Inspra

Pfizer

Aldosteronantagonist.

ATC-nr.: C03D A04

  

  Eplerenon forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg og 50 mg: Hver tablett inneh.: Eplerenon 25 mg, resp. 50 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Som tillegg til standardbehandling, inkl. betablokkere, for å redusere risikoen for kardiovaskulær mortalitet og morbiditet hos pasienter med stabil venstre ventrikkel dysfunksjon (LVEF ≤40%) og klinisk påvist hjertesvikt etter nylig gjennomgått hjerteinfarkt. Som tillegg til standard optimal behandling for å redusere risikoen for kardiovaskulær mortalitet og morbiditet hos voksne pasienter med New York Heart Association (NYHA)-klasse II (kronisk) hjertesvikt og venstre ventrikkel systolisk dysfunksjon (LVEF ≤30%).

Dosering

Maks. dosering er 50 mg daglig.
Ved hjertesvikt etter gjennomgått hjerteinfarkt: Anbefalt vedlikeholdsdose er 50 mg 1 gang daglig. Behandlingen bør startes med 25 mg 1 gang daglig. Titreres til 50 mg 1 gang daglig, fortrinnsvis i løpet av 4 uker, basert på serumkaliumnivå (se tabell). Behandlingen bør vanligvis initieres innen 3-14 dager etter akutt hjerteinfarkt.
Ved NYHA-klasse II (kronisk) hjertesvikt: Behandlingen bør startes med 25 mg 1 gang daglig. Titreres til anbefalt dose på 50 mg daglig, fortrinnsvis i løpet av 4 uker, basert på serumkaliumnivå (se tabell). Serumkaliumnivå bør måles før oppstart, i løpet av første behandlingsuke og 1 måned etter behandlingsstart eller dosejustering. Serumkaliumnivået bør deretter følges periodevis etter behov. Etter oppstart bør dosen justeres basert på serumkaliumnivået som vist i tabellen:

Serumkalium
(mmol/liter)

Tiltak

Dosejustering

<5

Øke

25 mg annenhver dag til 25 mg 1 gang daglig
25 mg 1 gang daglig til 50 mg 1 gang daglig

5-5,4

Vedlikeholde

Ingen dosejustering

5,5-5,9

Redusere

50 mg 1 gang daglig til 25 mg 1 gang daglig
25 mg 1 gang daglig til 25 mg annenhver dag
25 mg annenhver dag til midlertidig opphold

≥6

Midlertidig opphold

Ikke relevant1

1Etter midlertidig opphold pga. serumkalium ≥6 mmol/liter, kan eplerenon gis i doser på 25 mg annenhver dag når kaliumnivået har sunket til <5 mmol/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen initial dosejustering er nødvendig ved mild til moderat leversvikt. Ved samtidig behandling med milde til moderate CYP3A4-hemmere, f.eks. amiodaron, diltiazem og verapamil, kan en starte med 25 mg 1 gang daglig og denne dosen bør ikke overstiges. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen initial dosejustering er nødvendig ved svakt nedsatt nyrefunksjon. Periodevis kontroll av serumkalium med dosejustering er anbefalt. Ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-60 ml/minutt) bør behandlingen starte med 25 mg hver andre dag, og dosen justeres etter kaliumnivået (se tabell). Ingen erfaring ved bruk hos pasienter med hjertesvikt oppstått etter hjerteinfarkt med ClCR <50 ml/minutt. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre: Ikke behov for initial dosejustering. Pga. redusert nyrefunksjon med økende alder, øker risikoen for hyperkalemi. Risikoen kan ytterligere øke ved samtidig sykdom som er assosiert med økt systemisk eksponering, spesielt mild til moderat nedsatt leverfunksjon.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med tilstrekkelig mengde vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Serumkalium >5 mmol/liter ved oppstart. Alvorlig nyresvikt (eGFR <30 ml/minutt/1,73 m2). Alvorlig leversvikt (Child-Pugh C). Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika eller sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. itrakonazol, ketokonazol, ritonavir, nelfinavir, klaritromycin, telitromycin og nefazodon). Kombinasjon av en ACE-hemmer og en angiotensinreseptorblokker sammen med eplerenon.

Forsiktighetsregler

Hyperkalemi: Kan gi hyperkalemi. Serumkalium bør følges ved behandlingsstart og ved doseendring. Periodevis monitorering anbefales hos pasienter med risiko for utvikling av hyperkalemi, spesielt eldre pasienter, pasienter med nyresvikt og med diabetes. Dosereduksjon av eplerenon har vist å redusere serumkaliumnivået. I en studie hvor hydroklortiazid ble gitt i tillegg til eplerenon ble økningen i serumkalium oppveid. Nedsatt nyrefunksjon: Kaliumnivået bør kontrolleres regelmessig ved nedsatt nyrefunksjon, inkl. diabetisk mikroalbuminuri. Risikoen for hyperkalemi øker med avtagende nyrefunksjon. Det er observert økt forekomst av hyperkalemi hos pasienter med type 2-diabetes og mikroalbuminuri. Disse pasientene bør derfor behandles med forsiktighet. Eplerenon fjernes ikke ved hemodialyse. Ingen erfaring ved bruk hos pasienter med hjertesvikt oppstått etter hjerteinfarkt med kreatininclearance <50 ml/minutt, og eplerenon bør brukes med forsiktighet hos disse. Doser >25 mg daglig er ikke undersøkt ved kreatininclearance <50 ml/minutt. Nedsatt leverfunksjon: Det er ikke observert økning i serumkaliumnivå >5,5 mmol/liter ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A og B). Elektrolyttnivået bør imidlertid følges. Bør ikke brukes av pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Eplerenon gir ikke søvnighet eller nedsatt kognitiv funksjon, men ved bilkjøring eller bruk av maskiner bør en være oppmerksom på at svimmelhet kan oppstå.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C03D A04
Se Kontraindikasjoner. Bør ikke brukes samtidig med kaliumsparende diuretika og kaliumtilskudd pga. økt risiko for hyperkalemi. Kaliumsparende diuretika kan også øke effekten av antihypertensive midler og andre diuretika. Risikoen for hyperkalemi kan øke når eplerenon brukes i kombinasjon med en ACE-hemmer og/eller en angiotensinreseptorblokker. Nøye kontroll av serumkalium og nyrefunksjon anbefales, spesielt hos pasienter med risiko for nedsatt nyrefunksjon, f.eks. eldre. Trippelkombinasjonen av en ACE-hemmer, en angiotensinreseptorblokker og eplerenon bør ikke brukes. Litiumforgiftning er rapportert ved samtidig bruk med diuretika og ACE-hemmere, og samtidig administrering av litium bør derfor unngås. Dersom likevel nødvendig, bør plasmakonsentrasjonen av litium følges. Samtidig bruk av ciklosporin eller takrolimus bør unngås pga. økt fare for nedsatt nyrefunksjon og hyperkalemi. Dersom likevel nødvendig, er nøye oppfølging av serumkalium og nyrefunksjon anbefalt. Behandling med NSAID kan føre til akutt nyresvikt ved direkte påvirkning av glomerulær filtrasjon, særlig hos risikopasienter (eldre og/eller dehydrerte). Ved samtidig bruk må pasienten sikres tilstrekkelig hydrering, og nyrefunksjonen må kontrolleres før behandlingsstart. Samtidig bruk av trimetoprim øker risikoen for hyperkalemi. Serumkalium og nyrefunksjonen bør følges, særlig ved nedsatt nyrefunksjon og hos eldre. Klinisk oppfølging mht. postural hypotensjon er anbefalt ved samtidig behandling med α1-blokkere. Samtidig administrering av TCA, nevroleptika, amifostine eller baklofen kan potensielt øke den antihypertensive effekten og risikoen for postural hypotensjon. Samtidig administrering av glukokortikoider eller tetrakosaktid kan potensielt nedsette den antihypertensive effekten (natrium- og væskeretensjon). Systemisk eksponering (AUC) for digoksin øker med 16% ved samtidig bruk av eplerenon. Forsiktighet må utvises når digoksin doseres nær øvre grense for terapeutisk område. Det er ikke observert klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner med warfarin. Forsiktighet må likevel utvises når warfarin doseres nær øvre grense av terapeutisk område. CYP3A4-substrater, f.eks. midazolam og cisaprid, har ikke vist signifikante farmakokinetiske interaksjoner med eplerenon. Interaksjoner kan oppstå ved samtidig bruk av CYP3A4-hemmere. En sterk CYP3A4-hemmer (ketokonazol 200 mg 2 ganger daglig) har vist en økning i AUC på 441% for eplerenon. Samtidig administrering med milde til moderate CYP3A4-hemmere (erytomycin, sakinavir, amiodaron, diltiazem, verapamil og flukonazol) har ført til økning i AUC fra 98% til 187%. Pga. muligheten for redusert eplerenoneffekt er samtidig bruk av sterke CYP3A4-induktorer (rifampicin, karbamazepin, fenytoin, fenobarbital, johannesurt) ikke anbefalt. Det er ikke forventet signifikante interaksjoner når antacida gis sammen med eplerenon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra bruk til gravide er utilstrekkelig. Forsiktighet bør utvises ved forskrivning til gravide.
Amming: Ukjent om eplerenon skilles ut i morsmelk. Ammingen eller behandlingen med legemidlet bør derfor stoppes etter nøye vurdering.
Fertilitet: Ingen tilgjengelige data.
Eplerenon

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, forstoppelse, oppkast. Hjerte/kar: Venstresidig hjertesvikt, atrieflimmer, hypotensjon. Hud: Utslett, kløe. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper, ryggsmerter. Nevrologiske: Synkope, svimmelhet, hodepine. Psykiske: Søvnløshet. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, hyperkolesterolemi. Undersøkelser: Økt urinstoff i blodet, økt kreatinin i blodet. Øvrige: Asteni. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Eosinofili. Endokrine: Hypotyreoidisme. Gastrointestinale: Flatulens. Hjerte/kar: Takykardi, arteriell leggtrombose, ortostatisk hypotensjon. Hud: Angioødem, hyperhidrose. Infeksiøse: Pyelonefritt, infeksjon, faryngitt. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Kolecystitt. Muskel-skjelettsystemet: Muskel-/skjelettsmerter. Nevrologiske: Hypoestesi. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi, dehydrering, hypertriglyseridemi. Undersøkelser: Reduksjon i epidermal vekstfaktor-reseptorer, økt glukose i blodet. Øvrige: Ubehag.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Ingen rapporterte tilfeller av overdosering. Mest sannsynlige tegn på overdosering antas å være hypotensjon eller hyperkalemi.
Behandling: Kan ikke fjernes ved hemodialyse. Eplerenon har vist seg å bindes godt til medisinsk kull. Ved symptomatisk hypotensjon bør støttende behandling startes. Ved hyperkalemi bør behandling initieres.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C03D A04

Egenskaper

Klassifisering: Aldosteronantagonist.
Virkningsmekanisme: Har en relativ selektivitet mht. binding til humane mineralkortikoidreseptorer, sammenlignet med binding til humane glukokortikoid-, progesteron- og androgenreseptorer. Har vist seg å gi vedvarende økning i plasmarenin og serumaldosteron, pga. hemming av den negative aldosteronreguleringen av reninsekresjonen. Den økte plasmareninaktiviteten og det sirkulerende aldosteronnivået overstiger likevel ikke effekten av eplerenon.
Absorpsjon: Absolutt biotilgjengelighet er 69% etter oral administrering av 100 mg tablett. Maks. plasmakonsentrasjon nås etter ca. 1,5-2 timer. Både Cmax og AUC er proporsjonal med dosen fra 10-100 mg og mindre enn proporsjonal for doser >100 mg. Steady state nås innen 2 dager. Absorpsjonen påvirkes ikke av mat.
Proteinbinding: Ca. 50%, primært bundet til α1-syreglykoprotein.
Fordeling: Vdss: Estimert til 42-90 liter. Bindes fortrinnsvis ikke til røde blodceller.
Halveringstid: Ca. 3-6 timer. Plasmaclearance ca. 10 liter/time.
Metabolisme: Primært via CYP3A4. Ingen aktive metabolitter er identifisert i plasma. Mindre enn 5% av dosen gjenfinnes uendret i urin og feces.
Utskillelse: Ca. 32% av dosen utskilles i feces og ca. 67% i urinen.

Sist endret: 07.04.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

10.03.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Inspra, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg30 stk. (endose)
018998
Blå resept
Byttegruppe
624,40 (trinnpris 277,40)CSPC_ICON
100 stk. (endose)
018940
Blå resept
Byttegruppe
1996,80 (trinnpris 840,10)CSPC_ICON
50 mg100 stk. (endose)
018882
Blå resept
Byttegruppe
2134,80 (trinnpris 896,60)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.