Lithionit

BioPhausia

Litiumpreparat med prolongert effekt.

ATC-nr.: N05A N01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



DEPOTTABLETTER 42 mg Li+ (6 mmol) og 83 mg Li+ (12 mmol): Hver depottablett inneh.: Vannfritt litiumsulfat tilsv. litium (Li+) 42 mg (6 mmol), resp. 83 mg (12 mmol), hjelpestoffer.


Indikasjoner

Profylaktisk ved maniske og depressive faser i manisk-depressiv sykdom. Terapeutisk ved maniske tilstander.

Dosering

Dosen fastlegges etter bestemmelse av serumlitium. Serumkonsentrasjonen skal vanligvis ligge i området 0,5-0,8-1,2 mmol/liter. Hos eldre kan dosereduksjon være nødvendig for ønsket serumkonsentrasjon. Blodprøve til bestemmelse av serumlitium skal alltid tas nøyaktig 12 timer etter siste kveldsdose og i steady state. Steady state nås etter ca. 1 uke. Før oppstart skal nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon evalueres. Pasienten bør være eutyreoid før oppstart av litiumbehandling. Kontraindisert hos pasienter med alvorlig nyreskade, se Kontraindikasjoner. Nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon bør evalueres regelmessig under behandling.
Profylaktisk ved manisk-depressiv sykdom: Initialt gis 1 tablett à 42 mg (6 mmol) morgen og kveld eller 1/2 tablett à 83 mg morgen og kveld (12 mmol pr. døgn). Etter 1 uke bestemmes serumkonsentrasjonen 12 timer etter siste kveldsdose. 12 timers-prøven gjentas 1-2 ganger med få dagers intervall. Ut fra den funne verdi beregnes vedlikeholdsdosen (det er proporsjonalitet mellom dose og serumkonsentrasjon). Veiledende vedlikeholdsdose er 4-10 depottabletter à 42 mg eller 2-5 depottabletter à 83 mg, vanligvis fordelt på morgen og kveld. Doseøkning skjer gradvis, og 1 uke etter doseendring bestemmes serumlitium. Når ønsket vedlikeholdsdose er nådd, kontrolleres serumlitium 1 gang pr. uke i 1 måned. Deretter foretas kontroll 1 gang pr. måned i et halvt år. Dersom pasienten samarbeider godt, er det i den videre behandling tilstrekkelig med kontroll hver annen måned. Ved langtidsbehandling tilstrebes lavest mulig effektiv dose som ikke gir residiv. Etter minst 2 år uten ubehag kan dosen forsiktig justeres ned. Nivåer mellom 0,3-0,6 mmol/liter kan iblant gi tilstrekkelig profylaktisk effekt. I andre tilfeller kan det være nødvendig å gå opp til 0,9-1,2 mmol/liter. Bestemmelse av serumlitium må alltid foretas ved tegn på forgiftning. Hyppig kontroll er nødvendig ved endring i nyrefunksjon, ved graviditet, før og etter fødsel, ved diuretikaterapi, nedsatt/økt saltinntak, sykdomstilstander med feber, svette, brekninger, diaré og hos eldre som behandles med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID.
Terapeutisk ved akutte maniske tilstander: Behandling skal kun skje i avdelinger med adgang til hurtig bestemmelse av serumlitiumkonsentrasjon. Veiledende døgndose initialt er 48 mmol (8 tabletter à 42 mg (6 mmol) eller 4 tabletter à 83 mg (12 mmol)), fordelt på 4 doser. Når den nødvendige dose er nådd, hvilket kontrolleres ved å bestemme serumlitium 1 uke etter siste doseendring, gjøres behandling som ved profylaktisk behandling.
Administrering: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan redusere/fjerne ev. gastrointestinale bivirkninger. Skal svelges hele. Depottabletter 83 mg: Kan deles (delestrek), men skal ikke knuses eller tygges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nyresvikt eller sykdomstilstand som kan øke risikoen for eksisterende nyreskader. Betydelige forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen. Om litium gis til denne pasientgruppen, anbefales hyppig litiumbestemmelser, og dosene bør justeres til laveste dose vanligvis tolerert av slike pasienter. Amming.

Forsiktighetsregler

Forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen, hjerte-karlidelser, kombinasjon med høye doser antipsykotika. Forsiktighet anbefales også ved behandling av eldre, spesielt ved samtidig behandling med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID. Litium har et relativt smalt terapeutisk vindu. Serumlitiumnivå på 1,2-1,6 mmol/liter kan medføre risiko for overdose, mens nivåer på 1,6 mmol/liter medfører en definitiv risiko for overdose. Serumlitiumnivåene må sjekkes og, om nødvendig, må behandlingen midlertidig stoppes ved somatisk sykdom eller tilstander som kan være assosiert med forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen (f.eks. svetting, diaré, gastroenteritt). Behandlingen kan gi tørste, og dersom dette oppstår er det viktig å stille tørsten med kalorifattig drikke for å unngå vektøkning. En skal være oppmerksom på at overdreven væsketilførsel kan lede til økt diurese med økt utskillelse av litium. Store mengder kaffe, te eller andre matvarer med innhold av xantin kan føre til økt utskillelse av litium. En bør utvise forsiktighet hos pasienter med manifest epilepsi og alvorlig patologisk EEG, og andre krampetilstander, samt hos pasienter med lettere EKG-forstyrrelser, hypotensjon, og kongestiv hjertesvikt. Litium kan forverre psoriasis. Hos pasienter på saltfri kost, vil tubulær reabsorpsjon av litium øke, noe som kan føre til akkumulering av litium. Forsiktighet bør også utvises hos pasienter med Addisons sykdom, og andre endokrinopatier, så vel som andre somatiske tilstander assosiert med elektrolyttforstyrrelser, samt ved nevromuskulære sykdommer som myasthenia gravis. Selv om hypotyreoidisme ikke er kontraindisert ved litiumbehandling, bør nøye kontroll av thyreoideafunksjon være obligatorisk hos alle pasienter på litiumbehandling. Siden behandling med litium kan føre til hyperparatyreoidisme, anbefales det å kontrollere albuminkorrigert kalsium både før behandlingstart med litium og jevnlig under behandling. Langtidsbehandling med litium kan gi permanente forandringer i nyrehistologi og nedsatt nyrefunksjon. Siden litium primært utskilles via nyrene kan signifikant akkumulering av litium oppstå ved nyresvikt. Det anbefales å utvise forsiktighet ved mild eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Serumlitiumnivået bør overvåkes nøye og litiumdosen justeres ved behov. Dersom serumlitiumnivå og plasmakreatininnivå ikke kan kontrolleres regelmessig, bør ikke litium forskrives til denne pasientgruppen. Litium er kontraindisert ved alvorlig nyresvikt. Risikoen for hypotyreoidisme og nyresvikt som oppstår ved langvarig behandling bør tas hensyn til og evalueres regelmessig. Forhøyede litiumkonsentrasjoner øker risikoen for nyresvikt og samtidig bruk av legemidler som kan gi forhøyede litiumkonsentrasjoner bør derfor unngås. Pasienter med nyrepåvirkning oppfordres til å melde fra dersom de utvikler polyuri eller polydipsi. Hvis pasienten utvikler polyuri og/eller polydipsi, bør nyrefunksjonen overvåkes utover regelmessig analyse av serumlitium. Svulster i nyrene: Tilfeller av mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i samlesystemet (nyrene) er rapportert hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon og som har brukt litium i >10 år.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N05A N01
Tillegg av antihypertensiver med alfa-metyldopa (L-formen) hos pasienter som behandles med litium kan gi symptomer som indikerer litiumtoksisitet på tross av normale serumlitiumnivåer (mekanisme ukjent). ACE-hemmere kan signifikant øke litiumnivåene ved steady state, og resultere i litiumtoksisitet ved å redusere litiumutskillelse sekundært til en økning av renal ekskresjon av natrium. Tiaziddiuretika kan også redusere renal utskillelse av litium. Nøye overvåkning av serumlitiumnivå anbefales. I motsetning til tiazider ser det ikke ut til at loopdiuretika (f.eks. furosemid) og amilorid influerer på den renale ekskresjonen av litium. NSAID reduserer renal litiumutskillelse. Om disse legemidlene brukes samtidig er frekvent kontroll av litiumserumnivå obligatorisk. Samtidig bruk av litium og karbamazepin er av og til rapportert å gi toksisk syndrom som inkluderer forvirring, tremor, ataksi, hyperrefleksi og slapphet. Plasmanivåene av begge legemidlene er rapportert å ligge innenfor normalområdet. Det er rapportert nevrotoksisk syndrom, inkl. forvirring, desorientering, tap av bevissthet, feber og ekstrapyramidale symptomer når litium og større doser antipsykotika, spesielt haloperidol og tioridazin, har vært kombinert. Det er ikke funnet noen årssakssammenheng til dette. I flere rapporterte tilfeller har pasienten fått svært høye doser av haloperidol og serumlitiumnivå var unødvendig høye. Tilfeller av malignt nevroleptikasyndrom er også rapportert etter samtidig bruk av både antipsykotika og litium. Den serotonerge effekten av sumatriptan kan øke ved samtidig bruk av litium. Samtidig bruk av litium og antidepressiver, spesielt SSRI (f.eks. fluoksetin, fluvoksamin) og venlafaksin, er rapportert å gi serotonergt syndrom, med symptomer som hyperrefleksi, tremor, bevisstløshet og epileptiske anfall, antagelig pga. en antatt hyperserotonerg tilstand. Selv om det ikke har vært tilsvarende rapporter på andre SSRI eller andre antidepressiver, bør det utvises forsiktighet ved kombinasjon av litium og antidepressiver. Sibutramin er en ikke-amfetamin appetittdemper som minsker reopptaket av serotonin, noradrenalin og dopamin som er assosiert med serotonergt syndrom om den tas i tillegg til litium. Økt litiumtoksisitet er rapportert i enkeltstående tilfeller hos pasienter som får metronidazol. Litium kan forlenge effekten til kurarelignende depolariserende substanser, noe som leder til forlenget nevromuskulær blokade.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Litium går over til fosteret, og det er beskrevet tilfeller av allmenne symptomer (inkl. letargi, redusert muskeltonus og hypotoni) og forstyrrelse av thyreoideafunksjonen hos nyfødte. Tilgjengelige data tyder også på at litium under svangerskapet kan øke risikoen for kardiovaskulære misdannelser, inkl. Ebsteins anomali. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Under graviditet skal litium derfor bare gis på streng indikasjon, der morens behov veies opp mot risiko for fosteret.
Amming: Kontraindisert ved amming. Litium går over i morsmelk. Konsentrasjonen i melken er ca. 50% av konsentrasjonen i morens serum. Barnets serumkonsentrasjon er målt til å være ca. halvparten av morens serumkonsentrasjon. Det er sannsynlig at barn som ammes kan skades. Skal derfor ikke brukes under amming.
Litium

Bivirkninger

I løpet av de første 1-2 uker på litiumbehandling er de mest vanlige bivirkningene tørste og polyuri, fin håndtremor, muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Gastrointestinale symptomer avtar gradvis eller forsvinner raskt, tremor mer gradvis. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Endokrine: Doserelatert hypotyreoidisme, ikke-toksisk struma. Mild til moderat hyperparatyreoidisme. Gastrointestinale: Diaré, kvalme, magesmerter (oftest forbigående). Hjerte/kar: EKG-forandringer (spesielt hos eldre). Hud: Ikke-spesifikke makulopapulære eller akneutslett. Nevrologiske: Fin håndtremor. Nyre/urinveier: Polyuri. Psykiske: Tap av appetitt, forvirring og døsighet. Stoffskifte/ernæring: Økt tørste og vektøkning. Øvrige: Ødem. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Arytmier (vanligvis doserelatert). Hud: Forverring eller utbrudd av psoriasis. Moderat håravfall (noen ganger assosiert med hypotyreoidisme). Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet. Nevrologiske: Tremor. Redusert motorisk koordinasjon, spesielt i begynnelsen av behandlingen. Utydelig tale. Hodepine, svimmelhet. Reversible parkinsonlignende symptomer (relatert til dose, lengde på behandlingen, samt samtidig antipsykotikabehandling). Nyre/urinveier: Forstyrrelse i tubulærfunksjon (relatert til dose og lengde på behandling). Øvrige: Allergisk reaksjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Nevrologiske: Ikke-spesifikke EEG-forandringer. Psykiske: Svekket kognitiv og motorisk funksjon. Ukjent frekvens: Endrokrine: Hyperkalsemi. Gastrointestinale: Munntørrhet. Nyre/urinveier: Mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i samlesystemet (nyrene) (ved langtidsbruk). Tilfeller av nyresvikt (spesielt ved forhøyede litiumkonsentrasjoner og/eller hos predisponerte pasienter) er rapportert. Nevrologiske: Malignt nevroleptikasyndrom (hovedsakelig i kombinasjon med antipsykotika). Øvrige: Tretthet (spesielt de første ukene). Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pga. det smale terapeutiske vinduet til litium, kan noen pasienter få forgiftningssymptomer ved mindre endringer i renal funksjon eller væske- og elektrolyttbalanse. Eldre har høyere risiko for forgiftning. Forgiftningssymptomer kan hos litiumbehandlede utløses av f.eks. forverret nyrefunksjon. Tidlige tegn på toksisitet inkluderer døsighet, sløvhet, muskelsvakhet, forverring av bevegelsestremor, muskelfascikulasjon og nystagmus. Dette kan komme av reduksjon i eller avslutning av litiumbehandling. Ved videre intoksikasjon kan ukoordinerte bevegelser, dysartri, ataksi, forvirring, og synsforstyrrelser oppstå. Nyrepåvirkning av varierende grad, inkl. tilfeller av nyresvikt (først og fremst ved kronisk medisinering, men også ved akutt forgiftning). Ved nivåer over 3 mEq/liter kan en få en generalisert nevrotoksisk tilstand med markert forvirring, kramper, koma og død.
Behandling: Litiumbehandling bør stanses umiddelbart og støttebehandling initieres. Ved alvorlig overdose er hemodialyse effektivt for å redusere litiumnivåene, dette må kanskje repeteres.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N05A N01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Ikke klarlagt. Det er mulig at virkningen på biologisk membran gjennom interaksjon med både natrium og kalium er den primære mekanismen med videre innvirkninger på bl.a. monaminomsetning sekundært.
Absorpsjon: Biotilgjengeligheten til litiumsulfat er nesten fullstendig.

Sist endret: 10.08.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

03.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Lithionit, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
42 mg Li+ (6 mmol)100 stk. (blister)
005923
Blå resept
-
209,80CSPC_ICON
83 mg Li+ (12 mmol)100 stk. (blister)
005973
Blå resept
-
375,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malignt nevroleptikasyndrom (mns, nevroleptisk malignt syndrom): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

struma (forstørret skjoldkjertel): Forstørret skjoldkjertel.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.