Bricanyl

AstraZeneca

Selektiv beta2-agonist.

ATC-nr.: R03C C03

  



Miljørisiko i Norge
 R03A C03
Terbutalin
 
PNEC: 240 μg/liter
Salgsvekt: 7,43 kg
Miljørisko: Bruk av terbutalin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Terbutalin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Terbutalin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 15.11.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,5 mg/ml: 1 ml inneh.: Terbutalinsulfat 0,5 mg, natriumklorid 8,9 mg, saltsyre til pH 3,5, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml.


Indikasjoner

Bronkospasme ved bronkialastma, kronisk bronkitt, emfysem og andre lungesykdommer hvor bronkokonstriksjon er en kompliserende faktor. Sekretstagnasjon grunnet nedsatt mukociliær transport som f.eks. ved kronisk bronkitt og cystisk fibrose. Korttidsbehandling av ukomplisert prematur fødsel: Utsettelse av fødsel mellom uke 22 og 37 av svangerskapet hos pasienter uten medisinsk eller obstetrisk kontraindikasjon for tokolytisk behandling.

Dosering

Individuell.
Bronkospasmer hos voksne: S.c. injeksjon: 1-2 mg (2-4 ml) gis over 24 timer, delt på minst 4 doser. I.v. injeksjon: 0,25-0,5 mg (0,5-1 ml) injiseres langsomt i.v. Injeksjonsoppløsningen fortynnes med sterilt fysiologisk saltvann opptil 10 ml og gis langsomt i.v. over 5 minutter. Dosen kan måtte gjentas med korte intervaller (et par timer). Døgndosen (24 timer) bør ikke overskride 2 mg. I.v. infusjon: 1-2 mg (2-4 ml) gis over 24 timer som en kontinuerlig infusjon. En initial støtdose på opptil 0,1 mg (0,2 ml) kan gis over 10 minutter.
Bronkospasmer hos barn: S.c. injeksjon: Opptil 25 μg/kg (0,05 ml/kg) gis over 24 timer, delt på minst 4 doser. I.v. infusjon: Opptil 25 μg/kg (0,05 ml/kg) gis over 24 timer som en kontinuerlig infusjon. En initial støtdose på opptil 1,5 μg/kg (0,003 ml/kg) kan gis over 10 minutter.
Korttidsbehandling av prematur fødsel: Behandling skal kun initieres av fødselslege eller lege med erfaring med bruk av tokolytiske legemidler. Behandlingen bør utføres på egnet sted med nødvendig utstyr for å kunne overvåke helsetilstand til mor og foster kontinuerlig. Behandlingsvarigheten bør ikke overskride 48 timer, da hovedeffekten av tokolytisk terapi er en utsettelse av fødsel med opptil 48 timer. Før bruk bør pasienten vurderes mht. kontraindikasjoner og forsiktighetsregler. Terbutalin bør administreres så tidlig som mulig etter diagnostisering. Initialt kan 5 μg/minutt gis som en infusjon over 20 minutter. Dosen kan deretter økes med 2,5 μg/minutt i 20 minutters intervaller inntil kontraksjonene stopper. >10 μg/minutt er sjelden nødvendig, og en dose på 20 μg/minutt skal ikke overskrides. La infusjonen fortsette i 1 time med valgte infusjonshastighet, deretter reduseres infusjonshastigheten med 2,5 μg/minutt i 20 minutters intervaller ned til den laveste vedlikeholdsdosen der kontraksjoner unngås.
Tilberedning/Håndtering: I.v. injeksjon ved bronkospasmer hos voksne: Injeksjonsoppløsningen fortynnes med sterilt fysiologisk saltvann opptil 10 ml. Forslag til fortynning ved korttidsbehandling av prematur fødsel: 2 ampuller à 5 ml (= 5 mg) fortynnes med 1000 ml isoton dekstrose (glukose)- eller natriumkloridoppløsning. Fortynnet injeksjonsvæske (inneholdende 5 μg terbutalinsulfat/ml) bør brukes innen 12 timer. Terbutalin skal ikke fortynnes med alkaliske oppløsninger. Natriumkloridoppløsninger anbefales ikke til fortynning hvis pasienten har premature rier, da denne type oppløsninger synes å øke risikoen for lungeødem. Dersom natriumkloridoppløsning likevel brukes, må pasienten overvåkes meget nøye. Injeksjonsvæsken kan tilsettes oppløsninger i glassbeholdere og PVC-poser.
Administrering: Bronkospasmer hos voksne: Gis s.c. eller i.v. som injeksjon eller infusjon. Bronkospasmer hos barn: Gis s.c. eller som i.v. infusjon. Korttidsbehandling av prematur fødsel: Gis som i.v. infusjon. Titreres individuelt, mht. begrensende faktorer som hemming av kontraksjoner, økt hjertefrekvens og blodtrykksendringer, se Forsiktighetsregler. Væskevolumet som legemidlet administreres i bør være minimalt. Utstyr som kan kontrollere infusjonen bør benyttes, en pumpe er foretrukket.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Enhver eksisterende medisinsk tilstand der betaagonister kan ha en uheldig effekt, f.eks. ved pulmonal hypertensjon og hjertesykdom som hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati eller andre former for obstruksjon av venstre ventrikkels utløp, f.eks. aortastenose. Behandling av prematur fødsel: Enhver tilstand ved svangerskap <22 uker, som tokolytisk behandling ved eksisterende iskemisk hjertesykdom eller ved signifikante risikofaktorer for iskemisk hjertesykdom, truende abort under 1. og 2. trimester, enhver tilstand hos mor eller foster hvor forlengelse av svangerskapet er risikabelt, f.eks. alvorlig toksemi, intrauterin infeksjon, vaginal blødning pga. placenta previa, eklampsi eller alvorlig preeklampsi, placentaløsning eller dersom navlestrengen er i klem, intrauterin fosterdød, kjent dødelig medfødt eller dødelig kromosommisdannelse.

Forsiktighetsregler

Det må utvises forsiktighet ved tyreotoksikose. Kardiovaskulære effekter kan oppstå. Betaagonister er assosiert med sjeldne tilfeller av kardial iskemi. Korttidsbehandling av prematur fødsel: Beslutning om å sette i gang terbutalinbehandling bør tas etter nøye nytte-/risikovurdering. Terbutalin bør brukes med forsiktighet under tokolyse. Tokolyse med betaagonister er ikke anbefalt dersom vannet er gått eller dersom livmorhalsen har åpning på >4 cm. Kardiorespiratorisk funksjon hos moren og, dersom praktisk mulig, for fostret bør overvåkes, gjennom hele behandlingen. Følgende parametre bør overvåkes: Blodtrykk og hjertefrekvens, EKG, elektrolytt- og væskebalanse (for å forebygge pulmonalt ødem), glukose og laktatverdier (særlig hos diabetikere, ved behandling av prematurfødsel kan mødre med diabetes utvikle hyperglykemi og laktacidose ved høye doser terbutalin og særlig hos disse pasientene bør glukose og syre-basebalansen overvåkes nøye), kaliumverdier (se Interaksjoner). Behandlingen bør avbrytes ved tegn på myokardisk iskemi (som brystsmerter, EKG-forandringer). Bør ikke brukes som et tokolytisk middel ved signifikante risikofaktorer for hjertesykdom eller ved mistanke om hjertesykdom i anamnesen (f.eks. takyarytmier, hjertesvikt, eller hjerteklaffsykdom). Ved prematur fødsel hos pasienter med kjent eller mistenkt hjertesykdom, bør lege med erfaring innen kardiologi vurdere om behandlingen er hensiktsmessig. Pulmonalt ødem: Pulmonalt ødem og myokardiskemi er rapportert hos mødre under eller etter behandling av prematur fødsel med betaagonister. Væskebalanse og kardiorespiratorisk funksjon bør kontrolleres nøye. Disponerende faktorer som flerlingesvangerskap, hypervolemi, infeksjon hos moren og preeklampsi, kan gi økt risiko for utvikling av pulmonalt ødem. Administrering med pumpe, istedenfor i.v. infusjon, vil begrense risikoen for hypervolemi. Seponering bør vurderes ved tegn til utvikling av pulmonalt ødem eller myokardiskemi. Blodtrykk og hjertefrekvens: Ved infusjon av betaagonist vil vanligvis morens hjertefrekvens øke med 20-50 slag pr. minutt. Morens hjertefrekvens bør monitoreres, og behovet for å kontrollere slike økninger vha. dosereduksjon eller seponering bør vurderes individuelt. Generelt bør ikke morens hjertefrekvens få øke til en stabil hastighet på >120 slag pr. minutt. Morens blodtrykk kan falle noe under infusjon, med større effekt på det diastoliske enn det systoliske blodtrykket. Fall i diastolisk blodtrykk er vanligvis innenfor et intervall på 10-20 mm Hg. Påvirkning av infusjonen på fosterets hjertefrekvens er mindre tydelig, men en økning på opptil 20 slag pr. minutt kan forekomme. For å minimere risikoen for hypotensjon forbundet med tokolytisk behandling, bør forsiktighet utvises for å unngå cavakompresjon ved å holde pasienten i sideleie på venstre eller høyre side under infusjonen. Diabetes: Administrering av betaagonister er forbundet med økt blodglukose. Glukose og laktatverdier i blod bør derfor kontrolleres hos diabetikere, og diabetesbehandlingen justeres tilsvarende for å være hensiktsmessig under tokolyse. Hypertyreose: Bør kun administreres med forsiktighet ved tyreotoksikose, etter nøye nytte-/risikovurdering. Respiratoriske indikasjoner: Pasienter med underliggende alvorlig hjertesykdom (f.eks. iskemisk hjertesykdom, arytmier eller alvorlig hjertesvikt) bør instrueres om å oppsøke medisinsk hjelp ved brystsmerter eller andre symptomer på forverring av hjertesykdom. Ved symptomer som dyspné og brystsmerter, må det vurderes om disse kan ha respiratorisk eller kardial opprinnelse. Diabetikere som starter med terbutalinterapi bør få kontrollert blodsukkeret nøye, pga. faren for hyperglykemi. Potensiell alvorlig hypokalemi kan oppstå som følge av behandlingen. Spesiell forsiktighet bør utvises ved akutt alvorlig astma da risikoen kan øke ved hypoksi. Den hypokalemiske effekten kan potenseres ved samtidig behandling med andre legemidler. Det anbefales at serumkaliumnivåene monitoreres i slike situasjoner. Ved utilstrekkelig respons på akuttbehandling med terbutalin, bør laktacidose vurderes som en mulig medvirkende årsak til de respiratoriske symptomene.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se R03C C03
Betablokkere, fremfor alt ikke-selektive, kan redusere eller helt oppheve effekten av β2-stimulatorer. Halogenerte anestetika: Halotananestetika bør unngås ved behandling med β2-agonister, samtidig bruk øker risiko for hjertearytmier. Alvorlig ventrikkelarytmi pga. økt hjertefrekvens er rapportert etter samtidig bruk med halogenerte anestetika. Andre halogenerte anestetika bør brukes med forsiktighet hos pasienter som behandles med β2-agonister. Pga. den antihypertensive tilleggseffekten kan uterin treghet forverres og risiko for blødning økes. Behandling bør om mulig avbrytes, minst 6 timer før planlagt anestesi med halogenert anestetika. Systemiske kortikosteroider: Systemiske kortikosteroider gis ofte under prematur fødsel for å fremme lungeutviklingen. Når betaagonister brukes i kombinasjon med kortikosteroider og i.v. væske, øker riskoen for at pasienten utvikler pulmonalt ødem. Det er rapportert tilfeller av pulmonalt ødem hos kvinner som fikk betaagonister og kortikosteroider samtidig. Kortikosteroider øker blodglukose og kan redusere serumkalium. Samtidig bruk med betaagonister krever forsiktighet og kontinuerlig monitorering av pasienten. Antidiabetika: Administrering av betaagonister er forbundet med økt blodglukose. Diabetesbehandlingen bør derfor tilpasses individuelt. Kaliumreduserende legemidler: Pga. den hypokalemiske effekten av betaagonister, skal andre kaliumreduserende legemidler, slik som diuretika, digoksin, metylxantiner og kortikosteroider, kun brukes med forsiktighet og etter nøye nytte-/risikovurdering. Hypokalemi øker risiko for hjertearytmi og predisponerer for digoksintoksisitet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Bronkospasme: Økning i fosterets hjertefrekvens er påvist i forbindelse med i.v. β2-stimulatorbehandling av gravide. Forbigående hypoglykemi er rapportert hos nyfødte etter β2-stimulatorbehandling av moren. Preparatet skal bare brukes ved graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko. Prematur fødsel: Kontraindisert for behandling av prematur fødsel før svangerskapsuke 22.
Amming: Går over i morsmelk, men påvirkning på barnet er lite sannsynlig ved bruk av terapeutiske doser.
Terbutalin

Bivirkninger

Forekomst av bivirkninger avhenger av dose og administreringsmåte. Initial dosetitrering vil ofte redusere forekomst av bivirkninger. De vanligste bivirkningene samsvarer med den farmakologiske aktiviteten av betaagonister og kan begrenses eller unngås vha. nøye overvåkning av hemodynamiske parametre, slik som blodtrykk eller hjertefrekvens, og passende dosejustering. De forsvinner vanligvis ved seponering eller spontant i løpet av de første 1-2 ukene av behandlingen. Behandling av bronkospasme: Svært vanlige (≥1/10): Nevrologiske: Skjelving, hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Takykardi, hjertebank. Muskel-skjelettsystemet: Toniske muskelkramper. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Hjertearytmi, f.eks. atrieflimmer, supraventrikulær takykardi og ekstrasystoler, myokardiskemi. Hud: Urticaria og eksantem. Psykiske: Søvn- og atferdsforstyrrelser som agitasjon, hyperaktivitet og rastløshet. Korttidsbehandling av ukomplisert prematur fødsel: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Takykardi. Nevrologiske: Skjelving, hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Palpitasjoner, redusert diastolisk trykk, hypotensjon. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Luftveier: Pulmonalt ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Hjertearytmier, f.eks. atrieflimmer, supraventrikulær takykardi og ekstrasystoler, myokardiskemi, perifer vasodilatasjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, laktacidose. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Økt tendens til blødning i forbindelse med keisersnitt. Hud: Urticaria og eksantem. Muskel-skjelettsystemet: Toniske muskelkramper. Psykiske: Søvn- og atferdsforstyrrelser som agitasjon, hyperaktivitet og rastløshet.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hodepine, uro, tremor, kvalme, toniske muskelkramper, palpitasjoner, takykardi, hjertearytmier. Av og til blodtrykksfall. Hyperglykemi, laktacidose, hypokalemi (vanligvis ikke behandlingstrengende).
Behandling: Alvorlige tilfeller: Magetømming, aktivt kull. Bestem syre-base-balansen, blodsukker og elektrolytter. Hjertefrekvensrytme og -trykk monitoreres. En kardioselektiv betablokker er foretrukket antidot. Betablokkere bør brukes med forsiktighet pga. muligheten for å indusere bronkial obstruksjon. Ved kraftig blodtrykksfall bør det gis et volumøkende medikament. Ved premature rier: En standarddose med et loop-diuretikum (f.eks. furosemid) bør gis i.v. Dersom blødningstendensen øker ved keisersnitt, bør propranolol 1-2 mg gis i.v.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: R03C C03

Egenskaper

Klassifisering: Selektiv β2-stimulator.
Virkningsmekanisme: Virker i terapeutiske doser hovedsakelig på β2-reseptorene i bronkialmuskulaturen. Øker nedsatt mukociliær transport. Stimulering av β2-reseptorene i uterusmuskulaturen gir relakserende effekt.
Absorpsjon: Etter s.c. injeksjon oppnås bronkodilaterende effekt innen 5 minutter. Maks. effekt nås innen 30 minutter.
Halveringstid: Plasmahalveringstiden er ca. 16 timer.
Metabolisme: Vesentlig sulfatkonjugering. Ingen aktive metabolitter dannes.
Utskillelse: Etter i.v. eller s.c. administrering utskilles 90% renalt i løpet av 48-96 timer, hvorav 60% som umetabolisert substans.

Sist endret: 26.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

13.10.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Bricanyl, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,5 mg/ml10 × 1 ml (amp.)
579110
Blå resept
-
96,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrieflimmer (forkammerflimmer): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

cystisk fibrose: Arvelig forstyrrelse i stoffskiftet som hovedsakelig rammer luftveiene og bukspyttkjertelen. Sykdommen medfører kraftig produksjon av seigt slim i lungene. Dette hemmer luftstrømmen og det blir vanskelig å puste. Slimet øker også infeksjonsrisikoen. Den økte slimmengden fører til celledød i lungene og i bukspyttkjertelen. Symptomer er hoste og pustebesvær, og ved infeksjon forekommer feber.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

emfysem: Sykdomstilstand der alveolene i lungene blir ødelagt. Lungene mister sin elastisitet og det blir vanskeligere å puste. Dette fører til at utvekslingen av oksygen fra luften og karbondioksid (et avfallsstoff fra kroppen) forverres og oksygenmangel kan oppstå. Emfysem er ofte forårsaket av røyking, men kan også være arvelig. Lungemfysem og kronisk bronkitt gir sammen opphav til sykdommen kronisk obstruktiv lungesykdom (kols).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertyreose (tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kronisk bronkitt: Langvarig betennelse i lungenes luftrør. Sykdommen kjennetegnes av vedvarende økt slimutskillelse (mer enn 3 måneder i 2 år på rad), samt hoste. Kronisk bronkitt er ofte forårsaket av smittestoffer.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.