Morfin Epidural

Takeda

Langtidsvirkende opioidanalgetikum til epidural injeksjon.

ATC-nr.: N02A A01

   


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Oppbevaring og holdbarhet | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 N02A A01
Morfin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av morfin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Morfin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at morfin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.10.2016) er utarbeidet av Meda.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydroklorid 2 mg, glukosemonohydrat, sterilt vann.


Indikasjoner

Til epidural injeksjon ved postoperative, posttraumatiske og cancerrelaterte smerter.

Dosering

Individuell. Betydelig variasjon både i dosebehov og respons hos pasienter. Pga. toleranseutvikling er det oftest nødvendig å øke dosene etter hvert.
Postoperative/posttraumatiske smerter: Voksne: Vanligvis 2-6 mg (1-3 ml) 3-4 ganger daglig.
Cancerrelaterte smerter: Voksne: Initialt vanligvis 10 mg (5 ml) 3-4 ganger daglig.
Seponering: Dosen bør reduseres gradvis. Abstinenssyndrom kan utløses ved brå seponering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises og startdosen reduseres ved nedsatt leverfunksjon og kronisk nyresvikt. Eldre: Bør behandles med lavere startdose og deretter titreres individuelt til ønsket terapeutisk respons.
Tilberedning/Håndtering: Kan brukes ufortynnet. Lokalanestetikum kan tilsettes. Fysisk-kjemisk inkompatibilitet (danning av utfellinger) er vist mellom oppløsninger av morfinsulfat og 5-fluorouracil.
Administrering: Til epidural injeksjon. Beregnet til bruk ved anestesiavdelinger der teknikken med denne administreringsformen er kjent og der mulighet for overvåkning er til stede.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre opioider. Alvorlige respirasjonsvansker. Paralytisk ileus.

Forsiktighetsregler

Morfin har som andre opioidagonister et misbrukspotensiale og bør brukes med varsomhet ved tidligere misbruk av alkohol eller narkotika. Pga. faren for respirasjonsdepresjon skal pasienten overvåkes minst 12 timer etter de første 2-3 epidurale injeksjoner av morfin. Forsiktighet utvises ved åndedrettslidelser, hos eldre og ved torakal administrering, og når opioider og/eller sedativer er gitt i tillegg. Må brukes med største forsiktighet og i reduserte doser ved nedsatt lungekapasitet, nedsatt leverfunksjon, nyresvikt, til små barn, eldre og svekkede. Akkumulering av morfin-6-glukuronid kan medføre langvarig respirasjonsdepresjon, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet ved hodeskader og tilstander med forhøyet intrakranielt trykk og ved krampetilstander. Hvis analgetikum er nødvendig ved sjokktilstander bør det alltid gis i.v. Forsiktighet må utvises ved hypotyreose, hypotensjon, galleveis- og urinveiskramper. Avhengighet og abstinenssyndrom: Bør fortrinnsvis brukes i kun kortere perioder pga. bruk kan være forbundet med fysisk og/eller fysiologisk toleranseutvikling eller avhengighetsrisiko ved vedvarende bruk og høye doser. Symptomer kan reduseres med dosejusteringer eller bytte av administreringsform, og gradvis seponering av morfin. «Acute chest syndrome» (ACS): Pga. mulig forbindelse mellom ACS og morfinbruk under en vasookklusiv krise ved sigdcellesykdom, er tett overvåkning av mulige ACS-symptomer nødvendig. Binyreinsuffisiens: Opioidsmertestillende kan forårsake reversibel binyreinsuffisiens som krever overvåkning og glukokortikoiderstatningsterapi. Reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin: Langvarig bruk av opioidsmertestillende kan være forbundet med reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin. Hyperalgesi: Hyperalgesi som ikke responderer på en ytterligere doseøkning av morfin kan skje spesielt ved høye doser. Dosereduksjon eller bytte av opioid kan være nødvendig. Risiko ved samtidig bruk av sedativer eller liknende legemidler: Samtidig bruk av sedativer (benzodiazepiner e.l.) kan resultere i sedasjon, respirasjonsdepresjon, koma og død. Samtidig forskrivning bør derfor være forbeholdt pasienter hvor alternativ behandling ikke er mulig. Hvis det besluttes å forskrive sedativer samtidig, bør laveste effektive dose brukes, og behandlingsvarigheten være så kort som mulig. Pasienten skal følges nøye for tegn/symptomer på respirasjonsdepresjon og sedasjon. Det anbefales på det sterkeste å informere pasient/omsorgsperson om disse symptomene. Bilkjøring og bruk av maskiner: Stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N02A A01
Pga. morfins reduksjon av gastrointestinal motilitet kan absorpsjonshastigheten av andre legemidler reduseres. Opioidantagonister (f.eks. naltrekson) og partielle opioidagonister (f.eks. buprenorfin) kan kompetitivt binde til opioidreseptorer og forsiktighet må utvises. Stor forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av MAO-hemmere og i 2 uker etter slik behandling. Forsterket CNS-depresjon ved kombinasjon med andre CNS-depressiver som alkohol, generelle anestetika, antihistaminer og de fleste psykofarmaka. Samtidig bruk av opioider og sedativer øker risikoen for sedasjon, respirasjonsdepresjon, koma og død. Dose og varighet ved samtidig bruk bør begrenses, se Forsiktighetsregler. Rifampicin øker metabolismen og reduserer plasmakonsentrasjonen (både AUC og Cmax) av morfin og dens metabolitt morfin-6-glukuronid, dermed reduseres analgetisk effekt signifikant. Dosebehovet vil være ca. 1,5-2 ganger høyere i kombinasjon med rifampicin. Interaksjonsgraden varierer mye og klinisk effekt og bivirkninger bør følges nøye. Morfindosen bør justeres under og etter behandling med rifampicin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data vedrørende teratogen risiko, men erfaring hittil tyder ikke på en økt risiko for medfødte misdannelser ved bruk under svangerskapet. Ved langvarig/regelmessig behandling av moren ved graviditet er det sett neonatal abstinens som kramper, irritabilitet, brekninger og økt dødelighet. Morfin passerer placenta, og skal ikke brukes i 2. fødselsfase og ved for tidlig nedkomst fordi det kan gi neonatal respirasjonsdepresjon hos barnet. Gjenopplivning kan være nødvendig. Nyfødte, hvis mødre fikk opioidsmertestillende under graviditeten, bør overvåkes for tegn på neonatalt abstinenssyndrom. Behandling kan inkludere et opioid og tilleggsbehandling.
Amming: Mengden morfin som går over i morsmelk er ca. 1-12% av morens dose. Det er mulig at barn som ammes kan påvirkes. Preparatet skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Kan redusere fertiliteten.
Morfin

Bivirkninger

Velkjente opiatbivirkninger som respirasjonsdepresjon, svekket hosterefleks, obstipasjon, urinretensjon, kløe, hallusinasjon, eufori, forvirring, sedasjon, kvalme og brekninger (hos ca. 20%). De fleste bivirkningene er doseavhengige. Epidural administrering av morfin synes ikke å gi samme grad av kvalme og brekninger, galle- og urinveisspasmer og sedasjon som i.m. morfin. Derimot sees en økt frekvens av urinretensjon, ved relaksasjon av detrusormuskelen med påfølgende økt blærekapasitet. Svært vanlige (≥1/10): Nyre/urinveier: Urinretensjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Kløe. Luftveier: Respirasjonsdepresjon. Nevrologiske: Svimmelhet. Psykiske: Desorientering, døsighet. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Munntørrhet. Hjerte/kar: Bradykardi, palpitasjoner. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Hud: Urticaria, utslett. Nevrologiske: Hodepine, økt intrakranielt trykk hos pasienter med alvorlig hodeskade, allodyni, hyperalgesi, hyperhidrose. Psykiske: Euforisk humør, hallusinasjoner, avhengighet, endret humør. Øvrige: Abstinenssyndrom, abstinenssymptomer hos spedbarn av mødre som har brukt morfin.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisitet: Voksne: Stor individuell variasjon. Toksisk dose for voksne 40-60 mg peroralt. Letal dose (uten tilvenning) 200-300 mg peroralt. Barn: 5-10 mg peroralt, letal dose for små barn ca. 20 mg peroralt.
Symptomer: CNS-depresjon er hovedproblemet. Miose (pupillekontraksjon), respirasjonsdepresjon og hypotensjon. I mange tilfeller kretsløpssvikt og dyp koma. Kvalme og obstipasjon. Blek, fuktig hud, hypotermi og kramper (særlig barn). Sirkulasjonssvikt. Ev. acidose, rabdomyolyse og nyresvikt. Lungeaspirasjon. Respirasjonssvikt kan medføre død.
Behandling: Må spesielt rettes mot respirasjonshemmingen. Nalokson gis i.v. ved uttalt CNS- og respirasjonsdepresjon, gjentas om nødvendig til normal respirasjon. Virkningen av en i.v. injeksjon inntrer etter 30-60 sekunder og varer vanligvis 45-60 minutter. Etter i.m. injeksjon inntrer virkningen etter 10 minutter og varer 2-3 timer. Pasienten observeres i 24 timer pga. fare for at det igjen kan komme respirasjonsvansker. Ventrikkeltømming og kull hvis indisert, men vurder fare for raskt innsettende CNS-depresjon. Respiratorbehandling ved pulmonale komplikasjoner eller manglende effekt av nalokson. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N02A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Morfin diffunderer over i cerebrospinalvæsken og binder seg til opiatreseptorer i medulla spinalis. Derved oppnås en selektiv blokkering av smerteimpulsene til CNS. Analgesien er fri for motorisk, sensorisk eller sympatisk blokkering.
Absorpsjon: Opptas i blodbanen omtrent som etter i.m. injeksjon. Analgetisk effekt oppnås etter ca. 10 minutter, full effekt etter 45-60 minutter. Gjennomsnittlig virkningstid når 4 mg morfin gis epiduralt er 10-12 timer ved postoperativ smerte.
Proteinbinding: Ca. 35%.
Fordeling: Høyest konsentrasjon i parenkymatøst vev, f.eks. nyrer, lever, lunger, milt. Lavere i CNS og skjelettmuskulatur.
Halveringstid: 2-4 timer i plasma og cerebrospinalvæske.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever ved konjugering med glukuronsyre.
Utskillelse: Ca. 10% via galle og feces, resten i urin, det meste som konjugat. Ca. 90% utskilles i løpet av 24 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C og i originalpakningen for å beskytte mot lys.

Sist endret: 22.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

18.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Morfin Epidural, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/ml10 × 2 ml (amp.)
449298		Blå resept
-		1046,90ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

analgetikum (analgetika, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sedativ: Avslappende, beroligende.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.