Cozaar

MSD

Angiotensin II-reseptorantagonist.

ATC-nr.: C09C A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09C A01
Losartan
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 2 810,357227 kg
Miljørisiko: Bruk av losartan gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Losartan har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Losartan er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 01.03.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 50 mg og 100 mg: Hver tablett inneh.: Losartankalium tilsv. losartan 50 mg resp. 100 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av essensiell hypertensjon hos voksne og hos barn og ungdom mellom 6-18 år. Behandling av nyresykdom hos voksne pasienter med hypertensjon og diabetes mellitus type 2 med proteinuri ≥0,5 g/dag, som del av en antihypertensiv behandling. Behandling av kronisk hjertesvikt hos voksne pasienter når behandling med ACE-hemmere ikke anses hensiktsmessig pga. uforlikelighet, særlig hoste, eller kontraindikasjon. Pasienter med hjertesvikt som er stabilisert på en ACE-hemmer, bør ikke bytte til losartan. Pasientene bør ha venstre ventrikkel ejeksjonsfraksjon ≤40%, være klinisk stabile og stå på et etablert behandlingsregime for kronisk hjertesvikt. Reduksjon i risikoen for slag hos voksne hypertensive pasienter med venstre ventrikkelhypertrofi dokumentert ved EKG.

Dosering

Hypertensjon hos voksne: Vanlig start- og vedlikeholdsdose er 50 mg 1 gang daglig. Maks. antihypertensiv effekt oppnås 3-6 uker etter oppstart. Noen pasienter oppnår en tilleggseffekt ved å øke dosen til 100 mg 1 gang daglig (om morgenen). Kan gis sammen med andre antihypertensiver, spesielt sammen med diuretika (f.eks. hydroklortiazid).
Hypertensjon hos barn og ungdom: 6 måneder til <6 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Doseanbefaling kan ikke gis. 6-18 år: >20 til <50 kg: Anbefalt startdose er 0,7 mg/kg 1 gang daglig. Maks. 25 mg totalt. Dosen kan økes til maks. 50 mg 1 gang daglig. Dosen bør justeres iht. blodtrykksrespons. >50 kg: Vanlig dose er 50 mg 1 gang daglig. Dosen kan justeres til maks. 100 mg 1 gang daglig. Doser >1,4 mg/kg (eller >100 mg) 1 gang daglig er ikke undersøkt hos barn.
Pasienter med hypertensjon og diabetes type 2 med proteinuri ≥0,5 g/dag: Voksne: Vanlig startdose er 50 mg 1 gang daglig. Dosen kan økes til 100 mg 1 gang daglig basert på blodtrykksrespons etter minst 1 måned etter oppstart. Kan både gis sammen med andre antihypertensiver (f.eks. diuretika, kalsiumkanalblokkere, alfa- eller betablokkere og sentralt stimulerende stoffer) og med insulin og andre vanlig brukte hypoglykemiske substanser (f.eks. sulfonylurea, glitazoner og glukosidasehemmere).
Hjertesvikt: Voksne: Vanlig startdose er 12,5 mg (bruk et passende losartanpreparat) 1 gang daglig. Dosen bør vanligvis titreres opp i ukentlige intervaller (f.eks. 12,5 mg daglig, 25 mg daglig, 50 mg daglig, 100 mg daglig, opptil maks. dose på 150 mg 1 gang daglig) avhengig av hva pasienten tolererer.
Redusert risiko for slag hos hypertensive pasienter med venstre ventrikkelhypertrofi dokumentert med EKG: Voksne: Vanlig startdose er 50 mg 1 gang daglig. Avhengig av blodtrykksrespons, bør en lav dose hydroklortiazid gis i tillegg og/eller losartandosen bør økes til 100 mg 1 gang daglig.
Intravaskulær volumdeplesjon (f.eks. pasienter som behandles med høydose diuretika): En startdose på 25 mg 1 gang daglig bør overveies.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: En lavere dose bør vurderes. Losartan er kontraindisert hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon pga. manglende erfaring. Anbefales ikke til barn med nedsatt leverfunksjon. Se også Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon og pasienter som behandles med hemodialyse: Justering av startdosen er ikke nødvendig. Anbefales ikke til barn <6 år eller barn med glomerulusfiltrasjon <30 ml/minutt/1,73 m2. Se også Forsiktighetsregler. Barn <6 år: Anbefales ikke pga. utilstrekkelige data på sikkerhet og effekt. Eldre: Selv om det bør overveies å starte behandlingen med 25 mg hos pasienter >75 år, er dosejustering vanligvis ikke nødvendig.
Administrering: Dosen bør tas til samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele med et glass vann. Tabletter 50 mg: Har delestrek, men skal ikke deles.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet i 2. og 3. trimester. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Pasienter med angioødem i anamnesen (hevelser i ansikt, lepper, svelg og/eller tunge) bør følges nøye. Symptomgivende hypotensjon, særlig etter første dose og etter en doseøkning, kan forekomme hos pasienter som er volum- og/eller natriumdepleterte som følge av kraftig diuretisk behandling, saltfattig diett, diaré eller oppkast. Slike tilstander bør korrigeres før losartanbehandling, eller det bør brukes en lavere startdose. Dette gjelder også barn fra 6-18 år. Plasmakonsentrasjonen av kalium og kreatininclearance-verdier bør følges nøye hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, med eller uten diabetes. Pasienter med hjertesvikt og ClCR 30-50 ml/minutt bør følges spesielt nøye. Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, salterstatninger som inneholder kalium eller andre legemidler som kan øke serumkalium (f.eks. legemidler som inneholder trimetoprim), er ikke anbefalt. Da farmakokinetiske data viser signifikant økning i plasmakonsentrasjonen av losartan hos pasienter med cirrhose, bør en lavere dose vurderes ved nedsatt leverfunksjon i anamnesen. Losartan må ikke gis ved sterkt nedsatt leverfunksjon, pga. manglende terapeutisk erfaring. Losartan er ikke anbefalt til barn med nedsatt leverfunksjon. Som følge av at renin-angiotensinsystemet hemmes, er det rapportert om endringer i nyrefunksjonen, inkl. nyresvikt (særlig hos pasienter med nyrefunksjon som er avhengig av renin-angiotensin-aldosteronsystemet, som pasienter med alvorlig hjertesykdom eller preeksisterende renal dysfunksjon). Det er rapportert om økning i blodurea og serumkreatinin ved bilateral nyrearteriestenose eller arteriestenose i eneste gjenværende nyre. Disse endringene i nyrefunksjonen kan være reversible hvis behandlingen avsluttes. Losartan bør brukes med forsiktighet ved bilateral nyrearteriestenose eller arteriestenose i eneste gjenværende nyre. Losartan anbefales ikke til barn med glomerulusfiltrasjon <30 ml/minutt/1,73 m2 pga. manglende data. Nyrefunksjonen bør følges regelmessig under behandlingen, da den kan forverres. Dette gjelder spesielt når losartan gis ved tilstedeværelse av andre forhold (feber, dehydrering) som med sannsynlighet kan nedsette nyrefunksjonen. Det finnes ingen erfaring med pasienter med nylig gjennomført nyretransplantasjon. Pasienter med primær hyperaldosteronisme vil vanligvis ikke respondere på antihypertensive legemidler som virker ved å hemme renin-angiotensinsystemet. Bruk av losartan er derfor ikke anbefalt. Ved bruk av antihypertensivt middel kan for stort blodtrykksfall forårsake hjerteinfarkt eller slag ved iskemisk kardiovaskulær og cerebrovaskulær sykdom. Det er ingen tilstrekkelig terapeutisk erfaring med losartan hos pasienter med hjertesvikt og samtidig sterkt nedsatt nyrefunksjon, alvorlig hjertesvikt (NYHA klasse IV) eller hjertesvikt og symptomgivende livstruende hjertearytmier. Losartan må derfor brukes med forsiktighet hos disse pasientgruppene. Kombinasjonen av losartan og en betablokker bør brukes med forsiktighet. Spesiell forsiktighet bør utvises ved aorta- eller mitralklaffstenose, eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Preparatet inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Losartan er tilsynelatende mindre effektiv når det gjelder senking av blodtrykket hos svarte enn hos ikke-svarte. Dette skyldes sannsynligvis høyere prevalens av tilstander med lav-renin hos svarte hypertensive pasienter. Svimmelhet og søvnighet kan forekomme ved antihypertensiv behandling, og dette må tas hensyn til ved bilkjøring og bruk av maskiner. Dette gjelder særlig ved behandlingsstart og når dosen økes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09C A01
Andre antihypertensive midler kan øke den hypotensive virkningen av losartan. Samtidig bruk av andre substanser som kan indusere hypotensjon som en bivirkning som TCA, antipsykotika, baklofen og amifostin kan øke risikoen for hypotensjon. Rifampicin og flukonazol reduserer nivået av aktiv metabolitt. Klinisk konsekvens er ikke evaluert. Bruk sammen med andre legemidler med kaliumsparende effekt (f.eks. kaliumsparende diuretika som amilorid, triamteren, spironolakton), eller som kan øke kaliumnivåene (f.eks. heparin, legemidler som inneholder trimetoprim), kaliumtilskudd eller salterstatninger som inneholder kalium, gir økt serumkalium. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av litium. Dersom denne kombinasjonen er nødvendig, anbefales kontroll av litiumnivåene. Samtidig bruk av NSAID kan svekke den antihypertensive effekten og medføre økt risiko for forverret nyrefunksjon, inkl. mulig akutt nyresvikt og økt serumkalium, særlig ved dårlig preeksisterende nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienter bør være tilstrekkelig hydrert, og det bør overveies å monitorere nyrefunksjonen etter oppstart av samtidig behandling, og deretter periodisk. Samtidig bruk med ACE-hemmere eller aliskiren gir økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) ved kombinasjon med ACE-hemmere eller aliskiren er derfor ikke anbefalt. Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE‑hemmere bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Anbefales ikke i 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Pga. manglende epidemiologiske data kan det ikke utelukkes at eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 1. trimester kan føre til økt risiko for teratogenese. Med mindre fortsatt behandling med angiotensin II-reseptorantagonist anses nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved påvist graviditet, bør preparatet seponeres umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes. Eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 2. og 3. trimester kan medføre human føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramniose, retardert skalleforbening) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon, hyperkalemi). Fosterets nyrefunksjon og kranium bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for losartan in utero bør observeres nøye for hypotensjon.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Losartan anbefales ikke. Alternativ behandling med bedre etablert sikkerhetsprofil er å foretrekke, spesielt ved amming av nyfødte eller premature spedbarn.

Bivirkninger

Hypertensjon: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Svimmelhet. Undersøkelser: Hyperkalemi. Øre: Vertigo. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Magesmerter, obstipasjon. Hjerte/kar: Palpitasjoner, angina pectoris, (ortostatisk) hypotensjon (inkl. doserelaterte ortostatiske effekter) særlig hos pasienter med intravaskulær volumdeplesjon, f.eks. pga. alvorlig hjertesvikt eller behandling med høydose diuretika. Nevrologiske: Søvnighet, hodepine, søvnforstyrrelser. Øvrige: Asteni, fatigue, ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Undersøkelser: Økt ALAT som vanligvis går tilbake ved behandlingsslutt. Hypertensive pasienter med venstre ventrikkelhypertrofi: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Svimmelhet. Øre: Vertigo. Øvrige: Asteni, fatigue. Kronisk hjertesvikt: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Hjerte/kar: (Ortostatisk) hypotensjon (inkl. doserelaterte ortostatiske effekter) særlig hos pasienter med intravaskulær volumdeplesjon, f.eks. pga. alvorlig hjertesvikt eller behandling med høydose diuretika. Nevrologiske: Svimmelhet. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikt. Undersøkelser: Økning i blodurea, serumkreatinin, serumkalium. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, oppkast. Hud: Urticaria, pruritus, utslett. Luftveier: Dyspné, hoste. Nevrologiske: Hodepine. Undersøkelser: Hyperkalemi (vanlig hos pasienter som får 150 mg losartan istedenfor 50 mg). Øvrige: Asteni, fatigue. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Synkope, atrieflimmer, cerebrovaskulær hendelse. Nevrologiske: Parestesier. Hypertensjon og diabetes type 2 med nyresykdom: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: (Ortostatisk) hypotensjon (inkl. doserelaterte ortostatiske effekter) særlig hos pasienter med intravaskulær volumdeplesjon, f.eks. pga. alvorlig hjertesvikt eller behandling med høydose diuretika. Nevrologiske: Svimmelhet. Undersøkelser: Hypoglykemi, hyperkalemi. (I en klinisk studie hos pasienter med diabetes type 2 og nefropati utviklet 9,9% hyperkalemi.) Øvrige: Asteni, fatigue. Erfaring etter markedsføring: Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Hypersensitivitet, anafylaktiske reaksjoner, angioødem inkl. hevelse i larynks og glottis som fører til luftveisobstruksjon og/eller hevelser i ansikt, lepper, farynks og/eller tunge. Hos noen av disse pasientene er angioødem rapportert tidligere i forbindelse med administrering av andre legemidler, inkl. ACE-hemmere. Vaskulitt, inkl. Henoch-Schönleins purpura. Lever/galle: Hepatitt. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Anemi, trombocytopeni. Gastrointestinale: Diaré. Hud: Urticaria, pruritus, utslett, fotosensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon/impotens. Lever/galle: Pankreatitt, unormal leverfunksjon. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi, rabdomyolyse. Nevrologiske: Migrene, dysgeusi. Psykiske: Depresjon. Undersøkelser: Hyponatremi. Øre: Tinnitus. Øvrige: Utilpasshet. Nyre/urinveier: Forandringer i nyrefunksjonen, inkl. nyresvikt, er rapportert hos risikopasienter. Forandringene kan være reversible ved seponering. Barn: Bivirkningsprofil hos barn synes å være lik bivirkningsprofilen hos voksne. Data hos barn er begrenset.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Begrenset med data er tilgjengelig.
Symptomer: Mest sannsynlig er hypotensjon og takykardi. Bradykardi kan forekomme fra parasympatisk (vagal) stimulering.
Behandling: Ved symptomatisk hypotensjon bør tilleggsbehandling igangsettes. Avhengig av når legemidlet ble tatt, samt type og alvorlighetsgrad av symptomene. Stabilisering av kardiovaskulærsystemet bør prioriteres. En tilstrekkelig dose med aktivt kull er indisert etter oralt inntak. Deretter bør vitale parametre følges nøye og korrigeres ved behov. Vitale parametre bør korrigeres om nødvendig. Hverken losartan eller den aktive metabolitten kan fjernes via hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C09C A01

Egenskaper

Klassifisering: Angiotensin II-reseptorantagonist.
Virkningsmekanisme: Hemmer AT1-reseptorer selektivt. Losartan og dens aktive metabolitt (E-3174) blokkerer alle fysiologisk relevante virkninger av angiotensin II, uavhengig av kilde eller syntesevei. Losartan har ingen agonisteffekt og hemmer ikke andre hormonreseptorer eller ionekanaler som er viktige for kardiovaskulær regulering. Losartan hemmer heller ikke ACE (kininase II), enzymet som nedbryter bradykinin, noe som betyr at det ikke skjer noen potensering av uønskede bradykininmedierte effekter. Ved behandling med losartan fører oppheving av angiotensin II's negative respons på reninsekresjonen til økt plasmareninaktivitet og derved økning av angiotensin II i plasma. Likevel opprettholdes antihypertensiv effekt og hemmingen av aldosteronkonsentrasjonen i plasma, noe som indikerer effektiv blokade av angiotensin II-reseptoren. Etter avsluttet behandling med losartan falt PRA- og angiotensin II-verdiene til utgangsnivået innen 3 dager.
Absorpsjon: Losartan absorberes godt og gjennomgår first pass-metabolisme, hvor det dannes en aktiv karboksylsyremetabolitt. Biotilgjengelighet for losartan er ca. 33%. Gjennomsnittlig maks. konsentrasjon for losartan og aktiv metabolitt nås etter hhv. 1 time og 3-4 timer.
Proteinbinding: Både losartan og aktiv metabolitt er i stor grad (≥99%) bundet til plasmaproteiner, hovedsakelig albumin.
Fordeling: Vd 34 liter.
Halveringstid: Losartan/aktiv metabolitt: 2 timer og 6-9 timer. Ved administrering av 100 mg 1 gang om dagen akkumuleres hverken losartan eller metabolitten signifikant i plasma.
Metabolisme: Ca. 14% av gitt dose omdannes til aktiv metabolitt. Hos ca. 1% av pasientene sees bare minimal omdanning til den aktive metabolitten.
Utskillelse: Renal clearance for losartan og aktiv metabolitt er 74 ml/minutt, resp. 26 ml/minutt. Ca. 4% utskilles uforandret i urin, ca. 6% som aktiv metabolitt. Utskillelsen av losartan og aktiv metabolitt skjer både via urin og galle. Ca. 35% gjenfinnes i urin og ca. 58% i feces.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys og fuktighet.

Sist endret: 05.06.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

31.01.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Cozaar, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg28 stk. (blister)
079053
Blå resept
Byttegruppe
92,80 (trinnpris 71,90)CSPC_ICON
98 stk. (blister)
079061
Blå resept
Byttegruppe
234,20 (trinnpris 114,20)CSPC_ICON
100 mg98 stk. (blister)
006928
Blå resept
Byttegruppe
432,10 (trinnpris 147,80)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

raas (renin-angiotensin-aldosteronsystemet): En prosess som foregår i nyrene og er svært viktig i blodtrykksreguleringen og for salt- og vannreguleringen i kroppen.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.