Hepsera

Antiviralt middel, nukleosid/nukleotid revers transkriptasehemmer.

TABLETTER 10 mg: Hver tablett inneh.: Adefovirdipivoksil 10 mg tilsv. adefovir 5,45 mg, laktose, hjelpestoffer.

Indikasjoner

Kronisk hepatitt B (HBV) hos voksne med kompensert leversykdom med tegn på aktiv virusreplisering, tilbakevendende forhøyede serum ALAT-nivåer og histologiske tegn på aktiv leverinflammasjon og fibrose. Det skal bare vurderes å starte behandling når bruk av et alternativt antiviralt middel med høyere genetisk barriere mot resistens ikke er tilgjengelig eller egnet. Kronisk hepatitt B hos voksne med dekompensert leversykdom i kombinasjon med et annet middel uten kryssresistens mot Hepsera.

Dosering

Behandlingen skal innledes av lege med erfaring fra behandling av kronisk hepatitt B.
Voksne: 10 mg daglig. Høyere doser må ikke gis. Optimal behandlingsvarighet og forholdet mellom behandlingsrespons og langsiktige resultater er ukjent. Ved dekompensert leversykdom skal adefovir alltid brukes i kombinasjon med et annet middel, uten kryssresistens mot adefovir, for å redusere risikoen for resistens og for å oppnå rask viral hemming. Pasienten skal overvåkes hver 6. måned for biokjemiske, virologiske og serologiske hepatitt B-markører.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Behandlingen administreres minst inntil HBeAg-serokonversjon (kun hos HBeAg-positive), eller inntil HBsAG-serokonversjon eller tegn på redusert effektivitet. Se også Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon: Doseringsintervallet justeres til 48 timer ved moderat nedsatt nyrefunksjon (Cl_CR 30-49 ml/minutt), 72 timer ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (Cl_CR 10-29 ml/minutt) og hver 7. dag etter 12 timers dialyse hos hemodialysepasienter. Ingen doseanbefaling foreligger for pasienter med Cl_CR <10 ml/minutt, som ikke får hemodialysebehandling. Se også Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. begrenset data vedrørende sikkerhet og effekt. Eldre >65 år: Anbefales ikke pga. ingen data tilgjengelig. Forsiktighet bør utvises pga. økt frekvens av redusert nyre- eller hjertefunksjon.

Administrering: Tas med eller uten mat. Svelges hele.

Merking 1:	GILEAD 10
Form:	Rund
Deling:	Uten delestrek/-kors
Mål (lengde × bredde):	7.0x7.0 mm
Farge:	Hvit

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Pasienten må opplyses om at behandling ikke reduserer risikoen for overføring av hepatitt B-virus til andre. Det anbefales at kreatininclearance beregnes hos alle pasienter før behandling innledes, og at nyrefunksjonen (kreatininclearance og serumfosfat) overvåkes hver 4. uke det 1. året, deretter hver 3. måned. Ved risiko for nyresvekkelse bør hyppigere overvåkning vurderes. Behandling kan føre til redusert nyrefunksjon, og langvarig behandling kan øke risikoen. Generell risiko er imidlertid lav hos pasienter med tilstrekkelig nyrefunksjon. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (Cl_CR <30 ml/minutt) eller ved behov for hemodialyse. Bør kun vurderes dersom potensiell fordel oppveier potensiell risiko. Klinisk respons og nyrefunksjon må overvåkes nøye ved behandling med forlengede doseringsintervaller. Hos pasienter som utvikler nyreinsuffisiens og har fremskreden leversykdom eller cirrhose, bør justering av doseringsintervallene eller alternativ behandling vurderes. Det anbefales ikke å avslutte behandlingen av kronisk hepatitt B hos disse pasientene. Spontan forverring ved kronisk hepatitt B er relativt vanlig og karakteriseres ved forbigående økning i serum-ALAT. Dersom det er nødvendig å avslutte behandlingen, bør pasienten overvåkes nøye i flere måneder etter avsluttet behandling, da forverring har oppstått etter seponering. Forverringene er vanligvis lette, men alvorlige tilfeller og dødsfall har forekommet. Pasienter med cirrhose kan ha høyere risiko for leverdekompensasjon etter hepatittforverring og bør derfor overvåkes nøye. Det er rapportert om laktacidose (ved fravær av hypoksemi) ved bruk av nukleosidanaloger, noen ganger med dødelig utfall, vanligvis assosiert med alvorlig hepatomegali og leversteatose. Behandlingen bør seponeres ved raskt stigende aminotransferasenivåer, progressiv hepatomegali eller metabolsk acidose/laktacidose av ukjent etiologi. Benigne fordøyelsessymptomer som kvalme, oppkast, og magesmerter kan være tegn på utvikling av laktacidose. Alvorlige tilfeller er assosiert med pankreatitt, leversvikt/leversteatose, nyresvikt og økte nivåer av serumlaktat. Forsiktighet må utvises ved forskrivning av nukleosidanaloger til pasienter (særlig overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leverlidelser og pasientene bør følges nøye opp. Anbefalt dosering ser ikke ut til å føre til adefovirrelaterte resistensmutasjoner i hiv-revers transkriptase hos samtidig hiv-infiserte. Potensiell risiko for seleksjon av adefovirresistente hiv-stammer med mulig kryssresistens for andre antivirale legemidler foreligger. Behandlingen bør om mulig reserveres til pasienter med kontrollert hiv-RNA, da den ikke har vist effekt mot hiv-replisering og derfor ikke bør brukes til å kontrollere hiv-infeksjon. Adefovirdipivoksilresistens kan føre til forverring av viral belastning, som igjen kan føre til forverring av hepatitt B og, ved nedsatt leverfunksjon, leverdekompensasjon og mulig død. Bør brukes i kombinasjon med lamivudin, for å redusere risikoen for resistens hos lamivudinresistente. Virologisk respons bør overvåkes og HBV-DNA måles hver 3. måned. Dersom forverring av viral belastning, bør resistenstesting utføres. Ved monoterapi bør justering av behandlingen vurderes ved serum-HBV DNA >1000 kopier/ml etter >1 års behandling. I tilfeller med resistens, bør behandling justeres. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Samtidig administrering av legemidler som kan påvirke nyrefunksjonen krever nøye overvåkning. Samtidig administrering av legemidler som utskilles ved tubulær sekresjon eller som endrer den tubulære funksjonen, kan øke serumkonsentrasjonen av adefovir eller det aktuelle legemidlet. Pga. den store farmakokinetiske variabiliteten av pegylert interferon kan det ikke trekkes konklusjoner vedrørende effekten av samtidig administrering av adefovir og pegylert interferon på den farmakokinetiske profilen til noen av legemidlene. Selv om en farmakokinetisk interaksjon er lite sannsynlig ettersom de to produktene har forskjellige elimineringsveier, anbefales det å utvise forsiktighet dersom de to produktene gis samtidig.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ukjent. Skal kun brukes under graviditet hvis de potensielle fordelene oppveier den potensielle risikoen for fosteret. Barn skal immuniseres iht. standard regime for å unngå overføring av HBV. Kvinner i fertil alder bør bruke sikker prevensjon.

Amming: Ukjent. Amming anbefales ikke.

Bivirkninger

Organklasse	Bivirkning
Gastrointestinale
Vanlige	Diaré, dyspepsi, flatulens, kvalme, magesmerter, oppkast
Ukjent frekvens	Pankreatitt
Generelle
Svært vanlige	Asteni
Hud
Vanlige	Kløe, utslett
Muskel-skjelettsystemet
Ukjent frekvens	Myopati¹, osteomalasi¹
Nevrologiske
Vanlige	Hodepine
Nyre/urinveier
Svært vanlige	Økning i kreatinin
Vanlige	Hypofosfatemi, nyresvikt, reduksjon i karnitinkonsentrasjon, unormal nyrefunksjon
Mindre vanlige	Proksimal renal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom)

Frekvens	Bivirkning
Svært vanlige
Generelle	Asteni
Nyre/urinveier	Økning i kreatinin
Vanlige
Gastrointestinale	Diaré, dyspepsi, flatulens, kvalme, magesmerter, oppkast
Hud	Kløe, utslett
Nevrologiske	Hodepine
Nyre/urinveier	Hypofosfatemi, nyresvikt, reduksjon i karnitinkonsentrasjon, unormal nyrefunksjon
Mindre vanlige
Nyre/urinveier	Proksimal renal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom)
Ukjent frekvens
Gastrointestinale	Pankreatitt
Muskel-skjelettsystemet	Myopati¹, osteomalasi¹

¹Assosiert med proksimal tubulopati.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Ved svært høye doser (>25 ganger anbefalt døgndose) er oppkast, anoreksi, kvalme, flatulens, diaré, dyspepsi og magesmerter observert.

Behandling: Overvåkning for tegn på toksisitet. Standard støttebehandling om nødvendig. Adefovir kan fjernes ved hemodialyse.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Adefovirdipivoksil er et oralt prodrug av adefovir, en asyklisk nukleotid fosfonatanalog av adenosinmonofosfat. Adefovir er aktiv mot hepadnavirus in vitro, inkl. alle vanlige former for lamivudin-resistent HBV, famciclovir-assosierte mutasjoner og hepatitt B-immunoglobulinerstatningsmutasjoner, og i dyremodeller in vivo mot hepadnavirusreplisering. Adefovirdipivoksil transporteres aktivt inn i mammalske celler hvor det omdannes av vertsenzymene til adefovirdifosfat som hemmer viruspolymerase ved å konkurrere om direkte binding til det naturlige substratet (deoksyadenosintrifosfat) og, etter innlemming i virus-DNA ved DNA-kjedeterminering. Adefovirdifosfat hemmer selektivt HBV DNA-polymerasen.

Absorpsjon: Oral biotilgjengelighet er 59%. T_max er 1,75 timer. AUC påvirkes ikke av samtidig inntak av et fettrikt måltid, men T_max forsinkes med 2 timer.

Proteinbinding: ≤4% i konsentrasjonsområdet 0,1-25 μg/ml (in vitro).

Fordeling: Distribueres til de fleste vev. Høyest konsentrasjonen i nyre, lever og tarm. Vd_ss etter i.v. administrering av 1 mg/kg/dag er 392±75 ml/kg.

Halveringstid: Plasmakonsentrasjonen reduseres bieksponentielt, median terminal t_¹/₂ 7,22 timer. Nyreclearance 211 ml/minutt.

Utskillelse: Via nyrene ved glomerulær filtrasjon og aktiv tubulær sekresjon, 45% i uendret form.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Hepsera, TABLETTER:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
10 mg	30 stk. (boks) 014510		H-resept Byttegruppe	5243,20	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Blåresept (T) gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO For H-resept, se Helsedirektoratet

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 06.09.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

25.07.2019

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

Antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

Biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

Dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

Diaré (Løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

Dyspepsi (Fordøyelsesbesvær, Fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Flatulens (Promping): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

Hepatitt B (Hepatitt B-virusinfeksjon, HBV-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

Hepatomegali (Forstørret lever, Leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (Humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag finnes det bare legemidler som bremser sykdommen, den kureres ikke.

Hypofosfatemi (Fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

Kreatininclearance (ClCR): (Cl_CR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.