Kiovig

Baxalta

Humant normalt immunglobulin.

ATC-nr.: J06B A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste - Forbudt metode (utvid)

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L04A A04
Antitymocytt immunglobulin (kanin)
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 07.08.2017) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: 1 ml inneh.: Humant normalt immunglobulin (IVIg) 100 mg, renhet på minst 98% IgG, fordeling av IgG-subklasser (ca.-verdier): IgG1 ≥56,9%, IgG2 ≥26,6%, IgG3 ≥3,4%, IgG4 ≥1,7%, IgA maks. 140 µg/ml, glysin, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml.


Indikasjoner

IVIg kan brukes i alle aldersgrupper med mindre noe annet er angitt. Substitusjonsterapi hos voksne og barn og ungdom (0-18 år): Primære immunsviktsyndromer (PID) med nedsatt antistoffproduksjon. Sekundær immunsvikt (SID) hos pasienter som lider av alvorlige eller tilbakevendende infeksjoner, ineffektiv antimikrobiell behandling og enten påvist svikt av spesifikt antistoff (PSAF) (dersom det ikke oppnås minst en fordobling i IgG-antistofftiter etter antigenvaksiner med pneumokokkpolysakkarid og polypeptid) eller serum IgG-nivåer på <4 g/liter. Immunmodulering hos voksne og barn og ungdom (0-18 år) ved: Primær immun trombocytopeni (ITP), hos pasienter med høy risiko for blødninger, eller før operasjon for å korrigere blodplatetallet. Guillain-Barrés syndrom. Kawasakis sykdom (sammen med acetylsalisylsyre). Kronisk inflammatorisk demyeliniserende polyradikulonevropati (CIDP). Multifokal motorisk nevropati (MMN).

Dosering

Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen hver gang preparatet gis. Substitusjonsterapi skal initieres og overvåkes under tilsyn av en lege med erfaring i behandling av immunsvikt. Individuell, avhengig av farmakokinetisk og klinisk respons. Hos under- eller overvektige kan det være nødvendig å justere dosen, som er basert på kroppsvekt. Doseplanen er veiledende.
Barn, ungdom og voksne:

Indikasjon

Dose (pr. kg kroppsvekt)

Injeksjonshyppighet

Substitusjonsterapi ved primær
immunsvikt

Startdose: 0,4-0,8 g/kg
Vedlikeholdsdose: 0,2-0,8 g/kg


hver 3.-4. uke for å oppnå IgG-bunnverdi1,2 på minst 5-6 g/liter

Substitusjonsterapi ved sekundær
immunsvikt

0,2-0,4 g/kg

hver 3.-4. uke for å oppnå IgG-bunnverdi4 på minst 5-6 g/liter

 

 

 

Medfødt aids

0,2-0,4 g/kg

hver 3.-4. uke

 

 

 

Hypogammaglobulinemi
(<4 g/liter) etter allogenisk
hematopoetisk stamcelle-
transplantasjon

0,2-0,4 g/kg

hver 3.-4. uke for å oppnå IgG-bunnverdi1 over 5 g/liter

 

 

 

Immunmodulering:

 

 

Primær immun trombocytopeni3

0,8-1 g/kg

på dag 1, muligens gjentatt én gang innen 3 dager

eller 0,4 g/kg/dag

i 2-5 dager

 

 

 

Guillain-Barrés syndrom3

0,4 g/kg/dag

i 5 dager

 

 

 

Kawasakis sykdom

2 g/kg

i én dose sammen med acetylsalisylsyre

 

 

 

Kronisk inflammatorisk demyeliniserende polyradikulonevropati (CIDP)

Startdose: 2 g/kg

i oppdelte doser over 2-5 påfølgende dager

Vedlikeholdsdose: 1 g/kg

hver 3. uke over 1-2 påfølgende dager5

 

 

 

Multifokal motorisk nevropati (MMN):

Startdose: 2 g/kg

over 2-5 påfølgende dager

 

Vedlikeholdsdose: 1 g/kg

hver 2.-4. uke

 

eller 2 g/kg

hver 4.-8. uke over 2-5 dager5

1Målt før neste infusjon. 2Det tar 3-6 måneder etter terapistart før det oppnås likevekt (steady state IgG-nivåer). IgG-bunnverdi må måles og vurderes i forhold til forekomst av infeksjon. Om nødvendig kan dosene økes og bunnverdiene høynes for å redusere forekomsten av bakterieinfeksjoner. 3Behandling kan gjentas ved ev. tilbakefall. 4IgG-bunnverdiene bør måles og vurderes i forhold til forekomst av infeksjon. Dosen bør justeres etter behov for å oppnå optimal beskyttelse mot infeksjoner. Om nødvendig kan dosen økes ved vedvarende infeksjon, mens en dosereduksjon kan vurderes hos pasienter som forblir infeksjonsfrie. 5Behandlingseffekt bør evalueres etter hver syklus. Bør seponeres hvis behandlingseffekten etter 6 måneder er utilstrekkelig. Hvis behandlingen er effektiv, bør langvarig behandling vurderes basert på respons og vedlikeholdsrespons. Om nødvendig må dosering og intervaller tilpasses iht. hvert enkelt sykdomsforløp.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig med mindre klinisk begrunnet. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig med mindre klinisk begrunnet.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke blandes med andre legemidler, inkl. andre IVIg-produkter. Ved fortynning anbefales 5% glukoseoppløsning. Oppløsningen er klar eller svakt opaliserende, og fargeløs eller svakt gul. Oppløsning som er uklar eller har utfellinger skal ikke brukes. Les pakningsvedlegget.
Administrering: Til i.v. bruk, starthastighet 0,5 ml/kg/time i 30 minutter. Ved god toleranse, kan hastigheten gradvis økes til maks. 6 ml/kg/time. Kliniske data fra et begrenset antall pasienter indikerer at voksne PID-pasienter kan tolerere opptil 8 ml/kg/time. Hvis fortynning før infusjon er påkrevd, gjøres dette med 5% glukoseoppløsning til endelig konsentrasjon på 50 mg/ml (5% immunglobulin). Enhver infusjonsrelatert bivirkning bør behandles ved å redusere infusjonshastigheten eller ved å avbryte infusjonen.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Overfølsomhet for humane immunglobuliner, særlig hos pasienter med antistoffer mot IgA. Pasienter med selektiv IgA-svikt som utvikler antistoffer mot IgA, siden administrering av legemiddel som inneholder IgA kan føre til anafylaksi.

Forsiktighetsregler

Infusjonsreaksjon: Visse alvorlige bivirkninger (f.eks. hodepine, rødme, frysninger, myalgi, tungpustethet, takykardi, smerter nederst i ryggen, kvalme og hypotensjon) kan relateres til infusjonshastigheten. Anbefalt hastighet må følges nøye. Visse bivirkninger opptrer hyppigere ved høy hastighet, hos pasienter som får humant normalt immunglobulin for første gang eller, i sjeldne tilfeller, hvis det byttes humant normalt immunglobulinpreparat eller hvis det er gått lang tid siden forrige infusjon, og hos pasienter med en ubehandlet infeksjon eller underliggende kronisk inflammasjon. Forsiktighetsregler: Potensielle komplikasjoner kan ofte unngås ved å sikre at pasienten ikke er overfølsom overfor humant normalt immunglobulin ved først å injisere sakte (0,5 ml/kg kroppsvekt/minutt), og ved at pasienten overvåkes nøye for tegn på symptomer i hele infusjonsperioden. Særlig må pasienter som ikke tidligere har fått humant normalt immunglobulin, pasienter som har byttet fra et alternativt IVIg-preparat eller pasienter med langt intervall siden forrige infusjon, overvåkes på sykehus i løpet av 1. infusjon og 1. time etter 1. infusjon, for mulige bivirkninger. Alle andre pasienter bør overvåkes i minst 20 minutter etter behandling. Administrering av IVIg krever tilstrekkelig hydrering før oppstart av infusjon, overvåkning av urinmengden og serumkreatininnivåene, samt overvåkning av tegn/symptomer på trombose og vurdering av blodviskositeten ved risiko for hyperviskositet. Samtidig bruk av loop-diuretika må unngås. Ved bivirkninger må enten administreringshastigheten reduseres eller infusjonen stoppes. Nødvendig behandling avhenger av bivirkningstype og alvorlighetsgrad. 5% glukoseoppløsning til fortynning bør revurderes dersom fortynning til lavere konsentrasjoner er påkrevet ved diabetes mellitus. Overfølsomhet: Overfølsomhetsreaksjoner er sjeldne. Anafylaksi kan utvikles hos pasienter med ikke-detekterbar IgA som har anti-IgA-antistoffer og hos pasienter som tidligere har tålt behandling med humant normalt immunglobulin. Ved sjokk bør standard medisinsk sjokkbehandling følges. Tromboembolisme: Det er sammenheng mellom IVIg-administrering og tromboemboliske hendelser, som f.eks. hjerteinfarkt, skader på kar i hjernen (inkl. slag), lungeemboli og dyp venetrombose, som antas å relatere til en relativ økning i blodviskositet gjennom en høy immunglobulinstrøm hos pasienter med risiko. Det bør utøves aktsomhet ved forskrivning og infusjon av IVIg til overvektige, og pasienter med risikofaktorer for trombotiske hendelser (f.eks. tidligere aterosklerose, multiple kardiovaskulære risikofaktorer, høy alder, redusert minuttvolum, hypertensjon, østrogenbruk, diabetes mellitus og som tidligere har hatt karsykdommer eller trombotiske episoder, ved arvelige eller ikke-arvelige tromboemboliske sykdommer, hyperkoagulable tilstander, ved langvarige perioder med immobilisering, ved alvorlig hypovolemi, ved sykdommer som øker blodviskositeten, ved permanent vaskulærkateter og ved høy dose samt hurtig infusjon). Hyperproteinemi, økt serumviskositet og påfølgende relativ pseudohyponatremi kan forekomme under IVIg-behandling. Dette må tas hensyn til, da behandlingsstart mot ekte hyponatremi (dvs. redusere fritt serumvann), kan føre til videre økning i serumviskositet og mulig predisposisjon for trombolismehendelser. Ved risiko for tromboemboliske bivirkninger skal IVIg-produkter gis i lavest mulig hastighet og dose. Akutt nyresvikt: Alvorlige nyrerelaterte bivirkninger, som akutt nyresvikt, akutt tubulær nekrose, proksimal tubulær nevropati og osmotisk nefrose, er rapportert ved IVIg-terapi. I de fleste tilfeller er risikofaktorer identifisert, f.eks. nyresvikt, diabetes mellitus, hypovolemi, overvekt, samtidig bruk av nefrotoksiske legemidler, alder >65, sepsis, hyperviskositet eller paraproteinemi. Nyreparametrene må evalueres før infusjon av IVIg, særlig ved potensielt økt risiko for akutt nyresvikt, og igjen ved passende intervaller. Ved risiko for akutt nyresvikt bør IVIg-preparater gis ved lavest mulig hastighet og dose. Ved nedsatt nyrefunksjon bør det vurderes å avslutte IVIg-terapien. Selv om rapporter om nyrefeil og akutt nyresvikt er forbundet med bruk av IVIg-preparater, som inneholder hjelpestoffer som sukrose, glukose og maltose, utgjør de som inneholder sukrose som stabilisator, en uforholdsmessig høy andel. I risikogruppen kan det vurderes å bruke sukrosefrie IVIg-preparat. Kiovig innholder ikke sukrose, maltose eller glukose. Transfusjonsassosiert akutt lungeskade (TRALI): Akutt ikke-kardiogent pulmonalt ødem (TRALI) er sett. TRALI er karakterisert ved alvorlig hypoksi, dyspné, takypné, cyanose, feber og hypotensjon. Symptomer utvikles vanligvis under eller i løpet av 6 timer etter transfusjon, ofte i løpet av 1-2 timer. Pasienten må overvåkes og IVIg-infusjon stoppes øyeblikkelig ved lungebivirkninger. TRALI er potensielt livstruende og krever umiddelbar oppfølging på intensivavdeling. Aseptisk meningitt-syndrom (AMS): AMS kan oppstå ved IVIg-behandling. Syndromet starter vanligvis i løpet av noen timer til 2 dager etter IVIg-behandlingen. Prøver av spinalvæske er ofte positive med pleocytose på opptil flere tusen celler pr. mm3, i hovedsak fra granulocyttserien, og forhøyede proteinnivåer på opptil flere hundre mg/dl. AMS kan oppstå oftere sammen med høydose IVIg-behandling (2 g/kg). Pasienter med slike tegn og symptomer må gjennomgå en grundig nevrologisk undersøkelse, inkl. CSF-studier, for å utelukke andre årsaker til meningitt. Seponering av IVIg-behandling har resultert i remisjon av AMS i løpet av noen dager uten sekveler. Data etter markedsføring viser ingen klar korrelasjon mellom AMS og høyere doser. Høyere AMS-forekomst er sett hos kvinner. Hemolytisk anemi: IVIg-produkter kan inneholde blodgruppeantistoffer som kan fungere som hemolysiner og føre til at røde blodceller blander seg med immunglobulin in vivo, noe som fører til en positiv direkte antiglobulinreaksjon (Coombs test) og, i sjeldne tilfeller, hemolyse. Hemolytisk anemi kan utvikles etter IVIg-behandling pga. økt sekvestrasjon av røde blodceller. Det skal overvåkes for kliniske tegn og symptomer på hemolyse. Nøytropeni/leukopeni: Forbigående reduksjon i antall nøytrofile og/eller episoder med nøytropeni, iblant alvorlige, er sett. Dette skjer vanligvis i løpet av timer eller dager etter IVIg-administrering, og bedres spontant i løpet av 7-14 dager. Interferens med serologisk testing: Etter infusjon av immunglobulin kan den forbigående stigningen av ulike passive overførte antistoffer føre til misvisende positive resultater ved serologisk testing. Passiv overføring av antistoffer til erytrocyttantigener, f.eks. A, B, D, kan påvirke visse serologiske tester for antistoffer i røde blodceller, f.eks. den direkte antiglobulintesten (DAT, direkte Coombs test). Bruk av preparatet kan gi falske positive resultater i analyser som avhenger av deteksjon av beta-D-glukaner for diagnose av soppinfeksjon. Dette kan vare i flere uker etter infusjon. Overførbare stoffer: Infeksjoner pga. overføring av smittestoffer (også ukjente eller nye virus og andre patogener) kan ikke utelukkes fullstendig, men risikoen er redusert ved valg av blodgivere, screening av enkeltdonasjoner og plasmapooler for spesifikke infeksjonsmarkører, og bruk av effektive produksjonsmetoder for inaktivering/fjerning av virus. Iverksatte tiltak blir betraktet som effektive for innkapslede virus som hiv, HBV og HCV, og for de ikke-inn-kapslede virusene HAV og parvovirus B19. Klinisk erfaring tyder på at hepatitt A eller parvovirus B19 ikke overføres sammen med immunglobuliner, og det antas at antistoffinnholdet utgjør et viktig bidrag til virussikkerheten. Barn: Ingen spesifikk risiko mht. noen av bivirkningene. Barn kan være mer ømfintlige for volumoverbelastning.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J06B A02
Administrering av immunglobulin kan i en periode på minst 6 uker og opptil 3 måneder, redusere virkningen av vaksiner med levende, svekkede virus, som f.eks. meslinger, røde hunder, kusma og vannkopper. Etter administrering må det gå 3 måneder før det vaksineres med vaksiner med levende, svekkede virus. Ved meslinger kan svekkelsen vare i opptil 1 år. Antistoffstatus må derfor kontrolleres hos pasienter som får meslingvaksine. Fortynning med 5% glukoseoppløsning kan føre til økte glukosenivåer i blod. Unngå samtidig bruk av loop-diuretika.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Sikkerheten er ikke fastslått og preparatet bør gis med forsiktighet til gravide og ammende.
Graviditet: Går over, særlig i 3. trimester. Klinisk erfaring indikerer ingen forventede skadelige virkninger på graviditeten, fosteret eller den nyfødte.
Amming: Immunglobuliner utskilles i morsmelk og kan bidra til å beskytte den nyfødte mot patogener med mukosalt inngangsportal. Det forventes ingen negativ effekt hos nyfødte/spedbarn som ammes.
Immunglobuliner

Bivirkninger

Hyppighet, type og alvorlighetsgrad er lik hos barn og voksne. Frysninger, hodepine, svimmelhet, feber, brekninger, allergiske reaksjoner, kvalme, artralgi, lavt blodtrykk og moderate smerter nederst i ryggen kan oppstå sporadisk. I sjeldne tilfeller kan humane normale immunglobuliner forårsake plutselig blodtrykksfall og, i isolerte tilfeller, anafylaktisk sjokk, selv om pasienten ikke har vist tegn til overfølsomhet ved tidligere administrering. Tilfeller av reversibel aseptisk meningitt, og sjeldne tilfeller av forbigående kutane reaksjoner (inkl. kutan lupus erythematosus (ukjent frekvens)), samt økt kreatininnivå i serum og/eller akutt nyresvikt er sett. Reversible hemolytiske reaksjoner er sett, særlig hos pasienter med blodgruppe A, B og AB. I sjeldne tilfeller kan det utvikles hemolytisk anemi som krever blodoverføring etter behandling med høye doser IVIg. Svært sjelden: Tromboemboliske reaksjoner som hjerteinfarkt, slag, lungeemboli og dype venetromboser. Transfusjonsassosiert akutt lungeskade (TRALI). Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Hypertensjon. Hud: Utslett. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Lokale reaksjoner (f.eks. smerte/hevelse/reaksjon/kløe på infusjonsstedet), feber, fatigue. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, lymfadenopati. Gastrointestinale: Diaré, brekninger, abdominalsmerter, dyspepsi. Hjerte/kar: Takykardi, rødme. Hud: Kontusjon, kløe, urticaria, dermatitt, erytem. Infeksiøse: Bronkitt, nasofaryngitt. Luftveier: Hoste, rhinoré, astma, nesetetthet, orofaryngeal smerte, dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerte, artralgi, smerte i ekstremiteter, myalgi, muskelkramper, muskelsvakhet. Nevrologiske: Svimmelhet, migrene, parestesi, hypoestesi. Psykiske: Søvnløshet, angst. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Undersøkelser: Økt kroppstemperatur, økt blodtrykk, redusert antall hvite blodceller, økt ALAT. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Frysninger, ødem, influensalignende sykdom, ubehag i brystet, smerter i brystet, asteni, malaise, stivhet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Endokrine: Sykdom i skjoldkjertel. Gastrointestinale: Utspilt abdomen. Hjerte/kar: Perifer kaldhet, flebitt. Hud: Angioødem, akutt urticaria, kaldsvetting, fotosensitiv reaksjon, nattesvette, hyperhidrose. Immunsystemet: Overfølsomhet, anafylaktisk reaksjon. Infeksiøse: Kronisk sinusitt, soppinfeksjon, infeksjon, nyreinfeksjon, sinusitt, øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon, bakteriell urinveisinfeksjon, aseptisk meningitt. Luftveier: Orofaryngeal hevelse. Muskel-skjelettsystemet: Muskeltrekninger (kun rapportert hos pasienter med MMN). Nevrologiske: Amnesi, dysartri, dysgeusi, balanseforstyrrelser, tremor. Nyre/urinveier: Proteinuri. Psykiske: Irritabilitet. Undersøkelser: Økt blodkolesterol, økt blodkreatinin, økt blodurea, redusert antall hvite blodceller, økt ALAT, redusert hematokrit, redusert antall røde blodceller, økt respirasjonsfrekvens. Øre: Vertigo, væske i mellomøret. Øye: Øyesmerter, øyehevelser. Øvrige: Tetthet i brystet, varmefølelse, brennende følelse, hevelse. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Hemolyse. Hjerte/kar: Hypotensjon, hjerteinfarkt, dyp venetrombose. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktisk reaksjon. Luftveier: Lungeemboli, lungeødem. Nevrologiske: Transitorisk iskemisk attakk, hjerneslag. Undersøkelser: Positiv Coombs test, redusert oksygenmetning. Øvrige: Transfusjonsrelatert akutt lungeskade.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Væskeoverbelastning og hyperviskositet, spesielt hos risikopasienter, inkl. eldre eller pasienter med nedsatt hjerte- eller nyrefunksjon. Barn <5 år kan være særlig ømfintlige for volumoverbelastning, og dosering skal beregnes nøye. Barn med Kawasakis sykdom har særlig høy risiko pga. underliggende hjertefeil. Dosering og hyppighet må derfor kontrolleres nøye.

Egenskaper

Klassifisering: Humant normalt immunglobulin som hovedsakelig inneholder IgG med et bredt spekter av antistoffer mot infeksiøse agens. Fremstilt av plasma fra humane donorer.
Virkningsmekanisme: Normaliserer lave IgG-nivåer. Ikke fullstendig klarlagt ved andre indikasjoner enn substitusjonsterapi, men omfatter immunmodulerende virkninger.
Absorpsjon: Etter ca. 3-5 dager nås likevekt mellom intra- og ekstravaskulære «compartments».
Halveringstid: Ca. 32,5 dager. Kan variere fra pasient til pasient, særlig ved primær immunsvikt.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ≤25°C. Skal ikke fryses. Beskyttes mot lys. Hvis fortynning er påkrevd, anbefales umiddelbar bruk etter fortynning. Stabilitet under bruk ved fortynning med 5% glukoseoppløsning til endelig konsentrasjon på 50 mg/ml (5%) immunglobulin, er vist for 21 dager ved 2-8°C og ved 28-30°C.

Sist endret: 05.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

11.02.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Kiovig, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml10 ml (hettegl.)
023378
Blå resept
-
697,10CSPC_ICON
25 ml (hettegl.)
023404
Blå resept
-
1688,30CSPC_ICON
50 ml (hettegl.)
023455
Blå resept
-
3340,40CSPC_ICON
100 ml (hettegl.)
023426
Blå resept
-
6644,50CSPC_ICON
200 ml (hettegl.)
023437
Blå resept
Byttegruppe
13252,80CSPC_ICON
300 ml (hettegl.)
561703
Blå resept
-
19861,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

aids (acquired immune deficiency syndrome): Aids skyldes humant immunsviktvirus (hiv). Kroppens immunforsvar blir alvorlig svekket slik at risikoen for infeksjoner øker betydelig. Mikroorganismer som kroppen normalt kan håndtere og uskadeliggjøre utgjør en alvorlig helserisiko, og infeksjonene kan være vanskelige å behandle og livstruende.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

aterosklerose (åreforkalkning): Avleiring på innsiden av blodårene, slik at åreveggene blir tykkere og blodpassasjen trangere. Avleiringen består av fett (spesielt kolesterol), betennelsesceller og produkter av disse.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

guillain-barrés syndrom (akutt inflammatorisk demyeliniserende polyradikulonevropati, aidp): Akutt, autoimmun nervebetennelse der myelin (et fettlag som omgir visse typer nerveceller) i nerver og nerverøtter skades. Sykdommen starter ofte etter en virus- eller bakteieinfeksjon, etter kirurgi, kreft eller etter utsettelse for giftige stoffer. Vanlige symptomer er økende tretthet, nummenhet og tap av dype senereflekser. Senere kan smerter, muskelsvakhet og lammelser opptre.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatitt a (hepatitt a-virusinfeksjon, hav-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt A-virus (HAV). HAV smittter oftest via urent drikkevann.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjerneslag (slag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

itp (immunologisk trombocytopeni, idiopatisk trombocytopenisk purpura, primær immun trombocytopeni, immun trombocytopenisk purpura): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

meslinger (morbilli): Barnesykdom som skyldes infeksjon med morbilli-virus. I dag er de fleste vaksinert med MMR-vaksine, og meslinger er derfor en sjelden sykdom i Norge.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

røde hunder (rubella): Røde hunder

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.