Lanoxin

Aspen

Digitalisglykosid.

ATC-nr.: C01A A05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C01A A05
Digoksin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av digoksin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Digoksin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at digoksin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 06.09.2018) er utarbeidet av BioPhausia.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,25 mg/ml: 1 ml inneh.: Digoksin 0,25 mg (250 µg), etanol, propylenglykol, vannfri sitronsyre (E 330), dinatriumhydrogenfosfat, vann til injeksjonsvæsker.


MIKSTUR, oppløsning 50 μg/ml: 1 ml inneh.: Digoksin 50 μg (0,050 mg), natriumfosfat, sitronsyre (E 330), metylparahydroksybenzoat (E 218), sukrose, etanol, propylenglykol, renset vann til 1 ml. Fargestoff: Kinolingult (E 104). Sukkerholdig. Limesmak.


TABLETTER 250 μg: Hver tablett inneh.: Digoksin 250 μg (0,25 mg), laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Hjertesvikt. Paroksysmal supraventrikulær takykardi. Atrieflimmer, flutter.

Dosering

Individuell. Følgende doseringer skal derfor kun betraktes som retningslinjer. Ved overgang fra oral til i.v. formulering bør dosen reduseres med ca. 33% pga. ulik biotilgjengelighet.
Overvåkning: Serumkonsentrasjon for digoksin kan angis som ng/ml eller SI-enheter som nmol/liter. Ved omgjøring til nmol/liter multipliseres ng/ml med 1,28. Serumkonsentrasjonen kan bestemmes ved radioimmunanalyse (RIA). Blodprøver bør tas ≤6 timer etter administrering. Optimal serumkonsentrasjon er 0,5-1,0 ng/ml (0,64-1,28 nmol/liter). Digoksintoksisitet er vanligvis forbundet med serumkonsentrasjon >2 ng/ml, men konsentrasjon bør tolkes i en klinisk sammenheng. Toksisitet kan forekomme ved lavere konsentrasjoner. Når det skal fastslås hvorvidt symptomer er forårsaket av digoksin, er klinisk status sammen med serumkaliumnivå og skjoldkjertelfunksjon viktige faktorer. Andre glykosider, inkl. digoksinmetabolitter, kan påvirke analysemetodene, og oppmerksomhet bør alltid rettes mot verdier som ikke synes å samsvare med klinisk tilstand.
Ladningsdose hos voksne og barn >10 år: Tabletter/mikstur: Valget mellom langsom og rask oral ladningsdose avhenger av klinisk tilstand og tilstandens akuttbehov. Rask oral ladningsdose: Når rask digitalisering er nødvendig, kan dette oppnås på flere måter, f.eks. startdose 0,5 mg (2 tabletter eller 10 ml mikstur) gitt peroralt, deretter 0,25 mg (1 tablett eller 5 ml mikstur) med 4-6 timers intervaller, og vanligvis ikke >2 mg (8 tabletter eller 40 ml mikstur). Ved ikke-akutte tilfeller eller økt risiko for toksisitet, f.eks. hos eldre, kan den orale ladningsdosen gis som oppdelte doser, der ca. halvparten av totaldosen gis som 1. dose, og videre fraksjoner av totaldosen gis med 6 timers intervaller. Klinisk respons bør vurderes før hver tilleggsdose. Langsom oral ladningsdose: Langsommere digitalisering (f.eks. ved lett hjertesvikt) kan oppnås ved 0,25-0,75 mg (1-3 tabletter eller 5-15 ml mikstur) daglig i 1 uke, etterfulgt av en passende vedlikeholdsdose. Klinisk respons bør kunne sees innen 1 uke. Injeksjonsvæske: Total parenteral dose på 0,5-1 mg (2-4 ml) kan gis til pasienter som ikke har vært behandlet med hjerteglykosider de 2 foregående ukene. Dosen avhenger av alder, kroppsvekt og nyrefunksjon. Gis som oppdelte doser som i.v. infusjon over 10-20 minutter, der ca. halvparten av totaldosen gis som 1. dose, og videre fraksjoner av totaldosen gis med 4-8 timers intervaller. Klinisk respons bør vurderes før hver tilleggsdose.
Vedlikeholdsdose hos voksne og barn >10 år: Tabletter/mikstur/injeksjonsvæske: 0,125-0,5 mg (1/2-2 tabletter eller 2,5-10 ml mikstur eller 0,5-2 ml injeksjonsvæske), vanligvis 0,25 mg (1 tablett eller 5 ml mikstur eller 1 ml injeksjonsvæske) daglig, fortrinnsvis fordelt på 2 doser. Vedlikeholdsdose ved hjertesvikt er 0,125-0,25 mg (1/2-1 tablett eller 2,5-5 ml mikstur eller 0,5-1 ml injeksjonsvæske) daglig, helst fordelt på 2 doser. Ved økt digoksinfølsomhet, kan 0,0625 mg (1/4 tablett eller 1,25 ml mikstur eller 0,25 ml injeksjonsvæske) være tilstrekkelig, ev. høyere dose ved behov. Vedlikeholdsdosering skal baseres på prosentandelen av maks. kroppslager av digoksin som elimineres daglig, se formel i SPC.
Ladnings- og vedlikeholdsdose hos nyfødte, spedbarn og barn ≤10 år (dersom hjerteglykosider ikke er gitt i de 2 foregående ukene): Hvis hjerteglykosider er gitt i løpet av de 2 foregående ukene før igangsetting av digoksinbehandling, kan det forventes at optimal ladningsdose for digoksin vil være lavere enn de som anbefales nedenfor.

 

Intravenøst

Peroralt

Alder

Total ladningsdose
(mg/kg)

Daglig vedlikeholdsdose i % av ladningsdose (%)

Ladningsdose
(mg/kg)

Daglig vedlikeholdsdose i % av ladningsdose (%)

Premature

0,015

10-20

0,025

10-20

Fullbårne

0,02

10-20

0,03

10-20

2 uker-2 år

0,04-0,06

10-30

0,06-0,08

20-30

Småbarn 2-7 år

0,03-0,04

20-30

0,04-0,06

20-30

Skolebarn 7-14 år

0,02-0,03

20-30

0,03-0,04

20-30

Hos nyfødte og spesielt premature er renal digoksinclearance redusert, og passende dosereduksjon bør foretas og overvåkes. Etter nyfødtperioden vil barn normalt ha behov for forholdsvis større doser enn voksne i forhold til kroppsvekt og kroppsoverflate. Halvparten av ladningsdosen kan gis initialt. Resten kan fordeles med 4-8 timers intervaller. Daglig vedlikeholdsdose igangsettes etter 24 timer. Langsom digitalisering: Vedlikeholdsdose gis fra begynnelsen. Likevektskonsentrasjon i serum og optimal effekt oppnås etter 5-10 dager. Vedlikeholdsdoseringen bør fordeles på en morgen- og en kveldsdose. Se for øvrig Forsiktighetsregler. Disse doseringsregimene er veiledende, og nøye klinisk observasjon og overvåkning av serumdigoksinnivå bør brukes som grunnlag for dosejustering hos barn.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler. Eldre: Nedsatt nyrefunksjon og lav kroppsvekt hos eldre påvirker digoksins farmakokinetikk slik at toksisitet lett kan forekomme dersom ikke dosen reduseres. Digoksinnivåer i serum bør kontrolleres regelmessig og hypokalemi bør unngås.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Administreres ufortynnet eller fortynnet i minst 4 × større fortynningsvæskevolum for å unngå utfelling. Fortynnet i forholdet 1:250 er oppløsningen kompatibel med natriumklorid 0,9%, natriumklorid 0,18%, med glukose 4% og glukose 5% infusjonsoppløsninger, og stabil i ≤48 timer ved 20-25°C. Fortynnes ved aseptiske forhold eller umiddelbart før bruk.
Administrering: Dosen skal tas til samme tid hver dag. Injeksjonsvæske: Gis som langsom i.v. infusjon over 10-20 minutter. Rask i.v. injeksjon kan gi vasokonstriksjon og hypertensjon og/eller redusert koronar blodstrøm. Langsom injeksjonshastighet er derfor viktig ved hypertensiv hjertesvikt og akutt hjerteinfarkt. I.m. injeksjon er smertefullt, forbundet med muskelnekrose og anbefales ikke. Mikstur: Bruk vedlagte graderte målepipette ved oppmåling av alle doser. Skal ikke fortynnes. Tabletter: Kan deles (delestrek) for å lette svelging, ikke for å dele i like doser.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre hjerteglykosider. Høygradig AV-blokk II og III. Uttalt bradykardi.

Forsiktighetsregler

Dosen skal reduseres hvis andre digitalispreparater er gitt <2 uker tidligere samt ved akutt hjerteinfarkt, myokarditt, hypotyreose, hypokalemi, hyperkalsemi, hypomagnesemi, hypoksi, acidose, lav muskelmasse i forhold til kroppsvekten, uremi, og samtidig behandling som kan gi arytmi (særlig sympatomimetika), se også Interaksjoner. Kryssreaksjon: Ved bestemmelse av digoksinkonsentrasjon i serum vha. radioimmunanalyse (RIA) kan andre glykosider og endogene digoksinlignende substanser kryssreagere og gi falske positive resultater. Det kan derfor være mer hensiktsmessig å utføre slike analyser når digoksin er midlertidig seponert. Arytmier: Kan utløses av digoksintoksisitet, og enkelte tilfeller kan ligne på arytmier legemidlet er indisert for. Ved f.eks. atrietakykardi med varierende AV-blokk, kreves spesiell forsiktighet da det klinisk sett ligner rytmen på atrieflimmer. Flere gunstige effekter av digoksin på arytmier skyldes grader av AV-blokk. Når ufullstendig AV-blokk allerede eksisterer kan det imidlertid forventes en rask progresjon i blokken. Ved fullstendig hjerteblokk kan den idioventrikulære rytmen undertrykkes. Forsiktighet bør utvises ved SA-blokk, sinusarrest og uttalt sinusbradykardi, eller ved «sick sinus-syndrome» med takykardianfall, da digitalis kan forårsake Adams Stokes-syndrom. Dette gjelder også hypertrofisk subaortastenose som ikke er operert og infundibulær pulmonalstenose, ved Fallot anomali og lignende tilstander. Digoksin er ikke kontraindisert i perioden umiddelbart etter et hjerteinfarkt. Bruk av inotrope legemidler kan imidlertid gi uønsket økt oksygenbehov i hjertet og iskemi. Digoksin kan muligens være forbundet med økt risiko for død. Risiko for at det kan oppstå arytmier hos pasienter som kan være hypokalemiske etter et hjerteinfarkt og sannsynligvis er hemodynamisk ustabile, må tas i betraktning. Dette kan også gi begrensninger ved direkte elektrokonvertering. Andre hjerterelaterte tilstander: Behandling bør vanligvis unngås ved hjertesvikt forbundet med kardioamyloidose. Kan imidlertid brukes for å kontrollere ventrikkelhastighet hos pasienter med kardioamyloidose og atrieflimmer, dersom annen behandling ikke er hensiktsmessig. Enkelte pasienter med kronisk kongestiv hjertesvikt får ikke konstant, uttalt eller vedvarende hemodynamisk bedring ved akutt bruk av digoksin. Det er derfor viktig å evaluere individuell respons ved langtidsbehandling. Kan i sjeldne tilfeller fremskynde vasokonstriksjon, og bør derfor unngås ved myokarditt. Skal ikke brukes ved konstriktiv perikarditt med mindre det brukes for å kontrollere ventrikkelhastighet ved atrieflimmer eller for å bedre systolisk dysfunksjon. Bruk av terapeutiske doser kan gi forlenget PR-intervall og redusert ST-segment ved EKG. Kan gi falske positive ST-/T-endringer ved EKG. Disse elektrofysiologiske effektene gjenspeiler forventet effekt av digoksin og indikerer ikke toksisitet. Nyrefunksjon: Ved nedsatt glomerulær filtrasjon skal vedlikeholdsdosen reduseres tilsvarende (parallelt med ClCR), derfor lavere dose ved høy alder og prematuritet. Regelmessig kontroll av serumelektrolytter og nyrefunksjon (serumkreatininkonsentrasjon) bør gjennomføres. Øvrige: Høyere dose er nødvendig ved hypertyreose. Ved tyreotoksikosebehandling skal dosen reduseres så snart tyreotoksikosen er under kontroll. Pasienter med alvorlig luftveissykdom kan ha økt myokardsensitivitet overfor digitalisglykosider. Pasienter med malabsorpsjonssyndrom eller gastrointestinal rekonstruksjon kan ha behov for høyere digoksindoser. Pasienter med beriberi-hjertesykdom kan respondere dårlig på behandling med mindre den underliggende tiaminmangelen behandles samtidig. Forbedrer treningstoleransen ved nedsatt venstre ventrikulær systolisk funksjon og normal sinusrytme. Dette kan være forbundet med forbedret hemodynamisk profil. Nytten ved supraventrikulære arytmier er imidlertid mest uttalt ved hvile, og mindre uttalt under trening. Seponering gir forverret klinisk tilstand hos pasienter som får diuretika og en ACE-hemmer, eller diuretika alene. Risikoen for å utløse skadelige arytmier ved bruk av elektrokonvertering øker betydelig ved digitalisforgiftning, og er proporsjonal med strømeffekten som brukes. Digoksin bør seponeres 24 timer før elektrokonvertering. I akutte tilfeller, som ved hjertestans, bør forsøk på elektrokonvertering gjøres med lavest effektiv strømeffekt. Elektrokonvertering er ikke hensiktsmessig ved behandling av arytmier som antas å være forårsaket av hjerteglykosider. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Synsforstyrrelser og en viss påvirkning av CNS er sett. Forsiktighet bør derfor utvises ved bilkjøring, bruk av maskiner og farlige aktiviteter inntil reaksjon på preparatet er kjent.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C01A A05
Digoksin er et P-gp-substrat. P-gp-hemmere kan derfor øke digoksinkonsentrasjonen ved å forsterke absorpsjon og/eller redusere nyreclearance. P-gp-induksjon kan gi redusert digoksinkonsentrasjon. Interaksjoner kan forårsakes av effekter på nyreutskillelse, vevsbinding, plasmaproteinbinding, fordeling i kroppen, kapasitet for tarmabsorpsjon, aktivitet av P-gp og digoksinfølsomhet. Som en forsiktighetsregel skal risiko for interaksjon vurderes hver gang samtidig behandling planlegges. I tvilstilfeller anbefales kontroll av serumdigoksinkonsentrasjon. Kombinasjoner som bør unngås: Kombinasjon med betablokkere kan øke AV-overledningstid. Legemidler som gir hypokalemi eller intracellulær kaliummangel kan øke effekten av digoksin, f.eks. enkelte diuretika, litiumsalter, kortikosteroider og karbenoksolon. Ved samtidig bruk av diuretika, slik som loop-diuretika eller hydroklortiazid, bør serumelektrolytter og nyrefunksjon overvåkes nøye. Kalsium kan gi alvorlig arytmi ved digitalisbehandling, spesielt hvis det gis raskt i.v. Sympatomimetika har direkte positive kronotrope effekter som kan fremme hjertearytmier og også gi hypokalemi, noe som kan føre til eller forverre hjertearytmier. Samtidig bruk kan øke risikoen for hjertearytmier. Serumnivå av digoksin kan reduseres ved samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum) og kombinasjon bør unngås. Den induserende effekten kan vare i inntil 2 uker etter avsluttet bruk. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt bør digoksinkonsentrasjonen måles og bruk av johannesurt avsluttes. Justering av digoksindosen kan være nødvendig. Serumnivået av digoksin kan påvirkes av mange andre substanser. Nedenfor følger eksempler (ikke fullstendig liste) på substanser hvor endret serumnivå av digoksin er rapportert ved samtidig bruk. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Legemidler som øker plasmanivået av digoksin: Amiodaron, kanagliflozin, daklatasvir, flekainid, flibanserin, mirabegron, prazosin, propafenon, kinidin, spironolakton, makrolidantibiotika (f.eks. erytromycin og klaritromycin), tetrasyklin (og sannsynligvis andre antibiotika), gentamicin, isavukonazol, itrakonazol, ivakaftor, kinin, trimetoprim, alprazolam, indometacin, propantelin, nefazodon, atorvastatin, ciklosporin, epoprostenol (forbigående), vasopressinreseptorantagonister (tolvaptan og konivaptan), karvedilol, simeprevir, vandetanib, velpatasvir, ritonavir/regimer med ritonavir, taleprevir, dronedaron og ranolazin, telmisartan, lapatinib, tikagrelor, lapatinib, venetoklaks, vemurafenib, kalsiumkanalblokkere, nifedipin, diltiazem, ACE-hemmere, verapamil, felodipin og tiamil, protonpumpehemmere (f.eks. omeprazol og pantoprazol). Kalsiumkanalblokkere, spesielt diltiazem og verapamil, har også hemmende effekt på SA- og AV-overledning. Samtidig bruk av digoksin og sennosider kan være forbundet med moderat økning i risikoen for digoksintoksisitet ved hjertesvikt. Pasienter som får digoksin er mer utsatt for effektene av suksametoniumindusert hyperkalemi. Legemidler som modifiserer afferent og efferent vaskulær tonus i arterioler kan endre glomerulær filtrasjon. ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorblokkere (ARB) reduserer angiotensin II-mediert efferent vasokonstriksjon av arterioler, mens NSAID og COX-2-hemmere reduserer prostaglandinmediert afferent vasodilatasjon av arterioler. Disse legemidlene gir ingen signifikant endring i farmakokinetikken til digoksin, men kan påvirke nyrefunksjonen hos enkelte, noe som kan gi sekundær økning av digoksin. Legemidler som reduserer plasmanivået av digoksin: Antacida, visse laksativer, kaolin-pektin, akarbose, neomycin, penicillamin, rifampicin, enkelte cytostatika, metoklopramid, adrenalin, salbutamol, kolestyramin, fenytoin, sulfasalazin, johannesurt (prikkperikum), bupropion og supplerende enteral ernæring. Bupropion og dets sirkulerende hovedmetabolitt, med og uten digoksin, stimulerer OATP4C1-mediert digoksintransport. Det er vist at digoksin er et aOATP4C1-substrat i den basolaterale siden av proksimale nyretubuli. Binding av bupropion/metabolitter til OATP4C1 kan muligens gi økt transport av digoksin og dermed økt nyreutskillelse av digoksin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Bruk skal kun vurderes hvis fordel oppveier mulig risiko. Til tross for omfattende eksponering er det ikke sett vesentlige bivirkninger hos fosteret/det nyfødte barnet når mors serumkonsentrasjon har vært innenfor normalområdet. Direkte effekt av digoksin på myometrium kan muligens gi for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at underliggende hjertesykdom kan bidra til dette. Digoksin administrert via mor er blitt brukt til å behandle føtal takykardi og hjertesvikt. Uønsket effekt på foster er sett ved digitalistoksisitet hos mor.
Amming: Går over i morsmelk, men det er lite sannsynlig at barn som ammes påvirkes ved terapeutiske doser.
Digoksin

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
OrganklasseBivirkning
Blod/lymfe
Svært sjeldneTrombocytopeni
Gastrointestinale
VanligeDiaré, kvalme, oppkast
Svært sjeldneGastrointestinal nekrose, intestinal iskemi
Generelle
Svært sjeldneFatigue, malaise, svakhet
Hjerte
VanligeAV-blokk grad I, arytmi, bigemini, hjerteledningsforstyrrelse, ST-T-endringer i EKG, sinusbradykardi, trigemini
Mindre vanligeAtrietakykardi (med eller uten blokk), ST-segmentdepresjon i EKG, supraventrikulær takyarytmi, supraventrikulær takykardi (nodal arytmi), ventrikkelarytmi, ventrikulære ekstrasystoler
Hud
VanligeUtslett som minner om urticaria eller scarlatina, muligens fulgt av uttalt eosinofili.
Kjønnsorganer/bryst
Svært sjeldneGynekomasti ved langtidsbehandling
Nevrologiske
VanligeNevrologisk lidelse, svimmelhet
Svært sjeldneHodepine
Psykiske
Mindre vanligeDepresjon
Svært sjeldneApati, forvirring, psykotisk lidelse
Stoffskifte/ernæring
Svært sjeldneNedsatt appetitt (anoreksi)
Øye
VanligeSynsforstyrrelser (uskarpt syn eller xantopsi)
FrekvensBivirkning
Vanlige
GastrointestinaleDiaré, kvalme, oppkast
HjerteAV-blokk grad I, arytmi, bigemini, hjerteledningsforstyrrelse, ST-T-endringer i EKG, sinusbradykardi, trigemini
HudUtslett som minner om urticaria eller scarlatina, muligens fulgt av uttalt eosinofili.
NevrologiskeNevrologisk lidelse, svimmelhet
ØyeSynsforstyrrelser (uskarpt syn eller xantopsi)
Mindre vanlige
HjerteAtrietakykardi (med eller uten blokk), ST-segmentdepresjon i EKG, supraventrikulær takyarytmi, supraventrikulær takykardi (nodal arytmi), ventrikkelarytmi, ventrikulære ekstrasystoler
PsykiskeDepresjon
Svært sjeldne
Blod/lymfeTrombocytopeni
GastrointestinaleGastrointestinal nekrose, intestinal iskemi
GenerelleFatigue, malaise, svakhet
Kjønnsorganer/brystGynekomasti ved langtidsbehandling
NevrologiskeHodepine
PsykiskeApati, forvirring, psykotisk lidelse
Stoffskifte/ernæringNedsatt appetitt (anoreksi)

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Inntreffer fra noen få til flere timer etter inntak. Kvalme, oppkast, hodepine, tretthet, forvirring, endret grad av bevissthet, delirium, hallusinasjoner, kramper. Tåkesyn, forstyrret fargesyn. Forstyrrelser i kaliumbalansen. Akutt massiv forgiftning kan gi hyperkalemi. Kronisk forgiftning kan forårsakes/forverres av kalium- og/eller magnesiummangel. Arytmier: Flere kjente arytmier kan oppstå, ingen er patognomoniske. Hos barn og friske personer uten kardiovaskulære problemer er det primært bradyarytmier: SA-blokk og ledningsforstyrrelser (AV-blokk I-III). Ved digoksinforgiftning reagerer vanligvis et sykt hjerte med økt automatikk: Sinustakykardi, premature atriekontraksjoner, ventrikulære ekstrasystoler, ventrikkeltakykardi, ventrikkelflimmer, nodale arytmier, AV-dissosiasjon, atrietakyarytmier (særlig i kombinasjon med AV-blokk). Hjertesvikt, kardiogent sjokk. Gangren i tarmen som følge av vasokonstriksjon (alvorlig og sjelden). Mulig trombocytopeni (kronisk forgiftning).
Behandling: Ev. ventrikkelskylling og aktivt kull. Kontinuerlig EKG-overvåkning. S-digoksinmåling. Kontroll av elektrolytt- og syre-basestatus. Justering av kaliumnivået er viktig. Symptomatisk behandling av arytmier: Ved bradykardi og AV-blokk gis atropin, ved AV-blokk II-III i tillegg også pacemaker. Ved supraventrikulær takykardi gis metoprolol (alternativt atenolol). Ved ventrikulære ekstraslag og ventrikkeltakykardi gis i.v. lidokain 50-100 mg initielt, deretter 1-3 mg/minutt via infusjon (doser til voksne), alternativt fenytoin. Magnesiumsulfat kan forsøkes ved alvorlige atriearytmier. Ved ventrikkelflimmer utføres defibrillering. Sirkualsjonssvikt kan kreve gjenopplivningsforsøk i flere timer. Antidot: Digitalisspesifikke antistoffragmenter ved f.eks. livstruende takyarytmi, uttalt bradyarytmi og blokk, hjertesvikt og sjokk, hyperkalemi og hos barn med progressive CNS-symptomer og hjertesykdom.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C01A A05

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Øker myokardkontraktiliteten (positiv inotrop effekt) og reduserer ventrikkelfrekvensen (negativ kronotrop effekt).
Absorpsjon: Effekt inntrer 0,5-2 timer etter peroral og 5-30 minutter etter i.v. administrering. Maks. effekt etter 2-6 timer ved peroral og 1-5 timer ved i.v. administrering. Biotilgjengeligheten er ca. 63% for tabletter og 75% for mikstur.
Proteinbinding: Ca. 25% er bundet til albumin.
Fordeling: VdSS 510 liter.
Halveringstid: 1,5-2 døgn. Ved nedsatt nyrefunksjon eller anuri kan t1/2 være i størrelsesorden 100 timer.
Utskillelse: Primært uendret i urin. Renal clearance er redusert i nyfødtperioden, særlig hos premature.

Sist endret: 21.04.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.03.2020


 

Pakninger, priser, refusjon og SPC


Lanoxin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
0,25 mg/ml5 × 2 ml (amp.)
074747
SPC_ICONBlå resept
-
98,40C

Lanoxin, MIKSTUR, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
50 μg/ml60 ml
074758
SPC_ICONBlå resept
-
99,00C

Lanoxin, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
250 μg100 stk. (blister)
074782
SPC_ICONBlå resept
-
60,30C

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gangren (koldbrann): Vevsdød og vevsforråtnelse som vanligvis skyldes manglende blodforsyning.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

scarlatina (skarlagensfeber): Skarlagensfeber er en infeksjonssykdom, ofte halsbetennelse, som skyldes bestemte bakterier (hemolytiske streptokokker). Streptokokkene gir infeksjonen, men produserer samtidig et giftstoff (toksin), som gir et rødt utslett som er karakteristisk for skarlagensfeber.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

xantopsi (gult syn): En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.