Angiotensin II-reseptor (type AT1)-antagonist og tiaziddiuretikum.

ATC-nr.: C09D A04

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 C09C A04
Irbesartan
 
PNEC: 704 μg/liter
Salgsvekt: 3 102,483225 kg
Miljørisiko: Bruk av irbesartan gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Irbesartan har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Irbesartan brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 24.04.2018) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 150 mg/12,5 mg, 300 mg/12,5 mg og 300 mg/25 mg: Hver tablett inneh.: Irbesartan 150 mg, resp. 300 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, resp. 25 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt og gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av essensiell hypertensjon. Fastdosekombinasjonen er indisert hos voksne pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med irbesartan eller hydroklortiazid alene.

Dosering

Voksne: Dosetitrering med de enkelte komponentene anbefales. Tas 1 gang daglig. 150/12,5 mg kan gis til pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med hydroklortiazid eller irbesartan 150 mg alene. 300/12,5 mg kan gis til pasienter som ikke er tilfredsstillende kontrollert med irbesartan 300 mg eller 150/12,5 mg. 300/25 mg kan gis til pasienter som ikke er tilfredsstillende kontrollert med 300/12,5 mg. Doser >300/25 mg 1 gang daglig anbefales ikke.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Tiazider bør brukes med forsiktighet. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Ingen doseringsjustering nødvendig ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Pga. hydroklortiazidkomponenten anbefales ikke preparatet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance (ClCR) <30 ml/minutt). Loopdiuretika bør velges framfor tiazider til disse pasientene. Ingen dosejustering er nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon hvor ClCR er ≥30 ml/minutt. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig.
Administrering: Dosen bør tas til samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele sammen med tilstrekkelig mengde væske, f.eks. 1 glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller for sulfonamidderivater. 2. og 3. trimester av graviditet. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <30 ml/minutt). Refraktær hypokalemi. Hyperkalsemi. Alvorlig nedsatt leverfunksjon, biliær cirrhose og kolestase. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes eller moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Symptomatisk hypotensjon, spesielt etter 1. dose, kan opptre hos pasienter som er volum- og/eller natriumdepleterte etter intens diuretikabehandling, saltrestriksjon, diaré eller oppkast. Slike tilstander bør korrigeres før behandling. Økt risiko for alvorlig hypotensjon og nyreinsuffisiens når pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose på arterien til én fungerende nyre blir behandlet med ACE-hemmere eller angiotensin II-antagonister. Ved nedsatt nyrefunksjon anbefales periodisk kontroll av kalium, kreatinin og urinsyre i serum. Ingen erfaring ved bruk til pasienter med nylig gjennomgått nyretransplantasjon. Tiaziddiuretikaassosiert azotemi kan opptre ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet bør utvises ved mild til moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance >30 ml/minutt, men <60 ml/minutt). Tiazider bør brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, ettersom mindre endringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse hepatisk koma. Forsiktighet må utvises ved aorta- eller mitralstenose eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Pasienter med primær aldosteronisme vil vanligvis ikke respondere på antihypertensiver som virker via hemming av renin-angiotensinsystemet. Tiazidbehandling kan nedsette glukosetoleransen. Dosejustering av insulin eller perorale hypoglykemiske midler kan bli nødvendig hos diabetikere. Latent diabetes mellitus kan bli manifest. Hyperurikemi kan opptre eller symptomatisk urinsyregikt kan utløses ved tiazidbehandling. Hydroklortiazid kan gi væske- og/eller elektrolyttforstyrrelse (hypokalemi, hyponatremi og hypokloremisk alkalose). Risikoen for hypokalemi er størst ved levercirrhose, rask diurese, inadekvat oralt inntak av elektrolytter og ved samtidig behandling med kortikosteroider eller ACTH. Hyperkalemi kan oppstå pga. antagonismen mellom angiotensin II (AT1)-reseptorer og irbesartan, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon og/eller hjertesvikt og diabetes mellitus. Monitorering av serumkalium hos risikopasienter anbefales. Tiazider kan redusere utskillelsen av kalsium og øke utskillelsen av magnesium i urin. Betydelig hyperkalsemi kan være tegn på maskert hyperparatyreoidisme. Preparatet bør seponeres før det utføres tester for parathyreoideafunksjon. Hos pasienter hvor vaskulær tonus og nyrefunksjon avhenger hovedsakelig av aktiviteten i renin-angiotensin-aldosteronsystemet (f.eks. ved alvorlig kongestiv hjertesvikt eller underliggende nyresykdom, inkl. nyrearteriestenose), er behandling med andre legemidler som påvirker dette systemet blitt assosiert med akutt hypotensjon, azotemi, oliguri eller sjeldnere også akutt nyresvikt. Hos pasienter med iskemisk kardiomyopati eller iskemisk kardiovaskulær sykdom, vil en meget kraftig blodtrykksreduksjon kunne resultere i hjerteinfarkt eller hjerneslag. Hypersensitivitetsreaksjoner kan oppstå, med størst sannsynlighet ved allergi eller bronkialastma i anamnesen. Forverring eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er rapportert ved behandling med tiaziddiuretika. Hvis fotosensitivitetsreaksjoner (av hydroklortiazid) oppstår under behandling anbefales seponering. Hvis administrering anses nødvendig, bør utsatte områder beskyttes mot sol og kunstig UVA. Tilfeller av akutt trangvinkelglaukom er rapportert med hydroklortiazid, vanligvis i løpet av timer til uker etter oppstart. Preparatet seponeres så raskt som mulig, og umiddelbar medisinsk eller kirurgisk behandling vurderes. Risikofaktorer er sulfonamid- eller penicillinallergi. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Ikke sannsynlig at preparatet påvirker evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Det bør likevel tas i betraktning at svimmelhet eller tretthet kan oppstå.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09D A04
Antihypertensiver kan forsterke den hypotensive effekten av irbesartan. Irbesartan og hydroklortiazid er trygt blitt gitt sammen med andre antihypertensiver som betablokkere og langtidsvirkende kalsiumkanalblokkere. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinasjon av irbesartan/hydroklortiazid og ACE-hemmer eller aliskiren anbefales ikke pga. økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og endret nyrefunksjon inkl. akutt nyresvikt. Ev. dobbel blokade må kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye kontroll av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og irbesartan/hydroklortiazid bør ikke brukes samtidig ved diabetisk nefropati. Forutgående behandling med høye diuretikadoser kan resultere i volumdeplesjon og risiko for hypotensjon når irbesartanbehandling med eller uten tiaziddiuretika initieres. Ved samtidig behandling med litium og irbesartan er reversibel økning i serumlitium og toksisitet rapportert meget sjeldent. Ved samtidig bruk av litium og hydroklortiazid kan risikoen for litiumtoksisitet øke. Kombinasjonen litium og CoAprovel anbefales ikke. Hvis kombinasjonen anses nødvendig, anbefales nøye monitorering av serumlitium. Kaliuretiske diuretika, laksantia, amfotericin, karbenoxolon og penicillin G kan gi kaliumtap og hypokalemi. Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, kaliumholdige salterstatninger eller andre legemidler som kan øke serumkalium (f.eks. heparin), kan gi økning av serumkalium. Overvåkning av serumkalium anbefales hos risikopasienter, og når CoAprovel gis samtidig med legemidler som påvirkes av forstyrrelser i serumkalium (f.eks. digitalisglykosider, antiarytmika). Irbesartans antihypertensive effekt kan reduseres av NSAID. Samtidig bruk av NSAID kan gi forverring av nyrefunksjon, ev. akutt nyresvikt og økning i serumkalium, spesielt ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, spesielt hos eldre. Pasienten må få nok væske og overvåkning av nyrefunksjonen bør vurderes, både etter behandlingsstart og deretter regelmessig. Irbesartan metaboliseres hovedsakelig via CYP2C9 og i mindre grad via glukuronidering. Ingen signifikante farmakokinetiske eller farmakodynamiske interaksjoner er sett ved samtidig behandling med irbesartan og warfarin, som også metaboliseres via CYP2C9. Effekten på irbesartans farmakokinetikk av CYP2C9-induktorer som rifampicin er ikke vurdert. Digoksins farmakokinetikk endres ikke ved samtidig behandling med irbesartan. Tiazidindusert hypokalemi eller hypomagnesemi kan utløse digitalisindusert hjertearytmi. Samtidig alkoholinntak kan føre til potensering av ortostatisk hypotensjon. Økt dosering av urinsyregiktmidler (f.eks. probenecid, sulfinpyrazon) kan bli nødvendig da hydroklortiazid kan øke serumurinsyrenivået. Tap av elektrolytter kan bli forsterket ved samtidig bruk av kortikosteroider og ACTH. Samtidig behandling med tiaziddiuretika kan øke forekomsten av hypersensitivitetsreaksjoner mot allopurinol. Effekten av ikke-depolariserende skjelettmuskelrelakserende midler (f.eks. tubokurarin) kan potenseres. Ved samtidig inntak av kalsiumsupplement eller kalsiumsparende midler bør serumkalsiumnivået overvåkes og kalsiumdosen justeres i samsvar med dette, da serumkalsiumutskillelsen kan nedsettes. Tiazid kan forsterke den hyperglykemiske effekten av betablokkere og diazoksid. Antikolinerge stoffer (f.eks. atropin, beperiden) kan øke biotilgjengeligheten av tiazid ved å redusere gastrointestinal motilitet og ventrikkelens tømmingshastighet. Tiazider kan øke risikoen for bivirkninger som skyldes amantadin, og potensere den myelosuppressive effekten av cytotoksiske midler (f.eks. syklofosfamid, metotreksat) ved å redusere renal utskillelse. Absorpsjonen av hydroklortiazid hemmes av anionbyttende resiner (f.eks. kolestyramin, kolestipol) og CoAprovel bør tas minimum 1 time før eller 4 timer etter disse. Samtidig bruk av karbamazepin og hydroklortiazid gir risiko for symptomatisk hyponatremi. Elektrolytter bør overvåkes. En annen klasse av diuretika bør brukes hvis mulig. Effekten av pressoraminer (f.eks. noradrenalin) kan bli nedsatt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Bør ikke brukes i 1. trimester. Irbesartan er kontraindisert i 2. og 3. trimester pga. risiko for føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion, skallehypoplasi) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon, hyperkalemi). Pasienter som planlegger graviditet bør bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved graviditet bør irbesartan seponeres umiddelbart. Fosterets hode og nyrefunksjon bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for irbesartan in utero bør observeres nøye for hypotensjon. Tiazider passerer placenta og kan føre til redusert placentaperfusjon, føtal eller neonatal ikterus, elektrolyttforstyrrelser og trombocytopeni. Skal ikke brukes ved svangerskapsødem, svangerskapshypertensjon, preeklampsi eller essensiell hypertensjon hos gravide kvinner, bortsett fra i sjeldne tilfeller når sykdomsutviklingen tilsier det og ingen annen behandling kan gis.
Amming: Irbesartan: Overgang i morsmelk er ukjent. Hydroklortiazid: Gjenfinnes i morsmelk og kan hemme laktasjonen. Bruk av CoAprovel er ikke anbefalt ved amming (spesielt ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn).
Hydroklortiazid|Irbesartan

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme/oppkast. Nevrologiske: Svimmelhet. Nyre/urinveier: Unormal vannlating. Undersøkelser: Økning av urinstoff i blodet (BUN), kreatinin og kreatinase. Øvrige: Tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré. Hjerte/kar: Synkope, hypotensjon, takykardi, ødem, rødming. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon, forandringer i libido. Lever/galle: gulsott. Muskel-skjelettsystemet: Hevelse i ekstremitetene. Nevrologiske: Ortostatisk svimmelhet. Undersøkelser: Redusert serumkalium og -natrium. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Dyspepsi, dysgeusi. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner som angioødem, utslett, urticaria. Lever/galle: hepatitt, unormal leverfunksjon. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon inkl. isolerte tilfeller av nyresvikt hos risikopasienter. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Øre: Tinnitus. Bivirkninger rapportert ved bruk av irbesartan alene: Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Øvrige: Brystsmerter. Bivirkninger rapportert ved bruk av hydroklortiazid alene: Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Aplastisk anemi, benmargdepresjon, nøytropeni/agranulocytose, hemolytisk anemi, leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Pankreatitt, anoreksi, diaré, forstoppelse, magebesvær, sialadenitt, redusert appetitt. Hjerte/kar: Hjerterytmeforstyrrelser, postural hypotensjon. Hud: Anafylaksi, toksisk epidermal nekrolyse, nekrotiserende angitt (vaskulitt, kutan vaskulitt), kutan lupus erythematosuslignende reaksjoner, reaktivering av kutan lupus erythematosus, fotosensitivitetsreaksjoner, utslett, urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon inkl. anafylaktisk sjokk. Lever/galle: Intrahepatisk kolestatisk gulsott. Luftveier: Respiratorisk distress (inkl. pneumoni og lungeødem). Muskel-skjelettsystemet: Svakhet, muskelspasmer. Nevrologiske: Vertigo, parestesi, ørhet, rastløshet. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt, nedsatt nyrefunksjon. Psykiske: Depresjon, søvnforstyrrelser. Undersøkelser: Elektrolyttforstyrrelser inkl. hypokalemi og hyponatremi, hyperurikemi, glykosuri, hyperglykemi, økning av kolesterol og triglyserider. Øye: Forbigående tåkesyn, xantopsi, akutt myopati og sekundær akutt trangvinkelglaukom. Øvrige: Feber.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Manifestasjonen av en overdose forventes å være hypotensjon og takykardi, bradykardi kan muligens også opptre. Overdosering med hydroklortiazid kan gi elektrolyttap (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi) og dehydrering pga. økt diurese.
Behandling: Pasienten bør overvåkes nøye. Symptomatisk og støttende behandling bør gis. Tiltak inkl. induksjon av brekning og/eller ventrikkelskylling og medisinsk kull. Serumelektrolytter og kreatinin bør kontrolleres hyppig. Ved hypotensjon bør pasienten legges ned og gis hurtig tilførsel av salt- og volumerstatning. Irbesartan fjernes ikke ved hemodialyse. Effekt av hemodialyse på eliminasjon av hydroklortiazid er ukjent.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For irbesartan C09C A04 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Irbesartan bindes selektivt til AT1-reseptorer og blokkerer alle virkningene av angiotensin II mediert av AT1-reseptoren, uavhengig av kilde eller syntesevei for angiotensin II. Spesifikk total antagonisme på angiotensin II (AT1)-reseptoren resulterer i økt plasmarenin- og angiotensin II-nivå og redusert konsentrasjon av plasmaaldosteron. Serumkalium blir ikke signifikant påvirket ved anbefalte doser. Irbesartan inhiberer ikke ACE (kinase II), som genererer angiotensin II og degraderer bradykinin til inaktive metabolitter. Irbesartan senker blodtrykket med minimale endringer av hjertefrekvensen. Hydroklortiazid er et tiaziddiuretikum og antihypertensiv som øker utskillelsen av natrium og klor, reduserer plasmavolumet, øker plasmareninaktiviteten, og øker aldosteronutskillelsen, med påfølgende økning i urinutskillelsen av kalium og bikarbonat, samt reduksjon i serumkalium. Samtidig irbesartanbehandling tenderer å reversere kaliumtapet assosiert med hydroklortiazid. Samtidig administrering av irbesartan og hydroklortiazid gir additiv blodtrykkssenkende effekt. Maks. blodtrykksreduksjon oppnås 3-6 timer etter inntak, og antihypertensiv effekt opprettholdes i minst 24 timer. Hydroklortiazid starter diuresen i løpet av 2 timer og maks. effekt opptrer etter ca. 4 timer. Blodtrykkssenkende effekt er merkbar allerede etter første dose, med maks. effekt etter 6-8 uker. Antihypertensiv effekt beholdes ved kontinuerlig behandling. Etter seponering går blodtrykket gradvis tilbake til utgangsnivået.
Absorpsjon: Raskt. Biotilgjengelighet: Irbesartan: 60-80%. Hydroklortiazid: 50-80%. Uavhengig av matinntak. Irbesartan har lineær og doseproporsjonal farmakokinetikk i doseringsområdet 10-600 mg. Cmax etter tablettinntak: Irbesartan: 11/2-2 timer. Hydroklortiazid: 1-21/2 timer.
Proteinbinding: Irbesartan: Ca. 96%. Hydroklortiazid: 68%.
Fordeling: Vd: Irbesartan: 53-93 liter. Hydroklortiazid: 0,83-1,14 liter/kg.
Halveringstid: Irbesartan: 11-15 timer. Hydroklortiazid: 5-15 timer.
Metabolisme: Hovedmetabolitten til irbesartan er irbesartanglukuronid (ca. 6%). Irbesartan oksideres primært av CYP2C9. Hydroklortiazid metaboliseres ikke.
Utskillelse: Irbesartan: Via galle og nyrer. Hydroklortiazid utskilles hurtig via nyrene.

Sist endret: 02.10.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

26.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


CoAprovel, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
019754
Blå resept
Byttegruppe
537,10 (trinnpris 231,20)CSPC_ICON
300 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
019776
Blå resept
Byttegruppe
537,10 (trinnpris 278,90)CSPC_ICON
300 mg/25 mg98 stk. (blister)
057915
Blå resept
Byttegruppe
548,50 (trinnpris 278,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergi (hypersensitivitet): Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp2c9-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP2C9. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C9, kan få nedsatt virkning. Eksempel på induktorer av CYP2C9: Aprepitant, bosentan, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel).

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glykosuri (glukosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatisk koma (leverkoma, coma hepaticum): Et syndrom som kjennetegnes av svikt i det sentrale nervesystemet i forbindelse med leversvikt. Symptomer er blant annet tretthet og forvirring som ofte forverres til koma, skjelvende hender, øye- og muskelrykninger.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

xantopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt diurese (polyuri, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.