IntronA

MSD

Interferon.

ATC-nr.: L03A B05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A B05
Interferon alfa-2b
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 30.12.2016) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass 6 mill. IE/ml og 10 mill. IE/ml: 1 ml inneh.: Interferon alfa-2b 6 mill. IE, resp. 10 mill. IE, dinatriumfosfat, natriumdihydrogenfosfat, natriumedetat, natriumklorid, m-kresol, polysorbat 80, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml.


Indikasjoner

Kronisk hepatitt B: Behandling av voksne med kronisk hepatitt B som har markører for viral replikasjon av hepatitt B-virus (tilstedeværelse av DNA av hepatitt B-virus (HBV-DNA) og hepatitt B-antigen (HBeAg)), forhøyet ALAT og histologisk verifisert aktiv leverinflammasjon og/eller fibrose. Kronisk hepatitt C: Før oppstart av behandling med IntronA bør resultater fra kliniske utprøvinger der IntronA sammenlignes med pegylert interferon tas i betraktning. Behandling av voksne med kronisk hepatitt C som har forhøyede transaminaser uten leverdekompensasjon, og som er positive for hepatitt C-virus-RNA (HCV-RNA). Den beste måten å bruke IntronA på ved denne indikasjonen er i kombinasjon med ribavirin. IntronA er indisert i kombinasjonsbehandling med ribavirin hos barn ≥3 år og ungdom med tidligere ubehandlet kronisk hepatitt C, uten leverdekompensasjon og som er HCV-RNA-positiv. Dersom det avgjøres å ikke utsette behandling til voksen alder, er det viktig å ta med i beregningen at kombinasjonsbehandling kan hemme vekst. Avgjørelsen om å behandle eller ikke må tas i hvert enkelt tilfelle. Hårcelleleukemi. Kronisk myelogen leukemi: Monoterapi: Behandling av voksne med Philadelphia-kromosom eller brc/abl-translokasjon positiv kronisk myelogen leukemi. Kombinasjonsbehandling: Kombinasjonen av interferon alfa-2b og cytarabin (Ara-C) gitt i løpet av de 12 første månedene under behandling har vist seg signifikant å øke andelen major cytogenetiske responser, samt signifikant å forlenge den totale overlevelsen etter 3 år sammenlignet med interferon alfa-2b-monoterapi. Multippelt myelom: Som vedlikeholdsbehandling hos pasienter som har oppnådd objektiv remisjon (mer enn 50% reduksjon av myelomprotein) etter innledende induksjonskjemoterapi. Follikulært lymfom: Tilleggsbehandling av follikulært lymfom med stor tumorbyrde i kombinasjon med hensiktsmessig induksjonskjemoterapi, som CHOP-lignende behandlingsregimer. Ved stor tumorbyrde må et av følgende kriterier være oppfylt: Omfang av tumormasse (>7 cm), spredning til minst 3 nodale områder (hver >3 cm), systemiske symptomer (vekttap >10%, feber >38°C i mer enn 8 dager eller nattsvette), splenomegali nedenfor navlen, større organobstruksjon- eller kompresjonssyndrom, orbital eller epidural spredning, serøs væskeutsivelse eller leukemi. Karsinoid tumor: Behandling av karsinoider med metastaser i lymfekjertler eller lever, og med karsinoidsyndrom. Malignt melanom: Som adjuvant behandling av pasienter som er sykdomsfrie etter kirurgi, men med høy risiko for systemisk residiv, f.eks. pasienter med primære eller residiverende (kliniske eller patologiske) lymfekjertelmetastaser.

Dosering

Behandlingen skal startes av lege med erfaring i behandling av sykdommen. Ved bivirkninger under behandling skal doseringen justeres eller behandlingen seponeres midlertidig inntil bivirkningene avtar. Dersom vedvarende eller residiverende intoleranse utvikles etter adekvat dosejustering, eller dersom sykdommen progredierer, skal behandlingen seponeres. Alle pasienter bør gjennomgå en øyeundersøkelse før oppstart med interferon alfa-2b. Pasienter med hjertefeil og/eller cancer i avansert stadium skal ta EKG før og under behandlingen.
Kronisk hepatitt B: Anbefalt dose 5-10 mill. IE gitt s.c. 3 ganger pr. uke (annenhver dag) i 4-6 måneder. Administrert dose bør reduseres med 50% dersom hematologiske forstyrrelser oppstår (hvite blodceller <1500/mm3, granulocytter <1000/mm3, trombocytter <100 000/mm3). Behandlingen må avbrytes ved tilfeller av alvorlig leukopeni (<1200/mm3), alvorlig nøytropeni (<750/mm3) eller alvorlig trombocytopeni (<70 000/mm3). Dersom det etter 3-4 måneders behandling (med maks. tolerert dose) ikke kan observeres noen forbedring i serum HBV-DNA, skal behandling avbrytes.
Kronisk hepatitt C: Voksne: Anbefalt dose 3 mill. IE 3 ganger pr. uke (annenhver dag) enten gitt som monoterapi eller i kombinasjon med ribavirin. (Se Rebetol «MSD»). Ved virologisk tilbakefall etter tidligere interferonbehandling (relapspasienter) skal preparatet gis i kombinasjon med ribavirin. Det anbefales at relapspasienter behandles med interferon alfa-2b i kombinasjon med ribavirin i minst 6 måneder. For tidligere ubehandlede pasienter (naive pasienter) forsterkes effekten av preparatet når det gis i kombinasjon med ribavirin. IntronA bør hovedsakelig gis alene ved intoleranse eller kontraindikasjon mot ribavirin. Det anbefales at naive pasienter behandles med interferon alfa-2b i kombinasjon med ribavirin i minst 6 måneder. Behandling bør fortsette i ytterligere 6 måneder (dvs. i totalt 12 måneder) hos pasienter som viser negativ HCV-RNA ved 6 måneder, og som har virus genotype 1 (bestemt ved en prøve før behandlingsstart) og høy virusmengde før behandlingsstart. Andre negative prognostiske faktorer (alder >40 år, mannlig kjønn, brobyggende fibrose) bør tas i betraktning for å forlenge behandlingen til 12 måneder. Monoterapi: Behandling på 12-18 måneder anbefales. HCV-RNA-status bør undersøkes etter 3-4 måneders behandling, og det anbefales at pasienten behandles med IntronA alene i dette tidsrommet. Behandlingen bør fortsette hos pasienter som er negative med hensyn på HCV-RNA. Barn ≥3 år og ungdom: 3 mill IE/m2 s.c. 3 ganger i uken (annenhver dag) i kombinasjon med ribavirin gitt samtidig med mat, fordelt på 2 daglige doser (morgen og kveld). Anbefalt behandlingsvarighet for pasienter med genotype 1 er 1 år. Det er svært usannsynlig at pasienter som ikke oppnår virologisk respons etter 12 uker, vil bli vedvarende virologiske respondere. Kombinasjonsbehandling bør derfor avsluttes dersom HCV-RNA har falt <2 log10 ved uke 12 sammenlignet med før behandling eller ved detekterbar HCV-RNA ved behandlingsuke 24. Anbefalt behandlingsvarighet for pasienter med genotype 2/3 er 24 uker.
Hårcelleleukemi: Anbefalt dose 2 mill. IE/m2 administrert s.c. 3 ganger pr. uke (annenhver dag) både for splenektomerte og ikke-splenektomerte pasienter. For de fleste pasienter med hårcelleleukemi normaliseres en eller flere hematologiske parametre i løpet av 1-2 måneders behandling. Forbedring av alle 3 hematologiske parametre (antall granulocytter, antall trombocytter og hemoglobinnivå) kan kreve 6 måneder eller mer. Terapiregimet skal opprettholdes så lenge sykdommen ikke progredierer raskt eller alvorlig intoleranse utvikles.
Kronisk myelogen leukemi: Anbefalt dose 4-5 mill. IE/m2 gitt s.c. 1 gang daglig. Visse pasienter har vist seg å ha nytte av behandling med 5 mill. IE/m2 gitt s.c. daglig i kombinasjon med cytarabin 20 mg/m2 gitt s.c. i 10 dager pr. måned (opptil en maks. daglig dose på 40 mg). Når antallet hvite blodceller er under kontroll, skal maks. dose som tolereres (4-5 mill. IE/m2 daglig) gis for å opprettholde hematologisk remisjon. IntronA-behandling skal avbrytes etter 8-12 uker dersom ikke minst en partiell hematologisk remisjon eller klinisk relevant cytoreduksjon har funnet sted.
Multippelt myelom: Vedlikeholdsbehandling: Hos pasienter som er i platåfasen (mer enn 50% reduksjon av myelomprotein) etter innledende induksjonskjemoterapi, kan interferon alfa-2b gis s.c. som monoterapi i en dose på 3 mill. IE/m2 3 ganger i uken (annenhver dag).
Follikulært lymfom: Som komplement til kjemoterapi kan interferon alfa-2b gis s.c. i en dose på 5 mill. IE 3 ganger pr. uke (annenhver dag) i 18 måneder. CHOP-lignende regimer tilrådes, men klinisk erfaring er begrenset til CHVP (kombinasjon av doksorubicin, syklofosfamid, teniposid og prednisolon).
Karsinoid tumor: Vanlig dose 5 mill. IE (3-9 mill. IE) 3 ganger pr. uke (annenhver dag). Pasienter med langtkommet sykdom kan trenge 1 daglig dose på 5 mill. IE. Behandlingen skal midlertidig seponeres under og etter kirurgi. Behandlingen kan fortsette så lenge pasienten svarer på interferon alfa-2b-behandling.
Malignt melanom: Induksjonsbehandling: 20 mill. IE/m2 i.v. daglig, 5 dager i uken i en 4-ukersperiode. Vedlikeholdsbehandling: Anbefalt dose 10 mill. IE/m2 gitt s.c. 3 dager i uken (annenhver dag) i 48 uker. Dersom alvorlige bivirkninger oppstår under behandling med interferon alfa-2b, spesielt hvis granulocyttene synker til <500/mm3 eller ALAT/ASAT stiger til >5 ganger den øvre normalgrensen, skal behandlingen midlertidig avbrytes til bivirkningene opphører. Behandlingen med interferon alfa-2b skal gjenopptas med 50% av tidligere dose. Dersom intoleranse vedvarer etter dosejustering, eller dersom granulocyttallet synker under <250/mm3, eller dersom ALAT/ASAT stiger til >10 ganger den øvre normalgrensen, skal behandlingen med interferon alfa-2b avbrytes. Det er viktig at pasienten er godt hydrert under behandlingen, da hypotensjon som følge av væsketap er sett hos noen pasienter. Væskeerstatning kan være nødvendig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Kontraindisert ved alvorlig lever- og nyredysfunksjon.
Tilberedning/Håndtering: Oppløsningen skal være klar og fargeløs før bruk. Ved i.v. infusjon: Infusjonen skal tilberedes umiddelbart før bruk. Valgfri størrelse på hetteglass kan brukes til aktuell/beregnet dose. Endelig dose av interferon i natriumkloridoppløsningen må imidlertid ikke være <0,3 mill. IE/ml. Aktuell dose dras opp av hetteglasset(ene) og tilsettes til 50 ml natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%) for injeksjon i PVC-pose eller glassflaske. Skal ikke blandes med andre legemidler. Ved s.c. bruk: Se pakningsvedlegget for bruksanvisning.
Administrering: Gis enten s.c. eller som i.v. infusjon, avhengig av indikasjon, se ovenfor. I.v. infusjon: Tilberedt infusjon gis i løpet av 20 minutter. S.c. bruk: Injiseres s.c., med sterile engangsinjeksjonssprøyter (av enten glass eller plast) med en kort kanyle, i fettvevet like hunder huden. Ved vedlikeholdsbehandling med s.c. injeksjoner kan pasienten, etter avtale med legen, selv sette dosen, se pakningsvedlegget for bruksanvisning.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Tidligere alvorlig hjertesykdom, f.eks. ustabil kongestiv hjertesvikt, nylig gjennomgått hjerteinfarkt, alvorlige arytmisykdommer. Alvorlig nyre- eller leverdysfunksjon, inkl. slike som er forårsaket av metastaser. Epilepsi og/eller alvorlig redusert CNS-funksjon. Kronisk hepatitt med dekompensert levercirrhose. Kronisk hepatitt hos pasienter som er eller har vært behandlet med immunsuppressive midler, med unntak av korttids kortikosteroidbehandling. Autoimmun hepatitt, tidligere autoimmun sykdom eller immunsupprimerte transplanterte pasienter. Tidligere thyreoideasykdom, unntatt hvis den kan kontrolleres med konvensjonell terapi. Bruk sammen med telbivudin. Barn og ungdom: Pågående eller tidligere alvorlig psykisk tilstand, spesielt alvorlig depresjon, selvmordstanker eller selvmordsforsøk.

Forsiktighetsregler

Vekst og utvikling hos barn og ungdom ved kronisk hepatitt C: Under kombinasjonsbehandling med interferon/ribavirin i opptil 48 uker hos barn 3-17 år, er vekttap og veksthemming vanlig. Langtidsdata tilgjengelig for barn som får kombinasjonsbehandling med standard interferon/ribavirin, indikerer også betydelig veksthemming hos 21% av barna, til tross for at de har vært uten behandling i >5 år. Forventet behandlingsnytte skal nøye vurderes opp mot sikkerhetsinformasjonen sett hos barn og ungdom. Det er viktig å ta med i betraktningen at kombinasjonsbehandling gir veksthemming og medførte redusert endelig høyde i voksen alder hos noen pasienter. Risikoen skal overveies mht. barnets sykdomsbilde, slik som tegn på sykdomsprogresjon (spesielt fibrose), andre sykdommer som kan påvirke sykdomsprogresjonen negativt (som samtidig hiv-infeksjon) og prognostiske faktorer på respons (HCV-genotype og virusmengde). Hvis mulig bør barnet behandles etter pubertalvekstspurt for å redusere risikoen for veksthemming. Psykiatri og CNS (for alle pasienter): Alvorlige CNS-effekter, særlig depresjon, selvmordstanker eller selvmordsforsøk, er sett under og etter avsluttet behandling, hovedsakelig under den 6 måneder lange oppfølgingsperioden. Selvmordstanker eller selvmordsforsøk er hyppigere rapportert hos barn og ungdom enn hos voksne ved kombinasjonsbehandling med ribavirin. Andre CNS-effekter inkl. aggressiv oppførsel (noen ganger rettet mot andre, slik som drapstanker), bipolare sykdommer, mani, forvirring, endringer i mental status, emosjonell labilitet og somnolens er observert med alfainterferoner. Pasienten skal kontrolleres nøye mht. tegn og symptomer på psykiatriske lidelser. Dersom slike symptomer forekommer, skal potensiell alvorlighet tas i betraktning av forskrivende lege og behov for adekvat behandling vurderes. Det anbefales at behandlingen avbrytes, og at pasienten følges opp med psykiatrisk intervensjon etter behov, ved vedvarende eller forverrede psykiatriske symptomer eller ved selvmords- eller drapstanker. Dersom behandling med interferon alfa-2b er vurdert som nødvendig hos pasienter med nåværende eller tidligere alvorlige psykiske lidelser, skal behandling kun initieres etter å ha sørget for passende og individualisert diagnostisk og terapeutisk mestring av den psykiske lidelsen. Øvrige forsiktighetsregler: Overfølsomhetsreaksjoner: Dersom akutt overfølsomhetsreaksjon inntreffer, skal behandlingen stanses og medisinsk behandling påbegynnes umiddelbart. Forbigående hudreaksjoner krever ikke at behandlingen avbrytes. Alvorlige bivirkninger inkl. forlenging av koagulasjonsmarkører og unormal leverfunksjon: Moderate til alvorlige bivirkninger kan kreve endringer i doseregime og i noen tilfeller seponering. Preparatet øker risikoen for leverdekompensasjon og død hos pasienter med cirrhose. Behandlingen med interferon alfa skal avbrytes hos pasienter med kronisk hepatitt som utvikler forlenging av koagulasjonsmarkører, som kan indikere leverdekompensasjon. Pasienter som utvikler unormal leverfunksjon under behandlingen skal overvåkes nøye, og behandlingen skal seponeres dersom tegn og symptomer forverres. Leverenzymer og leverfunksjon bør overvåkes nøye ved cirrhose. Hypotensjon: Hypotensjon, iblant relatert til væsketap, kan forekomme under behandling eller opptil 2 dager etter injeksjon og kan kreve støttebehandling. Tilstrekkelig hydrering: Tilstrekkelig hydrering må opprettholdes. Pyreksi: Under interferonbehandling rapporteres det ofte om et influensalignende syndrom assosiert med feber. Andre årsaker til vedvarende feber må derfor utelukkes. Svekket medisinsk tilstand: IntronA skal brukes med forsiktighet av pasienter med svekket medisinsk tilstand, f.eks. ved anamnese på lungesykdom (f.eks. kols) eller diabetes mellitus med tendens til ketoacidose. Forsiktighet skal også utvises hos pasienter med koagulasjonsforstyrrelser (f.eks. tromboflebitt, lungeemboli) eller alvorlig myelosuppresjon. Lungesykdom: Enhver pasient som utvikler feber, hoste, dyspné eller andre respiratoriske symptomer, skal ta et røntgenthorax. Ved påviste lungeinfiltrater eller tegn på nedsatt lungefunksjon skal pasienten overvåkes nøye, og hvis det er hensiktsmessig, skal interferon alfa-behandlingen avbrytes. Selv om dette oftere er rapportert hos pasienter med kronisk hepatitt C, har det også vært rapportert hos pasienter med onkologiske sykdommer som behandles med interferon alfa. Rask seponering av interferon alfa og behandling med kortikosteroider synes å reversere de pulmonale bivirkningene. Okulære bivirkninger: Enhver pasient som klager på okulære symptomer, inkl. tap av synsskarphet eller synsfelt, skal umiddelbart gjennomgå en fullstendig øyeundersøkelse. Periodiske synsundersøkelser anbefales, spesielt hos pasienter med sykdommer som kan ha sammenheng med retinopati, slik som diabetes mellitus eller hypertensjon. Det bør vurderes å avslutte interferonbehandlingen hos pasienter som utvikler nye eller forverrede symptomer. Sløvhet, koma og encefalopati: Mer uttalt sløvhet og koma, inkl. tilfeller av encefalopati, er sett hos enkelte pasienter, vanligvis eldre pasienter som har fått høye doser. Selv om disse bivirkningene vanligvis er reversible, har det for enkelte pasienter tatt opptil 3 uker å bli kvitt dem. I svært sjeldne tilfeller har kramper oppstått ved høye doser. Tidligere hjertesykdom: Voksne pasienter med nåværende eller tidligere kongestiv hjertesvikt, hjerteinfarkt og/eller rytmeforstyrrelser som trenger interferon alfaterapi, må overvåkes nøye. Pasienter med hjertefeil og/eller cancer i avansert stadium skal ta EKG før og under behandlingen. Hjertearytmier (spesielt supraventrikulære) svarer gjerne på konvensjonell behandling, men kan nødvendiggjøre at interferon alfa-2b-behandlingen må avbrytes. Hypertriglyseridemi: Hypertriglyseridemi og forverring av hypertriglyseridemi, enkelte ganger alvorlig, er sett. Det anbefales derfor at lipidverdiene monitoreres. Psoriasis eller sarkoidose: Forverring av allerede eksisterende psoriasis og sarkoidose er rapportert. IntronA skal kun brukes hos pasienter med psoriasis eller sarkoidose dersom den potensielle nytten oppveier den potensielle risikoen. Frastøting av transplantert nyre og lever: Preliminære data indikerer at behandling med interferon alfa kan være forbundet med en økt frekvens av frastøtning av transplanterte nyrer. Frastøtning av transplantert lever er også rapportert. Auto-antistoffer og autoimmune sykdommer: Utvikling av autoantistoffer og autoimmune sykdommer er rapportert under behandling med interferon alfa. Pasienter som er predisponerte for å utvikle autoimmune sykdommer, kan ha en økt risiko. Pasienter med tegn eller symptomer på autoimmune sykdommer bør evalueres nøye, og nytte kontra risiko ved å fortsette interferonbehandlingen bør vurderes på nytt. Tilfeller av Vogt-Koyanagi-Harada (VKH)-syndrom er rapportert hos pasienter med kronisk hepatitt C behandlet med interferon. Syndromet er en granulomatøs betennelsessykdom som påvirker øynene, hørselssystemet, meningene og huden. Ved mistanke om VKH-syndrom skal antiviral behandling seponeres og kortikosteroidbehandling vurderes. Kombinasjon med kjemoterapi: Administrering av preparatet i kombinasjon med andre kjemoterapeutiske midler (f.eks. Ara-C, syklofosfamid, doksorubicin, teniposid) kan føre til økt risiko for toksisitet (alvorlighetsgrad og varighet) med livstruende eller dødelig utgang. De vanligst rapporterte potensielt livstruende eller dødelige bivirkninger omfatter mukositt, diaré, nøytropeni, nedsatt nyrefunksjon og elektrolyttforstyrrelser. Pga. faren for økt toksisitet kreves nøyaktig dosejustering for IntronA og for samtidig administrerte kjemoterapeutika. Frekvensen og alvorlighetsgraden av kutan vaskulitt kan økes når IntronA brukes sammen med hydroksyurea. Kronisk hepatitt C: Kombinasjonsbehandling med ribavirin: Se også preparatomtalen for Rebetol «MSD». Alle pasientene i kronisk hepatitt C-studiene gjennomgikk en leverbiopsi før inklusjon, men i enkelte tilfeller (f.eks. pasienter med genotype 2 eller 3) kan behandling skje uten histologisk verifisering. Gjeldende behandlingsretningslinjer bør konsulteres om hvorvidt en leverbiopsi er nødvendig før behandlingsstart. Monoterapi: Iblant utvikler voksne pasienter med kronisk hepatitt C som behandles med interferon alfa, forstyrrelser i thyreoideafunksjon, enten hypotyreose eller hypertyreose. Serumnivået av thyreoideastimulerende hormon, TSH, skal undersøkes før behandlingen påbegynnes. Enhver tyreoid forstyrrelse som oppdages på dette tidspunktet, skal behandles med konvensjonell terapi. Behandling kan påbegynnes dersom serumnivåene av TSH kan holdes innenfor normalgrensene med medisinering. Dersom en pasient under pågående interferon alfa-behandling utvikler symptomer som tyder på mulig tyreoid dysfunksjon, skal TSH-nivåene måles. Ved tyreoid dysfunksjon kan behandlingen opprettholdes så lenge TSH-nivåene kan holdes innenfor normalgrensene med medisinering. Seponering av interferon alfa-2b-behandling har ikke reversert thyreoideadysfunksjon som har oppstått under behandling. Tilleggsmonitorering av thyreoidea spesifikk for barn og ungdom: Før behandling og hver 3. måned må TSH-nivået vurderes, og ev. thyreoideadysfunksjon behandles. Behandling kan initieres dersom TSH-nivået kan holdes innen normalområdet med legemidler. Samtidig HCV- og hiv-infeksjon: Pasienter som samtidig har hiv, og som mottar høyaktiv antiretroviral terapi (HAART), kan ha økt risiko for å utvikle melkesyreacidose. Det bør utvises forsiktighet når interferon alfa og ribavirin gis i tillegg til HAART-behandling (se preparatomtale for Rebetol «MSD»). Pasienter som får zidovudin i tillegg til kombinasjonsbehandling med interferon alfa-2b og ribavirin, kan ha økt risiko for å utvikle anemi. Pasienter som har både hepatitt C og hiv og i tillegg langt framskreden cirrhose og behandles med HAART, kan ha økt risiko for leverdekompensasjon og død. Risikoen i denne gruppen kan øke ved å legge til behandling med interferon alfa alene eller i kombinasjon med ribavirin. Samtidig HCV/HBV: Reaktivering av hepatitt B (noen med alvorlige følger) er rapportert hos pasienter samtidig infisert med HBV og HCV og behandlet med interferon. Frekvensen synes å være lav. Alle pasienter bør testes for hepatitt B før oppstart med interferon. Pasienter samtidig infisert med hepatitt B og C må overvåkes og håndteres iht. gjeldende kliniske retningslinjer. Dentale og periodentale lidelser: Ved kombinasjonsbehandling med IntronA og ribavirin er det rapportert dentale og periodentale lidelser som kan føre til tap av tenner. I tillegg kan munntørrhet ha en ødeleggende effekt på tenner og munnslimhinne ved langtidsbehandling med kombinasjonen. Pasienten skal børste tennene grundig 2 ganger daglig og ha regelmessige tannundersøkelser. Ved ev. oppkast anbefales grundig etterskylling av munnen. Laboratorieprøver: Standard hematologiske tester og blodprøver (totalt antall blodceller og differensialtelling, antall trombocytter, elektrolytter, leverenzymer, serumprotein, serumbilirubin og serumkreatinin) skal tas før og med jevne mellomrom under systemisk behandling med interferon alfa-2b. Under hepatitt B- og C-behandling anbefales det å ta prøver ved uke 1, 2, 4, 8, 12, 16 og deretter annenhver måned så lenge behandlingen pågår. Dersom ALAT øker kraftig til 2 ganger utgangsnivået eller mer, kan behandlingen fortsette såfremt det ikke vises tegn eller symptomer på leverskade. Med stigende ALAT skal følgende måles annenhver uke: ALAT, protrombintid, alkalisk fosfatase, albumin og bilirubin. Hos pasienter som behandles for malignt melanom, skal leverfunksjon, antall hvite blodceller og differensialtelling undersøkes hver uke under induksjonsfasen av behandlingen og hver måned under vedlikeholdsfasen. Påvirkning av fertilitet: Interferoner kan redusere fertiliteten. Natriuminnhold: Dette legemidlet inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. hetteglass, dvs. tilnærmet natriumfritt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A B05
Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Narkotika, hypnotika og sedativer benyttes med forsiktighet samtidig med interferon alfa-2b. Forsiktighet skal utvises ved samtidig bruk av andre myelosuppressive legemidler. Kan påvirke den oksidative metabolske prosessen og dette må overveies når legemidler som metaboliseres oksidativt brukes samtidig, slik som xantinderivatene teofyllin og aminofyllin. Under behandling med xantinderivater skal teofyllinnivået kontrolleres nøye og dosen justeres om nødvendig. Lungeinfiltrat, pneumonitt og pneumoni, i enkelte tilfeller med dødelig utgang, er i sjeldne tilfeller observert hos pasienter behandlet med interferon alfa. Disse symptomene er rapportert med høyere frekvens når shosaikoto, en kinesisk urtemedisin, gis samtidig med intereferon alfa. Administrering i kombinasjon med andre kjemoterapeutiske legemidler (f.eks. cytarabin, syklofosfamid, doksorubicin, teniposid) kan føre til økt risiko for toksisitet. Kombinasjon med telbivudin er assosiert med økt risiko for perifer nevropati og er kontraindisert. Sikkerhet og effekt av telbivudin sammen med interferoner til behandling av kronisk hepatitt B ikke vist.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen tilgjengelige data. Reduserte konsentrasjoner av østradiol og progesteron i serum er rapportert hos kvinner behandlet med humant leukocyttinterferon. Kvinner i fertil alder må bruke adekvat prevensjon under behandlingen. Skal brukes med forsiktighet hos fertile menn. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Human risiko er ukjent. Skal kun brukes under graviditet dersom fordelen for moren oppveier potensiell risiko for barnet. Kombinasjonsbehandling med ribavirin: Ribavirin er teratogent og embryocidalt og må derfor ikke brukes hos gravide (kontraindisert), se preparatomtale for Rebetol «MSD».
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Pga. muligheten for bivirkninger hos barn som ammes, bør ammingen avbrytes før behandling starter.
Interferon alfa|Interferoner (alfa, beta, gamma)

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni. Spesielt hos barn: Nøytropeni, anemi. Endokrine: Spesielt hos barn: Hypotyreoidisme. Gastrointestinale: Kvalme/oppkast, buksmerter, diaré, stomatitt, dyspepsi. Hud: Alopesi, pruritus, tørr hud, utslett, økt svette. Infeksiøse: Faryngitt, virusinfeksjon. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi, muskel-skjelettsmerte. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, nedsatt konsentrasjon, munntørrhet. Psykiske: Depresjon, insomni, angst, emosjonell labilitet, agitasjon, nervøsitet. Spesielt hos barn: Søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Undersøkelser: Vekttap. Spesielt hos barn: Redusert veksthastighet (høyde og/eller vekttap i forhold til alder). Øye: Tåkesyn. Øvrige: Betennelse på injeksjonsstedet, reaksjon på injeksjonsstedet, tretthet, stivhet, feber, influensalignende symptomer, asteni, irritabilitet, brystsmerte, sykdomsfølelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, lymfadenopati, lymfopeni. Endokrine: Hypo- og hypertyreoidisme. Spesielt hos barn: Virilisme. Gastrointestinale: Ulcerøs stomatitt, smerte i øvre høyre kvadrant, glossitt, gingivitt, forstoppelse, løs avføring. Spesielt hos barn: Munnsår, stomatitt, dyspepsi, gastroøsofageal refluks, rektalforstyrrelse, gastrointestinal sykdom, tannverk, tannforstyrrelse. Hjerte/kar: Palpitasjon, takykardi, hypertensjon. Spesielt hos barn: Rødme, blekhet. Hud: Psoriasis (ny eller forverret), makulopapulært utslett, erytematøst utslett, eksem, erytem, hudsykdom. Spesielt hos barn: Fotosensitivitetsreaksjoner, akne, hudforstyrrelse, neglforstyrrelse, misfarget hud, kløe, tørr hud, blåmerker, økt svetting. Infeksiøse: Bronkitt, sinusitt, herpes simplex (resistens), rhinitt. Spesielt hos barn: Soppinfeksjon, bakterieinfeksjon, lungebetennelse, otitis media, tannabscess, herpes simplex, urinveisinfeksjon, vaginitt, gastroenteritt. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, smerte i brystene, dysmenoré, menoragi, menstruasjonsforstyrrelse, vaginalforstyrrelse. Spesielt hos gutter: Testikkelsmerte. Lever/galle: Hepatomegali. Spesielt hos barn: Unormal leverfunksjon. Luftveier: Neseblødning, respirasjonsforstyrrelse, nesetetthet, rhinoré, tørrhoste. Spesielt hos barn: Dyspné, nasal irritasjon, hoste, nysing, takypné. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Tremor, parestesi, hypoestesi, migrene, rødme, søvnighet, smaksforandring. Spesielt hos barn: Hyperkinesi, tremor, dysfoni, hyperestesi, svekket konsentrasjon, somnolens. Nyre/urinveier: Økt vannlating. Spesielt hos barn: Enurese, urineringsforstyrrelse, urininkontinens. Psykiske: Forvirring, søvnforstyrrelse, nedsatt libido. Spesielt hos barn: Selvmordstanker, aggressiv reaksjon, atferdsforstyrrelse, agitasjon, søvngjengeri, angst, nervøsitet, søvnforstyrrelse, unormale drømmer, apati. Stoffskifte/ernæring: Hypokalsemi, dehydrering, hyperurikemi, tørste. Spesielt hos barn: Hypertriglyseridemi, økt appetitt. Svulster/cyster: Spesielt hos barn: Neoplasme (uspesifisert). Øre: Svimmelhet, tinnitus. Øye: Konjunktivitt, unormalt syn, tårekjertelforstyrrelse, øyesmerte. Øvrige: Smerte på injeksjonsstedet. Spesielt hos barn: Ødem, hudflerrer. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Perikarditt. Infeksiøse: Bakterieinfeksjon. Nevrologiske: Perifer nevropati. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Kardiomyopati. Infeksiøse: Lungebetennelse, sepsis. Psykiske: Selvmordstanker. Øye: Retinalblødning, retinopatier (inkl. makuløst ødem), arterie- eller veneobstruksjon i netthinnen, optisk nevritt, papillødem, nedsatt synsskarphet eller synsfelt, bomullsflekker. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Aplastisk anemi, ren erytroaplasi, idiopatisk trombocytopenisk purpura, trombotisk trombocytopenisk purpura. Endokrine: Diabetes, forverret diabetes. Gastrointestinale: Pankreatitt, iskemisk kolitt, ulcerøs kolitt, gingivalblødning, periodontale sykdommer NOS, dentale sykdommer NOS, pigmentering av tunge. Hjerte/kar: Myokardinfarkt, hjerteiskemi, perifer iskemi, hypotensjon, hjertesvikt, perikardvæske, arytmi. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, erythema multiforme. Immunsystemet: Sarkoidose, forverring av sarkoidose, systemisk lupus erythematosus, vaskulitt, revmatoid artritt (ny eller forverret), Vogt-Koyanagi-Harada-syndrom, akutte hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. urticaria, angioødem, bronkokonstriksjon, anafylaksi. Infeksiøse: Hepatitt B-reaktivering hos pasienter samtidig infisert med HCV/HBV. Lever/galle: Hepatotoksisitet (inkl. dødsfall). Luftveier: Lungeinfiltrater, pneumonitt, lungefibrose, pulmonal arteriell hypertensjon (PAH). Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, myositt, leggkramper, ryggsmerte. Nevrologiske: Cerebrovaskulær blødning, cerebrovaskulær iskemi, krampeanfall, svekket bevissthet, encefalopati, mononevropatier, koma. Nyre/urinveier: Nyresvikt, nyreinsuffisiens, nefrotisk syndrom. Psykiske: Selvmord, selvmordsforsøk, aggressiv reaksjon og oppførsel (noen ganger rettet mot andre), psykose, inkl. hallusinasjoner, tanker om å drepe andre, endret mental status, mani, bipolare sykdommer. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hypertriglyseridemi, økt appetitt. Øre: Tap av hørsel, hørselsforstyrrelser. Øye: Alvorlig netthinneløsning. Øvrige: Nekrose på injeksjonsstedet, ansiktsødem. Kardiovaskulære bivirkninger, spesielt arytmier, synes for det meste å kunne settes i sammenheng med eksisterende kardiovaskulær sykdom og tidligere behandling med kardiotoksiske midler. Kardiomyopati, som kan være reversibel etter at behandling med interferon alfa-2b er avsluttet, er en sjelden gang rapportert hos pasienter uten tidligere hjertesykdom. PAH er rapportert med interferon alfa-preparater (klasseeffekt), særlig hos pasienter med risikofaktorer som portal hypertensjon, hiv-infeksjon og cirrhose. Moderat og vanligvis reversibel pancytopeni er rapportert. Økning i serum ASAT/ALAT er registrert som avvik for noen pasienter uten hepatitt og hos noen pasienter med kronisk hepatitt B samtidig med avtagende viralt DNAp.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Behandling: Symptomatisk. Stadig kontroll av vitale tegn og nøye overvåkning av pasienten initieres.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For interferoner L03A B

Egenskaper

Klassifisering: Vannløselig interferon fremstilt ved DNA-teknikk i E. coli.
Virkningsmekanisme: Interferon utøver sine celleaktiviteter gjennom binding til spesifikke membranreseptorer på celleoverflaten. Humane interferonreseptorer viser selektivitet for humane interferoner. Etter binding til reseptoren initieres en rekke kompliserte intracelluære mekanismer som inkluderer induksjon av bestemte enzymer. Det antas at denne prosessen delvis er ansvarlig for de ulike cellulære virkningene av interferon, inkl. hemming av virusreplikasjon i virusinfiserte celler, redusert celleproliferasjon, samt immunmodulerende effekter som økning av makrofagers fagocyterende aktivitet og økning av lymfocytters spesifikke cytotoksisitet mot målceller.
Fordeling: Serumkonsentrasjonene etter i.m. og s.c. administrering er sammenlignbare med høyeste nivå etter 3-12 timer (5 millioner IE/m2) og 6-8 timer (10 millioner IE/m2).
Halveringstid: Etter i.m. og s.c. administrering 2-3 timer (5 millioner IE/m2) og 6-7 timer (10 millioner IE/m2).
Metabolisme: Renal katabolisme.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Skal ikke fryses. Etter åpning: Fra et mikrobiologisk synspunkt kan åpnet hetteglass innenfor holdbarhetsdatoen oppbevares ved 2-8°C i maks. 28 dager. Andre oppbevaringstider og -betingelser under bruk er brukerens ansvar. Innenfor holdbarhetsdatoen kan oppløsningen ved transport oppbevares ved høyst 25°C i en periode på opptil 7 dager før bruk. Den kan settes tilbake i kjøleskap når som helst under denne perioden. Hvis preparatet ikke brukes i løpet av 7-dagersperioden, kan det ikke settes tilbake i kjøleskap for en ny oppbevaringsperiode, men må destrueres.

Sist endret: 25.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

31.01.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


IntronA, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
6 mill. IE/ml3 ml (hettegl., 18 mill. IE)
592047
H-resept
-
1403,20CSPC_ICON
10 mill. IE/ml2,5 ml (hettegl., 25 mill. IE)
432735
H-resept
-
1993,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cancer (kreft): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

follikulært lymfom (fl): Lymekreft klassifisert som typen non-Hodgkins lymfom. Non-Hodgkins lymfomer representerer flere forskjellige krefttyper. Typebetegnelsen baseres først og fremst på kreftsvulstens mikroskopiske vekstmønster.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hudsykdom (dermatose): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkinesi (motorisk hyperaktivitet): Ufrivillige kroppsbevegelser med unormal styrke, retning og hastighet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

idiopatisk trombocytopenisk purpura (immunologisk trombocytopeni, itp, primær immun trombocytopeni, immun trombocytopenisk purpura): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli (pulmonal emboli): En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

malignt melanom (melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

multippelt myelom (myelomatose, benmargskreft, plasmacellemyelom): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

otitis media (mellomørebetennelse): Infeksjon i mellomørets slimhinner. Øreverk.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

vaginitt (kolpitt, skjedeinfeksjon, skjedebetennelse): Betennelse eller infeksjon i vagina (skjeden). Se også bakteriell vaginose.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt svetting (hyperhidrose, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.