Bisoprolol

Sandoz

β1-blokker, selektiv.

ATC-nr.: C07A B07

  

  Bisoprolol forbudt iht. WADAs dopingliste, med visse unntak/restriksjoner

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 1,25 mg, 2,5 mg, 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Bisoprololfumarat 1,25 mg, resp. 2,5 mg, 5 mg og 10 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: 1,25 mg/2,5 mg: Titandioksid (E 171). 3,75 mg/5 mg/10 mg: Gult jernoksid (E 172), rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Alle styrker: Behandling av stabil, kronisk hjertesvikt med nedsatt systolisk funksjon i venstre ventrikkel som tillegg til ACE-hemmer og diuretika, samt ev. hjerteglykosid. Kun 5 mg og 10 mg: Hypertensjon. Angina pectoris.

Dosering

Stabil, kronisk hjertesvikt hos voksne, inkl. eldre: Pasienten må være stabil (uten akutt hjertesvikt) før behandling igangsettes. Det anbefales at legen har erfaring med behandling av kronisk hjertesvikt. Titreringsfase: Bisoprololbehandling skal startes med en titreringsfase, i følgende trinn: 1,25 mg 1 gang daglig i 1 uke. Hvis dosen tolereres godt, økes den til 2,5 mg 1 gang daglig i den neste uken. Hvis dosen tolereres godt, økes til 3,75 mg 1 gang daglig i ytterligere 1 uke. Hvis dosen tolereres godt, økes til 5 mg 1 gang daglig i de neste 4 ukene. Hvis dosen tolereres godt, økes til 7,5 mg 1 gang daglig i de neste 4 ukene. Hvis dosen tolereres godt, økes til 10 mg 1 gang daglig som vedlikeholdsbehandling. Maks. anbefalt dose er 10 mg 1 gang daglig. Forbigående forverring av hjertesvikt, hypotensjon eller bradykardi kan oppstå under og etter titreringsperioden. Tett overvåkning av vitale tegn (hjertefrekvens, blodtrykk) og symptomer på forverring av hjertesvikt, anbefales under titreringsfasen. Symptomer kan allerede oppstå i løpet av 1. behandlingsdag. Endring av behandlingen: Hvis maks. anbefalt dose ikke tolereres godt, bør gradvis dosereduksjon vurderes. Ved forbigående forverring av hjertesvikt, hypotensjon eller bradykardi anbefales ny dosevurdering av legemidlet som brukes samtidig. Det kan også være nødvendig å redusere bisoprololdosen eller stanse behandlingen midlertidig. Gjenopptak og/eller opptitrering av bisoprolol bør alltid vurderes når pasienten er stabil igjen. Behandlingsvarighet: Behandlingen er generelt langvarig.
Hypertensjon/angina pectoris: Voksne: Dosen justeres individuelt, særlig iht. puls og terapeutisk effekt. Anbefalt startdose: 5 mg daglig. Normal dose: 10 mg 1 gang daglig, med maks. anbefalt dose 20 mg 1 gang daglig. Eldre: Start med lavest mulig dose.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Ved stabil, kronisk hjertesvikt: Bisoprolol skal ikke seponeres brått, da dette kan gi kortvarig forverring av tilstanden, spesielt ved iskemisk hjertesykdom. Gradvis reduksjon av daglig dose anbefales. Se også Forsiktighetsregler. Ved hypertensjon/angina pectoris: Behandlingen skal ikke seponeres brått. Dosen bør reduseres gradvis gjennom ukentlig halvering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Stabil, kronisk hjertesvikt: Opptitrering av dosen bør gjennomføres med ekstra forsiktighet ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Hypertensjon/angina pectoris: Dosejustering er normalt ikke nødvendig ved lett til moderat nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <20 ml/minutt) og ved alvorlig nedsatt leverfunksjon, anbefales maks. daglig dose 10 mg. Erfaring med bruk hos dialysepasienter er begrenset, men det er ingen bevis for at doseringsregimet må endres. Barn og ungdom: Ingen erfaring. Bruk anbefales ikke.
Administrering: Bør tas om morgenen. Kan tas med mat. Bør svelges med væske og skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Tabletter 2,5 mg: Kan deles i 2 like deler (delestrek). Tabletter 5 mg: Kan deles i 4 like deler (delekors). Tabletter 10 mg: Kan deles i 4 like deler (delekors).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Akutt hjertesvikt eller under episoder av hjertesvikt og dekompensasjon som krever i.v. inotrop behandling. Kardiogent sjokk. AV-blokk II og III. Sick-sinus-syndrom. SA-blokk. Symptomatisk bradykardi. Symptomatisk hypotensjon. Alvorlig bronkial astma eller alvorlig kols. Alvorlige former for perifer arteriell okklusiv sykdom eller alvorlige former for Raynauds syndrom. Ubehandlet feokromocytom. Metabolsk acidose.

Forsiktighetsregler

Ved iskemisk hjertesykdom er det spesielt viktig at behandlingen ikke seponeres brått, med mindre det er gitt klar beskjed om dette, da brå sponering kan gi kortvarig forverring av hjertelidelsen. Initiering og seponering av bisoprololbehandling av stabil, kronisk hjertesvikt nødvendiggjør regelmessig overvåkning. Ingen erfaring med behandling av hjertesvikt hos pasienter med: Insulinavhengig diabetes mellitus (type 1), alvorlig nedsatt nyrefunksjon, alvorlig nedsatt leverfunksjon, restriktiv kardiomyopati, kongenital hjertesykdom, hemodynamisk signifikant organisk valvulær sykdom eller myokardinfarkt i løpet av siste 3 måneder. Risiko for hjerteinfarkt og plutselig død ved plutselig behandlingsabvrudd hos pasienter med koronar hjertesykdom. Skal brukes med forsiktighet ved: -Hypertensjon eller angina pectoris og medfølgende hjertesvikt. -Bronkospasme (bronkial astma, obstruktive luftveissykdommer). Ved bronkial astma eller andre kroniske obstruktive lungesykdommer som kan gi symptomer, bør bronkodilaterende behandling gis samtidig. I enkelte tilfeller kan det oppstå økt luftveismotstand hos astmatikere, som nødvendiggjør doseøkning av β2-agonist. -Diabetes mellitus med store fluktuasjoner i blodsukkerverdier, da symptomer på hypoglykemi (f.eks. takykardi, palpitasjoner eller svetting) kan maskeres. -Streng faste. -Pågående desensitiviseringsbehandling, da bisoprolol kan øke følsomheten for allergener og alvorlighetsgraden av anafylaktoide reaksjoner. Adrenalinbehandling vil ikke nødvendigvis alltid gi forventet terapeutisk effekt. -AV-blokk grad I. -Prinzmetals angina. -Perifer arteriell sirkulasjonsforstyrrelse, da forverring av symptomene kan forekomme, spesielt ved behandlingsstart. -Generell anestesi, pga. mulighet for interaksjoner med andre legemidler, med resulterende bradyarytmier, svekket reflekstakykardi og svekkede reflekser til å kompensere for blodtap. Betablokade reduserer forekomsten av arytmier og myokardiskemi under induksjon og intubasjon, og forkorter postoperativ periode. Iht. nye anbefalinger bør betablokade fortsettes perioperativt. Anestesilegen skal informeres om betablokaden. Hvis seponering er vurdert som nødvendig, bør seponeringen skje gradvis og være avsluttet ca. 48 timer før anestesi. Psoriasis: Pasienter med psoriasis eller psoriasis i anamnesen skal kun gis betablokkere etter grundig nytte-/risikovurdering. Feokromocytom: Til pasienter med feokromocytom skal bisoprolol først gis etter alfareseptorblokade. Tyreotoksikose: Under behandling med bisoprolol kan symptomer på tyreotoksikose maskeres. Laktose: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A B07
Kombinasjoner som ikke anbefales: Kalsiumantagonister av verapamiltypen og i mindre grad diltiazemtypen kan gi negativ innflytelse på kontraktilitet og AV-overledning. Verapamil i.v. kan gi uttalt hypotensjon og AV-blokk. Sentraltvirkende antihypertensiver (klonidin og andre som f.eks. metyldopa, moksonidin, rilmenidin) kan forverre hjertesvikt pga. redusert sentral sympatisk tonus (redusert hjertefrekvens og slagvolum, vasodilatasjon). Brå seponering av sentraltvirkende antihypertensiver, særlig før seponering av betablokkere, kan gi økt risiko for rebound-hypertensjon. Gjelder bare kronisk hjertesvikt: Klasse I-antiarytmika kan gi forsterket effekt på AV-overledningstid og negativ inotrop effekt kan øke. Kombinasjoner som bør brukes med forsiktighet: Kalsiumantagonister av dihydropyridintypen kan øke risikoen for hypotensjon, og økt risiko for ytterligere reduksjon i ventrikulær pumpefunksjon hos pasienter med hjertesvikt kan ikke utelukkes. Klasse I antiarytmika kan forsterke effekt på AV-overledningstid og negativ inotrop effekt økes hos pasienter med hypertensjon eller angina pectoris. Klasse III-antiarytmika kan forsterke effekten på AV-overledningstid. Topiske betablokkere (f.eks. øyedråper) kan forsterke de systemiske effektene av bisoprolol. Parasympatomimetiske midler kan øke AV-overledningstiden og risikoen for bradykardi. Kombinasjon med insulin og perorale antidiabetika kan gi økt blodsukkersenkende effekt. Blokade av betaadrenoseptorer kan maskere symptomer på hypoglykemi. Kombinasjon med narkosemidler kan gi svekket reflekstakykardi og økt risiko for hypotensjon. Kombinasjon med digitalisglykosider kan gi nedsatt hjertefrekvens og økt AV-overledningstid. Kombinasjon med NSAID kan redusere bisoprolols blodtrykkssenkende effekt. Kombinasjon med betaagonister kan redusere effekten av begge legemidlene. Kombinasjon med sympatomimetika som aktiverer både alfa- og betaadrenoseptorer kan avmaskere de alfaadrenoseptormedierte vasokonstriktoreffektene av disse midlene og gi økt blodtrykk og forsterket intermitterende klaudikasjon. Disse interaksjonene antas å være mer sannsynlige med ikke-selektive betablokkere. Bruk sammen med blodtrykkssenkende midler, samt andre legemidler med blodtrykkssenkende potensiale (f.eks. TCA, barbiturater, fentiaziner), kan gi økt risiko for hypotensjon. Gjelder bare hypertensjon/angina pectoris: Kombinasjon med klasse I-antiarytmika kan forsterke effekten på AV-overledningstid og negativ inotrop effekt kan øke. Kombinasjoner som skal vurderes: Kombinasjon med meflokin kan gi økt risiko for bradykardi. Kombinasjon med MAO-hemmere (unntatt MAO-B-hemmere) kan gi økt blodtrykkssenkende effekt av betablokker, men også risiko for hypertensiv krise. Kombinasjon med rifampicin kan gi svak reduksjon av halveringstiden til bisoprolol, pga. induksjon av hepatiske legemiddelmetaboliserende enzymer. Normalt er dosejustering ikke nødvendig. Kombinasjon med ergotaminderivater kan gi forverring av perifere sirkulasjonsforstyrrelser.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kan gi skader under graviditet og/eller hos foster/nyfødt barn. Betablokkere gir generelt redusert placentaperfusjon, som har vært forbundet med veksthemming, fosterdød, abort eller for tidlig fødsel. Bivirkninger (f.eks. hypoglykemi og bradykardi) kan opptre hos foster og nyfødt. Hvis betablokkerbehandling er nødvendig, foretrekkes selektive β1-blokkere. Bioprolol anbefales ikke under graviditet, med mindre det helt klart er nødvendig. Hvis behandlingen anses som nødvendig, anbefales overvåkning av uteroplacental blodgjennomstrømning og fosterets vekst. Ved skadelige effekter på graviditet eller foster, anbefales vurdering av alternativ behandling. Det nyfødte barnet må overvåkes nøye. Symptomer på hypoglykemi og bradykardi opptrer vanligvis i løpet av de første 3 dagene.
Amming: Ingen data om utskillelse i human morsmelk eller om sikkerhet ved eksponering for spedbarn. Amming anbefales ikke under behandling.

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Hjerte/kar: Bradykardi2. Følelse av kulde eller nummenhet i ekstremitetene. Hypotensjon (særlig hos hjertesviktpasienter). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Forverring av eksisterende hjertesvikt2. Nevrologiske: Svimmelhet1, hodepine1. Øvrige: Fatigue1, asteni2. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: AV-ledningsforstyrrelser. Forverring av eksisterende hjertesvikt3. Ortostatisk hypotensjon. Bradykardi3. Luftveier: Bronkospasme hos pasienter med bronkial astma eller tidligere obstruktiv luftveissykdom. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, muskelkramper. Psykiske: Søvnvansker, depresjon. Øvrige: Asteni3. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Overfølsomhetsreaksjoner (kløe, rødme, utslett). Kjønnsorganer/bryst: Potensproblemer. Lever/galle: Hepatitt. Luftveier: Allergisk rhinitt. Nevrologiske: Synkope. Psykiske: Mareritt, hallusinasjoner. Undersøkelser: Forhøyede triglyserider, forhøyede leverenzymer (ALAT, ASAT). Øre: Hørselslidelser. Øye: Nedsatt tåreproduksjon (tas i betraktning hvis pasienten bruker kontaktlinser). Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hjerte/kar: Brystsmerte. Hud: Forverring av psoriasis, psoriasislignende utslett, alopesi. Øye: Konjunktivitt. 1Symptomer oppstår spesielt ved behandlingsoppstart hos pasienter med hypertensjon eller angina pectoris. De er vanligvis milde og forsvinner vanligvis i løpet av 1-2 uker. 2Hos pasienter med kronisk hjertesvikt. 3Hos pasienter med hypertensjon eller angina pectoris.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Ved overdose (dvs. daglig dose 15 mg istedenfor 7,5 mg) er det sett AV-blokk grad III, bradykardi og svimmelhet. Symptomer som forventes er generelt bradykardi, hypotensjon, bronkospasme, akutt hjertesvikt og hypoglykemi. Isolerte tilfeller av bradykardi og/eller hypotensjon er rapportert etter overdosering (maks. 2000 mg) hos pasienter med hypertensjon og/eller koronar hjertesykdom. Alle pasienter er restituert. Stor interindividuell variasjon i følsomheten for en høy enkeltdose, og pasienter med hjertesvikt er sannsynligvis svært sensitive. Behandling av disse pasientene skal derfor alltid initieres med gradvis opptitrering, se Dosering.
Behandling: Behandlingen avbrytes, og støttende og symptomatisk behandling gis. Begrensede data tyder på at bisoprolol ikke lar seg lett dialysere. Generelle tiltak som bør vurderes når klinisk indisert: Bradykardi: Atropin i.v. Ved utilstrekkelig respons kan isoprenalin eller et annet middel med positive kronotrope egenskaper gis forsiktig. Transvenøs pacemaker kan være nødvendig. Hypotensjon: I.v. væsker og vasopressorer. I.v. glukagon kan være nyttig. AV-blokk (grad II eller III): Nøye overvåkning og behandling med isoprenalininfusjon eller transvenøs pacemaker. Akutt forverret hjertesvikt: I.v. diuretika, inotrope midler, vasodilaterende midler. Bronkospasme: Bronkodilaterende behandling, f.eks. isoprenalin, β2-agonist og/eller aminofyllin. Hypoglykemi: Glukose i.v.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A B07

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Gir potent og selektiv blokade av β1-adrenoseptorer. Uten egenstimulerende og relevant membranstabiliserende effekt. Påvirker i liten grad luftveismotstand og β2-medierte metabolske effekter. β1-selektiviteten strekker seg utover det terapeutiske doseringsintervallet.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet ca. 90%.
Proteinbinding: Ca. 30%.
Fordeling: Vd: 3,5 liter/kg. Totalclearance: Ca. 15 liter/time.
Halveringstid: 10-12 timer. Gir effekt i 24 timer etter dosering 1 gang daglig.
Utskillelse: 50% metaboliseres i lever til inaktive metabolitter som utskilles via nyrene. Resterende 50% utskilles uforandret via nyrene.

Sist endret: 06.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.10.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Bisoprolol, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1,25 mg20 stk. (blister)
578311
Blå resept
Byttegruppe
56,20 (trinnpris 51,70)CSPC_ICON
2,5 mg30 stk. (blister)
441637
Blå resept
Byttegruppe
66,10 (trinnpris 56,50)CSPC_ICON
5 mg30 stk. (blister)
432954
Blå resept
Byttegruppe
82,70 (trinnpris 67,70)CSPC_ICON
100 stk. (blister)
570088
Blå resept
Byttegruppe
148,30 (trinnpris 103,80)CSPC_ICON
10 mg100 stk. (blister)
434925
Blå resept
Byttegruppe
227,80 (trinnpris 138,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som utløses av allergifremkallende substanser, vanligvis pollen. Symptomer er nesetetthet, rennede nese og nysing.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

klaudikasjon (claudicatio intermittens, åreforkalkning i benene, røykeben): Smerter i leggen pga. utilstrekkelig oksygentilførsel. Forekommer som regel ved anstrengelse av muskelen f.eks. ved gåing. Årsaken til claudicatio intermittens er åreforkalkning, som reduserer blodgjennomstrømningen i muskelen.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao (monoaminoksidase): (MAO: monoaminoksidase) Enzym som bryter ned såkalte monoaminer som for eksempel serotonin, dopamin og noradrenalin. Enzymet finnes i to former, A og B. Se også MAOH; monoaminoksidasehemmer.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.