Crixivan

MSD

Proteasehemmer.

ATC-nr.: J05A E02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J05A E02
Indinavir
 
PNEC: 6,5 μg/liter
Salgsvekt: 0 kg
Miljørisiko: Bruk av indinavir gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Indinavir har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Indinavir er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 20.02.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KAPSLER 400 mg: Hver kapsel inneh.: Indinavirsulfat 500 mg tilsv. indinavir 400 mg, vannfri laktose 149 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigotin (E 132), jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Indisert i kombinasjon med antiretrovirale nukleosidanaloger til behandling av hiv-1-infeksjoner hos voksne.

Dosering

Bør gis av leger med erfaring i behandling av hiv-infeksjon. Indinavir skal brukes i kombinasjon med andre antiretrovirale midler (dvs. nukleosidanaloger). Anbefalt dose: 800 mg hver 8. time. På grunnlag av data fra publiserte studier ser det ut til at indinavir 400 mg i kombinasjon med ritonavir 100 mg, begge gitt peroralt 2 ganger daglig, kan være et alternativt doseringsregime. Dette forslaget er basert på begrensede publiserte data. En reduksjon av indinavirdosen til 600 mg hver 8. time bør vurderes når itrakonazol eller ketokonazol gis samtidig. Redusert suppresjon av virale RNA-nivåer ble observert oftere når behandling med indinavir ble initiert i doser lavere enn den anbefalte perorale dosen. Behandling med indinavir skal initieres med den anbefalte dosen for å øke suppresjonen av viral replikasjon og hindre utvikling av resistent virus.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon pga. cirrhose skal indinavirdosen reduseres til 600 mg hver 8. time. Anbefalingen er basert på begrensede farmakokinetiske data. Pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er ikke undersøkt, og doseringsanbefaling kan ikke gis. Nedsatt nyrefunksjon: Sikkerheten er ikke undersøkt; <20% av indinavir utskilles imidlertid i urinen som uendret legemiddel eller som metabolitter. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt hos barn <4 år er ikke fastslått. Se SPC for tilgjengelige data for barn >4 år.
Administrering: Kapslene må tas i intervaller på 8 timer, og det bør utarbeides en tidsplan som passer for pasienten. For å sikre tilstrekkelig hydrering, anbefales det at pasienten drikker minst 1,5 liter væske i løpet av 24 timer. For å oppnå optimal absorpsjon bør indinavir tas uten mat, men med vann, 1 time før eller 2 timer etter måltid. Alternativt kan indinavir gis sammen med et lett måltid med lavt fettinnhold. Gitt sammen med ritonavir kan indinavir tas med eller uten mat. Kapslene skal svelges hele.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Skal ikke gis sammen med legemidler med smal terapeutisk bredde og som er substrat til CYP3A4. Hemming av CYP3A4 kan føre til forhøyede plasmakonsentrasjoner av disse legemidlene og potensielt føre til alvorlige eller livstruende reaksjoner. Indinavir alene eller sammen med ritonavir skal ikke gis samtidig med amiodaron, terfenadin, cisaprid, astemizol, kvetiapin, alprazolam, triazolam, midazolam gitt peroralt, pimozid, sekalealkaloider, simvastatin eller lovastatin. Samtidig bruk av rifampicin og indinavir alene eller sammen med lavdose ritonavir. Samtidig bruk av indinavir med naturmidler/preparater som inneholder johannesurt (prikkperikum). I tillegg skal indinavir sammen med ritonavir ikke gis sammen med alfuzosin, meperidin, piroksikam, propoksyfen, bepridil, enkainid, flekanid, propafenon, kinidin, fusidinsyre, klozapin, klorazepat, diazepam, estazolam og flurazepam. Indinavir skal ikke gis sammen med ritonavir til pasienter med dekompenserende leversykdom, siden ritonavir primært metaboliseres og elimineres av leveren.

Forsiktighetsregler

Se Interaksjoner. Nyresten og tubulointerstitiell nefritt: Adekvat hydrering anbefales til alle pasienter. Nyresten har forekommet ved bruk av indinavir hos voksne med en kumulativ frekvens på 12,4%. Den kumulative frekvensen av nyrestensbivirkninger øker med økende eksponering av indinavir, men risikoen over tid er relativt konstant. I noen tilfeller har nyresten vært forbundet med renal dysfunksjon eller akutt nyresvikt, i de fleste tilfeller reversibelt. Hvis symptomer på nyresten oppstår, inkl. flankesmerter med eller uten hematuri (inkl. mikroskopisk hematuri), kan det være nødvendig å vurdere midlertidig avbrudd i behandlingen (f.eks. 1-3 dager) i den akutte fasen av et nyrestensanfall eller å avslutte behandlingen. Midlertidig avbrudd bør også vurderes for pasienter med ett eller flere nyrestensanfall i anamnesen. Undersøkelsen kan bestå av urinanalyse, serum-BUN og kreatinin, og ultralyd av blærer og nyrer. Det er observert tilfeller av interstitiell nefritt med forkalkninger i medulla og kortikal atrofi hos pasienter med symptomfri alvorlig leukocytturi. Hos pasienter med økt risiko bør urinprøver vurderes. En økt forekomst av nyresten er observert hos pasienter med underliggende leversykdom. Hos pasienter med vedvarende alvorlig leukocytturi kan videre oppfølging være berettiget. Overføring av hiv: Pasienter skal informeres om at antiretroviral behandling ikke reduserer risikoen for overføring av hiv til andre via seksuell kontakt eller infisert blod. Forholdsregler for å hindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet vises det til etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Akutt hemolytisk anemi: Det er rapportert tilfeller av akutt hemolytisk anemi, noen ganger alvorlig og med rask progresjon. Når diagnosen er fastlagt, må behandlingen av hemolytisk anemi igangsettes. Behandlingen kan omfatte seponering av indinavir. Leversykdom: Sikkerhet og effekt ved bruk av indinavir hos pasienter med alvorlig underliggende leversykdommer er ikke klarlagt. Pasienter som har kronisk hepatitt B eller C og behandles med kombinasjoner av antiretrovirale legemidler, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, se også relevant preparatomtale for disse legemidlene. Pasienter med kjent leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har en økt frekvens av unormal leverfunksjon ved kombinasjonsbehandling med antiretrovirale legemidler og bør følges opp iht. vanlig praksis. Ved tegn på forverring av leversykdommen hos slike pasienter bør et avbrudd i eller avslutning av behandlingen vurderes. Immunt reaktiveringssyndrom: Hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART) kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig observert de første ukene og månedene av CART (f.eks. cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii-pneumonier). Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom) er rapportert i forbindelse med immunreaktivering. Vær oppmerksom på at dette kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Pasienter med andre sykdommer: Det er rapportert tilfeller med økt blødningstendens, inkl. spontane hematomer og hemartroser, hos pasienter med hemofili type A og B som er behandlet med proteasehemmere. Noen av pasientene fikk tillegg av faktor VIII. I mer enn halvparten av tilfellene ble behandlingen med proteasehemmere fortsatt eller gjenopptatt dersom den hadde vært avbrutt. Det er anført en mulig årsakssammenheng, selv om virkningsmekanismen ikke er klarlagt. Pasienter med hemofili bør derfor gjøres oppmerksomme på muligheten for økt blødningstendens. Indinavirdosen skal reduseres hos pasienter med lett til moderat leverinsuffisiens forårsaket av cirrhose. Pasienter med alvorlig leverinsuffisiens er ikke studert. Forsiktighet må utvises hos slike pasienter siden økte indinavirnivåer kan forekomme. Sikkerheten hos pasienter med redusert nyrefunksjon er ikke undersøkt. Osteonekrose: Osteonekrose er rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Det anses å være flere etiologiske faktorer (inkl. kortikosteroidbruk, alkoholbruk, alvorlig immunsuppresjon, høyere kroppsmasseindeks). Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Laktose: Inneholder laktose og skal ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktasemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A E02
Se Kontraindikasjoner. Indinavir metaboliseres av CYP3A4. Farmakokinetikken av indinavir kan påvirkes av substanser som metaboliseres av eller modifiserer aktiviteten av CYP3A4, og omvendt. Samtidig bruk med ritonavir kan ha additive farmakokinetiske effekter på substanser som metaboliseres via CYP3A4, siden begge hemmer CYP3A4. Kombinasjon med atazanavir anbefales ikke. Preparatet kan tas sammen med NRTI, trimetoprim/sulfametoksazol, flukonazol, isoniazid, cimetidin, teofyllin, metadon og et peroralt antikonsepsjonsmiddel (noretindron/etinyløstradiol 1/35) uten at dosejustering er nødvendig. En normal (sur) gastrisk pH kan være nødvendig for optimal absorpsjon av indinavir. Indinavir og didanosin formulert med buffer bør derfor inntas med minst 1 times mellomrom på tom mage. Dosereduksjon av indinavir til 400-600 mg hver 8. time bør vurderes når indinavir gis sammen med delavirdin. Doseøkning av indinavir til 1000 mg hver 8. time bør vurderes når indinavir gis sammen med nevirapin. Kombinasjon med ritonavir fører til økt plasmakonsentrasjon av indinavir, se Dosering. Kombinasjon med efavirenz fører til redusert plasmakonsentrasjon av indinavir. Kombinasjon med amprenavir eller sakinavir fører til økt plasmakonsentrasjon av amprenavir eller sakinavir; egnede doser for disse kombinasjonene mht. sikkerhet og effekt er ikke klarlagt. En reduksjon av indinavirdosen til 600 mg hver 8. time anbefales når itrakonazol gis samtidig. En reduksjon av indinavirdosen til 600 mg hver 8. time bør vurderes når ketokonazol gis samtidig. Det er observert klinisk signifikant interaksjon med rifabutin. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Hvis behandling med rifabutin er nødvendig, bør alternative hiv-legemidler brukes. Rifampicin fører til sterk reduksjon av AUC for indinavir som kan føre til virologisk svikt og resistensutvikling. Kompensering ved å øke dosen av andre proteasehemmere fører til økt frekvens av leverbivirkninger. Forsiktighet og oppfølging anbefales ved samtidig bruk med kinidin. Dosejustering av warfarin kan være nødvendig. Samtidig bruk av indinavir og kvetiapin kan øke plasmakonsentrasjonen av kvetiapin og føre til kvetiapinrelatert toksisitet, inkl. koma. Samtidig bruk av kvetiapin og indinavir er derfor kontraindisert. Samtidig bruk av legemidler som induserer CYP3A4, kan redusere plasmakonsentrasjonen av indinavir. Nøye oppfølging anbefales. Kalsiumkanalblokkere metaboliseres av CYP3A4. Samtidig bruk av kalsiumkanalblokkere kan føre til økt plasmakonsentrasjon av kalsiumkanalblokkere. Kombinasjon med lovastatin og simvastatin er kontraindisert pga. økt risiko for myopati inkl. rabdomyolyse. Lavest mulig dose av atorvastatin brukes, pasienten følges nøye opp og forsiktighet anbefales. Interaksjon med pravastatin og fluvastatin er ukjent. Hvis ingen alternativ behandling er tilgjengelig, følg pasienten nøye opp. Ciklosporin A-konsentrasjonen stiger markert hos pasienter som bruker proteasehemmere, og det kreves progressiv dosejustering basert på terapeutisk legemiddeloppfølging. Kombinasjon med PDE5-hemmer vil sannsynligvis føre til økt plasmakonsentrajon av PDE5-hemmeren. Sildenafildosen bør ikke overskride 25 mg i en 48-timers periode. Vardenafildosen bør ikke overskride 2,5 mg i en 24-timers periode. Tadalafildosen bør ikke overskride 10 mg i en 72-timers periode. Indinavir skal ikke gis samtidig med peroralt administrert midazolam. Det bør utvises forsiktighet ved samtidig bruk av parenteralt administrert midazolam. Dette bør gjøres på en overvåkningsavdeling som sikrer tett klinisk oppfølging, i tilfelle åndedrettsdepresjon og/eller forlenget sedasjon inntreffer. Dosejustering av midazolam bør vurderes, spesielt ved mer enn en enkeltdose midazolam. Når indinavir og ritonavir gis som kombinasjonsbehandling, se også preparatomtalen for ritonavir.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Risiko ved graviditet er ikke klarlagt. Skal bare brukes under graviditet dersom potensielle fordeler oppveier den potensielle risikoen for fosteret. Det er ikke kjent om indinavir forverrer fysiologisk hyperbilirubinemi hos nyfødte, og bruk av indinavir må derfor vurderes særlig nøye omkring fødselstidspunktet.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming anbefales ikke. Mødre bør slutte å amme under behandlingen.
Fertilitet: Påvirkning av fertilitet er ukjent.
Indinavir

Bivirkninger

Indinavir endrer ikke typen, frekvensen eller alvorlighetsgraden av kjente alvorlige bivirkninger forbundet med bruken av zidovudin, didanosin eller lamivudin. Mange av bivirkningene er identifisert som allerede vanlig forekommende eller hyppig forekommende medisinske tilstander hos aids-pasienter. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Økning i MCV, reduksjon i antall nøytrofiler. Gastrointestinale: Kvalme, diaré, brekninger, dyspepsi. Hud: Utslett, tørr hud. Lever/galle: Isolert asymptomatisk hyperbilirubinemi, økning i ALAT, ASAT. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Nyre/urinveier: Hematuri, proteinuri, krystalluri. Øvrige: Asteni/tretthet, smaksforstyrrelser, magesmerter. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Flatulens, tørr munn, sure oppstøt. Hud: Pruritus. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Nevrologiske: Søvnløshet, hypoestesi, parestesi. Nyre/urinveier: Nyresten inkl. flankesmerter med eller uten hematuri (inkl. mikroskopisk hematuri), dysuri. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Økt spontan blødning hos pasienter med hemofili, anemi, inkl. akutt hemolytisk anemi, trombocytopeni. Gastrointestinale: Hepatitt inkl. tilfeller av leversvikt, pankreatitt. Hud: Utslett inkl. erythema multiforme og Stevens-Johnsons syndrom, vaskulitt pga. overfølsomhet, alopesi, hyperpigmentering, urticaria, inngrodde tånegler og/eller paronyki. Immunsystemet: Anafylaktoide reaksjoner. Lever/galle: Unormale leverfunksjoner. Muskel-skjelettsystemet: Myositt, rabdomyolyse, forhøyet CPK, osteonekrose, periartritt. Nevrologiske: Oral parestesi. Nyre/urinveier: Nyresten, i noen tilfeller med redusert nyrefunksjon eller akutt nyresvikt, pyelonefritt, interstitiell nefritt noen ganger forbundet med lagre av indinavirkrystaller, nyreinsuffisiens, nyresvikt, leukocytturi. Stoffskifte/ernæring: Nyoppdaget diabetes mellitus eller hyperglykemi, eller forverring av eksisterende diabetes mellitus, hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi. Vekt og nivåer av lipider og glukose i blodet kan øke i løpet av antiretroviral behandling (se Forsiktighetsregler). Hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske infeksjoner oppstå (immunt reaktiveringssyndrom). Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom) er rapportert.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Gastrointestinale (f.eks. kvalme, oppkast, diaré) og renale (f.eks. nyresten, flankesmerter, hematuri).
Behandling: Det er ikke kjent om indinavir kan dialyseres med peritoneal- eller hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A E02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Indinavir hemmer rekombinant hiv-1- og hiv-2-protease med ca. 10 ganger høyere selektivitet for hiv-1- enn for hiv-2-protease. Behandling med indinavir alene eller i kombinasjon med andre antiretrovirale midler (dvs. nukleosidanaloger) minsker virusmengden og øker CD4-lymfocyttene hos pasienter med CD4-celler <500 celler/μl. Indinavir binder seg reversibelt til proteasens aktive bindingssted og fungerer som en kompetitiv hemmer av enzymet. Resistens: Samtidig behandling med indinavir og nukleosidanaloger (som pasienten er naiv til) kan minske risikoen for resistensutvikling mot både indinavir og nukleosidanalogene. Kryssresistens: Isolater av hiv-1-pasienter med redusert følsomhet overfor indinavir uttrykte varierende mønster og grader av kryssresistens overfor en rekke forskjellige hiv-proteasehemmere, deriblant ritonavir og sakinavir. En total kryssresistens ble observert mellom indinavir og ritonavir, mens kryssresistensen overfor sakinavir varierte mellom isolatene. Mange av proteaseaminosyresubstitusjonene som kan gi resistens overfor ritonavir og sakinavir, kan også gi resistens overfor indinavir.
Absorpsjon: Hurtig i fastende tilstand. Cmax nås etter ca. 0,8 timer. Måltid rikt på kalorier, fett og proteiner gir forsinket og redusert absorpsjon, med ca. 80% reduksjon i AUC og 86% reduksjon av Cmax.
Proteinbinding: 61%.
Halveringstid: Ca. 1,8 timer. Ved lett til moderat leverinsuffisiens og kliniske tegn på cirrhose øker t1/2 til ca. 2,8 timer.
Metabolisme: Metaboliseres ved glukuronidering. CYP3A4 er det CYP450-isoenzymet som spiller en viktig rolle i indinavirs oksydative metabolisme.
Utskillelse: <20% utskilles gjennom nyrene. Renal clearance er 116 ml/minutt. Urinutskillelse av uendret legemiddel er ca. 11%.

Sist endret: 26.02.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

03.08.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Crixivan, KAPSLER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
400 mg180 stk. (boks)
419820
H-resept
-
3088,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aids (acquired immune deficiency syndrome): Aids skyldes humant immunsviktvirus (hiv). Kroppens immunforsvar blir alvorlig svekket slik at risikoen for infeksjoner øker betydelig. Mikroorganismer som kroppen normalt kan håndtere og uskadeliggjøre utgjør en alvorlig helserisiko, og infeksjonene kan være vanskelige å behandle og livstruende.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematom: Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.