Dette er et søkefelt med autofullføringsforslag. Start å skrive og du vil få opp forslag på virkestoff, legemidler og bruksområder, som du kan velge mellom. Bruk Søke-knappen hvis autofullføringsforslagene ikke er relevante, eller Strekkode-knappen hvis du ønsker å skanne strekkoden på legemiddelpakningen.
Haemate
Von Willebrands faktor og koagulasjonsfaktor VIII.
PULVER OG VÆSKE TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 250 IE/600 IE, 500 IE/1200 IE og 1000 IE/2400 IE: Hvert sett inneh.: I) Pulver: Human koagulasjonsfaktor VIII (FVIII) 250 IE, 500 IE, resp. 1000 IE, human von Willebrands faktor (VWF) 600 IE, 1200 IE, resp. 2400 IE, humant albumin, glysin, natriumsitrat, natriumklorid, saltsyre eller natriumhydroksid. II) Oppløsningsvæske: Vann til injeksjonsvæsker 5 ml, 10 ml, resp. 15 ml. Aktivitet etter rekonstituering er 50 IE/ml, 50 IE/ml, resp. 66,6 IE/ml FVIII samt 120 IE/ml, 120 IE/ml, resp. 160 IE/ml VWF. Spesifikk aktivitet er ca. 2-6 IE FVIII/mg protein og ca. 5-17 IE VWF:RCo/mg protein.
Indikasjoner
Behandling og profylakse av blødninger ved von Willebrands sykdom (VWD), når behandling med desmopressin (DDAVP) ikke er tilstrekkelig eller er kontraindisert. Behandling og profylakse av blødning ved hemofili A (medfødt og ervervet FVIII-mangel). Behandling og profylakse av blødning hos pasienter med antistoffer (inhibitorer) mot FVIII.De regionale helseforetakenes anbefalinger
Dosering
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandling bør initieres under tilsyn av en lege med erfaring i hemofilibehandling.Von Willebrands sykdom
Det er viktig å beregne dosen ved å bruke det spesifiserte antallet IE av VWF:RCo. 1 IE VWF:RCo pr. kg kroppsvekt forventes å øke aktiviteten av VWF:RCo i blodsirkulasjonen med ca. 2% (0,02 IE/ml) av normalaktiviteten. Et nivå på >0,6 IE/ml (60%) VWF:RCo og >0,4 IE/ml (40%) FVIII:C bør oppnås. For å oppnå hemostase anbefales vanligvis 40-80 IE/kg VWF:RCo og 20-40 IE/kg FVIII:C. En initial dose på 80 IE/kg von Willebrands faktor kan være nødvendig, spesielt ved von Willebrands sykdom type 3, der opprettholdelse av adekvate plasmanivåer kan kreve høyere doser enn ved andre typer VWD. Blødningsprofylakse ved kirurgi eller alvorlig personskade: Infusjonen bør starte 1-2 timer før kirurgiske inngrep for å hindre store blødninger under eller etter inngrepet. Gjentas med passende doser hver 12.-24. time. Dose og behandlingsvarighet avhenger av klinisk tilstand, type blødning og alvorlighetsgrad, samt VWF:RCo- og FVIII:C-nivå. Langtidsbehandling med et VWF-preparat inneholdende FVIII kan føre til for stor økning av FVIII:C. Etter 24-48 timers behandling bør det vurderes å redusere dosen og/eller forlenge doseringsintervallet for å unngå ukontrollert stigning i FVIII:C.
Hemofili A
Dosering og behandlingsvarighet avhenger av alvorlighetsgraden av FVIII-mangelen, blødningens omfang og lokalisasjon, samt klinisk tilstand. Det er viktig å beregne dosen ved å bruke det spesifiserte antallet IE av FVIII:C. FVIII-aktiviteten i plasma uttrykkes enten som prosentandel (i forhold til normalt humant plasma) eller fortrinnsvis i IE (i forhold til internasjonal standard for FVIII i plasma). 1 IE FVIII-aktivitet tilsvarer mengden FVIII i 1 ml normalt humant plasma. Behandling ved behov:Beregning av ønsket FVIII-dose baseres på empiriske data som viser at 1 IE FVIII/kg kroppsvekt øker faktor FVIII-aktiviteten i plasma med ca. 2% (2 IE/dl) av normal aktivitet. Startdosen beregnes ut fra formelen: Dose (IE) = kroppsvekt (kg) × ønsket FVIII:C-økning (%) × 0,5. Dose og doseringsintervallet bør tilpasses klinisk effekt i hvert enkelt tilfelle. Veiledning for dosering ved blødningsepisoder og kirurgi: Ved følgende blødningstilstander bør FVIII-aktiviteten ikke falle under angitt aktivitetsnivå i plasma (i % eller IE/dl av normalverdien) i den aktuelle perioden:
Ved langvarig blødningsprofylakse ved alvorlig hemofili A: Vanlig dose er 20-40 IE FVIII pr. kg, gitt med 2-3 dagers intervall. I enkelte tilfeller, spesielt hos yngre, kan hyppigere dosering eller høyere doser være nødvendig. Behandlingsovervåkning: Måling av FVIII-nivåene anbefales for å tilpasse dose og doseringsintervall. Det kan være individuelle variasjoner i responsen på FVIII, slik at det oppnås ulik «recovery» og forskjellige halveringstider. Dosering basert på kroppsvekt kan kreve justering hos undervektige og overvektige pasienter. Spesielt ved større inngrep er det nødvendig å følge substitusjonsbehandlingen nøye vha. koagulasjonsanalyser (plasma-FVIII-aktivitet). Pasienten bør overvåkes mht. utvikling av nøytraliserende antistoffer mot FVIII. Se Forsiktighetsregler og SPC for ytterligere informasjon.
Grad av blødning/ |
Ønsket FVIII-nivå |
Doseringsintervall (timer)/ |
|---|---|---|
Blødning |
|
|
Tidlig hemartrose, |
20-40 |
Gjentas hver 12.-24. time i minst 1 døgn inntil blødningen, indikert ved smerte, har opphørt eller tilstanden er leget. |
Mer omfattende |
30-60 |
Gjenta infusjonene hver 12.-24. time i 3-4 dager eller lenger, til smerte og akutt funksjonsnedsettelse har opphørt. |
Livstruende blødninger |
60-100 |
Gjenta infusjonene hver 8.-24. time til faren er over. |
Kirurgi |
|
|
Mindre inngrep inkl. |
30-60 |
Infusjon hver 24. time i minst 1 døgn, til tilstanden er leget. |
Større inngrep |
80-100 (pre- og |
Gjenta infusjonene hver 8.-24. time inntil tilstrekkelig sårtilheling. Deretter behandling i minst 7 dager til for å opprettholde en FVIII-aktivitet på 30-60% (30-60 IE/dl). |
Spesielle pasientgrupper
- Barn: Dosering ved von Willebrands sykdom baseres på kroppsvekt, og generelt kan retningslinjer som for voksne benyttes. Doseringshyppighet skal tilpasses kliniske effekt i hvert enkelt tilfelle. Data fra kliniske studier vedrørende dosering ved hemofili A hos barn foreligger ikke.
Tilberedning/Håndtering Se pakningsvedlegg. Skal ikke blandes med andre legemidler eller oppløsningsvæsker.
Administrering Etter rekonstituering, langsom i.v. infusjon med en hastighet som er behagelig for pasienten. Injeksjons-/infusjonshastigheten bør ikke overskride 4 ml/minutt. Observer pasienten for ev. umiddelbare reaksjoner. Ved reaksjon som kan være relatert til administreringen, skal tilførselshastigheten reduseres eller infusjonen avbrytes, avhengig av pasientens tilstand. Ved større mengder kan administrering gjøres ved infusjon og tilberedt oppløsning fra flere hetteglass kan da overføres til en passende infusjonspose eller infusjonspumpe.
Forsiktighetsregler
Allergiske reaksjoner kan forekomme. Ved symptomer på overfølsomhet, skal pasienten instrueres til å avbryte behandlingen umiddelbart og kontakte lege. Pasienten skal informeres om tidlige tegn på overfølsomhetsreaksjoner som elveblest, generell urtikaria, følelse av trykk i brystet, hvesing, lavt blodtrykk og anafylaksi. Sjokk skal behandles i samsvar med gjeldende retningslinjer. 250 IE/600 IE inneh. <23 mg natrium pr. hetteglass, og er så godt som natriumfritt. 500 IE/1200 IE og 1000 IE/2400 IE inneh. hhv. 26 mg og 52,5 mg natrium pr. hetteglass, tilsv. hhv. 1,3% og 2,6% av WHOs maks. daglige inntak av natrium på 2 g for en voksen. Von Willebrands sykdom: Risiko for dannelse av tromboser inkl. lungeembolisme, særlig ved kjente kliniske eller laboratoriemessige risikofaktorer (f.eks. i perioperativ periode uten tromboseprofylakse, langvarig sengeleie, kraftig overvekt, overdose, cancer). Pasienter med risiko må derfor overvåkes for tidlige tegn på trombose. Profylakse mot venetrombose bør iverksettes i samsvar med gjeldende anbefalinger. Langtidsbehandling kan føre til voldsom økning av FVIII:C. Plasmanivået av FVIII:C bør følges for å unngå for høye plasmakonsentrasjoner over lengre tid, da dette kan øke risikoen for tromboser. Antitrombotiske forholdsregler bør vurderes. Pasienter med VWD, særlig type 3, kan utvikle nøytraliserende antistoffer (inhibitorer) mot VWF. Hvis forventet VWF:RCo-plasmaaktivitet ikke nås, eller hvis blødningen ikke kan kontrolleres med normale doser, bør det testes for VWF-inhibitorer. Ved høye inhibitornivåer kan VWF-behandlingen være mindre effektiv, og andre behandlingsalternativer bør vurderes. Hemofili A: Dannelse av nøytraliserende antistoffer mot FVIII er en kjent komplikasjon. Inhibitorene er vanligvis IgG-immunglobuliner rettet mot FVIIIs prokoagulasjonsaktivitet kvantifisert i Bethesdaenheter (BE)/ml plasma ved bruk av den modifiserte analysen. Risiko for inhibitorutvikling korrelerer med sykdommens alvorlighet samt eksponeringen for FVIII, med størst risiko innen de første 50 eksponeringsdagene. Risikoen vedvarer imidlertid gjennom hele livet selv om den er uvanlig. Klinisk relevans av inhibitorutvikling avhenger av inhibitorens titer. Inhibitorer med lav titer utgjør en mindre risiko for utilstrekkelig klinisk respons enn inhibitorer med høy titer. Generelt bør alle pasienter overvåkes nøye for inhibitorutvikling mht. hensiktsmessige kliniske observasjoner og laboratorietester. Hvis forventet FVIII-aktivitet i plasma ikke oppnås, eller hvis blødningen ikke kontrolleres med passende dose, skal det testes for FVIII-inhibitor. Ved høye inhibitornivåer er det mulig at FVIII-behandling ikke har effekt, og andre terapeutiske muligheter må vurderes. Behandling av slike pasienter skal ledes av lege med erfaring i behandling av hemofili og FVIII-inhibitorer. Kardiovaskulære hendelser: Hos pasienter med eksisterende kardiovaskulære risikofaktorer kan substitusjonsbehandling med FVIII øke den kardiovaskulære risikoen. Kateterrelaterte komplikasjoner: Om et sentralt venekateter (CVC/CVAD) kreves, skal risikoen for CVAD-relaterte komplikasjoner inkl. lokale infeksjoner, bakteriemi og trombose på kateterstedet, tas i betraktning. Virussikkerhet: Standardtiltak for å hindre smitteoverføring omfatter valg av blodgivere, testing av hver tapping og hver plasmapool for spesifikke infeksjonsmarkører, samt bruk av effektive metoder som inaktiverer/eliminerer virus i produksjonsprosessen. Til tross for dette kan faren for overføring av smittestoffer ikke helt utelukkes. Dette gjelder også ukjente virus og andre patogener. Tiltakene forventes å være effektive for kappekledde virus som hiv, HCV og HBV og det ikke-kappekledde viruset HAV. Tiltakene kan være av begrenset verdi mot ikke-kappekledde virus som B19. Parvovirus B19-infeksjon kan være alvorlig for gravide (føtal infeksjon) og ved immunsvikt eller forhøyet produksjon av røde blodlegemer (f.eks. hemolytisk anemi). Ved regelmessig/gjentatt bruk anbefales egnet vaksinering (hepatitt A og B).Graviditet, amming og fertilitet
Reproduksjonsstudier hos dyr er ikke utført. Erfaring mangler. Skal bare brukes under graviditet og amming hvis helt nødvendig. Det må tas i betraktning at fødsel medfører økt blødningsrisiko.Bivirkninger
Frekvensintervaller: Svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000) og ukjent frekvens.
Overdosering/Forgiftning
Ingen rapporterte tilfeller. Tromboser kan ikke utelukkes ved meget høye doser.Egenskaper og miljø
VirkningsmekanismeVon Willebrands faktor (VWF): Virker på samme måte som endogen VWF. I tillegg fungerer VWF som beskyttende protein for FVIII, og som mediator for blodplateadhesjon til steder med karskade. VWF har en ledende rolle i trombocyttaggregasjonen. Ved VWF-mangel korrigeres hemostatiske avvik på 2 måter: VWF gjenoppretter plateadhesjonen til det vaskulære subendotelet på stedet med karskade (fordi den binder seg til det vaskulære subendotelet og trombocyttmembranen), og gir primær hemostase i form av forkortet blødningstid. Denne effekten opptrer straks og skyldes det høye innholdet av høymolekylære VWF-multimerer. VWF gir forsinket korreksjon av samtidig FVIII-mangel. Ved i.v. tilførsel bindes VWF til endogent FVIII, og ved å stabilisere denne faktoren, unngås rask degradering. Administrering av ren VWF (VWF-preparat med lavt FVIII-innhold) normaliserer FVIII:C-nivået som en sekundær effekt etter 1. infusjon. Administrering av et VWF-preparat som inneholder FVIII:C, gjenoppretter derimot FVIII:C umiddelbart til normalt nivå etter 1. infusjon. FVIII: Virker på samme måte som endogen FVIII. FVIII/VWF-komplekset består av 2 molekyler med ulike fysiologiske funksjoner. Ved infusjon til pasient med hemofili, bindes FVIII til von Willebrands faktor i pasientens blodomløp. Aktivert faktor VIII fungerer som kofaktor for aktivert faktor IX som igjen akselererer aktiveringen av faktor X. Aktivert faktor X omdanner protrombin til trombin. Deretter omdanner trombin fibrinogen til fibrin og det dannes et koagel. Merk at årlig blødningsrate (ABR) ikke kan sammenlignes mellom ulike faktorkonsentrater og ulike kliniske studier.
HalveringstidVWF:RCo: 2-kompartmentmodell: Initial t1/2 1,47 timer (0,28-13,86 timer) og terminal t1/2 9,9 timer (2,8-51,1 timer). In vivo-utbytte av VWF:RCo-aktiviteten: 1,9 IE/dl pr. IE/kg (0,6-4,5). AUC 1664 IE/dl×time (142-3846). MRT (median residence time) 13,7 timer (3-44,6). Clearance 4,81 ml/kg/time (2,08-53). Maks. plasmanivå av VWF nås ca. 50 minutter etter injeksjon og maks. plasmanivå av FVIII nås etter 1-1,5 timer. FVIII: Etter i.v. injeksjon øker faktor VIII-aktiviteten (FVIII:C) raskt, deretter faller aktiviteten først raskt, deretter langsommere. T1/2: 12,6 timer (5-27,7). FVIII in vivo-utbytte 1,73 IE/dl pr. IE/kg (0,5-4,13). MRT (median residence time) 19 timer (14,8-40). AUC 36,1% × time pr. IE/kg (14,8-72,4). Clearance er 2,8 ml/kg/time (1,4-6,7).
Pakninger, priser og refusjon
Haemate, PULVER OG VÆSKE TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:
SPC (preparatomtale)
Haemate PULVER OG VÆSKE TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 250 IE/600 IE |
Haemate PULVER OG VÆSKE TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 500 IE/1200 IE |
Haemate PULVER OG VÆSKE TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1000 IE/2400 IE |
Basert på SPC godkjent av DMP/EMA:
16.10.2023
Sist endret: 28.06.2022
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)