Furix

Furix Retard

Takeda

Slyngediuretikum.

ATC-nr.: C03C A01

  

  Furosemid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03C A01
Furosemid
 
PNEC: 142 μg/liter
Salgsvekt: 829,03306 kg
Miljørisiko: Bruk av furosemid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Furosemid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Furosemid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 13.09.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE 20 mg/2 ml (10 mg/ml): Furix: 1 ml inneh.: Furosemid 10 mg, natriumklorid 8 mg, natrumhydroksid 1,2 mg, vann til injeksjonsvæsker. pH ca. 9. 1 ampulle inneholder 2 ml.


INJEKSJONSVÆSKE 250 mg/25 ml (10 mg/ml): Furix: 1 ml inneh.: Furosemid 10 mg, natriumklorid 8 mg, natriumhydroksid 1,2 mg, vann til injeksjonsvæsker. pH ca. 9. 1 ampulle inneholder 25 ml.


TABLETTER 20 mg og 40 mg: Furix: Hver tablett inneh.: Furosemid 20 mg, resp. 40 mg, laktose, hjelpestoffer.


TABLETTER 500 mg: Furix: Hver tablett inneh.: Furosemid 500 mg, hjelpestoffer.


DEPOTKAPSLER 30 mg og 60 mg: Furix Retard: Hver depotkapsel inneh.: Furosemid 30 mg, resp. 60 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Erytrosin (E 127), indigokarmin (E 132), jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Furix injeksjonsvæske 20 mg/2 ml (10 mg/ml, 2 ml ampuller), tabletter 20 mg og 40 mg: Alle former for ødemer, også ved sterkt nedsatt nyrefunksjon. Forsert diurese ved intoksikasjoner. Hypertensjon hvor tiazider er uegnet, som ved sterkt nedsatt nyrefunksjon eller diabetes. Forsøksvis hvor andre diuretika ikke har gitt effekt. Barn: Hovedindikasjon er hjertesvikt. For øvrig er indikasjonsområdet som angitt ovenfor. Furix injeksjonsvæske 250 mg/25 ml (10 mg/ml, 25 ml ampuller) og tabletter 500 mg: Sterkt nedsatt nyrefunksjon (glomerulusfiltrasjon <20 ml/minutt): Akutt og kronisk nyresvikt, nefrotisk syndrom. Kronisk lungeødem, refraktære ødemer ved hjertesvikt. Ved kronisk nyresvikt kan preparatet anvendes i differensialdiagnoser mellom funksjonell og organisk betinget oligoanuri. Furix Retard depotkapsler: Vedlikeholdsbehandling ved hjertesvikt eller ved ødemer av annen årsak. Mild til moderat hypertensjon med hjertesvikt hvor annen ødemterapi ikke er egnet, f.eks. ved nedsatt nyrefunksjon eller ved nedsatt glukosetoleranse/diabetes. Hypertensjon hvor tiazider er kontraindisert.

Dosering

Individuell etter pasientens behov og respons. Ved omstilling fra furosemid i tablettform til depotkapsler, kreves en større dose furosemid. 1 depotkapsel Furix Retard 60 mg gir samme diurese som 1 tablett Furix 40 mg.
Tabletter 20 mg og 40 mg: Voksne: 20-160 mg daglig fordelt på 1-3 doser. Ødem: 20-40 mg, helst om morgenen, er ofte tilstrekkelig. Iblant kreves høyere doser (80-160 mg), helst fordelt på 2-3 enkeltdoser. Etter at ødemet er eliminert er det ofte tilstrekkelig med 20 mg. Premenstruell tensjon: 20-80 mg 5-7 dager premenstruelt samt 1. menstruasjonsdag. Hypertensjon: 40-80 mg initialt. Vedlikeholdsbehandling: 20-80 mg daglig. Barn: Veiledende dose: 1-3 mg/kg/døgn.
Depotkapsler: Ødem: 60 mg pr. dag initialt. Kan ev. senere justeres ned til 30 mg som vedlikeholdsdose. Hypertensjon: Vanlig startdose er 30 mg/dag, gitt som engangsdose om morgenen. Kan ev. økes etter noen ukers behandling. Ved dosering >120 mg pr. døgn bør tabletter overveies.
Injeksjonsvæske 20 mg/2 ml (10 mg/ml, 2 ml ampuller): Anvendes ved behov for hurtig effekt eller når peroral behandling er ugjennomførlig. Voksne: Initialt 20-40 mg (2-4 ml) langsomt i.m. eller i.v. (5 mg/minutt). Kan gjentas hver 2.-3. time etter behov, hver gang økende med 20 mg. Akutt lungeødem: 40 mg (4 ml) i.v. Gjentas om nødvendig etter 20 minutter. Barn: Vedlikeholdsdose: 0,4-0,6 mg/kg i.v. eller i.m.
Injeksjonsvæske 250 mg/25 ml (10 mg/ml, 25 ml ampuller): Brukes ved høydosebehandling og anvendes ved behov for hurtig effekt eller når peroral behandling er ugjennomførlig. Gis i.v., initialt 250 mg (25 ml) i minst 250 ml egnet infusjonsvæske, ev. økende til 1 g furosemid pr. døgn i 1000 ml egnet infusjonsvæske. Infusjonshastigheten bør ikke overstige 4 mg/minutt (80-90 dråper etter fortynning til 1 mg/ml). Raskere infusjon har i enkelte tilfeller medført reversibel hørselsnedsettelse.
Tabletter 500 mg: Brukes ved høydosebehandling. Behandlingen bør være instituert av sykehus eller spesialist i indremedisin. Dosen individualiseres og avpasses etter den kliniske tilstand. Voksne: Initialt 250 mg (1/2 tablett) ev. økning med 250 mg (1/2 tablett) hver 4.-6. time inntil ønsket effekt. Maks. døgndose 2 g. Dersom utilstrekkelig effekt, vurderes overgang til i.v. infusjon. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått og bruk anbefales derfor ikke.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæsken er alkalisk og uforlikelig med sure oppløsninger med stor bufferkapasitet eller legemidler som ikke tåler alkalisk miljø. Injeksjonsvæske 250 mg/25 ml (10 mg/ml, 25 ml ampuller): 25 ml ampuller til infusjon ved høydosebehandling blandes ut i egnet infusjonsvæske, se ovenfor.
Administrering: Tabletter: Ved dagsdose tas denne helst om morgenen. Tablettene bør unngås å tas rett før sengetid pga. urindrivende effekt inntrer hurtig. Dosering i forbindelse med måltid kan forsinke absorpsjonshastigheten. Tabletter 20 mg: Kan knuses. Kan deles (delestrek). Tabletter 40 mg: Kan knuses. Kan deles (delestrek). Tabletter 500 mg: Kan knuses. Kan deles (delekors). Depotkapsler: Dagsdosen tas helst om morgenen. Depotkapslene bør unngås å tas rett før sengetid pga. urindrivende effekt inntrer hurtig. Dosering i forbindelse med måltid kan forsinke absorpsjonshastigheten. Depotkapslene svelges hele med et 1/2 glass væske. Depotkapslene kan åpnes, men innholdet må ikke knuses eller tygges. Injeksjonsvæske 20 mg/2 ml (10 mg/ml): Ampuller med 2 ml injeksjonsvæske gis langsomt i.m. eller i.v. (5 mg/minutt), avhengig av indikasjon, se ovenfor. Injeksjonsvæske 250 mg/25 ml (10 mg/ml): Ampuller med 25 ml injeksjonsvæske brukes ved høydosebehandling og gis som i.v. infusjon. Infusjonshastigheten bør ikke overstige 4 mg/minutt (80-90 dråper etter fortynning til 1 mg/ml), se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Alle legemiddelformer og -styrker: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Truende eller manifest leversvikt og leverkoma. Anuri som ikke har respondert på furosemid, bumetanid eller torasemid. Dehydrering eller hypovolemi. Allergi mot sulfonamider. Alvorlig hypokalemi. Alvorlig hyponatremi. Ved prekomatøse eller komatøse tilstander assosiert med hepatisk encefalopati. Amming. Hypertensjon under graviditet. Ved høydosebehandling (kun tabletter 500 mg og injeksjonsvæske 250 mg/25 ml (10 mg/ml, 25 ml ampuller)): Nyresvikt med oliguri pga. nyre- og levertoksiske substanser.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet må utvises hos pasienter med stor risiko for elektrolyttforstyrrelser eller ved hypovolemi. Grundig monitorering er nødvendig ved hepatorenalt syndrom eller hypoproteinemi. Ved hypoproteinemi er forsiktig dosetitrering nødvendig. Nyrefunksjonen må monitoreres og renal ultralyd utføres hos premature spedbarn. Forsiktighet bør utvises hos eldre, ved samtidig bruk av legemidler som forårsaker hypotensjon og hos pasienter med økt risiko for hypotensjon, da symptomatisk hypotensjon som fører til svimmelhet, besvimelse eller tap av bevissthet kan forekomme. Serumkalium måles før behandlingen og kontrolleres regelmessig, særlig ved høy dose. Hypokalemi sees særlig hos eldre med hjertesvikt, nedsatt leverfunksjon og ensidig ernæring. Vær spesielt oppmerksom på hypokalemi hos digitaliserte pasienter. Regelmessig måling av serumkalium, -natrium og kreatinin anbefales, spesielt ved høy risiko for elektrolyttforstyrrelser eller ved betydelig væsketap. Forstyrrelser i væskebalanse, elektrolytter eller syre-basebalansen må korrigeres. Forsiktighet må utvises ved diabetes mellitus og urinsyregikt pga. disse kan forverres under behandling. Hos pasienter disponert for urinsyregikt må urinsyrekonsentrasjonen i serum kontrolleres. Pasienter på adekvat diuretikabehandling skal ikke stå på streng saltfattig kost da behandlingen kan gi hyponatremi. Urinmengden skal kontrolleres. Pasienter med partiell obstruksjon av urinstrømmen krever nøye overvåkning, spesielt i begynnelsen av behandlingen. Systemisk lupus erythematosus kan forverres eller aktiveres. Kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, med mulig nedsatt reaksjonsevne.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C03C A01
Kan forsterke ototoksisiteten av aminoglykosider og andre ototoksiske legemidler. Pga. faren for irreversibel skade, må disse legemidlene bare gis samtidig på streng indikasjon. Høye doser av visse cefalosporiner og furosemid kan gi økt nefrotoksisk effekt og nedsatt nyrefunksjon. Samtidig bruk av kloralhydrat anbefales ikke. Samtidig bruk av cisplatin kan forsterke nefrotoksisk og ototoksisk effekt. Sukralfat reduserer opptaket av furosemid, legemidlene må derfor ikke tas med <2 timers mellomrom. Furosemid reduserer utskillelsen av litium og kan øke risiko for kardiotoksiske og nevrotoksiske effekter av litium og serumlitium må kontrolleres regelmessig. NSAID kan redusere den diuretiske effekten av furosemid og gi akutt nyresvikt hos dehydrerte eller hypovolemiske pasienter. Salisylattoksisitet kan øke. Fenytoin kan redusere effekten av furosemid. Ved samtidig bruk av karbamazepin er det sett tilfeller av hyponatremi. Ved oppstart eller doseøkning med ACE-hemmer og angiotensin II-reseptorantagonister kan alvorlig hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon, inkl. nyresvikt, oppstå. Furosemid bør da enten midlertidig seponeres eller furosemiddosen reduseres 3 dager før behandling med ACE-hemmer eller angiotensin II-reseptorantagonister påbegynnes/dosen økes. Legemidler som gjennomgår tubulær sekresjon kan redusere effekten av furosemid. Motsatt kan furosemid redusere renal eliminasjon av disse legemidlene. Pasienter med høy risiko for røntgenkontrastnefropati som får furosemid har høyere insidens av nedsatt renal funksjon etter å ha fått røntgenkontrast enn høyrisikopasienter som bare får i.v. væsketilførsel før de får røntgenkontrast. Samtidig bruk av ciklosporin gir økt risiko for giktartritt. Kortikosteroider, karbenoksolon, lakris og avføringsmidler øker risikoen for hypokalemi. Elektrolyttforstyrrelser kan øke toksisiteten av f.eks. digitalis eller legemidler som forlenger QT-intervallet. Kraftigere blodtrykksfall kan ventes når antihypertensiver, diuretika eller andre legemidler med blodtrykkssenkende potensial gis samtidig med furosemid. Effekten av antidiabetika og blodtrykksøkende sympatomimetika kan reduseres. Effekten av kurarelignende muskelavslappende legemidler eller teofyllin kan øke. Ved kombinasjon med risperidon hos eldre, demente pasienter, skal forsiktighet utvises og nytte/risiko vurderes før risperidon gis, pga. økt mortalitet hos disse pasientene. Høye doser furosemid kan hemme binding av thyreoideahormoner til transportproteiner og dermed initialt føre til en forbigående økning av frie thyreoideahormoner, etterfulgt av en generell nedgang i totalt thyreoideahormon. Nivået av thyreoideahormoner bør kontrolleres.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert ved preeklampsi. Farmakodynamiske effekter som elektrolyttforstyrrelser, redusert plasmavolum og neonatal trombocytopeni kan være skadelig for fosteret. Behandling av gravide må bare skje på streng indikasjon og krever overvåkning av fosterets vekst.
Amming: Kontraindisert pga. furosemid skilles ut i morsmelk og kan hemme laktasjonen, og barn som ammes kan påvirkes ved terapeutiske doser.
Furosemid

Bivirkninger

Ca. 95% av bivirkningene er doseavhengige og de fleste inntreffer ved behandling med høye doser. Vanligst er elektrolyttforstyrrelser (ca. 5%), hovedsakelig hos pasienter med nedsatt leverfunksjon samt ved høye doser til pasienter med nyreinsuffisiens. Svært vanlige (≥1/10): Stoffskifte/ernæring: Elektrolyttforstyrrelser, dehydrering, hypovolemi. Undersøkelser: Økt serumnivå av triglyserider og kreatinin. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Hemokonsentrasjon. Nevrologiske: Hepatisk encefalopati hos pasienter med hepatocellulær svikt. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hyponatremi, hypokloremi, urinsyreretensjon med økt risiko for urinsyregikt. Undersøkelser: Økt serumkolesterol. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme. Øre: Døvhet (i enkelte tilfeller irreversibel), reversibel nedsatt hørsel ved høye plasmakonsentrasjoner. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, eosinofili. Gastrointestinale: Diaré, brekninger. Hjerte/kar: Vaskulitt. Hud: Kløe, bulløs pemfigoid, urticaria, erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt, purpura, fotosensibilisering. Immunsystemet: Allergiske reaksjoner, alvorlige anafylaktiske eller anafylaktoide reaksjoner. Nevrologiske: Parestesi. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Øre: Tinnitus. Øvrige: Feber. Svært sjeldne (<10 000), ukjent: Blod/lymfe: Aplastisk anemi, hemolytisk anemi, agranulocytose. Gastrointestinale: Akutt pankreatitt. Hjerte/kar: Trombosetendens. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, akutt generalisert eksantematøs pustulose, legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), andre typer utslett og bulløse skader, lichenoide reaksjoner. Immunsystemet: Forverring eller aktivering av systemisk lupus erythematosus. Lever/galle: Intrahepatisk kolestase, økning av leverenzymer. Medfødte og genetiske sykdommer: Økt risiko for vedvarende patent ductus arteriosus (dersom gitt til premature spedbarn i løpet av 1. leveuke). Nevrologiske: Svimmelhet, besvimelse eller tap av bevissthet, hodepine. Nyre/urinveier: Akutt urinretensjon hos pasienter med partiell obstruksjon av urinstrømmen, nefrokalsinose/nefrolitiasis hos premature spedbarn, nyresvikt. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk alkalose, Pseudo-Bartters syndrom ved feilbruk og/eller langvarig bruk av furosemid, hypomagnesemi, hypokalsemi. Undersøkelser: Økt serumurea.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Skyldes væske- og elektrolyttforstyrrelser: Hypovolemi, dehydrering, hemokonsentrasjon, hjertearytmier, alvorlig hypotensjon, akutt nyresvikt, trombose, delirium, paralysis flaccidus, apati og forvirring. Ved overdosering hos barn: Endret mental tilstand, hodepine, hypertoni, muskelsvakhet og kramper.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C03C A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer reabsorpsjonen av natrium i hele nefronet, men hovedsakelig i oppadstigende del av Henles slynge. Også utskillelsen av kalium, kalsium og magnesium øker. Kortvarig, raskt innsettende, doseavhengig, antihypertensiv effekt. Nedsetter ikke nyregjennomblødningen. Diuretisk virkning også ved sterkt nedsatt glomerulusfiltrasjon. Leverskade nedsetter ikke effekten.
Absorpsjon: God. Ved uttalt ødem synes absorpsjonen i mage-tarmkanalen å nedsettes noe. Depotkapslene inneholder furosemidgranulat overtrukket med et magesaftresistent lag. Gradvis utløsning av aktiv substans reduserer toppene i plasmakonsentrasjonene. Sammenlignet med tabletter forlenges absorpsjonsfasen og en jevnere effekt oppnås.
Proteinbinding: Normalt høy, 95-99%, ved nedsatt nyrefunksjon noe lavere.
Halveringstid: Normalt ca. 1 time. Hos nyreinsuffisiente kan den være 3-5 ganger forlenget, i enkelte tilfeller opptil 24 timer. Virkningstid: Den antihypertensive effekten varer lenger enn den diuretiske. Injeksjonsvæske: Diuretisk virkning inntrer i løpet av få minutter og varer ca. 2 timer. Tabletter: Diuretisk virkning inntrer etter 1/2-1 time og varer 4-6 timer. Depotkapsler: Diuresen starter vanligvis 2-3 timer etter inntak og varer i ca. 12 timer.
Metabolisme: Metaboliseres kun i liten grad.
Utskillelse: Ca. 2/3 utskilles i urin, resten i feces. Eliminasjonen avsluttes innen et døgn.

Sist endret: 03.08.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

27.06.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Furix, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/2 ml (10 mg/ml)10 × 5 × 2 ml (amp.)
122887
Blå resept
-
559,70CSPC_ICON

Furix, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 mg/25 ml (10 mg/ml)10 × 5 × 25 ml (amp.)
541961
Blå resept
-
2653,50CSPC_ICON

Furix, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg100 stk. (boks)
029454
Blå resept
Byttegruppe
76,10CSPC_ICON
40 mg100 stk. (boks)
122754
Blå resept
Byttegruppe
76,10CSPC_ICON

Furix, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg100 stk. (boks)
122853
Blå resept
Byttegruppe
412,20CSPC_ICON

Furix Retard, DEPOTKAPSLER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
30 mg100 stk. (boks)
573030
Blå resept
Byttegruppe
145,90CSPC_ICON
60 mg100 stk. (boks)
573055
Blå resept
Byttegruppe
176,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

bulløs pemfigoid: Sykdom med blemmedannelse i huden.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatisk encefalopati (leverencefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefrolitiasis (nyrestein, urolitiasis, nefrolitt): Nyrestein (urolithiasis) er sten som dannes i urinen, og som kan sette seg fast i nyre eller urinleder. Stenene kan bestå av krystaller (50-95%) og av organisk materiale (5-50%). Vanligste årsakene til nyresten er høy utskillelse av kalsium (kalk) eller lav utskillelse av sitrat i urinen.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.