Lanoxin

Aspen

Hjerteglykosid.

ATC-nr.: C01A A05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C01A A05
Digoksin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av digoksin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Digoksin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at digoksin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 06.09.2018) er utarbeidet av BioPhausia.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,25 mg/ml: 1 ml inneh.: Digoksin 0,25 mg (250 µg), etanol, propylenglykol, vannfri sitronsyre (E 330), dinatriumhydrogenfosfat, vann til injeksjonsvæsker.


MIKSTUR, oppløsning 50 μg/ml: 1 ml inneh.: Digoksin 50 μg (0,050 mg), natriumfosfat, sitronsyre (E 330), metylparahydroksybenzoat (E 218), sakkarose, etanol, propylenglykol, renset vann til 1 ml. Fargestoff: Kinolingult (E 104). Sukkerholdig. Limesmak.


TABLETTER 250 μg: Hver tablett inneh.: Digoksin 250 μg (0,25 mg), laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Hjertesvikt. Paroksysmal supraventrikulær takykardi. Atrieflimmer, flutter.

Dosering

Doseringen må tilpasses den enkelte pasient. De følgende doseringene må derfor bare betraktes som retningslinjer. Ved overgang fra oral til i.v. formulering bør dosen reduseres ca. 33% pga. forskjellig biotilgjengelighet for de to formuleringene.
Tabletter/mikstur: Voksne: Når hurtig digitalisering er nødvendig, kan dette oppnås på flere måter, f.eks. kan 0,5 mg (2 tabletter eller 10 ml mikstur) gis peroralt initialt, deretter 0,25 mg (1 tablett eller 5 ml mikstur) med 4-6 timers mellomrom, og vanligvis ikke over 2 mg (8 tabletter eller 40 ml mikstur). Saktere digitalisering (f.eks. ved mild hjertesvikt) kan oppnås ved 0,25-0,75 mg (1-3 tabletter eller 5-15 ml mikstur) daglig i 1 uke, etterfulgt av en passende vedlikeholdsdose. Vedlikeholdsdose: 0,125-0,5 mg (1/2-2 tabletter eller 2,5-10 ml mikstur), vanligvis 0,25 mg (1 tablett eller 5 ml mikstur) daglig, helst fordelt på 2 doser. Vedlikeholdsdose ved hjertesvikt er 0,125-0,25 mg (1/2-1 tablett eller 2,5-5 ml mikstur) daglig, fordelt på 2 doser. Ved økt følsomhet for digoksin, kan 0,0625 mg (1/4 tablett eller 1,25 ml mikstur) eller mindre være tilstrekkelig, ev. høyere dose ved behov.
Injeksjonsvæske: Voksne: Total parenteral dose på 0,5-1 mg (2-4 ml) kan gis til pasienter som ikke har vært behandlet med hjerteglykosider de 2 foregående ukene. Denne dosen avhenger av alder, kroppsvekt og nyrefunksjon. Gis i oppdelte doser som i.v. infusjon over 10-20 minutter, der ca. halvparten av total dose gis som 1. dose, og videre fraksjoner av total dose gis med 4-8 timers intervaller. Klinisk respons bør vurderes før hver tilleggsdose gis. Vedlikeholdsdose: 0,125-0,5 mg (0,5-2 ml), vanligvis 0,25 mg (1 ml) daglig, helst fordelt på 2 doser. Vedlikeholdsdose ved hjertesvikt er 0,125-0,25 mg (0,5-1 ml) daglig, helst fordelt på 2 doser. Ved økt følsomhet for digoksin, kan 0,0625 mg (0,25 ml) eller mindre være tilstrekkelig, ev. høyere dose ved behov.
Tabletter/mikstur/injeksjonsvæske: Barn: Veiledende skjema:

 

Intravenøst

Peroralt

Alder

Total metningsdose
(mg/kg)

Daglig vedlikeholdsdose i % av metningsdose (%)

Metningsdose
(mg/kg)

Daglig vedlikeholdsdose i % av metningsdose (%)

Premature

0,015

10-20

0,025

10-20

Fullbårne

0,02

10-20

0,03

10-20

2 uker-2 år

0,04-0,06

10-30

0,06-0,08

20-30

Småbarn 2-7 år

0,03-0,04

20-30

0,04-0,06

20-30

Skolebarn 7-14 år

0,02-0,03

20-30

0,03-0,04

20-30

Hos nyfødte og spesielt hos premature er renal digoksinclearance redusert, og passende dosereduksjon bør foretas og observeres. Etter nyfødtperioden trenger barn generelt forholdsvis større doser enn voksne i forhold til kroppsvekt og kroppsoverflate. Halvparten av metningsdosen kan gis initialt. Resten kan fordeles med 4-8 timers mellomrom. Den daglige vedlikeholdsdose påbegynnes etter 24 timer. Langsom digitalisering: Vedlikeholdsdose gis fra begynnelsen. Likevektskonsentrasjon i serum og optimal effekt oppnås da etter 5-10 dager. Vedlikeholdsdosen bør deles på en morgen- og en kveldsdose. Se for øvrig Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Administreres ufortynnet eller fortynnet i minst 4 ganger større volum oppløsningsmiddel for å unngå utfelling. Da både digoksin og oppløsningsmidlet er lokalirriterende, bør en fortynne med fysiologisk saltvann (10 ml til voksne).
Administrering: Dosen tas til samme tid hver dag. Injeksjonsvæske: Gis som langsom i.v. infusjon over 5-10 minutter. Paravenøs injeksjon bør unngås. I.m. injeksjon gir smertefull nekrose og anbefales ikke. Mikstur: Tas oralt. Bruk vedlagt målepipette eller annet nøyaktig måleredskap. Tabletter: Ved behov der doseringen nødvendiggjør deling kan tablettene deles i 2 eller 4 deler vha. en tablettdeler. Delestreken er kun for å lette deling slik at det blir enklere å svelge tabletten, og ikke for å dele den i like doser.

Kontraindikasjoner

Høygradig AV-blokk II og III. Uttalt bradykardi. Overfølsomhet for virkestoffet, noen av innholdsstoffene eller andre hjerteglykosider.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet utvises ved SA-blokk, sinus arrest og uttalt sinusbradykardi, ev. som ledd i «sick sinus syndrome» med takykardianfall kan digitalis gi Adams Stokes anfall. Uoperert hypertrofisk subaortastenose og infundibulær pulmonalstenose - ved Fallot anomali og lignende tilstander. Dosen må reduseres hvis andre digitalispreparater har vært gitt <2 uker tidligere samt ved akutt hjerteinfarkt, myokarditt, hypotyreose, hypokalemi og hyperkalsemi, hypoksi, acidose, lav muskelmasse i forhold til kroppsvekten, uremi, og samtidig behandling med medikamenter som kan gi arytmi (særlig sympatomimetika), se for øvrig Interaksjoner. Behandling bør generelt unngås ved hjertesvikt assosiert med kardial amyloidose. Kan imidlertid brukes til å kontrollere ventrikulær hastighet hos pasienter med kardial amyloidose og atrieflimmer, dersom andre behandlinger ikke er hensiktsmessige. Kan i sjeldne tilfeller fremskynde vasokonstriksjon, og bør derfor unngås hos pasienter med myokarditt. Pasienter med beriberi-hjertesykdom kan respondere dårlig på behandling hvis ikke den underliggende tiaminmangelen behandles samtidig. Skal ikke benyttes ved konstriktiv perikarditt med mindre det brukes til å kontrollere den ventrikulære hastigheten ved atrieflimmer eller til å bedre systolisk dysfunksjon. Bruk av terapeutiske doser digoksin kan resultere i forlenget PR-intervall og senket ST-segment på EKG. Digoksin kan gi falske positive ST-/T-forandringer på belastnings-EKG. Disse elektrofysiologiske effektene reflekterer en forventet virkning av digoksin og indikerer ikke toksisitet. Nyrefunksjon: Ved nedsatt glomerulær filtrasjon må vedlikeholdsdosen reduseres tilsvarende (parallelt med ClCR) - derfor lavere dose ved høy alder og prematuritet. Regelmessig kontroll av serumelektrolytter og nyrefunksjon (serumkreatininkonsentrasjon) bør foretas. Øvrige: Høyere dose er aktuelt ved hypertyreose. Kryssreaksjon: Ved bestemmelse av serumdigoksinkonsentrasjoner ved radioimmunoassay kan andre glykosider og endogene digoksinlignende substanser kryssreagere og gi falske positive reaksjoner. Det kan derfor være mer hensiktsmessig med observasjoner når digoksin midlertidig holdes tilbake. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det er sett synsforstyrrelser og en viss påvirkning av CNS. Forsiktighet bør derfor utvises ved bilkjøring, bruk av maskiner og farlige aktiviteter inntil reaksjon på preparatet er kjent.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C01A A05
Kombinasjoner som bør unngås: Kombinasjon med betaadrenoreseptorblokkerende preparat kan øke atrioventrikulær overledningstid. Legemidler som gir hypokalemi eller intracellulær kaliummangel kan forsterke effekten av digoksin, f.eks. enkelte diuretika, litiumsalter, kortikosteroider og karbenoksolon. Kalsium kan føre til alvorlig arytmi hos pasienter som går på digitalismedikamenter, spesielt hvis det gis hurtig i.v. Serumkonsentrasjonen av digoksin kan bli redusert ved samtidig bruk av preparater som inneholder johannesurt (prikkperikum) og disse bør derfor ikke kombineres. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt bør konsentrasjonen av digoksin måles og behandlingen med johannesurt avsluttes. Justering av digoksindosen kan være påkrevd. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Legemidler som øker plasmanivået av digoksin: Amiodaron, kanagliflozin, daklatasvir, flekainid, flibanserin, mirabegron, prazosin, propafenon, kinidin, spironolakton, makrolidantibiotika (f.eks. erytromycin og klaritromycin), tetrasyklin (og trolig andre antibiotika), gentamicin, isavukonazol, itrakonazol, ivakaftor, kinin, trimetoprim, alprazolam, difenoksylat med atropin, indometacin, propantelin, simeprevir, vandetanib, velpatasvir, nefazodon, atorvastatin, ciklosporin, epoprostenol (forbigående), karvedilol, verapamil, felodipin og tiamil. Pasienter som får digoksin er mer mottagelig overfor effekten av suksametoniumeksaserbert hyperkalemi. Legemidler som senker plasmanivået av digoksin: Antacida, enkelte laksativer, kaolin-pektin, neomycin, penicillamin, rifampicin, enkelte cytostatika, metoklopramid, adrenalin, salbutamol, kolestyramin, fenytoin og sulfasalazin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Lang klinisk erfaring indikerer ingen teratogen effekt. Hos mødre med digitalisintoksikasjon har påvirkning av fosteret vært rapportert. Maternalt tilført digoksin har vist god effekt ved behandling av føtal takykardi og kongestiv hjertesvikt. Direkte effekt av digoksin på myometrium kan øke risikoen for for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Skal bare brukes under graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko.
Amming: Går over i morsmelk, men det er lite sannsynlig at barn som ammes påvirkes ved terapeutiske doser.
Digoksin

Bivirkninger

Opptrer gjerne i forbindelse med overdosering og forsvinner noen timer etter seponering. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hjerte/kar: Arytmi, ledningsforstyrrelser, bigemini, trigemini, AV-blokk grad I, sinusbradykardi, ST-T-endringer i EKG. Hud: Utslett av urticaria- eller scarlatinalignende karakter, muligens fulgt av uttalt eosinofili. Nevrologiske: Forstyrrelser i nervesystemet, svimmelhet. Øye: Synsforstyrrelser (uskarpt syn eller xantopsi). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Supraventrikulær takyarytmi, atrietakykardi (med eller uten blokk), supraventrikulær takykardi (nodal arytmi), ventrikulær arytmi, ventrikulære ekstrasystoler. Psykiske: Depresjon. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Intestinal iskemi, gastrointestinal nekrose. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti ved langtidsbehandling. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Psykotisk lidelse, apati, forvirring. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt. Øvrige: Utmattelse, illebefinnende, svakhet.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Vanligvis som beskrevet under Bivirkninger, men kan oppstå hyppigere og være mer alvorlig. Oppstår hyppigere ved nivåer >2,6 nmol/liter (2 ng/ml), selv om det er betydelig interindividuelle variasjoner. For å avgjøre om symptomene skyldes digoksin, er imidlertid klinisk status, sammen med serumelektrolyttnivåer og funksjon av skjoldkjertelen viktige faktorer. Voksne: Hos voksne uten hjertesykdom tyder kliniske observasjoner på at en overdose på 10-25 mg var dødelig dose for halvparten av pasientene. Inntak av >25 mg resulterte i død eller progressiv toksisitet kun mottagelig for antidigoksin Fab-fragmenter. Kardiale manifestasjoner: Hjertemanifestasjoner er de mest hyppige og alvorlige tegn på akutt og kronisk toksisitet. Maks. hjerteeffekter oppstår normalt 3-6 timer etter overdosering og kan vedvare de følgende 24 timene eller lenger. Digoksin kan resultere i nesten hvilken som helst type arytmi. Det er vanlig at samme pasient får multiple rytmeforstyrrelser, inkl. paroksysmal atrietakykardi med varierende AV-blokk, akselerert sammenhengende rytme, sen atrieflimmer (med svært liten variasjon i ventrikulær hastighet) og toveis ventrikulær takykardi. For tidlig ventrikulær sammentrekning (PVC) er ofte tidligste og mest vanlige arytmi. Bigemini og trigemini oppstår også hyppig. Sinusbradykardi og andre bradykardiarytmier er svært vanlige. 1., 2. og 3. grads hjerteblokk og AV-dissosiasjon er også vanlig. Tidlig toksisitet kan kun bestemmes ved forlengelse av PR-intervallet. Ventrikulær takykardi kan også være en manifestasjon på toksisitet. Hjertestans fra asystole eller ventrikulært flimmer fra digitoksintoksisitet er vanligvis dødelig. Akutt, stor overdosering kan resultere i mild til uttalt hyperkalemi grunnet hemming av Na+-K+-pumpen, og kan føre til toksisitet. Ikke-kardiale manifestasjoner: Gastrointestinale symptomer er svært vanlige både ved akutt og kronisk toksisitet. Symptomene kommer før hjertemanifestasjonene hos ca. halvparten av pasientene. Anoreksi, kvalme og oppkast er rapportert hos opptil 80%, og kommer vanligvis tidlig i forløpet til en overdose. Nevrologiske og synsmanifestasjoner oppstår både ved akutt og kronisk toksisitet. Svimmelhet, forskjellige CNS-forstyrrelser, utmattelse og illebefinnende er svært vanlig. De hyppigste synsforstyrrelsene er feil i fargesynet (domineres av gul-grønt syn), og kan vedvare selv etter at andre tegn på toksisitet er borte. Ved kronisk toksisitet kan ikke-spesifikke ekstrakardiale symptomer som illebefinnende og svakhet, være dominerende. Barn: Hos 1-3-åringer uten hjertesykdom tyder kliniske observasjoner på at en overdose på 6-10 mg var dødelig for halvparten av pasientene. Inntak av >10 mg, var alltid fatalt når det ikke ble gitt behandling med Fab-fragmenter. De fleste manifestasjoner på toksisitet oppstår kort tid etter inntak (load). Kardiale manifestasjoner: Samme arytmier eller kombinasjoner av arytmier som for voksne er sett. Sinustakykardi, supraventrikulær takykardi, og rask atrieflimmer sees sjeldnere. AV-ledningsforstyrrelse eller en sinusbradykardi er mer sannsynlig. Ventrikulær ektopi er mindre vanlig, men ved store overdoser er imidlertid ventrikulær ektopi, ventrikulær takykardi og ventrikulært flimmer rapportert. Hos nyfødte er sinusbradykardi eller sinusstans og/eller forlenget PR-intervall hyppige tegn på toksisitet. Sinusbradykardi er vanlig hos spedbarn og unge barn. Hos eldre barn er AV-blokk den mest vanlige ledningsforstyrrelsen. Enhver arytmi eller forandring i hjertets ledningsevne som utvikler seg hos barn som får digoksin, skal antas å skyldes digoksin, inntil videre undersøkelser viser noe annet. Ekstrakardiale manifestasjoner: Gastrointestinale, CNS- og synsmanifestasjoner er hyppige. Kvalme og oppkast er ikke vanlig hos spedbarn og unge barn. I tillegg til bivirkningene ved anbefalt dose, er det ved overdoser rapportert om vekttap hos eldre pasientgrupper, dårligere vekst og utvikling hos spedbarn, magesmerter pga. mesenterialarterieiskemi, søvnighet og atferdsforstyrrelser, inkl. psykotiske manifestasjoner.
Behandling: Tømming av magen og EKG-kontroll. Ved stort inntak av digoksin bør aktivt kull gis. Ved hypokalemi gis kalium med eller uten glukose og insulin. Hvis det er klinisk nødvendig, kan atropin gis ved bradykardi og lidokain og/eller propranolol ved takykardier og dysrytmier. Ved livstruende forgiftning hvor det foreligger livstruende arytmier med hjertesvikt, utvikling av hyperkalemi (ved akutt intoksikasjon) eller progredierende sentralnervøse symptomer hos småbarn, kan det være aktuelt å bruke antidot (antidigoksin Fab-fragmenter).
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C01A A05

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Negativ kronotrop og positiv inotrop effekt. Påvirker også det autonome nervesystem ved hjertesvikt.
Absorpsjon: Raskt. Terapeutisk effekt inntrer 30-60 minutter etter peroral og 5-10 minutter etter i.v. administrering. Maks. virkning etter 4-6 timer ved peroral og 2 timer ved i.v. administrering. Absorpsjonen er individuell med et gjennomsnitt på 63% for tabletter og 75% for mikstur.
Proteinbinding: Ca. 25% er bundet til albumin.
Halveringstid: Ca. 36 timer. Ved nedsatt nyrefunksjon eller anuri kan t1/2 være i størrelsesorden 100 timer.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: 0,6-1,3 nmol/liter (0,5-1 ng/ml). Toksisk reaksjon: Vanligvis ved høyere nivå enn 2,6 nmol/liter (2 ng/ml), men kan også sees ved lavere serumkonsentrasjoner. Barn tåler ofte høyere konsentrasjon enn voksne. (Toksisk vanligvis >4,5 nmol/liter, men mulig også mellom 3 og 4,5 nmol/liter.) Blodprøve til konsentrasjonsbestemmelse bør tas minst 3-4 timer etter i.v. injeksjon og minst 6-8 timer etter peroral dosering.
Metabolisme: Størstedelen metaboliseres ikke.
Utskillelse: Ca. 80% i urin og 20% i feces. Renal clearance er redusert i nyfødtperioden.

Sist endret: 06.02.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

Injeksjonsvæske og tabletter: 09.01.2018

Mikstur: 19.01.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Lanoxin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,25 mg/ml5 × 2 ml (amp.)
074747
Blå resept
-
98,40CSPC_ICON

Lanoxin, MIKSTUR, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 μg/ml60 ml
074758
Blå resept
-
99,00CSPC_ICON

Lanoxin, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 μg100 stk. (blister)
074782
Blå resept
-
60,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asystole (hjertestans, hjertestopp): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

illebefinnende (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

xantopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.