Morfin

Takeda

Opioidanalgetikum ved sterke smerter.

ATC-nr.: N02A A01

   



Miljørisiko i Norge
 N02A A01
Morfin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av morfin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Morfin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at morfin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.10.2016) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass 10 mg/ml og 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydrokloridtrihydrat 10 mg, resp. 20 mg, sitronsyremonohydrat, dinatriumedetat, saltsyre, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker. Uten konserveringsmiddel.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i plastampulle 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydroklorid 10 mg, natriummetabisulfitt (E 223), natriumklorid, saltsyre, sterilt vann. Uten konserveringsmiddel.


TABLETTER 10 mg og 30 mg: Hver tablett inneh.: Morfinsulfatpentahydrat 10 mg, resp. 30 mg, laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Sterke smerter.

Dosering

Justeres individuelt på grunnlag av effekt og bivirkninger. Det er stor variasjon i både dosebehov og respons.
Voksne: Injeksjonsvæske i hetteglass/plastampulle: Enkeltdose kan om nødvendig gjentas med 4-5 timers intervall inntil 6 ganger i døgnet. I.m., s.c.: Vanlig enkeltdose 5-15 mg. I.v.: 5-10 mg gis langsomt. Tabletter: Vanligvis 10-30 mg 4-6 ganger pr. døgn. Dersom dosen ikke gir ønsket smertelindring, kan dosen økes.
Barn: Injeksjonsvæske i hetteglass: Bør brukes med forsiktighet til spedbarn og småbarn, pga. økt opioidfølsomhet. I.v.: Kun når spesielt rask innsettende effekt er nødvendig. 0,05-0,1 mg/kg kroppsvekt, administreres svært langsomt (fortynnes med isotonisk natriumkloridoppløsning). S.c. og i.m.: 0,05-0,2 mg/kg kroppsvekt, inntil hver 4. time om nødvendig. Enkeltdose bør ikke overstige 15 mg. Se Forsiktighetsregler.
Seponering: Dosen bør reduseres gradvis. Abstinenssyndrom kan utløses ved brå seponering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet bør utvises og startdosen bør reduseres og doseringsintervallet ev. forlenges. Nedsatt nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises og dosen bør reduseres ved kronisk nyresvikt. Eldre: Bør behandles med lavere startdose og deretter titreres individuelt til ønsket respons oppnås.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske i hetteglass: Kan fortynnes i 0,9% natriumkloridoppløsning, 5% glukoseoppløsning eller Ringer-laktat oppløsning umiddelbart før bruk. Oppløsningen skal inspiseres visuelt for partikler før administrering. Bør bare brukes hvis den er klar og fri for partikler. Uforlikeligheter: Fysisk-kjemisk inkompatibilitet (danning av utfellinger) er vist mellom oppløsninger av morfinsulfat og 5-fluorouracil. Injeksjonsvæske i plastampuller: Til engangsbruk. Kan fortynnes i 0,9% natriumkloridoppløsning eller 5% glukoseoppløsning umiddelbart før bruk. Uforlikeligheter: Følsom for endringer i pH, fare for utfelling i basisk løsning. Uforlikelig bl.a. med natriumsalter av barbiturater og fenytoin. Fysisk-kjemisk inkompatibilitet (danning av utfellinger) er vist mellom oppløsninger av morfinsulfat og 5-fluorouracil.
Administrering: Injeksjonsvæske: Se ovenfor. Tabletter: Kan tas med eller uten mat. Kan løses i vann hvis inntak av tabletter er vanskelig. Kan knuses. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre opioider. Alvorlige respirasjonsvansker. Paralytisk ileus eller gastrointestinal obstruksjon. Akutt leversykdom. Akutt abdomen.

Forsiktighetsregler

Morfin har som andre opioidagonister et misbrukspotensiale og bør brukes med varsomhet ved tidligere misbruk av alkohol eller narkotika. Må brukes med største forsiktighet og i reduserte doser ved nedsatt lungekapasitet, nedsatt leverfunksjon, nyresvikt, til småbarn, eldre og svekkede. Akkumulering av morfin-6-glukuronid kan medføre langvarig respirasjonsdepresjon, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet ved hodeskader og tilstander med forhøyet intrakranielt trykk og ved krampetilstander. Hvis analgetikum er nødvendig ved sjokktilstander bør det alltid gis i.v. Forsiktighet må utvises ved hypotyreose, hypotensjon, galleveis- og urinveiskramper, arieflutter og annen supraventrikulær takykardi, akutte buksmerter og ved samtidig bruk av andre CNS-hemmende legemidler. Avhengighet og abstinenssyndrom: Bør fortrinnsvis brukes i kun kortere perioder pga. bruk kan være forbundet med fysisk og/eller fysiologisk toleranseutvikling eller avhengighetsrisiko ved vedvarende bruk og høye doser. Symptomer kan reduseres med dosejusteringer eller bytte av administreringsform, og gradvis seponering av morfin. «Acute chest syndrome» (ACS): Pga. mulig forbindelse mellom ACS og morfinbruk under en vasookklusiv krise ved sigdcellesykdom, er tett overvåkning av mulige ACS-symptomer nødvendig. Binyreinsuffisiens: Opioidsmertestillende kan forårsake reversibel binyreinsuffisiens som krever overvåkning og glukokortikoiderstatningsterapi. Reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin: Langvarig bruk av opioidsmertestillende kan være forbundet med reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin. Hyperalgesi: Hyperalgesi som ikke responderer på en ytterligere doseøkning av morfin kan skje spesielt ved høye doser. Dosereduksjon eller bytte av opioid kan være nødvendig. Risiko ved samtidig bruk av CNS-depressiver/sedativer som benzodiazepiner eller lignende legemidler, inkl. alkohol: Samtidig bruk av sedativer (benzodiazepiner e.l.) kan gi sedasjon, respirasjonsdepresjon, koma og død. Samtidig forskrivning bør derfor være forbeholdt pasienter hvor alternativ behandling ikke er mulig. Hvis det besluttes å forskrive sedativer samtidig, bør lavest effektiv dose brukes, og behandlingsvarigheten være så kort som mulig. Pasienten skal følges nøye for tegn/symptomer på respirasjonsdepresjon og sedasjon. Det anbefales på det sterkeste å informere pasient/omsorgsperson om disse symptomene. Samtidig bruk av alkohol og morfin kan øke de sedative effektene av morfin og bør unngås. Hjelpestoffer: Injeksjonsvæske i plastampuller: Inneholder natriummetabisulfitt som i sjeldne tilfeller kan gi alvorlige overfølsomhetsreaksjoner og bronkospasmer. Tabletter: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N02A A01
Pga. morfins reduksjon av gastrointestinal motilitet kan absorpsjonshastigheten av andre legemidler reduseres. Opioidantagonister og partielle opioidagonister kan kompetitivt binde til opioidreseptorer. Samtidig bruk av MAO-hemmere, eller ved nylig bruk av slike midler (i løpet av de siste 2 ukene), kan gi hypotensjon, økt CNS-hemmende effekt og økt respirasjonsdepresjon. Benzodiazepiner, generelle anestetika, antihistaminer, alkohol og de fleste psykofarmaka eller lignende legemidler, øker risikoen for sedasjon, respirasjonsdepresjon, koma og dødsfall pga. additiv CNS-hemmende effekt. Dose og varighet ved samtidig bruk bør begrenses, se Forsiktighetsregler. Rifampicin øker metabolismen og reduserer plasmakonsentrasjonen (både AUC og Cmax) av morfin og dens metabolitt morfin-6-glukuronid, dermed reduseres analgetisk effekt signifikant. Dosebehovet vil være ca. 1,5-2 × høyere i kombinasjon med rifampicin. Interaksjonsgraden varierer mye og klinisk effekt og bivirkninger bør følges nøye. Morfindosen bør justeres under og etter behandling med rifampicin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data vedrørende teratogen risiko, men erfaring hittil tyder ikke på en økt risiko for medfødte misdannelser ved bruk under svangerskapet. Ved langvarig/regelmessig behandling av moren ved graviditet er det sett neonatal abstinens som kramper, irritabilitet, brekninger og økt dødelighet. Morfin skal ikke brukes under graviditet, spesielt ikke i 3. trimester, med mindre potensiell fordel overgår mulig risiko for fosteret. Morfin passerer placenta, og skal ikke brukes i 2. fødselsfase og ved for tidlig nedkomst fordi det kan gi neonatal respirasjonsdepresjon hos barnet. Gjenopplivning kan være nødvendig. Nyfødte, hvis mødre fikk opioidsmertestillende under graviditeten, bør overvåkes for tegn på neonatalt abstinenssyndrom. Behandling kan inkludere et opioid og tilleggsbehandling.
Amming: Mengden morfin som går over i morsmelk er ca. 1-12% av morens dose. Det er mulig at barn som ammes kan påvirkes. Preparatet skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Kan redusere fertiliteten.
Morfin

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
Velkjente opiatbivirkninger som respirasjonsdepresjon, svekket hosterefleks, obstipasjon (hos samtlige), urinretensjon, kløe, hallusinasjon, eufori, forvirring, døsighet, kvalme (hos ca. 30%) og brekninger. Obstipasjon og kvalme bør forebygges med laksantia og antiemetika. Døsighet avtar som regel etter noen dagers tilførsel. Galle- og urinveisspasme hos disponerte. Respirasjonshemmende effekt er doseavhengig og er sjelden problematisk. Avhengighet og toleranse er vanligvis ikke et problem ved behandling av alvorlige kreftsmerter.
OrganklasseBivirkning
Gastrointestinale
VanligeBrekning, forstoppelse, kvalme
Ukjent frekvensMunntørrhet
Generelle
SjeldneReaksjon på injeksjonssted (opphovnet og flammende)
Ukjent frekvensAbstinenssymptomer hos spedbarn av mødre som har brukt morfin, abstinenssyndrom, legemiddeltoleranse
Hjerte
Ukjent frekvensBradykardi, palpitasjoner
Hud
Mindre vanligePruritus
Ukjent frekvensUrticaria, utslett
Immunsystemet
Ukjent frekvensAnafylaktisk reaksjon
Kar
SjeldneOrtostatisk hypotensjon
Ukjent frekvensHypotensjon
Lever/galle
Mindre vanligeGalleveisspasme
Luftveier
Mindre vanligeBronkokonstriksjon, respirasjonsdepresjon
Nevrologiske
VanligeSomnolens
Mindre vanligeDysfori, svimmelhet
Ukjent frekvensAllodyni, hodepine, hyperalgesi, hyperhidrose, økt intrakranielt trykk hos pasienter med alvorlig hodeskade
Nyre/urinveier
VanligeUrinretensjon (økt ADH-frisetting)
Mindre vanligeUrinveisspasme
Psykiske
Ukjent frekvensAvhengighet, desorientering, eufori, hallusinasjon, humørforandringer
Øye
VanligeMiose
FrekvensBivirkning
Vanlige
GastrointestinaleBrekning, forstoppelse, kvalme
NevrologiskeSomnolens
Nyre/urinveierUrinretensjon (økt ADH-frisetting)
ØyeMiose
Mindre vanlige
HudPruritus
Lever/galleGalleveisspasme
LuftveierBronkokonstriksjon, respirasjonsdepresjon
NevrologiskeDysfori, svimmelhet
Nyre/urinveierUrinveisspasme
Sjeldne
GenerelleReaksjon på injeksjonssted (opphovnet og flammende)
KarOrtostatisk hypotensjon
Ukjent frekvens
GastrointestinaleMunntørrhet
GenerelleAbstinenssymptomer hos spedbarn av mødre som har brukt morfin, abstinenssyndrom, legemiddeltoleranse
HjerteBradykardi, palpitasjoner
HudUrticaria, utslett
ImmunsystemetAnafylaktisk reaksjon
KarHypotensjon
NevrologiskeAllodyni, hodepine, hyperalgesi, hyperhidrose, økt intrakranielt trykk hos pasienter med alvorlig hodeskade
PsykiskeAvhengighet, desorientering, eufori, hallusinasjon, humørforandringer

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisitet: Voksne: Stor individuell variasjon. Toksisk dose for voksne 40-60 mg peroralt, 30 mg i.v. gir risiko for alvorlig forgiftning. Letal dose (uten tilvenning) 200-300 mg peroralt. Barn: 5-10 mg peroralt, letal dose for små barn ca. 20 mg peroralt.
Symptomer: CNS-depresjon er hovedproblemet. Miose (pupillekontraksjon), respirasjonsdepresjon, apné, svakhet i skjelettmuskulatur, ekstrem somnolens som fører til sløvhet, og hypotensjon. I mange tilfeller kretsløpssvikt og dyp koma. Kvalme og obstipasjon. Blek, fuktig hud, bradykardi, hjertestans, lungeødem, hypotermi og kramper (særlig barn). Ev. acidose, rabdomyolyse og nyresvikt. Lungeaspirasjon. Respirasjonssvikt kan medføre død.
Behandling: Skal spesielt rettes mot respirasjonshemmingen. Nalokson gis i.v. ved uttalt CNS- og respirasjonsdepresjon, gjentas om nødvendig til normal respirasjon. Virkningen av en i.v. injeksjon inntrer etter 30-60 sekunder og varer vanligvis 45-60 minutter. Etter i.m. injeksjon inntrer virkningen etter 10 minutter og varer 2-3 timer. Pasienten observeres i 24 timer pga. fare for at det igjen kan komme respirasjonsvansker. Ventrikkeltømming og kull hvis indisert, men vurder fare for raskt innsettende CNS-depresjon. Respiratorbehandling ved pulmonale komplikasjoner eller manglende effekt av nalokson. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N02A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Virker som agonist på opioidreseptorene i CNS og direkte på tarmveggens nervepleksus.
Absorpsjon: S.c. og i.m. administrering: Virkning inntrer i løpet av 15-30 minutter, maks. analgetisk effekt etter 45-90 minutter. I.v.: Virkning inntrer straks, maks. analgetisk effekt etter ca. 20 minutter. Varighet 4-5 timer. God peroral absorpsjon, maks. analgetisk effekt nås 1-2 timer etter peroral administrering.
Proteinbinding: Ca. 35%.
Fordeling: Høyest konsentrasjon i parenkymatøst vev, f.eks. nyrer, lever, lunger, milt. Lavere i CNS og skjelettmuskulatur. Biotilgjengelighet av tabletter 30-50% uavhengig av måltid.
Halveringstid: Ca. 2-4 timer. Ved uttalt nyresvikt vil det ved gjentatt tilførsel finne sted akkumulering av den aktive metabolitt morfin-6-glukuronid, som har lang t1/2.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever ved konjugering med glukuronsyre.
Utskillelse: Ca. 10% via galle og feces, resten i urin, det meste som konjugat. Ca. 90% utskilles i løpet av 24 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Injeksjonsvæske: Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Plastampuller: Til engangsbruk. Tabletter og plastampuller: Oppbevares ved høyst 25°C.

Sist endret: 19.09.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

Hetteglass: 17.09.2019

Plastampuller og tabletter: 31.07.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Morfin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml10 × 10 ml (hettegl.)
504634
Blå resept
-
3279,20ASPC_ICON
20 mg/ml10 × 10 ml (hettegl.)
139878
Blå resept
-
3324,50ASPC_ICON

Morfin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i plastampulle:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml10 × 1 ml (plastamp.)
011866
Blå resept
Byttegruppe
255,00ASPC_ICON

Morfin, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg100 stk. (blister)
551747
Blå resept
-
406,20ASPC_ICON
30 mg100 stk. (blister)
551796
Blå resept
-
406,20ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgetikum (analgetika, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

antiemetika (antiemetikum): Legemiddel som demper kvalme.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.