Immunsuppressivt middel, imidazolderivat av merkaptopurin (6-merkaptopurin).

ATC-nr.: L04A X01

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 L04A X01
Azatioprin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av azatioprin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av azatioprin kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at azatioprin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 08.12.2016) er utarbeidet av Actavis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg og 50 mg: Hver tablett inneh.: Azatioprin 25 mg, resp. 50 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: 25 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Transplantasjoner: I kombinasjon med andre immunsuppressiver som profylakse mot avstøting av transplantat ved allogen nyre-, lever-, hjerte-, lunge- eller pankreastransplantasjon. Autoimmunsykdommer: Lupus erythematosus disseminatus og alvorlig revmatoid artritt som enten er refraktære overfor steroider eller under kontroll av svært høye steroiddoser som gir alvorlige bivirkninger. Behandling av Crohns sykdom.

Dosering

Transplantasjoner: Vanlig dose de første 3 måneder etter transplantasjon er 1-4 mg/kg/døgn (gjennomsnittlig 2,4 mg/kg/døgn). Kortikosteroider gis vanligvis samtidig for å bedre funksjonen og øke muligheten for overlevelse av transplantert organ. Hos enkelte vil steroider kunne seponeres etter en tid. Seponering av azatioprin, selv etter flere års behandling, innebærer stor risiko for avstøtningsreaksjon innen få uker, se Forsiktighetsregler.
Autoimmunsykdommer: Lupus erythematosus disseminatus og alvorlig revmatoid artritt: Vanlig dose er 2-2,5 mg/kg/døgn, men dosering og behandlingsvarighet kan individualiseres basert på tilstandens alvorlighetsgrad og oppnådd terapeutisk effekt. Terapeutisk effekt ved autoimmunsykdommer kommer ofte først etter noen få dager eller ukers behandling. Dersom merkbar bedring ikke oppnås i løpet av 3 måneder, bør seponering overveies, se Forsiktighetsregler. Behandlingen fortsettes ellers som langtidsbehandling unntatt ved intoleranse.
Crohns sykdom: Ved aktiv sykdom og samtidig bruk av kortikosteroider er vanlig startdose 2-2,5 mg/kg/dag. Dosen kan justeres avhengig av klinisk respons og hematologisk toleranse. Vedlikeholdsdose er 1-3 mg/kg/dag. Etter behandlingsoppstart skal behandlingslengde på minst 12 måneder vurderes, det kan gå 3-4 måneder før klinisk signifikant respons observeres. For seponering, se Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises. Dosereduksjon bør vurderes og hematologisk respons overvåkes nøye. Overvektige barn med autoimmunsykdommer eller Crohns sykdom: Kan ha behov for doser i øvre del av doseområdet og behandlingsrespons bør overvåkes nøye. Eldre: Lever-/nyrefunksjon bør overvåkes og ev. dosereduksjon vurderes dersom funksjonen er nedsatt. Pasienter med TPMT-mangel: Se Forsiktighetsregler. Pasienter med NUDT15-variant: Se Forsiktighetsregler.
Administrering: Skal tas minst 1 time før eller 3 timer etter mat eller melk (biotilgjengeligheten øker når azatioprin tas på tom mage). Hvis kvalme forekommer (kan gjerne skje ved førstegangs bruk) kan den bedres dersom dosen tas etter mat. Tablettene skal svelges hele.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Vaksiner: Immunisering ved bruk av en levende vaksine kan potensielt forårsake infeksjon hos immunkompromitterte verter og er derfor ikke anbefalt, se Interaksjoner. Overvåkning: Dersom pasienten ikke kan overvåkes nøye, bør preparatet ikke gis pga. risiko for alvorlige bivirkninger. Hematologisk respons bør overvåkes og vedlikeholdsdosen reduseres til lavest mulig nivå. De første 8 ukene av behandlingen foretas fullstendig blodcelletelling, inkl. trombocytter, minst 1 gang i uken (hyppigere ved høye doser eller ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon) etterfulgt av lengre intervaller. Kontinuerlig hematologisk kontroll er viktig også ved langtidsbehandling. Behandling bør seponeres umiddelbart ved første tegn på unormal reduksjon i blodcelletall, da antall leukocytter og blodplater kan reduseres ytterligere etter seponering. Det er risiko for benmargsdepresjon, og pasienten bør umiddelbart kontakte lege ved tilfeller av uforklarlige blødninger, blåmerker eller symptomer på infeksjoner. Benmargsdepresjon er reversibel ved tidlig seponering. Azatioprin er hepatotoksisk og leverfunksjonstester bør rutinemessig overvåkes. Hyppigere overvåkning kan være tilrådelig ved kjent leversykdom eller samtidig potensiell levertoksisk behandling. Behandlingen bør seponeres umiddelbart dersom gulsott oppstår. Azatioprin kan gis som langtidsbehandling, med mindre det oppstår alvorlige bivirkninger. Seponering kan, f.eks. ved SLE med nefritt, gi kraftig residiv. Ved andre indikasjoner, som revmatoid artritt, kan behandlingen seponeres etter en tid uten uheldige virkninger. Gradvis seponering under nøye overvåkning. Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering. Infeksjoner: Alvorlige sekundære infeksjoner, ofte med sjeldne mikroorganismer, kan oppstå, hyppigere hos transplanterte enn ved andre indikasjoner. Immunsuppresjon: Ved samtidig behandling med flere immunsuppressiver foreligger risiko for stor immunsuppresjon, derfor bør slik behandling opprettholdes på laveste effektive nivå. Hudkreft: Ved økt risiko for hudkreft bør hudens eksponering for sol- og UV-stråling begrenses. Huden bør dekkes til og bruke solkrem med høy faktor. Makrofag aktiveringssyndrom (MAS): MAS er en kjent, livstruende tilstand som kan oppstå hos pasienter med autoimmune lidelser, spesielt ved inflammatorisk tarmsykdom (IBD), og det kan potensielt være en økt mulighet for å utvikle tilstanden ved bruk av azatioprin. Ved mistanke om MAS eller dersom MAS oppstår, bør vurdering og behandling startes så tidlig som mulig, og azatioprinbehandling bør avsluttes. Legen bør være oppmerksom på symptomer på infeksjon som EBV og cytomegalovirus, ettersom dette er kjente triggere for MAS. Lesch-Nyhan syndrom: Ved Lesch-Nyhan syndrom (mangel på hypoksantinguaninfosforibosyltransferase) er det ingen effekt av azatioprinbehandling (begrensede data). Tiopurinmetyltransferase (TPMT)-mangel (liten eller ingen TPMT-aktivitet): Ved medfødt TPMT-mangel foreligger uvanlig følsomhet for azatioprins myelosuppressive effekt, og forsiktighet må utvises ved behandling. Slike pasienter kan utvikle rask benmargsdepresjon. Problemet kan forverres ved samtidig bruk av TPMT-hemmere (f.eks. olsalazin, mesalazin, sulfasalazin). Potensiell sammenheng mellom lav TPMT-aktivitet og sekundær leukemi og myelodysplasi er observert ved behandling med merkaptopurin (aktiv metabolitt av azatioprin) samtidig med andre cytostatika. Nøye monitorering av blodverdiene er nødvendig. Ved TPMT-mangel er det økt risiko for alvorlig azatioprintoksistet ved vanlige doser azatioprin og betydelig dosereduksjon er vanligvis nødvendig. Optimal startdose ved homozygotmangel er ikke etablert, mens de fleste med heterozygot TPMT-mangel kan tolerere anbefalte doser, men dosereduksjon hos noen kan være nødvendig. Genotype- og fenotypetester av TPMT er tilgjengelige. Pasienter med NUDT15-variant: Pasienter med nedarvet mutert NUDT15-gen har forhøyet risiko for alvorlig azatioprintoksisitet, f.eks. tidlig leukopeni og alopesi, fra konvensjonelle doser med tiopurinbehandling. De krever som regel en dosereduksjon, spesielt de som er homozygote for NUDT15-varianten. Genotypisk testing av NUDT15-varianter kan overveies før oppstart av azatioprinbehandling. Frekvensen av NUDT15 c.415C>T har en etnisk variasjon på ca. 10%, 4%, 0,2% og 0% hos hhv. personer med østasiatisk, spansk, europeisk og afrikansk opphav. I alle tilfeller må blodverdiene overvåkes nøye. Mutagenitet og karsinogenitet: Det er økt risiko for utvikling av lymfoproliferativ sykdom og andre maligniteter, spesielt hudkreft (melanom og ikke-melanom), sarkom (Kaposis og ikke-Kaposis) og livmorhalskreft in situ. Den økte risikoen har sammenheng med grad og varighet av immunsuppresjon. Avbrytelse av immunsuppresjonen kan føre til delvis tilbakegang av den lymfoproliferative sykdommen. Et behandlingsregime som inneholder flere immunsuppressiver (inkl. tiopuriner) bør derfor brukes med forsiktighet ettersom dette kan føre til lymfoproliferative sykdommer (noen fatale). En kombinasjon av flere immunsuppressiver gitt samtidig øker risikoen for Epstein-Barr virus (EBV)-relatert lymfoproliferativ sykdom. Infeksjoner med varicella zoster-virus (VZV) og andre infeksiøse agens: Slike infeksjoner kan bli alvorlige ved samtidig bruk av immunsuppressiver. Før oppstart bør tidligere VZV-infeksjon undersøkes, ev. ved bruk av serologiske tester. Pasienter som ikke tidligere har vært eksponert bør unngå kontakt med individer med vannkopper eller helvetesild. Ved eksponering for VZV, må det utvises ekstra forsiktighet for å hindre at pasienten utvikler vannkopper eller helvetesild, og passiv immunisering med varicella zoster-immunglobulin (VZIG) bør vurderes. Ved VZV-infeksjon bør antiviral- og støttebehandling gis. Progressiv multifokal leukoencefalopati (PML): PML kan forekomme ved immunsuppressiv behandling. Behandlingen bør seponeres ved første tegn eller symptomer på PML og relevant evaluering igangsettes for å bekrefte diagnosen. Hypersensitivitetsreaksjoner: Ved hypersensitivitetsreaksjoner har seponering og oppstart av behandling for å opprettholde sirkulasjonen ført til bedring i de fleste tilfeller. Underliggende patologi kan være medvirkende årsak til dødsfall. Etter hypersensitivitetsreaksjon bør behov for vedvarende behandling vurderes individuelt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A X01
Vaksiner: Immunisering med levende vaksiner anbefales ikke pga. risiko for atypisk og potensielt skadelig respons. Svekket respons på drepte vaksiner er også sannsynlig. Effekt av ledsagende legemidler på azatioprin: Samtidig bruk av rifampicin gir nedsatt effekt av azatioprin. Ribavirin kan redusere effekten og øke toksisiteten av azatioprin. Alvorlig myelosuppresjon kan forekomme og samtidig bruk anbefales ikke. Samtidig bruk av cytostatiske legemidler og legemidler med myelosuppressiv effekt som pencillinam bør unngås. Allopurinol/oksypurinol/tiopurinol reduserer katabolismehastigheten for azatioprin. Ved samtidig bruk bør kun 1/4 av vanlig azatioprindose gis. Aminosalisylsyrederivater (olsalazin, mesalazin eller sulfasalazin) hemmer tiopurinmetyltransferase (TPMT)-enzymet. Lavere doser av azatioprin bør derfor vurderes ved samtidig bruk. Metotreksat gir økt AUC for merkaptopurin, og ved samtidig bruk med høydose metotreksat kan dosejustering være nødvendig. Azatioprin kan redusere effekten av intrauterine prevensjonsmidler. Azatioprins effekt på andre legemidler: Kan hemme antikoagulerende effekt av warfarin og acenokumarol og doseøkning av antikoagulanten kan være nødvendig. Nøye overvåkning av koagulasjonstester anbefales ved samtidig bruk.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt, human erfaring utilstrekkelig. Betydelig transplacental og transamniotisk overføring fra mor til foster er påvist. Begrensede data viser ikke økt antall misdannelser hos barn. Det er registrert prematur fødsel og lav fødselsvekt etter at moren har vært eksponert for azatrioprin, spesielt i kombinasjon med kortikosteroider. Det er også rapportert spontane aborter etter at enten mor eller far har vært eksponert. Neonatal lymfopeni og trombocytopeni har forekommet hos barn etter in utero eksponering for azatioprin. En forbigående økt frekvens av kromosombrudd og rearrangeringer er observert i blodceller hos nyfødte til mødre som fikk azatioprin under graviditeten. Dyrestudier viser reproduksjonstoksiske effekter som indikerer en mulig risiko for humane fosterskader. Skal ikke brukes under graviditet med mindre fordelen oppveier mulig risiko.
Amming: Utskilles i morsmelk. Det er mulig at barn som ammes kan skades. Skal ikke brukes under amming.
Azatioprin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Benmargsdepresjon, leukopeni. Infeksiøse: Virus-, sopp- eller bakterieinfeksjoner hos transplanterte pasienter, ved kombinasjonsbruk med andre immunsuppressiver. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme ved førstegangs bruk (bedres om dosen tas etter mat). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner (generell sykdomsfølelse, svimmelhet, kvalme, brekninger, diaré, feber, stivhet, eksantem, utslett, vaskulitt, myalgi, artralgi, hypotensjon, nedsatt nyrefunksjon, nedsatt leverfunksjon, kolestase). Infeksiøse: Virus-, sopp- eller bakterieinfeksjoner i ikke-transplanterte pasientgrupper. Lever/galle: Kolestase og forverring av leverfunksjonsprøver, vanligvis reversibelt ved seponering, og kan ha sammenheng med symptomer på hypersensitivitetsreaksjoner. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, pancytopeni, aplastisk anemi, megaloblastisk anemi, erytroid hypoplasi. Hud: Alopesi, kan bedres spontant. Lever/galle: Livstruende leverskade, sett ved langvarig bruk, primært hos transplanterte pasienter. I noen tilfeller er det etter seponering sett midlertidig eller permanent forbedring av leverhistologi og -symptomer. Histologiske funn, inkl. sinusoidal dilatasjon, peliosis hepatis, hepatisk veneokklusjon og nodular regenerativ hyperplasi. Svulster/cyster: Svulster, inkl. lymfoproliferativ sykdom, non-Hodgkin lymfomer, akutt myeloid leukemi, myelodysplasi, hudkreft (melanom og non-melanom), sarkom (Kaposis og non-Kaposis) og livmorhalskreft in situ. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Enkelttilfeller av mulig azatioprinrelatert akutt nyresvikt, hemolytisk anemi, akutt restriktiv lungesykdom og uforklarlig meningittlignende tilstander. Gastrointestinale: Kolitt, divertikulitt, tarmperforasjon hos transplanterte pasienter, alvorlig diaré hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom. Immunsystemet: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse. Infeksiøse: JC-virus-assosiert PML (i kombinasjon med andre immunsuppressive midler). Luftveier: Reversibel pneumonitt. Reversible, doserelaterte økninger i gjennomsnittlig korpuskulært volum og hemoglobininnhold i røde celler kan forekomme. Økt risiko for ikke-Hodgkin hos immunsupprimerte pasienter med revmatoid artritt kan være relatert til sykdommen. Behandling kan gi doseavhengig, vanligvis reversibel benmargsdepresjon med leukopeni, trombocytopeni og anemi, i sjeldne tilfeller agranulocytose, pancytopeni og aplastisk anemi, hos spesielt pasienter predisponert for myelotoksisitet (TPMT-mangel, nyre- eller leversvikt hos pasienter hvor azatioprindosen ikke er redusert ved samtidig allupurinolbehandling). Pankreatitt kan forekomme hos nyretransplanterte med inflammatorisk tarmsykdom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Uforklarlig infeksjon, sår i halsen, blåmerker, blødninger (vanligst etter langvarig overdosering). Symptomer etter inntak av 7,5 g azatioprin: Kvalme, brekninger, diaré, etterfulgt av mild leukopeni og mindre abnormaliteter i leverfunksjon.
Behandling: Blodcelletellinger overvåkes nøye, generelle støttetiltak (ev. blodoverføring) hvis nødvendig. Delvis dialyserbart, men nytten ukjent.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A X01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Prodrug av merkaptopurin (6-merkaptopurin (6-MP)), som er inaktivt, men virker som en purinantagonist og krever cellulært opptak og intracellulær anabolisme til tioguaninnukleotider (TGN) for immunsuppresjon. TGN og andre metabolitter hemmer de novo-purinsyntese og purinnukleotide interkonversjoner. TGN innlemmes i nukleinsyrer og gir immunsuppressive effekter. Andre potensielle mekanismer inkl. hemming av flere trinn i nukleinsyrebiosyntesen. Det kan ta flere uker/måneder før effekt.
Absorpsjon: Ufullstendig og variabel. Biotilgjengelighet av 6-MP etter 50 mg azatioprin er 27-80%.
Proteinbinding: Ca. 30%.
Fordeling: VdSS) er ukjent. Tilsynelatende VdSS av 6 -MP er 0,9 (±0,8) liter/kg (trolig noe større).
Halveringstid: For 6-MP 0,9 timer.
Metabolisme: Brytes hurtig ned in vivo av glutation-S-transferase til 6P og metylnitroimidazol-halvdel. 6-MP krysser cellemembraner og metaboliseres i stor utstrekning til aktive og inaktive metabolitter. Vesentlig til merkaptopurin, ca. 10% til 1-metyl-4-nitro-5-tioimidazol.
Utskillelse: Via urin og feces. Renal eliminasjonsrate er 191 ml/minutt/m2.

Sist endret: 17.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

25.10.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Imurel, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg50 stk. (blister)
073947
Blå resept
-
83,50CSPC_ICON
50 mg100 stk. (blister)
075009
Blå resept
-
143,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

blåmerker (hematom, bloduttredelser): Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

crohns sykdom (morbus crohn): Kronisk betennelsessykdom i tarmveggen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

divertikulitt: Betennelse i vevet rundt en divertikkel.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gulsott (ikterus, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

helvetesild: Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

overvekt (fedme): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

varicella (vannkopper): Smitsom virussykdom (Varicella-zoster virus) som kjennetegnes av feber og utslett.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.