Cardizem Retard

Pfizer

Kalsiumantagonist, benzotiazepinderivat.

ATC-nr.: C08D B01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



DEPOTTABLETTER, filmdrasjerte 90 mg, 120 mg og 180 mg: Hver depottablett inneh.: Diltiazemhydrolorid 90 mg, resp. 120 mg og 180 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Hypertensjon. Angina pectoris.

Dosering

Dosen tilpasses individuelt.
Angina pectoris: Passende startdose: 90 mg 2 ganger daglig. Dosen kan ved behov økes til 360 mg/døgn. Normal dosering er 240 mg/døgn.
Hypertensjon: Normaldose: 120 mg 2 ganger daglig. Dosen kan ved behov økes til 360 mg/døgn.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosen bør reduseres ved sterkt nedsatt leverfunksjon, pga. fare for økt plasmakonsentrasjon. Barn: Ingen erfaring med bruk.
Administrering: Dosen tas med minst et 1/2 glass væske. Depottablettene skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke deles eller knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Syk sinussyndrom eller AV-blokk grad II og III, med mindre pasienten har en fungerende ventrikulær pacemaker. Venstre ventrikkelsvikt med lungestase. Kombinasjon med dantroleninfusjon. Atrieflimmer i kombinasjon med WPW-syndrom. Alvorlig bradykardi (hvilepuls <40 slag/minutt). Samtidig bruk med ivabradin, da diltiazem gir ytterligere reduksjon i hjerterytme i forhold til ivabradin alene.

Forsiktighetsregler

Tett oppfølging er nødvendig ved redusert venstre ventrikkelfunksjon, bradykardi eller AV-blokk grad I. Før generell anestesi skal anestesilegen informeres om pågående behandling, pga. potensering av vaskulær dilatasjon. Kombinasjon med digitalis og betablokkere kan gi additiv effekt på ledningssystemet med for lav hjertefrekvens eller AV-blokk. Tett oppfølging, spesielt av hjerterytmen, bør gjøres ved oppstart av behandling. Forsiktighet bør utvises ved dårlig kontrollert hjertesvikt, ledningsforstyrrelser, alvorlig hypotensjon og kardiogent sjokk. Brukes med forsiktighet hos pasienter med risiko for tarmobstruksjon, da diltiazem har hemmende effekt på tarmmotilitet. Økt plasmakonsentrasjon kan observeres hos eldre og ved nedsatt lever-/nyrefunksjon. Diltiazem kan være forbundet med humørendringer, inkl. depresjon. Hjelpestoffer: Bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon eller sukrase-isomaltasemangel. Bilkjøring og bruk av maskiner: Påvirker normalt ikke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Kan gi svimmelhet og tretthet, spesielt i begynnelsen av behandlingen, og dette kan nedsette reaksjonsevnen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C08D B01
Kombinasjon med nitratderivater kan gi additive vasodilaterende effekter (økte hypotensive effekter og svimmelhet), gradvis doseøkning av nitratderivater anbefales. Kombinasjon med alfaantagonister kan gi eller forsterke hypotensjon og blodtrykket bør overvåkes nøye. Kombinasjon med betablokkere kan gi rytmeforstyrrelser (uttalt bradykardi, sinusarrest), sino-atrielle og atrioventrikulære ledningsforstyrrelser, risiko for hjertesvikt og økt risiko for blodtrykksfall/myokarddepresjon. Nøye klinisk overvåkning (inkl. EKG) anbefales, særlig i starten av behandlingen. Samtidig behandling med amiodarone/digoksin/digitoksin gir økt risiko for bradykardi og forsiktighet bør utvises, særlig hos eldre og ved høye doser. Samtidig bruk av andre antiarytmika anbefales ikke grunnet tilleggsrisiko for økte kardiale bivirkninger. Klinisk overvåkning (inkl. EKG) anbefales. Diltiazem øker effekten av ciklosporin, og reduksjon av ciklosporindosen, overvåkning av nyrefunksjon og sirkulerende ciklosporinnivå, samt dosejustering ved kombinasjonsbehandling og etter seponering anbefales. Diltiazem øker plasmanivået av karbamazepin, måling av plasmanivå og dosejustering anbefales. Rifampicin kan redusere plasmanivået av diltiazem, og pasienten bør overvåkes nøye ved oppstart og seponering av rifampicin. Diltiazem øker teofyllin-nivået. H2-blokkere (cimetidin, ranitidin) øker plasmanivået av diltiazem, og pasienten bør overvåkes nøye ved oppstart og seponering av H2-blokkere. Diltiazem gir økt effekt av fenytoin, imipramin og midazolam. Diltiazem gir økt risiko for litiumindusert nevrotoksisitet. Diltiazem reduserer nifedipinclearance med minst 50%. Varsomhet og nøyaktig titrering er nødvendig pga. risikoen for additive effekter hos pasienter som får legemidler som påvirker hjertets kontraktilitet og/eller ledningsevne. Diltiazem metaboliseres via CYP3A4. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering med andre CYP3A4-substrater, pga. mulig økning i plasmakonsentrasjon av begge legemidlene. Samtidig bruk av CYP3A4-induktor kan gi redusert plasmakonsentrasjon for diltiazem. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av benzodiazepiner (midazolam, triazolam), pga. signifikant økt plasmakonsentrasjon og forlenget t1/2 av midazolam og triazolam. Spesielle hensyn bør tas ved forskrivning av korttidsvirkende benzodiazepiner som metaboliseres via CYP3A4 hos pasienter som bruker diltiazem. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av kortikosteroider (metylprednisolon), pga. forlenget t1/2 for metylprednisolon. Dosejustering av metylprednisolon kan være nødvendig. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av statiner som metaboliseres via CYP3A4, pga. økt risiko for myopati og rabdomyolyse. Tett oppfølging for tegn og symptomer på en potensiell statinforgiftning er nødvendig. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk med mTOR-hemmer pga. økt Cmax og forlenget t1/2 av mTOR-hemmeren. Dosereduksjon av mTOR-hemmeren kan være nødvendig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ikke anbefalt. Bruk kan gi maternell hypotensjon og hypoksi hos fosteret. Embryotoksisk og teratogen effekt er vist i dyrestudier. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon.
Amming: Skal ikke brukes. Utskilles i morsmelk i lave konsentrasjoner og det er sannsynlig at barn som ammes kan påvirkes.
Diltiazem

Bivirkninger

Som regel milde og forbigående. Omtrent 5% opplever bivirkninger, først og fremst relatert til preparatets vasodilaterende egenskaper i form av hodepine, kvalme, svimmelhet og ankelødem. Svært vanlige (≥1/10): Øvrige: Perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse, kvalme, dyspepsi, magesmerter. Hjerte/kar: AV-blokk (grad I, II, eller III; grenblokk), hjertebank, flushing. Hud: Kløe, erytem. Muskel-skjelettsystemet: Hevelser i ledd (ankelødem). Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Undersøkelser: Forbigående transaminasestigning. Øvrige: Tretthet, utilpasshet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, oppkast. Hjerte/kar: Bradykardi, ortostatisk hypotensjon. Lever/galle: Økte leverenzymverdier (ASAT, ALAT, LDH, ALP). Psykiske: Søvnløshet, nervøsitet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Munntørrhet. Hud: Urticaria. Lever/galle: Granulomatøs hepatitt. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Gingival hyperplasi. Hjerte/kar: SA-blokk, kongestiv hjertesvikt, arytmi, vaskulitt (inkl. leukocytoklastisk vaskulitt). Hud: Petekkier, fotosensitivitet (inkl. lichenoid keratose), angionevrotisk ødem, utslett, erythema multiforme (inkl. Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse), svetting, eksfoliativ dermatitt, akutt generalisert eksantematøs pustulose, deskvamtivt erytem med eller uten feber. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon, gynekomasti. Lever/galle: Hepatitt. Luftveier: Dyspné, neseblødning, nesetetthet. Muskel-skjelettsystemet: Muskel-skjelettsmerter. Nevrologiske: Ekstrapyramidalt syndrom, amnesi, parestesi, somnolens, synkope, tremor. Nyre/urinveier: Nokturi, polyuri. Psykiske: Humørendringer (inkl. depresjon), hallusinasjon, personlighetsendringer. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, hyperglykemi (hos diabetikere). Undersøkelser: Økt kreatinfosfokinase i blodet, vektøkning. Øre: Tinnitus. Øye: Synssvekkelse, øyeirritasjon. Øvrige: Ganglagsforstyrrelser, asteni.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ved forgiftning med depotpreparat kan symptomene forsinkes 12-16 timer og alvorlige symptomer kan oppstå etter flere døgn.
Symptomer: Kan være bradykardi, ev. AV-blokk, ventrikulær ekstrasystole, ventrikkelflimmer, asystoli, svimmelhet, hodepine, bevisstløshet, koma, kramper, acidose, hypokalemi, hypokalsemi, kvalme, brekninger, hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon. Akutt overdose kan føre til uttalt hypotensjon, som kan føre til kollaps, sinus bradykardi med/uten isorytmisk dissosiasjon, og atrioventrikulære ledningsforstyrrelser. 60 mg til 2-åring ga etter tilførsel av kull ingen symptomer. 1,2 g til 17-åring ga etter ventrikkeltømming lett til moderat intoksikasjon. 1,8 g til voksen ga moderat til alvorlig intoksikasjon. 2,4 g til 15-åring og 2,6 g til eldre ga alvorlig intoksikasjon. 4,2 g og 10,8 g til voksen ga meget alvorlig intoksikasjon.
Behandling: Symptomatisk behandling som bør foregå på sykehus, inkl. mageskylling og/eller osmostisk diurese. Pacemaker mot ledningsforstyrrelser. Antidot finnes ikke. Foreslått korrigerende behandling: Atropin, vasopressorer, inotrope legemidler, glukagon, kalsiumglukonatinfusjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C08D B01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer selektivt innstrømning av kalsiumioner, særlig i hjertemuskulatur og glatt muskulatur i blodårene. Hemmingen skjer via påvirkning av kalsiumkanaler (spenningsavhengige L-kanaler) i cellemembranen. Dette gir dilatasjon i perifere kapasitetskar og reduserer den perifere motstanden. Diltiazem forlenger AV-knutens refraktærperiode og ledningstid over AV-knuten. Sinusknutens frekvens avtar mens restitusjonstiden påvirkes i liten grad. Wenckebachperioden øker mens ingen effekt sees på overledningen mellom His-bunten og hjertekamrene. Ledningstiden fra forkammer til His-bunten forlenges med 20-25%. Overføring av impulser fra hjertekamrene forlenges tilsvarende. Har en antianginøs effekt som dels skyldes dilatasjon av koronarkar og dels nedsatt oksygenbehov i myokard pga. redusert perifer karmotstand som gir redusert «afterload». Gir redusert eller uendret hjertefrekvens. Den vasodilaterende effekt på koronarkar fører til at oksygentilførselen til myokard forbedres og at eventuelle koronarspasmer løsnes. Diltiazem påvirker ikke glukosemetabolismen, insulinfrisettingen eller plasmalipider.
Absorpsjon: Tmax 3-6 timer. Plasmakonsentrasjonsprofilen muliggjør dosering 2 ganger daglig. Biologisk tilgjengelighet ca. 40-50%.
Proteinbinding: Ca. 80%.
Fordeling: Vd ca. 3 liter/kg.
Halveringstid: 3-6 timer. Clearance 12 ml/minutt/kg. Steady state oppnås etter 2-3 dager.
Metabolisme: I lever. Hovedmetabolittene er desmetyldiltiazem og desacetyldiltiazem. Ved terapeutisk dosering er Cmax hhv. 40% og 10-20% av modersubstansens konsentrasjon. Metabolittene har mindre enn halvparten av modersubstansens effekt.
Utskillelse: Ca. 70% via urinen, hovedsakelig som metabolitter.

Sist endret: 27.05.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.03.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Cardizem Retard, DEPOTTABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
90 mg200 stk. (boks)
482448
Blå resept
-
477,70CSPC_ICON
120 mg200 stk. (boks)
482455
Blå resept
-
600,70CSPC_ICON
180 mg200 stk. (boks)
487595
Blå resept
-
855,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

keratose: Unormal fortykkelse av hornlaget i huden. Se også solar keratose.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinfosfokinase (kreatinkinase, ck, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

statiner (hmg-coa-reduktasehemmere): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

wpw-syndrom (wolff–parkinson–white syndrom): Forstyrrelse i hjertets rytme, som skyldes en ekstra ledningsbane mellom hjertets forkamre og hovedkamre.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.