Cozaar Comp

Cozaar Comp Forte

MSD

Angiotensin II-reseptorantagonist og tiaziddiuretikum.

ATC-nr.: C09D A01

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 C09C A01
Losartan
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 2 818,730809 kg
Miljørisiko: Bruk av losartan gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Losartan har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Losartan er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 01.03.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 50 mg/12,5 mg: Cozaar Comp: Hver tablett inneh.: Losartankalium tilsv. losartan 50 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, laktose 63,13 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Kinolingult (E 104), titandioksid (E 171).


TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg/12,5 mg: Cozaar Comp: Hver tablett inneh.: Losartankalium tilsv. losartan 100 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, laktose 88,4 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg/25 mg: Cozaar Comp Forte: Hver tablett inneh.: Losartankalium tilsv. losartan 100 mg, hydroklortiazid 25 mg, laktose 126,26 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Kinolingult (E 104), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av essensiell hypertensjon når monoterapi med losartan eller hydroklortiazid ikke gir tilstrekkelig blodtrykkskontroll.

Dosering

Kan kombineres med andre antihypertensiver.
Hypertensjon: Preparatet skal ikke brukes som initialbehandling. Dosetitrering anbefales for hver av komponentene (losartan og hydroklortiazid). Når det er klinisk hensiktsmessig, kan direkte overgang fra monoterapi til fast kombinasjonsbehandling vurderes hos pasienter hvor blodtrykket er utilstrekkelig kontrollert. Vanlig vedlikeholdsdose av Cozaar Comp er 1 tablett 50 mg/12,5 mg 1 gang daglig. Ved utilstrekkelig respons kan dosen økes til maks. 1 tablett Cozaar Comp Forte 100 mg/25 mg 1 gang daglig. Antihypertensiv effekt oppnås vanligvis innen 3-4 uker etter behandlingsstart. Cozaar Comp 100 mg/12,5 mg er tilgjengelig for pasienter som er titrert til 100 mg Cozaar og som trenger ytterligere blodtrykkskontroll.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert ved sterkt nedsatt leverfunksjon. Se Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon og hemodialyse: Dosejustering er ikke nødvendig ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-50 ml/minutt). Ikke anbefalt til pasienter som behandles med hemodialyse. Skal ikke brukes ved sterkt nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Skal ikke benyttes. Eldre: Dosejustering er vanligvis ikke nødvendig. Intravaskulær volumdeplesjon: Volum- og/eller natriumdeplesjon bør korrigeres før behandlingsstart.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med et glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for losartan, sulfonamidderivater (som hydroklortiazid) eller noen av hjelpestoffene. Behandlingsresistent hypokalemi eller hyperkalsemi. Sterkt nedsatt leverfunksjon, kolestase og sykdommer med galleveisobstruksjon. Refraktær hyponatremi. Symptomgivende hyperurikemi/urinsyregikt. 2. og 3. trimester av svangerskapet. Sterkt nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Anuri. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Losartan: Pasienter med angioødem i anamnesen bør følges nøye. Symptomgivende hypotensjon, særlig etter 1. dose og etter doseøkning, kan forekomme hos pasienter som er volum- og/eller natriumdepleterte etter kraftig diuretisk behandling, saltfattig diett, diaré eller oppkast. Slike tilstander bør korrigeres før behandlingsstart. Plasmakonsentrasjonen av kalium og kreatininclearance-verdier bør følges nøye hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, med eller uten diabetes. Pasienter med hjertesvikt og kreatininclearance 30-50 ml/minutt bør følges nøye. Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og salterstatninger som inneholder kalium, anbefales ikke. Lavere dose bør vurderes ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon i anamnesen, da farmakokinetiske data viser signifikant økning i plasmakonsentrasjonen av losartan hos pasienter med cirrhose. Losartan er kontraindisert ved sterkt nedsatt leverfunksjon pga. manglende terapeutisk erfaring. Som følge av at renin-angiotensinsystemet hemmes, er det rapportert om endringer i nyrefunksjonen, inkl. nyresvikt (særlig hos pasienter med nyrefunksjon som er avhengig av renin-angiotensin-aldosteronsystemet, som ved alvorlig hjerteinsuffisiens eller preeksisterende renal dysfunksjon). Ved bilateral nyrearteriestenose eller arteriestenose i en gjenværende nyre er det rapportert om økt blodurea og serumkreatinin. Endringene i nyrefunksjonen kan være reversible ved avsluttet behandling. Losartan bør brukes med forsiktighet ved bilateral nyrearteriestenose eller arteriestenose i en gjenværende nyre. Ingen erfaring med pasienter med nylig gjennomført nyretransplantasjon. Pasienter med primær hyperaldosteronisme vil vanligvis ikke respondere på antihypertensiver som inhiberer renin-angiotensinsystemet. Bruk av Cozaar Comp og Cozaar Comp Forte er derfor ikke anbefalt. Ved bruk av antihypertensiver kan for stort blodtrykksfall forårsake hjerteinfarkt eller slag ved iskemisk kardiovaskulær og cerebrovaskulær sykdom. Ved hjertesvikt, med eller uten nedsatt nyrefunksjon, er det risiko for alvorlig arteriehypotensjon og (ofte akutt) nedsatt nyrefunksjon. Spesiell forsiktighet er indisert ved aorta- eller mitralklaffstenose eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Losartan er tilsynelatende mindre effektiv når det gjelder blodtrykkssenkning hos svarte pasienter. Dette skyldes sannsynligvis høyere prevalens av tilstander med lavt reninnivå hos svarte hypertensive pasienter. Hydroklortiazid: Symptomgivende hypotensjon kan oppstå. Pasienter bør undersøkes for kliniske tegn på væske- eller elektrolyttubalanse, f.eks. volumdeplesjon, hyponatremi, hypokloremisk alkalose, hypomagnesemi eller hypokalemi, som kan inntreffe ved diaré eller oppkast. Det bør foretas periodisk måling av serumelektrolytter med passende intervaller hos disse pasientene. Hyponatremi pga. fortynning, kan forekomme hos ødematøse pasienter i varmt vær. Behandling med tiazider kan svekke glukosetoleransen. Dosejustering av diabetesmidler, inkl. insulin, kan være nødvendig. Latent diabetes mellitus kan bli manifest under tiazidbehandling. Tiazider kan redusere utskillelsen av kalsium i urinen og kan forårsake en midlertidig, svak økning av serumkalsium. Betydelig hyperkalsemi kan være bevis på skjult hyperparathyreoidisme. Tiazidbehandling bør avbrytes før det utføres testing av parathyreoideafunksjonen. Økning av kolesterol- og triglyseridnivåer kan være assosiert med tiazidbehandling. Behandling med tiazider kan hos visse pasienter fremkalle hyperurikemi og/eller urinsyregikt. Fordi losartan senker urinsyrenivået, vil losartan i kombinasjon med hydroklortiazid minske diuretikaindusert hyperurikemi. Tiazider bør brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, da det kan forårsake intrahepatisk kolestase og fordi mindre endringer i væske- og elektrolyttbalansen kan fremskynde leverkoma. Cozaar Comp og Cozaar Comp Forte er kontraindisert ved sterkt nedsatt leverfunksjon. Hos pasienter som behandles med tiazider kan det forekomme overømfintlighetsreaksjoner uavhengig av tidligere allergi eller bronkialastma i anamnesen. Forverring eller aktivering av systemisk lupus erythematosus (SLE) er rapportert ved bruk av tiazider. Inneholder laktose. Bør derfor ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Svimmelhet og søvnighet kan forekomme ved antihypertensiv behandling og dette må tas hensyn til ved bilkjøring og bruk av maskiner. Dette gjelder særlig ved behandlingsstart og doseøkning.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09D A01
Losartan: Rifampicin og flukonazol reduserer nivået av aktiv metabolitt. Klinisk konsekvens er ikke evaluert. Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamteren, amilorid) kaliumtilskudd eller salterstatninger som inneholder kalium gir økt serumkalium og anbefales derfor ikke. Litiumekskresjonen kan bli redusert. Serumlitiumnivåene bør derfor følges nøye dersom litiumsalter skal gis sammen med angiotensin II-reseptorantagonister. Samtidig bruk av NSAID (inkl. COX-2-hemmere og acetylsalisylsyre i antiinflammatoriske doser) kan redusere antihypertensiv effekt. Samtidig bruk kan også medføre økt risiko for forverret nyrefunksjon, inkl. mulig akutt nyresvikt og økt serumkalium, særlig ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienten bør være tilstrekkelig hydrert, og det bør overveies å monitorere nyrefunksjonen etter oppstart av samtidig behandling og deretter periodisk. Hos noen pasienter med kompromittert nyrefunksjon som behandles med NSAID, inkl. COX-2-hemmere, kan samtidig behandling med angiotensin II-reseptorantagonister resultere i ytterligere forverret nyrefunksjon. Effektene er vanligvis reversible. Samtidig bruk med ACE-hemmere eller aliskiren gir økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) ved kombinasjon med ACE-hemmere eller aliskiren er derfor ikke anbefalt. Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE‑hemmere bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Samtidig bruk av andre substanser som induserer hypotensjon som trisykliske antidepressiver, antipsykotika, baklofen, amifostin kan øke risikoen for hypotensjon. Hydroklortiazid: Potensering av ortostatisk hypotensjon kan forekomme ved samtidig bruk av alkohol, barbiturater, narkotika eller antidepressiver. Behandling med tiazider kan påvirke glukosetoleransen. Dosejustering av antidiabetika kan være nødvendig. Metformin bør brukes med forsiktighet pga. risiko for laktacidose indusert av mulig funksjonell nyresvikt knyttet til hydroklortiazid. Additiv effekt kan forekomme ved samtidig bruk av andre antihypertensiver. Tilstedeværelse av anionbyttende resiner svekker absorpsjonen av hydroklortiazid. Enkeltdoser av enten kolestyramin eller kolestipolresiner binder hydroklortiazid og reduserer dets absorpsjon fra gastrointestinaltrakten med opptil hhv. 85% og 43%. Intensivert elektrolyttdeplesjon, særlig hypokalemi, kan forekomme ved samtidig bruk av kortikosteroider, ACTH. Mulig redusert respons av pressoraminer (f.eks. adrenalin), men ikke tilstrekkelig til å utelukke slik bruk. Mulig økt respons av skjelett-muskelrelakserende midler, men ikke ikke-depolariserende (f.eks. tubokurarin). Diuretika reduserer renal litiumclearance og gir høy risiko for litiumtoksisitet. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Dosejustering av urikosuriske legemidler kan være nødvendig fordi hydroklortiazid kan øke nivået av urinsyre i serum. Økning i dosen av probenicid eller sulfinpyrason kan være nødvendig. Samtidig administrering med tiazider kan øke forekomsten av hypersensitivitetsreaksjoner overfor allopurinol. Antikolinergika (f.eks. atropin, biperiden) kan øke biotilgjengeligheten av diuretika av tiazidtypen ved å redusere gastrointestinal motilitet og magens tømmingshastighet. Tiazider kan redusere ekskresjon av cytotoksiske legemidler som f.eks. syklofosfamid, metotreksat fra nyrene og potensere deres myelosuppressive effekter. Ved høye doser salisylater kan hydroklortiazid fremme den toksiske effekten av salisylatene på sentralnervesystemet. Det har forekommet isolerte tilfeller av hemolytisk anemi ved samtidig bruk av hydroklortiazid og metyldopa. Samtidig bruk av ciklosporin kan øke risikoen for hyperurikemi og urinsyregiktlignende komplikasjoner. Tiazidindusert hypokalemi eller hypomagnesemi kan favorisere begynnende digitalisinduserte hjertearytmier (digitalisglykosider). Periodisk måling av serumkalium og EKG er anbefalt ved samtidig bruk av legemidler som påvirkes av serumkaliumforstyrrelser (f.eks. digitalisglykosider og antiarytmika) og med følgende «Torsades de pointes»-induserende legemidler, der hypokalemi er en predisponerende faktor: Klasse Ia antiarytmika (f.eks. kinidin, hydrokinidin, disopyramid), klasse III antiarytmika (f.eks. amiodaron, sotalol, dofetilid, ibutilid), noen antipsykotika (f.eks. tioridazin, klorpromazin, levomepromazin, trifluoperazin, cyamemazin, sulpirid, sultoprid, amisulprid, tiaprid, pimozid, haloperidol, droperidol) og andre (f.eks. bepridil, cisaprid, difemanil, erytromycin i.v., halofantrin, mizolastin, pentamidin, terfenadin, vinkamin i.v.). Tiaziddiuretika kan øke serumkaliumnivåene som følge av redusert ekskresjon. Dersom kalsiumsupplementer må forskrives, bør serumkalsiumnivåene følges og kalsiumdoseringen bør justeres tilsvarende. Interaksjoner med laboratorietester: Som følge av effektene på kalsiummetabolismen, kan tiazider interferere med parathyreoideafunksjonstester. Risiko for symptomgivende hyponatremi kan forekomme ved samtidig bruk av karbamazepin. Klinisk og biologisk monitorering er påkrevd. I tilfeller av diuretikaindusert dehydrering er det økt risiko for akutt nyresvikt ved samtidig bruk av kontrastmidler som inneholder jod, særlig ved høye doser av jodpreparatet. Pasienten bør være rehydrert før administrering. Hydroklortiazid kan intensivere elektrolyttubalanse, særlig hypokalemi ved samtidig bruk av amfoteracin B (parenteral), kortikosteroider, ACTH, stimulerende laksativer eller glycyrrhizin (finnes i lakris).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Anbefales ikke i 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Pga. manglende epidemiologiske data kan det ikke utelukkes at eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 1. trimester kan føre til økt risiko for teratogenese. Med mindre videre bruk av angiotensin II-reseptorantagonister anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved påvist graviditet, bør angiotensin II-reseptorantagonister seponeres umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes. Eksponering for angiotensin II-reseptorantagonister i 2. eller 3. trimester kan medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Fosterets nyrefunksjon og kranium bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for angiotensin II-reseptorantagonister in utero bør observeres nøye for hypotensjon. Det er begrenset erfaring med hydroklortiazid under svangerskapet, spesielt i 1. trimester. Hydroklortiazid krysser placentabarrieren. Basert på virkningsmekanismer til hydroklortiazid, kan bruk i 2. og 3. trimester føre til føtal perfusjon gjennom placenta og forårsake føtal eller neonatal påvirkning som gulsott, forstyrrelser i elektrolyttbalansen og trombocytopeni. Hydroklortiazid skal ikke brukes mot svangerskapsødem, hypertensjon under svangerskapet eller preeklampsi pga. risiko for redusert plasmavolum og hypoperfusjon i placenta uten gunstig effekt på sykdomsforløpet. Hydroklortiazid skal ikke brukes mot essensiell hypertensjon hos gravide, unntatt i sjeldne tilfeller når ingen annen alternativ behandling kan brukes.
Amming: Fordi ingen informasjon er tilgjengelig, er bruk under amming ikke anbefalt. Hvis bruk under amming er nødvendig, bør doseringen være så lav som mulig. Behandlingsalternativ med bedre etablert sikkerhetsprofil bør benyttes, spesielt under amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn. Hydroklortiazid utskilles i morsmelk i små mengder. Tiazider i høye doser som gir intensiv diurese kan hemme melkeproduksjonen.
Losartan|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Losartan/hydroklortiazid: Vanligst forekommende er svimmelhet (2-3%). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Lever/galle: Hepatitt. Undersøkelser: Hyperkalemi, forhøyet ALAT. Losartan: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter, kvalme, diaré, dyspepsi. Luftveier: Hoste, infeksjon i øvre luftveier, tett nese, sinusitt, sykdom i bihulene. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper, ryggsmerter, leggsmerter, myalgi. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikt. Psykiske: Søvnløshet. Undersøkelser: Hyperkalemi, liten reduksjon i hematokrit og hemoglobin, hypoglykemi. Øvrige: Asteni, tretthet, brystsmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi, Henoch-Schönleins purpura, ekkymose, hemolyse. Gastrointestinale: Forstoppelse, tannsmerter, tørr munn, flatulens, gastritt, oppkast. Hjerte/kar: Hypotensjon, ortostatisk hypotensjon, sternalgi, angina pectoris, AV-blokk grad II, cerebrovaskulær hendelse, myokardinfarkt, palpitasjoner, arytmi (atriefibrillering, sinusbradykardi, takykardi, ventrikkeltakykardi, ventrikkelfibrillering), vaskulitt. Hud: Alopesi, dermatitt, tørr hud, erytem, flushing, fotosensitivitet, pruritus, utslett, urticaria, svetting. Kjønnsorganer/bryst: Nedsatt libido, impotens. Luftveier: Ubehag i svelget, faryngitt, laryngitt, dyspné, bronkitt, epistakse, rhinitt, obstruerte luftveier. Muskel-skjelettsystemet: Armsmerter, hovne ledd, knesmerter, muskel-/skjelettsmerter, skuldersmerter, stivhet, artralgi, artritt, koksalgi, fibromyalgi, muskelsvakhet. Nevrologiske: Nervøsitet, parestesier, perifer nevropati, skjelvinger, migrene, synkope. Nyre/urinveier: Nokturi, hyppig vannlating, urinveisinfeksjon. Psykiske: Engstelse, angst, panikk, forvirring, depresjon, unormale drømmer, søvnforstyrrelser, søvnighet, hukommelsestap. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, urinsyregikt. Undersøkelser: Liten økning i urea- og kreatininnivåer i serum. Øre: Vertigo, tinnitus. Øye: Tåkesyn, brennende/stikkende følelse i øyet, konjunktivitt, redusert synsskarphet. Øvrige: Ansiktsødem, feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, angioødem, inkl. hevelser i spiserør og stemmebånd som gir hindringer av luftveiene og/eller hevelse i ansikt, lepper, svelg og/eller tunge. Svært sjeldne (<1/10 000): Undersøkelser: Økning i leverenzymer og bilirubin. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Doserelaterte ortostatiske effekter. Lever/galle: Unormale leverfunksjoner. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Nevrologiske: Dysgeusi. Undersøkelser: Hyponatremi. Øvrige: Influensalignende symptomer, uvelhet. Hydroklortiazid: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Kefalalgi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, hemolytisk anemi, leukopeni, purpura, trombocytopeni. Gastrointestinale: Sialoadenitt, spasmer, mageirritasjon, kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Nekrotiserende angitt (vaskulitt, kutan vaskulitt). Hud: Fotosensitivitet, urticaria, toksisk epidermal nekrolyse. Lever/galle: Ikterus (intrahepatisk kolestase), pankreatitt. Luftveier: Respiratorisk stress, inkl. pneumonitt og lungeødem. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nyre/urinveier: Glukosuri, interstitiell nefritt, renal dysfunksjon, nyresvikt. Psykiske: Insomnia. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, hyperglykemi, hyperurikemi, hypokalemi, hyponatremi. Øye: Forbigående tåkesyn, xantopsi. Øvrige: Feber, svimmelhet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Ukjent frekvens: Hud: Kutan lupus erythematosus.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Spesifikk informasjon mht. overdosering finnes ikke. Behandling er støttende og symptomatisk. Behandlingen må avbrytes og pasienten observeres nøye. Fremkalling av brekning foreslås ved nylig inntak av legemiddel. Ev. dehydrering, elektrolyttforstyrrelse, hypotensjon etc. behandles i samsvar med vanlig praksis. Losartan: Begrensede data om overdose. Mest sannsynlige symptomer er hypotensjon og takykardi. Bradykardi kan forekomme ut fra parasympatisk (vagus) stimulering. Støttende behandling bør gis dersom symptomgivende hypotensjon inntreffer. Hverken losartan eller den aktive metabolitten kan fjernes med hemodialyse. Hydroklortiazid: Mest vanlige tegn og symptomer er forårsaket av elektrolyttdeplesjon (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi) og dehydrering som følge av overdreven diurese. Dersom digitalis også er inntatt, kan hypokalemi fremheve hjertearytmier. Hvorvidt hydroklortiazid kan fjernes med hemodialyse er ikke fastslått.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For losartan C09C A01 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Losartankalium og hydroklortiazid har en additiv effekt på blodtrykkssenkningen. Som resultat av den diuretiske effekten, øker hydroklortiazid plasmareninaktiviteten og aldosteronsekresjonen, minsker serumkalium og øker angiotensin II-nivåene. Losartan hemmer de fysiologiske effektene av angiotensin II og kan via hemning av aldosteron bidra til minskning av det kaliumtapet som er forbundet med diuretika. Losartan forårsaker en liten senkning av urinsyrenivåene i serum. Hydroklortiazid har vist seg å gi en moderat økning av urinsyrenivåene. Kombinasjonen losartan/hydroklortiazid reduserer diuretikaindusert hyperurikemi. Den blodtrykkssenkende effekten vedvarer i 24 timer og beholdes ved kontinuerlig behandling.
Absorpsjon: Losartan: Absorberes godt og gjennomgår first pass-metabolisme, hvor det dannes en aktiv karboksylsyremetabolitt. Biotilgjengelighet for losartan er i gjennomsnitt 33%. Maks. plasmakonsentrasjon for losartan og aktiv metabolitt nås etter ca. 1 time, resp. 3-4 timer. Samtidig matinntak påvirker ikke signifikant biotilgjengeligheten.
Proteinbinding: Losartan: Både losartan og aktiv metabolitt er i stor grad ≥99% bundet til plasmaproteiner, hovedsakelig albumin.
Fordeling: Vd 34 liter.
Halveringstid: Losartan/aktiv metabolitt: 2 timer, resp. 6-9 timer. Lineær farmakokinetikk for losartan og aktiv metabolitt ved doser opptil 200 mg. Hydroklortiazid: 5,5-14,8 timer.
Metabolisme: Hydroklortiazid metaboliseres ikke. Losartan: Ca. 14% av gitt dose omdannes til aktiv metabolitt. Hos ca. 1% av pasientene sees bare minimal omdanning til aktiv metabolitt.
Utskillelse: Renal clearance for losartan og aktiv metabolitt er 74 ml/minutt, resp. 26 ml/minutt. Ca. 4% av dosen utskilles uforandret i urin og ca. 6% som aktiv metabolitt. Utskillelsen av losartan og aktiv metabolitt skjer både via urinen og gallen. Ca. 35% gjenfinnes i urin og ca. 58% i feces. Hydroklortiazid: 61% utskilles i urinen i løpet av 24 timer.

Sist endret: 13.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.10.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Cozaar Comp, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg/12,5 mg98 stk. (blister.)
416446
Blå resept
Byttegruppe
277,00 (trinnpris 115,00)CSPC_ICON

Cozaar Comp, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
048297
Blå resept
Byttegruppe
341,90 (trinnpris 128,20)CSPC_ICON

Cozaar Comp Forte, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/25 mg98 stk. (blister)
003023
Blå resept
Byttegruppe
341,90 (trinnpris 148,10)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergi (hypersensitivitet): Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

atriefibrillering (atrieflimmer, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

ekkymose (blåmerke, blodutredelse): Liten hudblødning, gir blåmerke.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sentralnervesystemet (cns): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

slag (hjerneslag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelfibrillering (ventrikkelflimmer, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

xantopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.