Diural

Actavis

Diuretikum.

ATC-nr.: C03C A01

  

  Furosemid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03C A01
Furosemid
 
PNEC: 142 μg/liter
Salgsvekt: 851,66229 kg
Miljørisiko: Bruk av furosemid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Furosemid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Furosemid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 13.09.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DRÅPER 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Furosemid 10 mg, sakkarinnatrium, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Alle former for ødemer, også ved nedsatt nyrefunksjon. Forsert diurese ved intoksikasjoner. Hypertensjon hvor tiazider ikke er egnet, som ved sterkt nedsatt nyrefunksjon eller diabetes. Forsøksvis hvor andre diuretika ikke har gitt effekt. Barn: Hovedindikasjon er hjertesvikt. For øvrig er indikasjonsområdet som ovenfor angitt. Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon se Diural 250 mg «Actavis».

Dosering

Dosen individualiseres og avpasses etter klinisk tilstand. Dråper er beregnet for bruk i pediatri eller når flytende preparat foretrekkes.
Voksne: 20-160 mg daglig fordelt på 1-3 doser. Ødemer: 20-40 mg, fortrinnsvis om morgenen, er ofte tilstrekkelig. Iblant kreves høyere doser, 80-160 mg daglig, fortrinnsvis fordelt på 2-3 enkeltdoser. Etter at ødemene er eliminert, er det ofte tilstrekkelig med 20 mg dose. Premenstruell tensjon: 20-40 mg 5-7 dager premenstruelt, samt 1. menstruasjonsdag. Hypertensjon: 40-80 mg initialt. Vedlikeholdsbehandling 20-80 mg daglig.
Barn: Veiledende: 1-3 mg/kg pr. døgn.
Administrering: Bør tas på omtrent samme tid hver dag. For å unngå forstyrret nattesøvn pga. vannlatingsbehov tas dosen helst ikke ettermiddag/kveld. Inntak sammen med mat kan forsinke absorpsjonen.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Hypertensjon under graviditet. Truende eller manifest leversvikt og leverkoma. Anuri som ikke har respondert på furosemid, bumetanid eller torasemid. Dehydrering eller hypovolemi. Allergi mot sulfonamider.

Forsiktighetsregler

Symptomatisk hypotensjon som gir svimmelhet, besvimelse eller tap av bevissthet kan forekomme, særlig hos eldre, ved bruk av andre legemidler som kan gi hypotensjon og ved andre medisinske tilstander med risiko for hypotensjon. Forsiktighet utvises ved behandling av pasienter med høy risiko for utvikling av elektrolyttforstyrrelser eller ved hypovolemi. Serumkalium bør bestemmes før behandlingen startes og bør kontrolleres regelmessig, særlig ved høy dosering. Hypokalemi sees særlig hos eldre pasienter med hjertesvikt, nedsatt leverfunksjon og ensidig ernæring. En må være spesielt oppmerksom på hypokalemi hos digitaliserte pasienter. Forsiktighet utvises ved behandling av pasienter med diabetes mellitus og urinsyregikt. Hos pasienter disponert for urinsyregikt må urinsyrekonsentrasjonen i serum kontrolleres. Pasienter på adekvat diuretikabehandling skal ikke stå på streng saltfattig kost. Urinmengden skal kontrolleres. Pasienter med partiell obstruksjon av urinstrømmen krever nøye overvåking, spesielt i begynnelsen av behandlingen. Bør gis med forsiktighet til premature barn og spedbarn pga. risiko for utvikling av nefrokalsinose. Nyrefunksjonen bør monitoreres og renal ultralyd vurderes. Pasienten bør informeres om at preparatet kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og at reaksjonsevnen kan nedsettes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C03C A01
Furosemid kan forsterke ototoksisiteten av aminoglykosider og andre ototoksiske legemidler. Pga. risiko for irreversibel skade, må disse legemidlene bare gis samtidig dersom sterke medisinske grunner foreligger. Høye doser av visse cefalosporiner og furosemid kan gi økt nefrotoksisk effekt og nedsatt nyrefunksjon. Samtidig bruk av kloralhydrat anbefales ikke. Samtidig bruk av litium kan øke litiumkonsentrasjonen i plasma og indusere litiumtoksisitet. Serumlitium må kontrolleres regelmessig. Samtidig bruk av naproksen kan redusere den diuretiske effekten. Ved dehydrering eller hypovolemi kan NSAID forårsake akutt nyresvikt. Samtidig bruk av fenytoin kan redusere effekten av furosemid. Hyponatremi er sett ved samtidig bruk av karbamazepin. Alvorlig hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon kan oppstå ved oppstart/doseøkning med ACE-hemmere. Furosemid bør da midlertidig seponeres, ev. furosemiddosen reduseres 3 dager før behandling med ACE-hemmer påbegynnes/dosen økes. Legemidler som gjennomgår tubulær sekresjon, kan redusere effekten av furosemid.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Se Kontraindikasjoner. Skal ikke brukes ved preeklampsi. Farmakodynamiske effekter som elektrolyttforstyrrelser, redusert plasmavolum og neonatal trombocytopeni kan være skadelig for fosteret. Furosemid krysser placenta, og behandling av gravide må bare skje på streng indikasjon.
Amming: Går over i morsmelk og kan hemme laktasjonen. Det er sannsynlig at barn som ammes påvirkes ved terapeutiske doser. Preparatet skal derfor ikke brukes ved amming.
Furosemid

Bivirkninger

Ca. 95% av bivirkningene er doseavhengige og de fleste inntreffer ved behandling med høye doser. Vanligst er elektrolyttforstyrrelser (ca. 5%), hovedsakelig hos pasienter med nedsatt leverfunksjon samt ved bruk av høye doser til pasienter med nyreinsuffisiens. Svært vanlige (≥1/10): Hjerte/kar: Hypotensjon. Nyre/urinveier: Nefrokalsinose hos premature og spedbarn. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Hypovolemi ved intensiv terapi. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hyponatremi, hypomagnesemi, hypokalsemi, hypokloremi, urinsyreretensjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Øre: Døvhet (i enkelte tilfeller irreversibel). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni, agranulocytose, aplastisk anemi. Hud: Allergiske reaksjoner, vaskulitter, urticaria, erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt, purpura, utslett, pruritus. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Øre: Tinnitus og reversibel nedsatt hørsel ved høye plasmakonsentrasjoner. Ukjent frekvens: Hud: Akutt generalisert eksantematøs pustulose (AGEP), Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse. Nevrologiske: Svimmelhet, besvimelse, tap av bevissthet (forårsaket av symptomatisk hypotensjon). Enkelttilfeller av intrahepatisk kolestase, økning av leverenzymer, akutt pankreatitt og fotosensibilisering er sett.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Se Diural 250 mg «Actavis».
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C03C A01

Egenskaper

Klassifisering: Loop-diuretikum med kortvarig, raskt innsettende doseavhengig effekt. Større effekt på natrium- og vannutskillelsen enn tiazider og tiazidlignende diuretika. Antihypertensiv effekt. Nedsetter ikke nyregjennomblødningen. Har diuretisk virkning også ved sterkt nedsatt glomerulusfiltrasjon. Effekten avtar ikke ved leverskade. Gir en hypoton urin.
Virkningsmekanisme: Hemmer reabsorpsjon av klorid og dermed natrium i hele nefronet, men hovedsakelig i den oppadstigende del av Henles slynge. Også utskillelsen av kalium, kalsium og magnesium øker. Virketid: Diuresen setter inn etter ca. 1/2-1 time og varer 4-6 timer. Antihypertensiv effekt varer lenger enn den diuretiske.
Absorpsjon: Absorberes raskt. Kan forsinkes og reduseres noe ved samtidig matinntak. Tmax 1/2-3 timer. Biotilgjengelighet ca. 65%. Nedsatt biotilgjengelighet ved uttalte ødemer, pga. redusert absorpsjon i mage-tarmkanalen.
Proteinbinding: Ca. 96%.
Fordeling: Vd ca. 0,1 liter/kg.
Halveringstid: 1-2 timer. Forlenges ved nedsatt nyrefunksjon. Plasmaclearance ca. 20 ml/minutt/kg.
Utskillelse: 2/3 utskilles via nyrene, resten via feces. Bare en mindre del metaboliseres. Eliminasjonen avsluttes innen 24 timer.

Sist endret: 07.09.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

29.06.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Diural, DRÅPER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml30 ml (flaske m/gradert pipette)
535229
Blå resept
-
123,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergi (hypersensitivitet): Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.