Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A B02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER 100 mg: Hver tablett inneh.: Fenytoin 100 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Generaliserte tonisk-kloniske epileptiske anfall (grand mal) og partielle epileptiske anfall. Er ikke effektivt ved absensepilepsi (petit mal).

Dosering

Individuelt.
Voksne: Terapeutisk område vanligvis 40-80 µmol/liter og påkrevet dose 4-5 mg/kg kroppsvekt (tilsv. 200-500 mg daglig).
Barn: Vanligvis 5-8 mg/kg kroppsvekt daglig.
Behandlingsovervåkning: Styres av klinisk respons og påvisning av plasmakonsentrasjon. Blodprøvene bør ikke tas før likevektskonsentrasjonen i plasma er nådd etter 2-4 uker. Deretter kan ev. doseendringer foretas med små trinn. Ved hver doseøkning skal det tas hensyn til doseavhengig kinetikk. Ny plasmaprøve bør ikke tas før 10-14 dager etter doseendring. Likevektskonsentrasjonen må bekreftes av 2 prøver, tatt med ca. 1 måneds mellomrom (spesielt ved høyere konsentrasjoner). Optimal plasmakonsentrasjon varierer mellom personer, muligens også hos samme person ved ulike tidspunkt.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Sakte over 3-12 måneder.
Administrering: Det er hensiktsmessig å gi daglig dose i 2 oppdelte doser. Behandling bør fortsette lenge etter at tilfredsstillende anfallskontroll er oppnådd. Kvalme og oppkast kan reduseres ved samtidig inntak av mat. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Akutt intermittent porfyri.

Forsiktighetsregler

Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Forsiktighet utvises. Nedsatt leverfunksjon som oppstår under behandlingen kan være forbigående, men fatale tilfeller er rapportert. Ved akutt leverskade avbrytes behandlingen umiddelbart og skal ikke gjenopptas. Hypersensitivitetssyndrom: Oppstår vanligvis i løpet av de 2 første behandlingsmånedene. Kombinasjonen av fenytoin, kranial strålebehandling og gradvis seponering av kortikosteroider kan indusere livstruende dermatologiske komplikasjoner, særlig Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN). Pasienten bør informeres om tegn/symptomer på hudreaksjoner og overvåkes nøye for disse. Ved symptomer/tegn på SJS eller TEN bør behandlingen avbrytes. Risiko for SJS og TEN er høyest de første behandlingsukene. Tidlig diagnose og øyeblikkelig seponering gir best resultat mht. forebygging av progresjon av SJS eller TEN. Tidlig seponering forbedrer vanligvis prognosen. Ved utviklet SJS eller TEN, må fenytoin aldri startes opp igjen på noe tidspunkt. Epileptiske anfall: Kan påskynde eller forverre absensanfall og myokloniske anfall. Rask seponering kan gi risiko for økt antall anfall eller status epilepticus. Gingival hyperplasi: Bruk av fluortannkrem 2 ganger daglig reduserer risikoen. Selvmordstanker/selvmordsrelatert atferd: En liten økning i risiko for selvmordstanker/selvmordsrelatert atferd er vist. Tegn på selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd bør derfor overvåkes, og nødvendig behandling bør vurderes. Pasienter/pårørende bør rådes til å søke medisinsk hjelp ved slike tegn. Etnisitet: HLA-B*1502 kan være forbundet med økt risiko for SJS hos personer med thailandsk eller han-kinesisk opprinnelse. Brukes kun hvis nytte oppveier risiko i slike tilfeller. Det er utilstrekkelige opplysninger om risikoforbindelsen i andre etniske grupper. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Reaksjonsevnen kan nedsettes. Må tas i betraktning når økt oppmerksomhet er påkrevd.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A B02
Fenytoin metaboliseres via CYP2C9 og CYP2C19, og er sensitivt for metabolismehemmende interaksjoner da det er gjenstand for mettbar metabolisme. Hemming av metabolismen kan gi signifikant økt konsentrasjon av sirkulerende fenytoin og øker toksisitetsrisikoen. Fenytoin er en sterk induktor av hepatiske legemiddelmetaboliserende enzymer, og kan redusere nivåene av legemidler som metaboliseres av disse. Pga. et smalt terapeutisk vindu skal forsiktighet utvises ved kombinasjon med andre legemidler. Kontroll av plasmakonsentrasjonene for samtidige legemidler ved oppstart og seponering kan være nyttig/nødvendig, spesielt ved mistanke om interaksjoner. Kombinasjoner som bør unngås: Cimetidin øker plasmanivået av fenytoin. Kombinasjon bør unngås med mindre fenytoinkonsentrasjonen i plasma kan kontrolleres. Fenytoin kan redusere plasmakonsentrasjonen av midazolam og tikagrelor. Graviditet har forekommet under samtidig bruk av p-piller. Johannesurt (prikkperikum) kan redusere serumnivået av fenytoin. Effekten kan vedvare i minst 2 uker etter avsluttet behandling med johannesurt. Fenytoindosen må muligens justeres når johannesurt seponeres. Dosejustering og kontroll av plasmakonsentrasjonene kan være nødvendig: Plasmakonsentrasjonen av fenytoin kan fordobles ved oppstart av amiodaron. T1/2 for amiodaron er ca. 50 dager, og interaksjoner kan derfor oppstå lenge etter seponering. Redusert effekt av atrakurium er sett ved kronisk bruk av fenytoin. Ved oppstart av bleomycin er utvikling av subterapeutisk plasmakonsentrasjon av fenytoin rapportert i 1 tilfelle. Kapecitabin og fluorouracil kan øke plasmakonsentrasjonen av fenytoin og gi symptomer på fenytoinintoksikasjon. Plasmanivået av ciklosporin kan reduseres ved samtidig bruk. Redusert effekt av cistrakurium er sett ved kronisk bruk av fenytoin. Redusert plasmanivå av fenytoin er sett ved kombinasjonsbehandling med cisplastin/karmustin, cisplatin/adriamycin og cisplatin/bleomycin. Fenytoin induserer metabolismen av deksametason og gjør deksametasontesten upålitelig. Fenytoinmetabolismen blir også indusert av deksametason og gir redusert plasmanivå. Disulfiram hemmer fenytoinmetabolismen og gir økt plasmanivå. Plasmakonsentrasjon av fenytoin må overvåkes ved samtidig bruk. Langtidsbehandling med fenytoin forkorter t1/2 til doksysyklin i plasma, og terapeutisk konsentrasjon av doksysyklin opprettholdes dermed ikke i 24 timer. I slike tilfeller bør doksysyklin gis 2 ganger daglig. Fenytoin induserer metabolismen av felbamat, og felbamat øker fenytoinkonsentrasjonen i plasma på en doseavhengig måte. Fenytoin induserer metabolismen av felodipin og gir redusert plasmakonsentrasjon. Flukonazol kan hemme fenytoinmetabolismen og gi økt plasmanivå. Kontroll av plasmakonsentrasjon av fenytoin og reduksjon av fenytoindosen anbefales ved behov. En rapport antyder at fluvoksamin kan hemme fenytoinmetabolismen og føre til intoksikasjon. 1 tilfelle antyder at folsyre kan stimulere fenytoinmetabolismen og gi redusert plasmakonsentrasjon. Fenytoin induserer metabolismen av hydrokortison og gir redusert effekt. Fenytoinmetabolismen kan hemmes hos pasienter med langsom acetylering av isoniazid. Fenytoin induserer metabolismen av itrakonazol og gir svært redusert plasmakonsentrasjon og risiko for uteblivende effekt. Karbamazepin og fenytoin kan indusere hverandres metabolisme. Klaritromycin induserer fenytoinmetabolismen og gir økt plasmakonsentrasjon. Kloramfenikol potenserer effekten av fenytoin ved å hemme dets metabolisme. Fenytoin ser ut til å forlenge halveringstiden for kloramfenikol med risiko for toksiske konsentrasjoner. Ved vedlikeholdsbehandling med metadon kan samtidig fenytoinbehandling indusere metadonmetabolismen og gi redusert plasmanivå av metadon og muligens abstinenssymptomer. Bestemmelse av metadonkonsentrasjonen i plasma anbefales før doseøkning. Fenobarbital, fenytoin og karbamazepin kan både enkeltvis og i kombinasjon indusere metabolismen av prednisolon/metylprednisolon og gi økt doseringsbehov. Ved samtidig mianserinbehandling reduseres plasmakonsentrasjonen av mianserin betydelig. Redusert effekt av mivakurium etter kronisk bruk av fenytoin er sett. Hos pasienter som behandles med fenytoin blir AUC etter 60 mg nimodipin redusert 7-dobbelt. Doseøkning kan være nødvendig for å oppnå klinisk effekt. Oral clearance av ondansetron økes 4-5 ganger hos pasienter som behandles med fenytoin, og gir svært redusert doseringsbehov. Okskarbazepin øker plasmakonsentrasjonen av fenytoin med opptil 40%. Fenytoin induserer okskarbazepinmetabolismen, og plasmakonsentrasjonen av okskarbazepins aktive metabolitt reduseres med ca. 30%. Plasmanivåene av begge legemidlene bør overvåkes. Kronisk behandling med fenytoin gir redusert effekt av visse ikke-polariserende muskelavslappende midler (inkl. pankuronium og vekuronium). Rifampicin induserer fenytoinmetabolismen og gir redusert plasmakonsentrasjon. Bestemmelse av plasmakonsentrasjonen av fenytoin anbefales. Trimetoprim (inkl. i kombinasjon med sulfadizin eller sulfametoksazol) hemmer fenytoinmetabolismen og gir økt effekt. Plasmakonsentrasjonen av fenytoin bør kontrolleres. Fenytoin øker metabolsk clearance av teofyllin og gir redusert plasmanivå. Teofyllin kan muligens øke metabolsk clearance av fenytoin. Plasmanivået av teofyllin bør derfor overvåkes. Igangsetting av tiklodipin hos pasienter som behandles med fenytoin kan føre til stigning i plasmakonsentrasjonen av fenytoin og gi bivirkninger. Plasmakonsentrasjonen av fenytoin bør overvåkes og dosen tilpasses deretter. Plasmakonsentrasjonen av topiramat reduseres ved samtidig fenytoinbehandling. Dosejustering av topiramat kan bli nødvendig. Natriumvalproat reduserer bindingen av fenytoin til plasmaalbumin. Totalnivået av fenytoin faller, men fri konsentrasjon endres ikke med mindre fenytoinmetabolismen samtidig hemmes av valproat. Dette er signifikant i vurderingen av konsentrasjonsverdien, og tilgang til fastsettelser av fritt fenytoin i plasma kan være fordelaktig. Fenytoindoseringen behøver vanligvis ikke å endres når valproat igangsettes. Fenytoin synes å kunne øke effekten av warfarin. Interaksjoner hvor klinisk signifikans ikke er fastlagt: Acetazolamid, valaciklovir, aciklovir, busulfan, diazoksid, digoksin, diltiazem, disopyramid, esomeprazol, etoposid, etosuksimid, fluoksetin, karboplatin, kinidin, klozapin, lamotrigin, meksiletin, nelfinavir, omeprazol, paroksetin, ranitidin, salisylsyrederivater, sertralin, sukralfat, tamoksifen, teniposid, verapamil, vigabatrin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Økt forekomst av misdannelser etter bruk av visse antiepileptika i 1. trimester er sett. Kombinasjonsbehandling synes å øke risikoen. Det bør tas i betraktning at svekket eller opphørt anfallsforebygging sannsynligvis er mer alvorlig. Vitamin K-tilskudd kan være nødvendig siste graviditetsmåned.
Amming: Utskilles i morsmelk, men risiko for spedbarnet er lite sannsynlig ved terapeutiske doser.
Fenytoin

Bivirkninger

Nesten alle pasienter får bivirkninger knyttet til reduksjon av våkenhet og konsentrasjonsevne. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gingival hyperplasi (sees oftere hos barn og ved dårlig tannhygiene). Hud: Eksantem, urticaria, hirsutisme. Nevrologiske: Ataksi, nystagmus, tremor, døsighet, svimmelhet. Undersøkelser: Lavt serumfolat, forhøyede transaminaser. Øye: Synsforstyrrelser. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Lymfadenopati (feber, eksantem og forstørrede lymfekjertler; oppstår vanligvis innen 4 uker etter behandlingsstart og forsvinner raskt ved seponering). Gastrointestinale: Dyspepsi, kvalme, oppkast. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, megaloblastisk anemi, trombocytopeni. Hjerte/kar: AV-blokk. Immunsystemet: Hypersensitivitetssyndrom (oppstår vanligvis de 2 første behandlingsmånedene). Lever/galle: Hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Systemisk lupus erythematosus. Psykiske: Forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, osteomalasi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hud: Alvorlige kutane bivirkninger (SCARs), SJS, TEN. Øvrige: Redusert bentetthet, osteopeni, osteoporose og frakturer er rapportert ved langtidsbehandling.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Nystagmus, ataksi, tremor, hyperrefleksi, dobbeltsyn, svimmelhet, talevansker, uro, eksitasjon, forvirring, hallusinasjoner, ansiktsrødme, noen ganger kvalme og oppkast. Symptomene forsvinner etter 4-5 dager, nystagmus senere ved seponering eller redusert terapeutisk dose. Ved massiv intoksikasjon oppstår også søvnighet, koma, mulige anfall, atetotiske bevegelser, respirasjonsdepresjon, paralyse av øyemuskler. Hyperglykemi.
Behandling: Hvis berettiget, gjentatte doser medisinsk kull, laksativer hvis nødvendig. Hypoalbuminemi øker toksisitet, gi albumintilskudd hvis nødvendig. Ved anfall: Diazepam 10-20 mg i.v. til voksne, 0,1-0,2 mg/kg til barn. Ventilatorbehandling med bred indikasjon. Ved hyperglykemi: Små insulindoser. Ved blodtrykksfall: Væske i.v., infusjon av dopamin/noradrenalin hvis berettiget. Ved bradykardi og AV-blokk: Atropin/adrenalin, pacemaker hvis berettiget. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A B02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hydantoinderivat med antikonvulsiv og svakt hypnotisk effekt. Membranstabiliserende effekt begrenser spredning av elektriske ladninger i et fokus.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet: 80-95%. Økes ved samtidig matinntak.
Proteinbinding: Ca. 90% hos voksne, noe lavere hos spedbarn.
Halveringstid: Doseavhengig. Ved lav serumkonsentrasjon: Ca. 13 timer. Ved steady state-konsentrasjon (80 µmol/liter): Ca. 46 timer.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Likevektskonsentrasjon hos voksne oppnås etter ≥2 uker. Tilfredsstillende effekt oppnås vanligvis ved 40-80 µmol/liter, men total klinisk situasjon skal tas med i vurderingen. Barn trenger høyere doser i forhold til kroppsvekt for å oppnå terapeutisk plasmakonsentrasjon.
Metabolisme: I lever via CYP2C9 og CYP2C19. 70-80% til inaktive metabolitter.
Utskillelse: Doseavhengig i terapeutisk område. <5% i uendret form via nyrene.

Sist endret: 18.08.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

26.08.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Fenantoin, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg100 stk. (plastboks)
131334
Blå resept
-
138,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fraktur (benbrudd, benfraktur, brudd, beinbrudd, beinfraktur): Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.