Diural

Diuretikum.

DRÅPER, oppløsning 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Furosemid 10 mg, sakkarinnatrium, hjelpestoffer.

Indikasjoner

Alle former for ødemer, også ved nedsatt nyrefunksjon. Forsert diurese ved intoksikasjoner. Hypertensjon hvor tiazider ikke er egnet, som ved sterkt nedsatt nyrefunksjon eller diabetes. Forsøksvis hvor andre diuretika ikke har gitt effekt. Barn: Hovedindikasjon er hjertesvikt. For øvrig er indikasjonsområdet som angitt ovenfor.

Dosering

Dosen individualiseres og avpasses etter klinisk tilstand. Dråper er beregnet for bruk i pediatri eller når flytende preparat foretrekkes.
Voksne: 20-160 mg daglig fordelt på 1-3 doser. Ødemer: 20-40 mg, fortrinnsvis om morgenen, er ofte tilstrekkelig. Iblant kreves høyere doser, 80-160 mg daglig, fortrinnsvis fordelt på 2-3 enkeltdoser. Etter at ødemene er eliminert, er det ofte tilstrekkelig med 20 mg dose. Premenstruell tensjon: 20-40 mg 5-7 dager premenstruelt, samt 1. menstruasjonsdag. Hypertensjon: 40-80 mg initialt. Vedlikeholdsbehandling 20-80 mg daglig.
Barn: Veiledende: 1-3 mg/kg pr. døgn.

Administrering: Bør tas på omtrent samme tid hver dag. For å unngå forstyrret nattesøvn pga. vannlatingsbehov tas dosen helst ikke ettermiddag/kveld. Inntak sammen med mat kan forsinke absorpsjonen.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Hypertensjon under graviditet. Truende eller manifest leversvikt og leverkoma. Anuri som ikke har respondert på furosemid, bumetanid eller torasemid. Dehydrering eller hypovolemi. Allergi mot sulfonamider.

Forsiktighetsregler

Hypotensjon: Symptomatisk hypotensjon som gir svimmelhet, besvimelse eller tap av bevissthet kan forekomme, særlig hos eldre, ved bruk av andre legemidler som kan gi hypotensjon og ved andre medisinske tilstander med risiko for hypotensjon. Pasienter med høy risiko for utvikling av elektrolyttforstyrrelser eller ved hypovolemi: Forsiktighet utvises. Serumkalium: Bør bestemmes før behandlingen startes og bør kontrolleres regelmessig, særlig ved høy dosering. Hypokalemi sees særlig hos eldre pasienter med hjertesvikt, nedsatt leverfunksjon og ensidig ernæring. En må være spesielt oppmerksom på hypokalemi hos digitaliserte pasienter. Ved diabetes mellitus og urinsyregikt: Forsiktighet utvises. Hos pasienter disponert for urinsyregikt må urinsyrekonsentrasjonen i serum kontrolleres. Kostråd: Pasienter på adekvat diuretikabehandling skal ikke stå på streng saltfattig kost. Urinmengde: Skal kontrolleres. Pasienter med partiell obstruksjon av urinstrømmen krever nøye overvåking, spesielt i begynnelsen av behandlingen. Barn: Bør gis med forsiktighet til premature og spedbarn pga. risiko for utvikling av nefrokalsinose. Nyrefunksjonen bør monitoreres og renal ultralyd vurderes. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør informeres om at preparatet kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at reaksjonsevnen kan nedsettes.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Furosemid kan forsterke ototoksisiteten av aminoglykosider og andre ototoksiske legemidler. Pga. risiko for irreversibel skade, skal disse legemidlene bare gis samtidig dersom sterke medisinske grunner foreligger. Høye doser av visse cefalosporiner og furosemid kan gi økt nefrotoksisk effekt og nedsatt nyrefunksjon. Samtidig bruk av kloralhydrat anbefales ikke. Samtidig bruk av litium kan øke litiumkonsentrasjonen i plasma og indusere litiumtoksisitet. Serumlitium må kontrolleres regelmessig. Samtidig bruk av naproksen kan redusere den diuretiske effekten. Ved dehydrering eller hypovolemi kan NSAID forårsake akutt nyresvikt. Samtidig bruk av fenytoin kan redusere effekten av furosemid. Hyponatremi er sett ved samtidig bruk av karbamazepin. Alvorlig hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon kan oppstå ved oppstart/doseøkning med ACE-hemmere. Furosemid bør da midlertidig seponeres, ev. furosemiddosen reduseres 3 dager før behandling med ACE-hemmer påbegynnes/dosen økes. Legemidler som gjennomgår tubulær sekresjon, kan redusere effekten av furosemid. Motsatt kan furosemid redusere renal eliminasjon av disse legemidlene. Høydosebehandling kan gi økte serumnivåer og økt bivirkningsrisiko, f.eks. for probenecid, metotreksat og zidovudin.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Se Kontraindikasjoner. Skal ikke brukes ved preeklampsi. Farmakodynamiske effekter som elektrolyttforstyrrelser, redusert plasmavolum og neonatal trombocytopeni kan være skadelig for fosteret. Furosemid krysser placenta, og behandling av gravide skal bare skje på streng indikasjon.

Amming: Går over i morsmelk og kan hemme laktasjonen. Det er sannsynlig at barn som ammes påvirkes ved terapeutiske doser. Preparatet skal derfor ikke brukes ved amming.

Bivirkninger

Ca. 95% av bivirkningene er doseavhengige og de fleste inntreffer ved behandling med høye doser. Vanligst er elektrolyttubalanse (ca. 5%), hovedsakelig hos pasienter med nedsatt leverfunksjon samt ved bruk av høye doser til pasienter med nyreinsuffisiens.

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Sjeldne	Agranulocytose og aplastisk anemi, leukopeni, trombocytopeni
Gastrointestinale
Mindre vanlige	Kvalme og brekninger
Hud
Sjeldne	Allergisk reaksjon, eksfoliativ dermatitt, erythema multiforme, kløe, purpura, urticaria, utslett, vaskulitt
Ukjent frekvens	Akutt generalisert eksantematøs pustulose, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse
Kar
Svært vanlige	Hypotensjon
Vanlige	Hypovolemi ved intens terapi
Nevrologiske
Ukjent frekvens	Svimmelhet, synkope og bevissthetstap (forårsaket av symptomatisk hypotensjon)
Nyre/urinveier
Svært vanlige	Nefrokalsinose hos premature og spedbarn
Sjeldne	Interstitiell nefritt
Stoffskifte/ernæring
Svært vanlige	Dehydrering
Vanlige	Hypokalemi, hypokalsemi, hypokloremi, hypomagnesemi, hyponatremi, retensjon av urinsyre
Sjeldne	Hyperglykemi
Øre
Mindre vanlige	Døvhet (i enkelte tilfeller irreversibel)
Sjeldne	Tinnitus og reversibel hypakusi ved høye plasmakonsentrasjoner

Enkelttilfeller av intrahepatisk kolestase, forhøyede leverenzymverdier, akutt pankreatitt og fotosensitivitet er sett.

Frekvens	Bivirkning
Svært vanlige
Kar	Hypotensjon
Nyre/urinveier	Nefrokalsinose hos premature og spedbarn
Stoffskifte/ernæring	Dehydrering
Vanlige
Kar	Hypovolemi ved intens terapi
Stoffskifte/ernæring	Hypokalemi, hypokalsemi, hypokloremi, hypomagnesemi, hyponatremi, retensjon av urinsyre
Mindre vanlige
Gastrointestinale	Kvalme og brekninger
Øre	Døvhet (i enkelte tilfeller irreversibel)
Sjeldne
Blod/lymfe	Agranulocytose og aplastisk anemi, leukopeni, trombocytopeni
Hud	Allergisk reaksjon, eksfoliativ dermatitt, erythema multiforme, kløe, purpura, urticaria, utslett, vaskulitt
Nyre/urinveier	Interstitiell nefritt
Stoffskifte/ernæring	Hyperglykemi
Øre	Tinnitus og reversibel hypakusi ved høye plasmakonsentrasjoner
Ukjent frekvens
Hud	Akutt generalisert eksantematøs pustulose, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse
Nevrologiske	Svimmelhet, synkope og bevissthetstap (forårsaket av symptomatisk hypotensjon)

Enkelttilfeller av intrahepatisk kolestase, forhøyede leverenzymverdier, akutt pankreatitt og fotosensitivitet er sett.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Opptil 2 g er sannsynligvis ufarlig for friske voksne.

Symptomer: Dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon pga. høy diurese. Ved tilførsel av store doser ved nedsatt nyrefunksjon er ototoksiske reaksjoner sett. Kramper pga. natrium- og kloridmangel ved forgiftning.

Behandling: Parenteral tilførsel av natriumklorid og vann.

Egenskaper

Klassifisering: Loop-diuretikum med kortvarig, raskt innsettende doseavhengig effekt. Antihypertensiv effekt.

Virkningsmekanisme: Hemmer reabsorpsjon av klorid i den oppadstigende del av Henles slynge. Virker også i proksimale og distale tubuli. Øker også utskillelsen av natrium, kalsium, magnesium og kalium. Bikarbonat påvirkes ikke. Diuresen er kraftig med en etterfølgende, vanligvis svak, blodtrykkssenkende effekt. Kombinert med en vaskulær effekt reduseres venøs tilbakestrømning til hjertet, preload og derved hjertets arbeid. Ved lungeødem: Rask økning av venekapasiteten og videre senkning av fyllingstrykket i venstre kammer før diuresen setter inn. Virketid: Diuresen setter inn etter ca. ¹/₂-1 time og varer 4-6 timer. Antihypertensiv effekt varer lenger enn den diuretiske.

Absorpsjon: Absorberes raskt. Kan forsinkes og reduseres noe ved samtidig matinntak. T_max ¹/₂-3 timer. Biotilgjengelighet ca. 65%. Nedsatt biotilgjengelighet ved uttalte ødemer, pga. redusert absorpsjon i mage-tarmkanalen.

Proteinbinding: Ca. 96%.

Fordeling: Vd ca. 0,1 liter/kg.

Halveringstid: 1-2 timer. Forlenges ved nedsatt nyrefunksjon. Plasmaclearance ca. 20 ml/minutt/kg.

Utskillelse: ²/₃ utskilles via nyrene, resten via feces. Bare en mindre del metaboliseres. Eliminasjonen avsluttes innen 24 timer.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Diural, DRÅPER, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
10 mg/ml	30 ml (flaske m/gradert pipette) 183276		Blå resept -	316,10	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 04.02.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

25.06.2018

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ACE-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

Agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

Allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

Allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

Anemi (Blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

Antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

Anuri (Manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

Biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

Dermatitt (Hudinflammasjon): Hudbetennelse.

Diabetes mellitus (Sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

Diurese: Urinutskillelse.

Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

Erythema multiforme (Mangeformet erytem): En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hyperglykemi (Høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

Hypokalsemi (Kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

Hypomagnesemi (Magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

Hyponatremi (Natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

Hypotensjon (Lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

Hypovolemi (Volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

NSAID: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

Parenteral (Parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

Stevens-Johnsons syndrom (SJS): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

Tinnitus (Øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

Toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

Ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.