Morphine Orion

Orion

Opioidanalgetikum ved sterke smerter.

ATC-nr.: N02A A01

   



Miljørisiko i Norge
 N02A A01
Morfin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av morfin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Morfin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at morfin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.10.2016) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydroklorid 10 mg tilsv. morfin 7,6 mg, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. Uten konserveringsmiddel.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydroklorid 20 mg tilsv. morfin 15,2 mg, natriumklorid, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. Uten konserveringsmiddel.


Indikasjoner

Sterke smerter.

Dosering

Dosen avhenger av smerteintensitet, pasientens alder og tidligere bruk av smertestillende midler. Doseringsbehov og respons varierer i stor grad.
Voksne: Enkeltdose kan gjentas hver 4.‑5. time inntil 6 ganger i døgnet. I.m., s.c.: Anbefalt enkeltdose 5-15 mg. I.v.: 5-10 mg gis langsomt. Ved i.v. bruk er det viktig å injisere morfin langsomt med pasienten i liggende stilling.
Barn: Bør brukes med forsiktighet hos spedbarn og små barn pga. økt opioidfølsomhet. Enkeltdose skal ikke overstige 15 mg. I.v.: Kun når spesielt rask smertelindring er nødvendig: 0,05-0,1 mg/kg kroppsvekt gis svært langsomt (anbefalt fortynnet i isoton natriumkloridoppløsning). I.m., s.c.: 0,05-0,2 mg/kg kroppsvekt, hver 4. time om nødvendig. Se Forsiktighetsregler.
Seponering: Dosen bør reduseres gradvis. Abstinenssyndrom kan utløses ved brå seponering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet bør utvises, startdosen bør reduseres og doseringsintervallet ev. forlenges. Nedsatt nyrefunksjon: Dosering bør vurderes og reduseres individuelt. Eldre: Bør behandles med lavere startdose og deretter titreres individuelt til ønsket respons. Redusert daglig dose kan være nødvendig. Nedsatt gastrointestinal motilitet: Dosen bør justeres forsiktig. Behandlingskontroll: Kvalme, oppkast og obstipasjon kan enkelte ganger motvirkes av 0,25-0,5 mg atropin gitt s.c. Morfin bør ikke gis alene ved galle- eller nyrekolikk pga. mulig økte kramper; spasmolytika bør da gis. Nalokson kan reversere respirasjonsdepresjon.
Tilberedning/Håndtering: Søl på huden og i øynene kan føre til svie, rødhet og kløe, unngå direkte kontakt. Uforlikeligheter: Fysisk-kjemisk inkompatibilitet (danning av utfellinger) er vist mellom oppløsninger av morfinsulfat og 5-fluorouracil.
Administrering: Injiseres i.m., s.c. eller i.v., se over. I.v. administrering bør ikke skje uten tilgjengelig morfinantagonist og utstyr for kunstig ventilasjon umiddelbart tilgjengelig.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre opioider. Paralytisk ileus eller gastrointestinal obstruksjon. Respirasjonsdepresjon, alvorlig bronkial astma eller obstruktiv lungesykdom. Akutt leversykdom. Akutt abdomen.

Forsiktighetsregler

Avhengighets- og abstinenssyndrom: Avhengighet eller toleranse kan utvikles. Risiko øker med behandlingstid og høyere doser. Symptomer kan reduseres ved dosejustering eller bytte av administreringsform, og gradvis seponering. Pga. misbrukspotensialet bør preparatet brukes med forsiktighet hos pasienter som tidligere har misbrukt alkohol eller narkotika. Bør brukes med forsiktighet preoperativt og de første 24 timene postoperativt. Morfin bør brukes med forsiktighet ved bevissthetsforstyrrelser, krampeanfall, gallesykdom, pankreatitt, hypotensjon i forbindelse med hypovolemi, atrieflimmer og andre supraventrikulære takykardier, under behandling med smertestillende opioidagonister/-antagonister og under behandling med andre CNS-hemmende legemidler. Morfin bør brukes med ekstra forsiktighet og redusert dose ved Addisons sykdom, prostatahypertrofi, hypotyreose, redusert lungekapasitet og nedsatt nyre-/leverfunksjon. Samtidig bruk av sedativer som benzodiazepiner eller liknende legemidler: Samtidig bruk kan medføre sedasjon, respirasjonsdepresjon, koma og dødsfall. Skal kun benyttes når andre behandlingsalternativer ikke er mulig, og da med laveste effektive dose og kortest mulig behandlingstid. Pasienten skal overvåkes nøye for symptomer på respirasjonsdepresjon og sedasjon. Det anbefales å informere pasient/omsorgsperson om symptomene. Intrakraniell hypertensjon og hodeskade: Risiko for ytterligere trykkøkning. Morfin kan maskere diagnosen/klinisk forløp ved hodeskade, skal kun brukes dersom fordel oppveier risiko. Respirasjonssvikt: Respirasjonsfrekvens bør observeres nøye. Søvnighet kan være et tegn på dekompensasjon. Ved samtidig bruk av andre analgetika skal morfindosen reduseres pga. økt risiko for plutselig respirasjonssvikt. «Acute chest syndrome» (ACS) hos pasienter med sigdcellesykdom (SCD): Pga. mulig forbindelse ved vasookklusiv krise, er overvåkning av mulige ACS-symptomer nødvendig. Kronisk obstipasjon eller andre forstyrrelser i tarmfunksjonen: Peristaltikken til longitudinale fibre i glatt muskulatur kan hemmes. Okklusiv sykdom, særlig ileus, skal derfor utelukkes før behandlingsstart. Obstipasjon er vanlig og profylaktisk behandling bør gis samtidig. Binyreinsuffisiens: Opioidsmertestillende kan gi reversibel binyreinsuffisiens som krever overvåkning og glukokortikoiderstatningsbehandling. Reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin: Langvarig bruk kan være forbundet med reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin. Epilepsi: Morfin kan senke terskelen for epilepsianfall. Hyperalgesi: Hyperalgesi som ikke responderer på en ytterligere doseøkning av morfin kan skje, særlig ved høye doser. Dosereduksjon eller bytte av opioid kan være nødvendig. Eldre: Økt analgetisk effekt hos eldre. Pga. økt følsomhet for bivirkninger i CNS (forvirring), gastrointestinale forstyrrelser og fysiologisk reduksjon av nyrefunksjon, bør forsiktighet utvises og dosen reduseres ved behov. Sykdommer i prostata og urinveiene, øker risikoen for urinretensjon. Disse faktorene bør ikke begrense bruken av morfin hos eldre så lenge disse forsiktighetsreglene blir fulgt. Etter encefalitt kan effekten av morfin forsterkes. Hjelpestoffer: 20 mg/ml injeksjonsvæske inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, dvs. så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det bør advares mot å kjøre bil eller utføre risikofylt arbeid. Behandlingen kan svekke reaksjonsevnen. Dette bør tas i betraktning når årvåkenhet er påkrevd, f.eks. ved bilkjøring.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N02A A01
Generelt: Pga. morfins reduksjon av gastrointestinal motilitet kan absorpsjonsgraden av andre legemidler reduseres. TCA: Økt risiko for bivirkninger som forvirring og obstipasjon. Opioidantagonister/partielle opioidagonister: Kan kompetitivt bindes til opioidreseptorer, noe som kan fremskynde abstinenssymtomer ved opioidavhengighet. MAO-hemmere: Bør ikke brukes samtidig med eller innen 14 dager etter seponering av MAO-hemmere, pga. risiko for hypotensjon, forsterket CNS-depresjon og respirasjonsdepresjon. CNS-hemmere: Forsterket CNS-hemmende effekt ved kombinasjon med alkohol, generelle anestetika, antihistaminer og de fleste psykofarmaka. Sedativer som benzodiazepiner eller lignende legemidler: Se Forsiktighetsregler. Rifampicin: Øker metabolismen og reduserer plasmakonsentrasjonen av morfin og dens metabolitt morfin-6-glukuronid, dermed reduseres analgetisk effekt signifikant. Dosebehovet vil være ca. 1,5-2 ganger høyere i kombinasjon med rifampicin. Interaksjonsgraden varierer mye, og klinisk effekt og bivirkninger bør følges nøye. Morfindosen bør justeres under og etter behandling med rifampicin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data vedrørende teratogen risiko, men erfaring hittil tyder ikke på en økt risiko for medfødte misdannelser ved bruk under svangerskapet. Ved langvarig/regelmessig behandling av moren under graviditet er det sett neonatal abstinens som kramper, irritabilitet, oppkast og økt dødelighet. Nyfødte, hvis mødre fikk opioidsmertestillende under graviditeten, bør overvåkes for tegn på neonatalt abstinenssyndrom. Behandling kan inkludere et opioid og tilleggsbehandling. Morfin skal ikke brukes under graviditet, spesielt ikke i 3. trimester, med mindre potensiell fordel oppveier mulig risiko for fosteret. Morfin passerer placenta, og skal ikke brukes i 2. fødselsfase og ved prematur fødsel, da det kan gi neonatal respirasjonsdepresjon. Gjenopplivning kan være nødvendig.
Amming: Utskilles i morsmelk og kan påvirke det diende barnet. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Dyrestudier har vist at morfin kan redusere fertilitet.
Morfin

Bivirkninger

De fleste bivirkningene er doseavhengige. Kvalme og oppkast avtar ved langtidsbruk. Antiemetikum kan gis. Sedasjon avtar vanligvis etter få dagers behandling. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Obstipasjon, kvalme, oppkast. Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon. Nevrologiske: Sedasjon, hodepine, svimmelhet. Psykiske: Humørsvingninger (vanligvis eufori, av og til dysfori). Øvrige: Feber. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Flatulens. Hud: Kløe. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Luftveier: Dyspné, hypoksi. Nevrologiske: Somnolens, forvirring. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Psykiske: Endret aktivitetsnivå (vanligvis suppresjon, av og til eksitasjon) og endret kognitiv og sensorisk kapasitet (f.eks. beslutningsmønster, persepsjonsforstyrrelser, hallusinasjoner (forbigående), mareritt, spesielt hos eldre), forvirring, insomni. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Undersøkelser: Økt ADH-sekresjon. Øye: Miose. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kolikk, paralytisk ileus, munntørrhet, utspilt abdomen, dyspepsi. Hjerte/kar: Takykardi, bradykardi, palpitasjoner, hypertensjon, rødme. Lever/galle: Galleveisspasme. Luftveier: Respirasjonsdepresjon, bronkokonstriksjon, hyperkapni. Muskel-skjelettsystemet: Kramper, muskelrigiditet, ryggsmerte. Nevrologiske: Økt intrakranielt trykk, fatigue, tremor, parestesier, økt svette. Nyre/urinveier: Urinveisspasme, urinrørsspasme, oliguri. Psykiske: Psykisk og fysisk avhengighet, desorientering, angst, agitasjon. Øye: Synsforstyrrelser inkl. tåkesyn, dobbeltsyn, nystagmus. Øvrige: Abstinenssymptomer (rastløshet, oppkast, økt appetitt, irritabilitet, tremor, hyperaktivitet, tett nese, kramper og skingrende gråt) hos spedbarn av mødre som har brukt morfin, utilpasshet, toleranse. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Asteni, synkope, hjertesvikt. Hud: Urticaria, gåsehud. Immunsystemet: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Lever/galle: Pankreatitt. Luftveier: Astmaanfall hos hypersensitive. Øvrige: Perifere ødemer, blæredannelse og hevelse på injeksjonsstedet. Svært sjeldne <1/10 000): Hjerte/kar: Flebitt på injeksjonsstedet. Luftveier: Lungeødem. Nevrologiske: Høye doser kan medføre CNS-eksitasjon (hyperalgesi og allodyni, som ikke responderer på en høyere morfindose), myoklonus. Ukjent frekvens: Øvrige: Legemiddelavhengighet og abstinenssyndrom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose hos voksne (uten toleranseutvikling) er vanligvis 40‑60 mg peroralt (30 mg parenteralt) og hos barn 5‑10 mg peroralt. Letal dose hos voksne (uten toleranse) er 200‑300 mg peroralt og hos små barn ca. 20 mg peroralt. Skopolamin, hypnotika og alkohol potenserer de toksiske effektene.
Symptomer: Små pupiller, respirasjonsdepresjon, hypotensjon, kvalme, obstipasjon, blek og fuktig hud, hypotermi, krampeanfall (spesielt hos barn), mulig acidose, rabdomyolyse, nyresvikt og lungeaspirasjon. Sirkulasjonssvikt og koma kan forekomme ved alvorlige tilfeller. Respirasjonssvikt kan medføre dødsfall.
Behandling: Mageskylling, kull og laksantia ved peroralt inntak. Respirasjonsdepresjon ved morfinforgiftning kan reverseres med nalokson som settes langsomt i.v., startdose 0,4 mg hos voksne (barn 0,01 mg/kg). Dosen kan økes gradvis. Kontinuerlig infusjon av nalokson kan være praktisk. Respiratorisk behandling ved behov (med PEEP ved lungeødem). Ved alvorlige forgiftninger kan nalokson ikke erstatte respirasjonsbehandling. Pasienten skal observeres i 24 timer pga. risikoen for tilbakevendende respirasjonsproblemer. I.v. væsker (elektrolytter, glukose), blodgasskontroll, acidosekorreksjon. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N02A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Sentral smertestillende effekt.
Absorpsjon: S.c. og i.m. administrering: Effekt etter 15-30 minutter, maks. analgetisk effekt etter 45-90 minutter. I.v.: Umiddelbar effekt, maks. analgetisk effekt etter ca. 20 minutter. Varighet 4-5 timer.
Proteinbinding: Ca. 35%.
Fordeling: Vd ca. 3 liter/kg.
Halveringstid: Ca. 2-3 timer. Ved nedsatt nyrefunksjon kan morfin-6-glukuronid akkumuleres (metabolitt mer potent enn morfin selv).
Metabolisme: Hovedsakelig ved konjugering med glukuronsyre.
Utskillelse: Det meste som konjugat via urin. Svekket lever- og nyrefunksjon kan påvirke eliminasjonen.

Oppbevaring og holdbarhet

Ampullen oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Til engangsbruk.

Sist endret: 27.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Morphine Orion, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml10 × 1 ml (glassamp.)
413890
Blå resept
Byttegruppe
250,00ASPC_ICON

Morphine Orion, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/ml1 ml (glassamp.)
150390
Blå resept
-
87,60ASPC_ICON
10 × 1 ml (glassamp.)
064467
Blå resept
-
381,50ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiemetikum (antiemetika): Legemiddel som demper kvalme.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

encefalitt (hjernebetennelse): Betennelse i hjernen forårsaket av infeksjon, autoimmune prosesser, forgiftning eller andre tilstander. Virusinfeksjon er en ganske vanlig årsak til hjernebetennelse.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kolikk: Man snakker om kolikk når et spedbarn - daglig eller nesten daglig og ofte på samme tidspunkt av døgnet - gråter utrøstelig i flere timer. Symptomene starter i løpet av barnets første levemåned, og går over av seg selv når barnet er omkring 3 måneder gammelt. Tilstanden kalles derfor også tremåneders-kolikk. Årsaken til kolikk er ukjent.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.