr.: N02A A01

  



Miljørisiko i Norge
 N02A A01
Morfin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av morfin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Morfin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at morfin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.10.2016) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydrokloridtrihydrat 1 mg (tilsv. morfin 0,75 mg), natriumklorid, vann.


Indikasjoner

Behandling av kraftige postoperative og posttraumatiske smerter, samt kraftige opioidfølsomme smerter, f.eks. kreftsmerter.

Dosering

Dosering og administrering tilpasses individuelt mht. smertetype, alvorlighetsgrad og generell tilstand. Dosering avhenger av alder, vekt, smertens alvorlighetsgrad, medisinsk historie og tidligere analgetikabruk. Ved kraftige kreftsmerter kan dosen justeres så lenge morfin gir analgetisk effekt (ikke sedativ effekt).
Voksne: I.v.: 2,5-15 mg i løpet av 4-5 minutter. Epiduralt: Initialt opptil 5 mg. Ved behov 1-2 mg etter 1 time. Gjentas ved behov. Epidural infusjon: Initialt 3,5-7,5 mg/døgn. Ved behov økes dosen med 1-2 mg/døgn.
Barn og ungdom: I.v.: Kun når spesielt rask effekt er nødvendig: 0,05-0,1 mg/kg, gis svært langsomt (fortynning med isoton natriumkloridoppløsning anbefales). Epiduralt: 0,03-0,05 mg/kg 1-2 ganger/døgn. S.c., i.m.: 0,05-0,2 mg/kg, ved behov opptil hver 4. time.
Nyfødte: I.v.: Kun når spesielt rask effekt er nødvendig: 0,025-0,05 mg/kg, gitt svært langsomt (fortynning med isoton natriumkloridoppløsning anbefales). Epiduralt: 0,03-0,05 mg/kg 1-2 ganger/døgn. S.c., i.m.: 0,025-0,05 mg/kg, ved behov opptil hver 4. time.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Forsiktighet utvises. Oppstartsdose reduseres. Barn og ungdom: Regionale anestesiprosedyrer bør utføres av kvalifisert lege med erfaring i teknikken hos barn. Eldre: Forsiktighet utvises. Oppstartsdose reduseres.
Tilberedning/Håndtering: Unngå direkte kontakt med legemidlet, da sprut på hud kan gi smerter, rødhet og kløe. Skal ikke blandes med andre legemidler, pga. manglende forlikelighetsstudier.
Administrering: Se ovenfor. For å unngå feildosering skal s.c. og i.m. doser som utgjør svært små volum fortynnes med isoton natriumkloridoppløsning før administrering til nyfødte. Fortynning tilsv. administreringsvolum ˃2 ml skal unngås. Epiduralt: Etablerte teknikker skal brukes for å sikre administrering i epiduralrommet. Effekt og risiko for bivirkninger øker betydelig ved utilsiktet intratekal administrering.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, sekretstagnasjon, respirasjonsdepresjon, akutt leversykdom, agitasjonstilstander under påvirkning av alkohol/hypnotika. Generelle kontraindikasjoner relatert til epidural administrering skal tas med i vurderingen.

Forsiktighetsregler

Vanedannende middel, særlig forsiktighet skal utvises ved forskrivning. Misbrukspotensial skal tas med i vurderingen ved økt risiko for feilbruk, misbruk eller diversjon. Toleranse kan utvikles ved langvarig bruk, og gradvis høyere doser blir nødvendig for å oppnå ønsket analgetisk effekt. Krysstoleranse med andre opioider kan forekomme. Kan gi fysisk avhengighet, og seponeringssyndrom kan forekomme ved brå seponering. Gradvis dosereduksjon anbefales. Dosereduksjon kan være nødvendig ved bronkialastma, hodeskade, hypotensjon forbundet med hypovolemi, hypotyreoidisme, nedsatt lever- og nyrefunksjon, inflammatorisk tarmsykdom, pankreatitt, galle- eller urinveiskrampe og hos eldre. Skal ikke brukes ved idiopatisk eller psykopatologisk smertetilstand. Forstoppelse er en vanlig bivirkning, og tillegg av laksativer bør vurderes. Respirasjonsdepresjon: Starter langsomt, og er mest tydelig 5-8 timer etter injeksjon. Økt risiko hos eldre og barn, særlig nyfødte (spesielt de som puster spontant). Spesiell forsiktighet utvises ved bruk av i.v. morfin hos barn ˂1 år. Respirasjonsdepresjon er ikke vanlig ved gjentatt epidural administrering som smertebehandling hos kreftpasienter. Svært lav risiko hos kreftpasienter som tidligere har fått morfin. Behandlingskontroll: Etter siste epidurale administrering mot postoperativ/traumatisk smerte, skal pasienten overvåkes nøye i 8-12 timer. Behov vurderes individuelt. Ved respirasjonsdepresjon kan respiratorisk støttebehandling og nalokson (ved behov gjentatte doser) være nødvendig. Urinretensjon forårsaket av morfin kan reverseres med nalokson ved behov. Bilkjøring og bruk av maskiner: Stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N02A A01
Parenterale narkotiske stoffer kan gi økt bivirkningsfrekvens og respirasjonsdepressiv effekt. Kombinasjon skal unngås: Barbiturater forsterker respirasjonsdepressiv effekt. Små mengder alkohol kan dramatisk forsterke den svake respirasjonsdepressive effekten. MAO-hemmere kan gi forsterket effekt (respirasjonsdepresjon, hypotensjon). Serotonergt syndrom er sett ved samtidig bruk av petidin og MAO-hemmere, og kan ikke utelukkes. Kombinasjon kan kreve dosejustering: Rifamipicin reduserer plasmakonsentrasjon av morfin gitt oralt, og høyere doser enn normalt er nødvendig for analgetisk effekt. Diklofenak kan øke analgetisk effekt. Risiko for CNS-symptomer bør vurderes ved valg av behandling. Ved samtidig bruk av gabapentin bør pasienten overvåkes nøye for tegn på CNS-depresjon, og dosen med gabapentin eller morfin reduseres tilsvarende. Amitriptylin, klomipramin og nortriptylin forsterker analgetisk effekt. Dosejustering kan være nødvendig. Kombinasjon med morfinagonister/-antagonister reduserer analgetisk effekt ved kompetitiv reseptorblokkering, og gir økt risiko for seponeringssymptomer. Kombinasjon med uklar klinisk betydning: Risiko for apné eller andre CNS-symptomer kan ikke utelukkes ved samtidig bruk av baklofen. Kombinasjon med benzodiazepiner kan gi økt sedasjon og forsterke respirasjonsdepressiv effekt av opiater. Pga. tilleggseffekt, kan samtidig bruk av hydroksyzin gi økt CNS-depresjon og døsighet. Bytte til ikke-sederende antihistamin bør vurderes. Metylfenidat og nimodipin kan øke analgetisk effekt, og dosereduksjon av morfin bør vurderes. Samtidig bruk av ritonavir kan redusere morfinnivå når ritonavir brukes som antiretroviralt middel eller som farmakokinetisk forsterker for andre proteasehemmere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Skal ikke gis til fertile menn og kvinner med mindre disse bruker sikker prevensjon.
Graviditet: Begrensede data. Krysser placenta. Dyrestudier viser reproduksjonstoksisitet. Skal kun brukes når fordel for mor klart oppveier risiko for barnet. Langtidsbruk under graviditet kan gi neonatalt abstinenssyndrom. Kan forlenge eller forkorte fødsel, og gi respirasjonsdepresjon hos nyfødte ved bruk under fødsel. Nyfødte av mødre som får opioidanalgetika sent i graviditet eller under fødsel, bør overvåkes for tegn på respirasjonsdepresjon eller seponeringssyndrom, og behandles med spesifikk opioidantagonist ved behov. De 2-3 siste timene før forventet fødsel, bør morfin kun gis på streng indikasjon og etter nytte-/risikovurdering.
Amming: Amming anbefales ikke. Utskilles i morsmelk, hvor det oppnås høyere konsentrasjoner enn i maternelt plasma. Spedbarn som ammes kan oppnå klinisk relevante konsentrasjoner av morfin.
Morfin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Endokrine: Økt ADH-frigjøring. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, forstoppelse. Hud: Pruritus. Nevrologiske: Økt PaCO2-nivå, sedasjon. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Øye: Miose. Øvrige: Ørhet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Lever/galle: Galleveiskramper. Luftveier: Bronkokonstriksjon. Nevrologiske: Respirasjonsdepresjon, desorientering, døsighet, svimmelhet, hodepine, fortumlet tilstand, dysfori. Nyre/urinveier: Urinveiskramper. Psykiske: Dysfori. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi, ortostatisk hypotensjon, hypertensjon, hypotensjon, perifert ødem, synkope. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Munntørrhet. Hud: Urticaria. Muskel-skjelettsystemet: Myoklonus. Nevrologiske: Kramper. Psykiske: Eufori, søvn, problemer med hukommelse og konsentrasjon, hallusinasjoner, forvirring.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Miose, respirasjonsdepresjon, hypotensjon. Sirkulasjonsforstyrrelser og koma i alvorlige tilfeller. Typiske triadesymptomer: Lavt bevissthetsnivå, alvorlig respirasjonsdepresjon, maks. miotiske pupiller. Hypotensjon. Blek, klam hud. Ved høye doser: Cyanose, arefleksi, respirasjonsstans, bevisstløshet, sirkulasjonssvikt, lungeødem. Acidose, kramper (spesielt barn), mulig hypokalemi og hypokalsemi. Kvalme, oppkast, forstoppelse. Risiko for myokardskade, rabdomyolyse og nyresvikt ved alvorlig forgiftning.
Behandling: Toksisk dose hos voksne (uten toleranseutvikling) er vanligvis ca. 40-60 mg oralt og 30 mg parenteralt. Skopolamin, hypnotika og alkohol forsterker morfins toksiske effekter. Respirasjonsdepresjon ved morfinforgiftning kan reverseres med nalokson, ved oppstart 0,4 mg for voksne (barn 0,01 mg/kg) ved langsom i.v. administrering. Dosen kan økes gradvis ved behov. Kontinuerlig naloksoninfusjon kan være nyttig. Respiratorisk behandling på indikasjon (PEEP ved lungeødem). Nalokson kan ikke erstatte respiratorisk behandling ved alvorlig forgiftning. I.v. væske (elektrolytter, glukose), kontroll av blodgasser og acidosekorreksjon. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N02A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Endrer smerteoppfatning og gir delvis økt smerteterskel. Epiduralt morfin virker sannsynligvis primært direkte på opioidreseptorene i ryggmargen og gir en selektiv smertelindring i CNS.
Absorpsjon: Gjennomsnittlig effektvarighet for epidural morfin: Ca. 10-12 timer ved postoperativ smerte. Effekt og varighet av analgesi varierer med type kirurgi. Effekt kan være lavere og ha kortere varighet ved kraftig opioidfølsom smerte, f.eks. kreft. Epidural morfin har betydelig systemisk absorpsjon. Biotilgjengelighet kan øke ved leverkreft.
Proteinbinding: Ca. 35%.
Fordeling: Vd ca. 3 liter/kg.
Halveringstid: I plasma og cerebrospinalvæske: Ca. 2-4 timer etter epidural bruk. Clearance: Ca. 24 ml/minutt × kg.
Metabolisme: Primært glukoronidering i lever. Gjennomgår enterohepatisk sirkulering.
Utskillelse: Primært via galle og feces, resten i urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytteresken for å beskytte mot lys. Brukes umiddelbart etter anbrudd.

Sist endret: 11.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

02.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Morphine, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg/ml10 × 10 ml (amp.)
516727
-
-
1037,80ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammatorisk tarmsykdom (ibd): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.