Copegus

Roche

Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A P01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J05A P01
Ribavirin
 
PNEC: 6,9 μg/liter
Salgsvekt: 6,7184 kg
Miljørisiko: Bruk av ribavirin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Ribavirin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at ribavirin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 05.01.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 200 mg og 400 mg: Hver tablett inneh.: Ribavirin 200 mg, resp. 400 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av kronisk hepatitt C i kombinasjon med andre legemidler.

Dosering

Behandlingen bør startes og monitoreres av lege med erfaring i behandling av kronisk hepatitt C. Se preparatomtaler for de legemidler som brukes i kombinasjon med Copegus.
Kombinasjon med andre legemidler: Anbefalt dose ribavirin i kombinasjon med andre legemidler avhenger av viral genotype, pasientens kroppsvekt og legemidlet som brukes:

Legemiddel som brukes i kombinasjon

Daglig ribavirindose

Antall 200 mg/400 mg tabletter

Direktevirkende virus-
hemmende legemiddel (DAA)

<75 kg = 1000 mg

5 × 200 mg (2 morgen, 3 kveld)

≥75 kg = 1200 mg

6 × 200 mg (3 morgen, 3 kveld)

 

 

 

Peginterferon alfa-2a med DAA

<75 kg = 1000 mg

5 × 200 mg (2 morgen, 3 kveld)

≥75 kg = 1200 mg

6 × 200 mg (3 morgen, 3 kveld)

 

 

 

Peginterferon alfa-2a uten DAA

Genotype 2/3 behandlingsnaive
Genotype 2/3/4 med hiv-koinfeksjon

 

800 mg

4 × 200 mg (2 morgen, 2 kveld) eller
2 × 400 mg (1 morgen, 1 kveld)

 

Genotype 1/4
Genotype 2/3 tidligere behandlet
Genotype 1 hiv-koinfeksjon

 

<75 kg = 1000 mg

5 × 200 mg (2 morgen, 3 kveld)

 

≥75 kg = 1200 mg

6 × 200 mg (3 morgen, 3 kveld)

 

 

 

Interferon alfa-2a uten DAA

<75 kg = 1000 mg

5 × 200 mg (2 morgen, 3 kveld)

≥75 kg = 1200 mg

6 × 200 mg (3 morgen, 3 kveld)

 

 

 

Peginterferon alfa-2b med eller uten DAA

<65 kg = 800 mg

4 × 200 mg (2 morgen, 2 kveld) eller
2 × 400 (1 morgen, 1 kveld)

65-80 kg = 1000 mg

5 × 200 mg (2 morgen, 3 kveld)

 

81-105 kg = 1200 mg

6 × 200 mg (3 morgen, 3 kveld)

 

>105 kg = 1400 mg

7 × 200 mg (3 morgen, 4 kveld)


Behandlingsvarighet: Avhenger av legemidlet som blir gitt i kombinasjon, den enkelte pasient eller virusegenskap, inkl. genotype, koinfeksjonsstatus, tidligere behandling og behandlingsrespons.
Dosejustering ved alvorlige bivirkninger: Avhenger av legemidlet som blir gitt i kombinasjon. Dersom det oppstår en alvorlig bivirkning relatert til ribavirin, bør dosen endres eller ribavirin seponeres til bivirkningen reduseres i alvorlighet. Hvis intoleranse vedvarer etter ny oppstart med Copegus, bør behandlingen seponeres.

Retningslinjer for dosejustering ved behandlingsutløst anemi:

Laboratorieverdier

Reduser ribavirindosen til [1] [2] dersom:

Seponer ribavirin dersom:

Hemoglobin hos pasienter uten hjertesykdom

<10 g/dl

<8,5 g/dl

Hemoglobin hos pasienter med stabil hjertesykdom i anamnesen

≥2 g/dl reduksjon i hemoglobin i løpet av enhver 4 ukers periode under behandling (permanent dosereduksjon)

<12 g/dl etter 4 uker med
dosereduksjon

1) For pasienter som får 1000 mg (<75 kg) eller 1200 mg (>75 kg) ribavirin/dag, bør dosen bli redusert til 600 mg/dag (200 mg morgen og 400 mg kveld). Hvis anemien reverseres, kan behandlingen startes på nytt med 600 mg daglig, og videre økes til 800 mg daglig etter individuell vurdering av behandlende lege. Det anbefales imidlertid ikke å gjenoppta den høyeste doseringen.
2) For pasienter som får 800 mg (<65 kg), 1000 mg (65-80 kg), 1200 mg (81-105 kg) eller 1400 mg (>105 kg) ribavirin/dag, er første dosereduksjon med 200 mg/dag (bortsett fra pasienter som får 1400 mg, der dosereduksjon bør være med 400 mg/dag). Om nødvendig er andre dosereduksjon med ytterligere 200 mg/dag. Pasientene som får redusert dosen til 600 mg/dag, får 1 tablett à 200 mg morgen og 2 tabletter à 200 mg kveld. Det henvises til preparatomtalen for peginterferon alfa eller interferon alfa for doseendringer og/eller seponering ved alvorlige bivirkninger som kan være relatert til disse legemidlene.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering av ribavirin er unødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Plasmakonsentrasjonen øker betydelig ved redusert nyrefunksjon. Total daglig dose bør reduseres ved ClCR ≤50 ml/minutt. Doseendring ved nedsatt nyrefunksjon:

ClCR

Ribavirindose (daglig)

30-50 ml/minutt

Forskjellige doser, 200 mg og 400 mg hver annen dag

<30 ml/minutt

200 mg daglig

Hemodialyse

200 mg daglig

Behandling bør igangsettes (eller fortsettes hvis redusert nyrefunksjon utvikles under behandlingen) med ekstrem forsiktighet og nøye overvåkning av hemoglobinkonsentrasjonen gjennom hele behandlingsperioden. Korrigering av behandlingen skal om nødvendig iverksettes. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. manglende sikkerhets- og effektdata i kombinasjon med andre legemidler for behandling av hepatitt C. Det finnes kun begrensede sikkerhets- og effektdata for barn og ungdom (6-18 år) i kombinasjon med peginterferon alfa-2a. En nytte-/risikovurdering er nødvendig i hvert enkelt tilfelle. Eldre >65 år: Nyrefunksjon må undersøkes før administrering.
Administrering: Skal tas oralt sammen med mat fordelt på 2 daglige doser (morgen og kveld). Skal svelges hele. Skal ikke deles eller knuses pga. ribavirins teratogene potensiale.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet (behandling med ribavirin må ikke påbegynnes før det foreligger en negativ graviditetstest umiddelbart før oppstart av behandlingen). Amming. Tidligere alvorlig hjertesykdom, inkl. ustabil eller ukontrollert hjertesykdom de siste 6 månedene. Hemoglobinopati (f.eks. talassemi, sigdcelleanemi). Se også preparatomtale for de legemidler som brukes i kombinasjon med Copegus for deres kontraindikasjoner.

Forsiktighetsregler

Ribavirin monoterapi skal ikke benyttes. Kombinasjonsbehandling med (peg)interferon er forbundet med alvorlige bivirkninger som alvorlige psykiatriske og sentralnervesystemeffekter, alvorlige øyesykdommer, dentale og periodentale sykdommer og veksthemming hos barn og unge (kan være irreversibel). Se preparatomtalen til disse for ytterligere informasjon. Ribavirin har teratogent potensiale, se graviditet og amming. Ribavirin er mutasjonsfremmende i noen in vivo og in vitro gentoksisitetstester. En mulig karsinogen effekt av ribavirin kan ikke utelukkes. Risiko for utvikling av anemi er minst ved bruk av lave doser (800 mg) ribavirin, og er høyere hos kvinner enn hos menn. Utvikling av anemi kan føre til svekket hjertefunksjon og/eller forverring av symptomer på koronarsykdom. Ribavirin skal derfor gis med forsiktighet ved tidligere hjertesykdom. Hjertestatus skal vurderes før behandlingen innledes og overvåkes klinisk under behandlingen. Dersom forverring oppstår, skal behandlingen seponeres. Pasienter med kongestiv hjertesvikt, tidligere myokardinfarkt, og/eller tidligere eller nåværende hjerterytmeforstyrrelser i anamnesen, skal overvåkes nøye. Det anbefales at EKG utføres før og under behandling ved tidligere hjerteabnormaliteter. Hjertearytmier (primært supraventrikulære) vil vanligvis respondere på konvensjonell behandling, men kan kreve at behandlingen må avbrytes. Pancytopeni og benmargsuppresjon er rapportert i litteraturen til å forekomme innen 3-7 uker etter administrering av ribavirin og et peginterferon sammen med azatioprin. Denne myelotoksisiteten var reversibel innen 4-6 uker etter seponering av HCV antiviral behandling inkl. azatioprin, og gjentok seg ikke ved gjeninnføring av hver behandling alene. Bruk av kombinasjonsbehandling hos HCV-pasienter der tidligere behandling har sviktet, er ikke tilstrekkelig undersøkt hos pasienter som seponerte tidligere behandling pga. hematologiske bivirkninger. Leger som vurderer behandling av disse pasientene bør nøye vurdere risikoen opp mot nytten av ny behandling. Ved en akutt overfølsomhetsreaksjon (f.eks. urticaria, angioødem, bronkokonstriksjon, anafylaksi) må behandlingen avbrytes umiddelbart og nødvendig medisinsk behandling gis. Ved forbigående utslett behøver ikke behandlingen avbrytes. Hos pasienter som utvikler hepatisk dekompensasjon, bør behandlingen seponeres. Hvis ALAT-nivåene øker progressivt og i klinisk signifikant grad, trass i dosereduksjon, eller følges av samtidig økning i bilirubin, bør behandlingen avbrytes. Farmakokinetikken for ribavirin er endret ved nedsatt nyrefunksjon. Det anbefales derfor at nyrefunksjonen undersøkes hos alle pasienter før behandlingen startes, fortrinnsvis ved å måle kreatininclearance. En betydelig økning i plasmakonsentrasjonen for ribavirin er observert ved anbefalt doseringsregime hos pasienter med serumkreatinin >2 g/dl eller med kreatininclearance <50 ml/minutt, og hos disse pasientene anbefales dosejustering og ekstrem forsiktighet er påkrevd. Hemoglobinkonsentrasjonen må overvåkes nøye under behandlingen og korrigerende tiltak iverksettes om nødvendig. Sikkerhet og effekt av behandling hos pasienter med levertransplantasjon eller andre transplantasjoner er ikke utredet. Avstøtning av lever og nyre er rapportert med peginterferon alfa-2a, alene eller i kombinasjon ribavirin. Kronisk hepatitt C-pasienter koinfisert med hiv, og som derfor behandles med «Highly Active Anti-Retroviral Theraphy» (HAART), kan ha en økt risiko for alvorlige bivirkninger (f.eks. melkesyreacidose, perifer nevropati, pankreatitt). Koinfiserte pasienter med fremskreden cirrhose som behandles med HAART, har økt risiko for leverdekompensasjon og muligens død ved kombinasjonsbehandling med ribavirin og interferoner. Ved oppstart av behandling hos koinfiserte pasienter med cirrhose, kan følgende settes i sammenheng med leverdekompensasjon: Økt serumbilirubin, redusert hemoglobin, økt alkalisk fosfatase eller redusert antall blodplater, og behandling med didanosin (se Interaksjoner). Forsiktighet skal derfor utvises når peginterferon alfa-2a og ribavirin adderes til HAART-terapi. Samtidig bruk av ribavirin og zidovudin anbefales ikke pga. økt risiko for anemi. Under behandling skal koinfiserte pasienter monitoreres nøye med hensyn til tegn og symptomer på leverdekompensasjon (inkl. ascites, encefalopati, blødende varicer, nedsatt syntetisk leverfunksjon, f.eks. «Child-Pugh»-verdi på 7 eller høyere). «Child-Pugh»-verdien kan påvirkes av faktorer som er relatert til behandlingen (dvs. indirekte hyperbilirubinemi, nedsatt albumin) og kan ikke nødvendigvis tilskrives leverdekompensasjon. Behandling med ribavirin i kombinasjon med andre legemidler skal avbrytes umiddelbart ved leverdekompensasjon. Hematologiske og biokjemiske standardtester (blodstatus og differensialtelling, trombocyttall, elektrolytter, glukose, serumkreatinin, leverfunksjonstester, urinsyre) må utføres på alle pasienter før oppstart av behandlingen. Akseptable utgangsverdier som kan betraktes som retningslinjer før innledning av behandling er: Hemoglobin ≥12 g/dl (kvinner), ≥13 g/dl (menn). Laboratorieundersøkelsene skal videre utføres i uke 2 og 4 av behandlingen, og deretter periodevis etter klinisk skjønn. Forsiktighet bør utvises ved behandling av hiv-HCV koinfiserte pasienter med lave CD4-tall (<200 celler/μl). Urinsyrenivået kan øke under behandlingen pga. hemolyse. Muligheten for utvikling av urinsyregikt må følges opp hos predisponerte pasienter.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A P01
Pga. lang halveringstid kan muligheten for interaksjoner vedvare inntil 2 måneder (5 halveringstider for ribavirin) etter avsluttet ribavirinbehandling. Ribavirin hemmer fosforyleringen av zidovudin og stavudin in vitro. Samtidig bruk av enten zidovudin eller stavudin kan føre til økt mengde hiv-virus i plasma. Det anbefales derfor at nivåer av hiv-RNA i plasma overvåkes nøye. Hvis hiv-RNA nivåene øker bør behandlingen revurderes. Koadministrering med didanosin anbefales ikke, da eksponering av didanosin og dens aktive metabolitt øker (dideoksydenosin 5’-trifosfat) in vitro, og kan medføre risiko for mitokondrietoksisitet. Bruk av ribavirin og peginterferon alfa-2a samtidig med azatioprin bør unngås. I enkelte tilfeller, der nytten ved samtidig behandling oppveier en mulig risiko, anbefales nøye hematologisk monitorering ved samtidig bruk av azatioprin for å identifisere tegn på myelotoksisitet, og behandlingen med disse legemidlene skal da avsluttes. Samtidig bruk med stavudin bør unngås for å begrense risiko for overlappende mitokondrietoksisitet. Det har vært rapporter på fatal leversvikt, samt perifer nevropati, pankreatitt, og symptomatisk hyperlaktemi/laktisk acidose.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner og Forsiktighetsregler.
Graviditet: Ekstrem forsiktighet må utvises for å unngå graviditet hos kvinnelige pasienter. Misdannelser av skallen, gane, øyne, kjeve, ekstremiteter, skjelett og mage-tarmkanalen er blitt observert i dyrestudier ved doser betydelig lavere enn den anbefalte humane dosen. Behandling med ribavirin skal ikke initieres før det foreligger en negativ graviditetstest umiddelbart før behandlingsstart. Det er særdeles viktig at kvinnelige pasienter i fertil alder bruker et sikkert prevensjonsmiddel under behandlingen og i 4 måneder etter at behandlingen er avsluttet. Det må tas rutinemessige månedlige graviditetstester i denne perioden. Dersom graviditet oppstår under behandlingen eller innen 4 måneder etter avsluttet terapi, skal pasienten opplyses om ribavirinets betydelige teratogene risiko for fosteret. Ekstrem forsiktighet må utvises for å unngå graviditet hos kvinnelige partnere av menn som bruker ribavirin. Ribavirin akkumuleres intracellulært og elimineres veldig langsomt fra kroppen. I dyrestudier fører ribavirin til sædforandringer ved doser lavere enn den kliniske dosen. Det er ikke kjent om ribavirin i spermier kan utøve teratogen effekt i et befruktet egg. Mannlige pasienter eller deres kvinnelige partnere i fertil alder må bruke et sikkert prevensjonsmiddel under behandlingen og i 7 måneder etter at behandlingen er avsluttet. En graviditetstest må tas før behandlingen initieres. Menn med gravide partnere må instrueres til å bruke kondom for å minimalisere overføring av ribavirin til partneren.
Amming: Ukjent om ribavirin skilles ut i morsmelk. Pga. fare for bivirkninger hos barn som ammes, må amming avsluttes før behandlingen settes i gang.
Ribavirin

Bivirkninger

Svært vanlige og vanlige (>1/100): Blod/lymfe: Anemi, lymfadenopati, trombocytopeni, nøytropeni. Endokrine: Hypo- eller hypertyreoidisme. Gastrointestinale: Oppkast, munntørrhet, dyspepsi, munnsår, flatulens, blødninger i tannkjøttet, stomatitt, dysfagi, glossitt, kvalme, diaré, magesmerter, forstoppelse. Hjerte/kar: Palpitasjon, perifert ødem, flushing, hypotensjon. Hud: Utslett, økt svette, eksem, nattesvette, psoriasis, fotosensitivitetsreaksjoner, urticaria, hudsykdom, alopesi, kløe, dermatitt, tørr hud. Luftveier: Øvre luftveisinfeksjoner, bronkitt, sår hals, dyspné, epistakse, nasofaryngitt, tette bihuler, rhinitt, tett nese, hoste, anstrengelsesdyspné. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, muskelkramper, nakkesmerter, muskel-/skjelettsmerter, bensmerter, artritt, muskelsvakhet, myalgi, artralgi. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet, svekket konsentrasjon, hukommelsesproblemer, besvimelse, svakhet, smaksforstyrrelser, parestesi, skjelvinger, hyperestesi, krampe, migrene, søvnvansker, hypoestesi, mareritt. Psykiske: Humørsvingninger, emosjonelle lidelser, angst, nervøsitet, redusert libido, aggresjon, irritabilitet, depresjon. Øre: Vertigo, øreverk, tinnitus. Øye: Tåkesyn, xeroftalmi, øyeinflammasjon, smerter i øyet. Øvrige: Impotens, utmattelse, uvelhetsfølelse/letargi, brystsmerter, hetetokter, tørste, influensalignende symptomer, herpes simplex, oral candidiose, anoreksi, vekttap, feber, stivhet, asteni, smerte. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Endokrine: Diabetes. Gastrointestinale: Gastrointestinale blødninger, keilitt, gingivitt. Hjerte/kar: Hypertensjon. Lever/galle: Redusert leverfunksjon. Luftveier: Bronkokonstriksjon. Nevrologiske: Perifer nevropati. Psykiske: Selvmordstanker, sinne/opphisselse, hallusinasjoner. Øre: Hørseltap. Øye: Blødning i retina. Øvrige: Hudinfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, lungebetennelse, urinveisinfeksjoner, tyreoiditt, sarkoidose. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Arytmier, supraventrikulær takykardi, atrieflimmer, kongestiv hjertesvikt, angina, myokardinfarkt, perikarditt, hjerneblødning, vaskulitt. Gastrointestinale: Magesår, pankreatitt. Lever/galle: Leversvikt, cholangitt, fettlever. Luftveier: Interstitiell pneumoni med fatalt utfall, lungeemboli. Muskel-skjelettsystemet: Myositt. Nevrologiske: Koma, kramper, ansiktslammelser. Psykiske: Suicid, psykotiske lidelser. Øye: Optisk nevropati, papillødem, karsykdommer i retina, retinopati, sår på kornea. Øvrige: Anafylakse, systemisk lupus erythematosus (SLE), overdosering, betennelse i ytre øregang, endokarditt. Peginterferon alfa-2a-behandling er hos hiv-HCV koinfiserte pasienter forbundet med reduksjon av absolutt CD4+-celletall uten reduksjon i prosent CD4+-celletall i løpet av de 4 første behandlingsukene, reversibel ved dosereduksjon eller seponering. Andre bivirkninger hos hiv-HCV koinfiserte pasienter på kombinasjonsbehandling ≥1%-≤2%: Hyperlaktatemi/melkesyreacidose, influensa, pneumoni, sterke humørsvingninger, apati, tinnitus, faryngolaryngeal smerte, keilitt, ervervet lipodystrofi og kromaturi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Aplastisk anemi, erytroaplasi. Gastrointestinale: Iskemisk kolitt, ulcerøs kolitt, tungepigmentering. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, angioødem, erythema multiforme. Immunsystemet: Idiopatisk eller trombotisk trombocytopenisk purpura, avstøtning av lever og nyre, Vogt-Koyanagi-Haradas syndrom. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Nevrologiske: Cerebral iskemi. Nyre/urinveier: Nyresvikt, nefrotisk syndrom. Psykiske: Mani, bipolare lidelser, drapstanker. Øye: Synstap, alvorlig netthinneløsning. Laboratorieverdier: Økt ALAT som medførte dosejustering eller seponering. Reduksjon av hemoglobinnivå til <10 g/dl. De fleste tilfellene av anemi, leukopeni og trombocytopeni var milde (WHO grad 1). WHO grad 2 endringer er sett for hemoglobin, leukocytter og trombocytter. Moderat og alvorlig nøytropeni er sett ved 48-ukers kombinasjonsbehandling. Forhøyning av urinsyre og indirekte bilirubinnivå assosiert med hemolyse er sett hos noen pasienter. Verdiene gikk tilbake til utgangsnivå innen 4 uker etter avsluttet behandling, og kun i sjeldne tilfeller forbundet med kliniske manifestasjoner (akutt urinsyregikt). Hematologisk toksisitet som nøytropeni, trombocytopeni og anemi har forekommet oftere hos hiv-HCV-pasienter, men de fleste tilfellene kunne håndteres med dosejusteringer og bruk av vekstfaktorer, og førte kun sjelden til tidlig avbrytelse av behandlingen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A P01

Egenskaper

Klassifisering: Syntetisk nukleosidanalog.
Virkningsmekanisme: Ukjent. Ved kombinasjonsbehandling med ribavirin og peginterferon alfa-2a av genotype 1 og genotype 2/3 oppnår hhv. 52% og 82% av pasientene vedvarende virologisk respons etter resp. 48 og 24 ukers behandling, og hos hiv-HCV koinfiserte pasienter oppnår hhv. 29% og 62% vedvarende virologisk respons etter 48 ukers behandling.
Absorpsjon: Rask og omfattende. Tmax 1-2 timer. Høy grad av first pass-metabolisme. Samtidig matinntak anbefales for å oppnå optimale plasmakonsentrasjoner.
Fordeling: Akkumuleres i erytrocytter. Vd: Ca. 4500 liter.
Halveringstid: 140-160 timer etter en enkeltdose, ved steady state ca. 300 timer.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Gjennomsnitt: 2200 ng/ml.
Metabolisme: Via fosforylering og deribosylering/amidhydrolyse til inaktive hovedmetabolitter.
Utskillelse: Via nyrene.

Sist endret: 04.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.05.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Copegus, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg112 stk. (boks)
014097
H-resept
Byttegruppe
2930,80CSPC_ICON
400 mg56 stk. (boks)
054369
H-resept
-
2942,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

flushing (rødming): Plutselig varmefølelse, hudrødme

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hudsykdom (dermatose): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli (pulmonal emboli): En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

redusert libido (nedsatt libido, nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst): Nedsatt seksuell lyst.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sigdcelleanemi: En arvelig sykdom som forårsaker avvik i uttrykk av globin i hemoglobin. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at hos en person som har arvet kun ett gen for tilstanden fra den ene forelderen, vil fremdeles det friske genet ha uttrykk av normalt hemoglobin og symptomer vil sjeldent forekomme. Et individ med arveanlegg for tilstanden fra begge foreldrene vil alltid uttrykke sykdommen, og vil kun danne abnormt hemoglobin. Abnormt hemoglobin blir viskøst ved utsettelse for en nedgang av oksygen. Dette fører til at de røde blodcellene får en sigdform (halvmåneform), blir stive, klebrige og skjøre. Når sigdceller klumper seg sammen vil kapillærene blokkeres, og oksygentransporten blir begrenset som fører til skader på vev og organer. Sykdommen har en høy dødelighet for pasienter med alvorlig sykdom.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreoiditt (skjoldkjertelbetennelse): Kan blant annet skyldes en autoimmun reaksjon eller infeksjon med bakterie/virus.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

uvelhetsfølelse (malaise, sykdomsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.